Kulturelle feiringer: Rituell slakt og rock

Jeg har nylig vært på to familieselskaper i Sør-Afrika også - og begge inneholdt rituell slakting av storfe.

Avlivinga er en oppgave for mennene, så jeg skrelte grønnsaker imens, og fikk ikke sett på. Slaktinga har jo en rituell funksjon, så det er viktig at jeg ikke forstyrrer med min turistnysgjerrighet... Jeg er ikke sikker på om de brukte øks eller kniv, men det foregikk i hvert fall raskt og smertefritt - vi hørte ikke engang et raut.

Etterpå dro de oksen ut på gårdsplassen, og begynte med "skrellinga" (dvs flåinga). Det fikk jeg se på, men jeg fikk ikke prøve å hjelpe til. Kanskje like greit, for det så ut som et tungt arbeid, og det hadde tatt seg dårlig ut om jeg skjærte hull i skinnet.

Her er oksen nesten "ferdigskrelt":

Kjøttet ble partert og alt ble tatt vare på. Vi grilla litt på kvelden og koste oss med helt ferskt kjøtt, men de hadde leid inn en frysebil der mesteparten av kjøttet ble hengt opp der. Slaktinga skjer nemlig på den første dagen, av en tre-dager-til-ende-feiring.

Her er noen av de indre organene samla til vasking. De blir brukt i forskjellige tradisjonelle zulu-delikatesser (og noen av de smaker faktisk innmari godt!):

Det har blitt intet mindre enn tre familieselskaper på meg her i Norge - i løpet av ei helg (!). Mindre blod, men mer rock...

Og nye skudd på trærne er det overalt:

Surprise!

Jeg er i Norge! Jeg overrasket meg selv og alle andre da tanken plutselig slo ned i meg på tirsdag at jeg kan jo sjekke om jeg finner noen flybilletter - og onsdag var jeg på vei, torsdag var jeg framme, og fredag var jeg med og feiret 50årsdagen til mor!

Her er jubilanten og kjæresten (altså mor og far):

Laget var på Vollan gård på Kvikne:

Med konsert i kapellet:

Og påfølgende middag i stua: Jeg og far spilte fra Vindens hjul. Det gikk overraskende bra med tanke på at jeg tok i fela første gang kl 10 den morran...:)
Det var kjempekoselig å treffe igjen kjente og kjære.
Her er onkel Jon og jeg: Vi feira bursdagen hans kvelden etterpå - stort overraskelsesselskap!

For de som lurer så blir jeg ikke veldig lenge i landet - ca. en uke. Pliktene kaller så jeg må tilbake raskt. Programmet er mer eller mindre lagt for de dagene jeg har her, men ring meg gjerne! :)

Zimbabwe - ikke gi opp

Even the silent ants

Trampled upon by giant elephants

Do sing a silent song

They shall surely know

How to shoot

The great foot

Weighing heavily on them

~ Albert Nyathi

Mer fra Cape Town

Vel framme i Cape Town gikk turen til Robben Island. Det var en fantastisk opplevelse. For å sitere fra nettsidene deres: "Robben Island came to symbolise the triumph of the human spirit over enormous hardship and adversity". Her er fra cella til Nelson Mandela:

Ikke akkurat den mykeste senga...

Og her er bordet og toalettet:

Guiden vår hadde bodd på denne fellescella:

Selv om forholdene ikke er topp, var det i det minste nokså sosialt, og hjemlengselen og 'galskapen' kunne lettere holdes på avstand enn om man satt i en ensom celle.

Her er han og jeg:

Han var domt for sabotasje, slik som så mange andre av de politiske fangene på Robben Island.

Før vi besøkte selve fengselsbygningen der Mandela og de andre politiske fangene satt, var vi på busstur rundt på oya. Her er bussguiden vår:

Han var provinsleder for PAC - som var om mulig enda mer fryktet enn ANC av apartheidregjeringa. En veldig kunnskapsrik mann - og en fantastisk taler. Han snakket så jeg fikk gåsehud mer enn en gang. Gripende historier - som han maktet å gjøre levende og virkelige.

Her er Nelson Mandela bak gitteret i cella si:

Det er noe ved dette bildet som får meg til å skjelve i hjertet. Det er uforståelig sterkt gjort av denne mannen å gå i bresjen for forsoning og tilgivelse. Han er i sannhet et symbol på menneskeåndens seier - "the triumph of the human spirit over enormous hardship and adversity".

Guiden vår på bussen fortalte at han en gang guidet en tur der Mandela selv var med blant tilhorerne. Da vi kom til en kirke, fortalte han om hvordan fangevokterne pleide å døpe barna sine der, og hvis det var en gutt heise et blått flagg og hvis det var ei jente heise et rosa flagg (eller noe sånt noe). Da han fortalte denne historien til følget der Mandela var med, reiste denne seg, og fortalte fra sin egen opplevelse. Mens fangevokterne kunne feire sine nyfødte barn offentlig og heise flagg, osv, mistet Mandela et barn mens han satt isolert på øya - og kunne verken komme til begravelsen eller søke trøst sammen med familien. Det var det aller vondeste han opplevde under hele sin tid i kampen mot apartheid, fortalte han.

Eksamenstid

Jepp, mye som skjer og fortsatt mange bilder og mange historier fra diverse turer... Men na handler alt om a overleve eksamensperioden. Sa jeg skriver mer om en stund :)