Light - camera - action

I dag starta vi filminga!

Driver og lager en film om livet på gata. Mer om det snart!

Taushetens time er forbi

Jeg har flere ganger på bloggen - og uendelig mange ganger utenfor - etterlyst den jevne sørafrikaners evne og vilje til sosial aksjon for sosiale endringer. Sør-Afrika har en fantastisk historie når det gjelder storstilt grassrotskamp. Og historien er så fersk at mange av de som var aktive i kampen mot apartheid potensielt kan være aktiv i kampen for et bedre samfunn nå også. De har personlig erfaring. De har bevist for seg selv og for verden at det går an.

Allikvel har jeg ofte vært uhorvelig frustrert over tausheten og oppgittheten som synes å råde i dag. Mange har uttrykt at de rett og slett ikke klarer å utøve kritikk mot regjeringspartiet ANC fordi de føler slik takknemlighetsgjeld til dem fra apartheid-tida. Det er jo forståelig, men det har gjort meg trist - for den som tier, samtykker - og konsekvensen har vært stille aksept av hårreisende fattigdom og sosial ulikhet.

Før jeg kom til Sør-Afrika forventet jeg å komme til et forholdsvis "europeiskliknende" samfunn - i stor kontrast til andre land i Afrika. Moderne, såkalt velutviklet, og med liten fattigdom. Jeg blir fortsatt sjokkert over hvor feil jeg tok. Ja, du finner moderne, europeisk-liknende tilstander - hos 10% av befolkningen. Men fattigdommen i Sør-Afrika er ikke noe mindre enn i andre afrikanske land. Og den fysiske nærheten mellom den enorme rikdommen og den enorme fattigdommen kan gjøre noen og enhver kvalm - eller deprimert og overveldet taus.

Ei av jentene jeg dro på hjembesøk med her om dagen bor 15-20 minutters kjøretur fra leiligheten min. Jeg bor i et palass. Huset hennes var tomt for mat. Bokstavelig talt tomt. De hadde ingenting å spise. Og ingen anelse om når eller hvordan de skulle få det. (Matskapet mitt bugner ikke akkurat det heller, men det kommer kun av dårlig tid og enda dårligere organisering av tida, og da jeg ikke kunne spise frokost i forigårs fordi det ikke var noe å spise, kjøpte jeg bare en brødskive på campus.)

Det finnes så mye som burde forandres og forbedres her i landet (og verden forøvrig), og jeg har vært lei meg over mangelen på pågangsmot og aktivisme. Men nå ser det jammen ut til at en del har rista av seg ærefrykten for myndighetene og at tausheten og lydighetens time er forbi. Streikinga blir bare mer og mer intens.

Og det er jo jammen fantastisk at folk protesterer mot urettferdigheten og sier at nok er nok. Endelig kjemper fagbevegelsen for arbeidstakernes beste, selv om det betyr å si noe annet enn regjeringspartiet ANC (det har knapt nok skjedd siden de ble født som tvillinger under apartheidregimet). Endelig danser svarte arbeidere i gatene i protest mot svarte politikere. Nå er det ikke bare det såkalte rasekortet som brukes (svart mot hvit), men folk både tør og klarer å protestere mot urettferdighet kun pga urettferdigheten.

Fra en fødeavdeling i Durban

(Bilde av Rogan Ward, Reuters)

Streikens ironi

Sykehuset åpna igjen tidligere denne uka - heldigvis. Og jeg sier ikke heldigvis fordi jeg ikke støtter streikens formål, men fordi jeg får helt vondt av streikens ironi: Det er det store flertallet av vanlige sør-afrikanere som lider. Den lille rike eliten setter ikke en tå innenfor et offentlig sykehus uansett. Enhver med helseforsikring kan bruke private sykehus der det ikke er streik. Det er millionene uten helseforsikring som lider. De som allerede har det enda verre enn de offentlige ansatte...

Mødrene til de for-tidlig-fødte babyene i kuvøse som ikke får tilsyn, for eksempel.

Men nå skal det visst trappes opp igjen. Politiet og fengselsbetjenter har varslet at de går ut i streik i morgen - og fagforeningene deres har sagt at alle skal streike, uavhengig av om de er i såkalt "essensiell tjeneste" og i følge loven ikke har lov til å delta i streik.

Da kan det hende sykehusene stenger igjen også, for det var politivaktene utenfor som sørget for at sykehuset var åpent tidligere denne uka i hvert fall.

Streiking er en grunnlovsgitt rettighet, men noen tjenester har ikke lov til å streike, inkludert visse deler av helsetjenesten (f.eks. akutten) og sikkerhetstjenesten (deler av politiet og grensevaktene), som klassifiseres som "essensiell tjeneste". Helsesektoren har blåst en lang marsj i begrensningen, og streikende sykepleiere har til og med blokkert inngangen til akuttmottaket og nekta ambulanser å komme inn.

Selv om streiken er viktig, er det ganske ekstremt at helsearbeidere er villige til å sette liv på spill for å kreve høyere lønn til seg selv. Det er ekstremt uansett hvem som gjør det, men ekstra heftig når det er helsearbeidere - som direkte jobber med å redde liv.

Det underliggende problemet er de skyhøye klasseforskjellene i landet her. En liten elite og et enormt flertall, med et hav i mellom seg. Lønningene i offentlig sektor må opp, og lønningene i lederstillinger innen alle sektorer bør ned. Det er selvfølgelig ingen enkel oppgave, og det er ikke noe som vil skje dersom flertallet bare står høflig med lua i hånda og spør pent. Vi mennesker er dessverre ikke sånn - vi deler ikke rettferdig naturlig. Så at storstilt klasseaksjon må til for å få til en endring er jeg ikke uenig i.

Men det dypt tragiske er at det er deres egne brødre og søstre som får føle vreden til de streikende. De som allerede lever i grotesk sosial urettferdighet.

Streik i harnisk

Det har vært streik i offentlig sektor her en god stund nå, og la meg slå fast aller først at jeg i utgangspunktet støtter streiken. Det er alt for lave lønninger blant det store flertallet av arbeidstakere i landet, og det er en skam at staten betaler lønn som bare hjelper til å holde folk i fattigdom. Mine kollegaer har en fire års universitetsutdanning bak seg, men får en luselønn som bare hjelper til med å holde hjulene i gang i familiene deres, og som knapt kan være en plattform til endring.

Det som gjør det ekstra ille er de enorme forskjellene på lønnsnivået. Selv i offentlig sektor er lederlønninger ekstremt mye høyere enn for arbeidsstokken. Det er vanskelig å forklare slik at norske lesere kan skjønne. Det finnes både mer fattigdom og mer rikdom her enn i Norge. Det er helt kvalmt.

Så forrige fredag var jeg faktisk med og marsjerte, i solidaritet med profesjonen min og for å generelt støtte formålene. Utjevning av sosiale forskjeller tror jeg er det aller viktigste som kan gjøres for Sør-Afrika. Demonstrasjon eller marsjering her kalles toyi-toyi, og er en blanding av synging og dansing. Fantastisk estetikk!

Bildet er fra Mail & Guardian, og viser noen som toyi-toyier. På fredag var vi omtrent 10.000, tror jeg, og det var en flott opplevelse å være en del av den syngende og dansende massen. Jeg klarer ikke å få med meg ordene på sangene (og kan nok ikke synge dem i all ærlighet hvis jeg hadde fått med meg ordene heller, for sangene kommer fra kampen mot apartheid og handler om svart frigjøring fra hvit undertrykkelse), men litt dansing ble det da på meg.

Men nå begynner streiken å gå over all støvleskaft. Regjeringen nekter å gi etter for kravene om lønnsøkning, og fagbevegelsen nekter å gi seg, så toyi-toyinga blir mer og mer aggressiv.

Her i Durban har en gruppe som kaller seg Bafana Bafana (som navn som på landslaget i fotball - aner ikke hvorfor) stengt sykehusene. Ei dame fødte i baksetet på en bil på parkeringsplassen til et sykehus. En operasjonssal ble invadert etter at en pasient var i narkose og operasjonen ble avbrutt.

Jeg hadde to ærend på et av de offentlige sykehusene her i byen i går. Det ene ærendet var å besøke jenta som ligger for døden. Jeg har nemlig fått tak i en nær venn av henne som hadde stort behov for å se henne. Men alle inngangene til sykehuset var stengt med lenker og hengelåser, og livredde sikkerhetsvakter gjemte seg inne. Hele sykehuset så mørkt og tomt ut - jeg lurer på om pasientene har fått noe tilsyn i det hele tatt? Jeg ser i media at pasienter har ligget sultne og møkkete i sengene sine fordi personalet ble nektet å komme inn av sinte demonstranter. Forhåpentligvis lever jenta fortsatt! Alt virker jo så kaotisk at jeg aner ikke hva som kan ha skjedd...

Det andre ærendet var en gutt som er på livreddende tuberkulose-behandling. Han får bare tabletter for en uke av gangen, og måtte ha ny dose. Men alle innganger var avstengt. Ikke en gang akutten var åpen. Jeg er jammen glad jeg ikke var i en trafikkulykke eller at noe annet skjedde så jeg hadde trengt medisinsk hjelp... Det ordna seg heldigvis for gutten, for vi kom til å tenke på en annen klinikk som også gir ut tuberkulose-medisiner, og der kom vi heldigvis inn.

Jeg var på sykehuset tidligere i uka også, med to ungdommer. Han ene ble sent tilbake og fikk beskjed om å komme igjen etter at streiken er over, fordi de kun har kapasitet til å ta seg av de mest akutte tilfellene. Hun andre fikk den behandlingen hun trengte. Så da gikk det da enda an. Men nå... Nå har de gått for langt, synes jeg.

Helseministeren har sagt at å stenge av hele sykehus og hindre at folk får livsviktig hjelp er kriminelt - han har til og med brukt uttrykket mord. Og jeg lurer virkelig på hvor mange menneskeliv som går tapt i denne streiken... Men ord hjelper lite, og demonstrantene har ikke blitt stoppet.

Hæren har blitt satt inn noen steder, for å gi både medisinsk og sikkerhetsmessig hjelp. Det sier litt om hvor kritisk situasjonen er. Men sykehuset nede ved stranda her i Durban er fortsatt avstengt av bøller.

Drama på gata

Drama - i ordets beste forstand!

Jeg og en kollega fra dramaavdelingen på universitetet er nå i gang med et dramaprosjekt på gata. En av guttene hadde ideen. Han snakka om at han ville lage et teaterstykke med ungdommene på gata, som kunne vise hvor hardt livet på gata er.

Det er en langsom og møysommelig prosess. Vi har brukt et par uker på å bare tilbringe tid på gata, slik at ungdommene og dramatikeren har blitt litt kjent med hverandre. Ingenting funker uten tillit og relasjonsbygging, så vi har hatt mye tid som føles uproduktiv, men som egentlig er superviktig.

Nå er vi såvidt i gang med dramaøvelser og å fortelle historier om livet på gata.

De skulle lage stillbilder i dag - fryste bilder av typiske situasjoner på gata. Det var utrolig å se hvor dynamiske, ærlige og delvis råe bilder de lagde.

Noen slåss om mat i en søppeldunk. Noen sniffa lim og røyka narkotiske stoffer. Noen stjal mobiltelefonen fra en som gav mat til kompisen som tigga. Noen prøvde å rømme fra opprydningspolitiet, men ble innhenta.

Om en uke eller to har vi kanskje et manuskript...

Dagens askeladd

(fra dagbladet.no/tegneserie)

Steget ut i frihet

Ja i dag har jeg vandret ut av fengselsmurene med en gutt som bare ble gående å gape og glo på sola og himmelen og trærne og bilene og menneskene og alt det rare som er å se.

Det gikk kaldt nedover ryggen på meg og jeg hadde gåsehud da vi gikk ut av fengselsporten. For en opplevelse!

Første stopp var en bensinstasjon, der en pai og en flaske cola ble behørig fortært. For en nytelse å kunne velge akkurat det man har lyst på...

Oh Happy Day

I dag skal jeg oppleve en løslatelse! Endelig - etter alle dager jeg har vært i retten og på fengselsbesøk til diverse gutter - skal jeg få se at en kommer ut som en fri gutt!

I går begynte sangen "Oh happy day" å svirre inne i hodet mitt, og nå da jeg stod opp fortsatte den. Og det er virkelig en glad dag. Jeg gleder meg som en unge!

Blanke ark og fargestifter til... Nå åpner en ny verden av muligheter seg for gutten. Jeg ønsker ham alt godt, og at han skal klare å snu noen av tingene i livet sitt, slik som han ønsker. Han sier at han aldri mer vil se innsiden av et fengsel. Av og til er det nok med en slik oppvekker. Fosterfaren han skal bo hos nå når han kommer ut hadde en slik opplevelse. Etter mange år med tull, havna han i fengsel - men da han kom ut, sa han aldri mer. Og slik har det gått.

Så må det gå denne gutten godt også!

Men nå må jeg skyndte meg. Kan jo ikke komme for sent, men må være på plassen når gutten slippes ut av porten!

Liten og redd

I dag opplevde jeg noe trist. Ei av jentene jeg har jobba aller mest med er fryktelig sjuk. Jeg har ikke sett henne på flere måneder, men da jeg kom på gata i dag, ble jeg møtt av hulkegråt av ei jente som hadde besøkt henne på sjukehuset i går.

Vi dro sammen og besøkte henne på sjukehuset i dag, og det var et trist syn. Hun var så liten... Blikket var sløret og apatisk. Jeg tror ikke at hun kjente meg igjen. Stemmen var svak og talen usammenhengende. Den eneste lange setningen hun sa var en merkelig forestilling om at legene kommer til å kaste henne ut av vinduet. Hjelpeløs og redd for å dø ville hun at vi skulle komme tilbake om natta og redde henne.

Men vi kan nok ikke redde henne...

Skjønt helt sikker kan man aldri være. Hun er en liten slåsskjempe, som har kommet tilbake etter tøffe tak tidligere. Det er håp i et hengende snøre...

Hjemme best?

Væpna ran av den lokale skolen ute på bygda der de bor. Politijakt med helikoptre. En politimann skutt og drept.

Jeg var med to ungdommer på hjembesøk i dag, og i det ene hjemmet var dette historien som møtte oss. Forsørgeren i familien, kjæresten til ene søstra, har nylig fått 25 års fengselsdom for ovennevnte scenario. Med forsørgeren ute av bildet, leter resten av familien etter måter å brødfø seg på.

I det andre hjemmet var broren forsørger og "profesjonell raner" (de bruker det som en yrkesbetegnelse for å skille seg fra de som driver med smånasking på "hobby-basis").

Så jeg undrer meg på det nesten samstemte koret av krav om at barn og ungdommer som bor på gata må gjenforenes med familien og flytte hjem.

Det kan være mer sult hjemme enn på gata. Det kan til og med være mer vold.

Lite trygghet. Ikke spesielt gode forbilder eller positiv innflytelse.

Hjemme er ikke nødvendigvis best...

Bursdagsparty

Ei av jentene på gata hadde bursdag i dag, så det var stor lykke og glede.

Vanligvis besøker jeg ikke gata på lørdager, for at de skal være frie til å gjøre det de gjør. Lørdager er beste tida for både den ene og den andre måten å skaffe penger på, enten det er å robbe folk (fulle folk med cash og mobiltlf er gode bytter, og dem fins det mange av på lørdager) eller å dra på diskotek for å hooke opp med en fyr som betaler litt for ekstragoder...

Men jeg ble innstendig bedt om å komme i dag - helst tidlig på dagen - så jeg gjorde et unntak. Vi hadde en kjempefin bursdagsfeiring, med mangestemt bursdagssang og bløtkake på deling. En av guttene skaffa kniv til å dele kaka med - en springkniv som nok har blitt brukt til litt av hvert. Men før han satte den i kaka, viste han den til meg og sa "Se, ikke noe blod", for at jeg ikke skulle bekymre meg for verken hygienen eller moralen...

Bursdagspresangen fra meg var en stor boks med yoghurt, som er en skikkelig luksusvare og vakte stor glede.

Det var flott å feire sammen. Bare det at hun vet fødselsdatoen sin er slett ingen selvfølge... Og å ha overlevd enda et år er heller ikke noe som kan tas for gitt. Så, hurra! hurra! og må hun få enda maaaange og gode år!

Gode nyheter fra Zimbabwe

Husker inflasjonen jeg har skrevet om tidligere i Zimbabwe? Den ble målt til 500 milliarder prosent. Gjett hvor mye den er på nå???

Jeg hadde aldri kunne gjetta riktig, men her om dagen leste jeg gode nyheter i avisa om Zimbabwe, så jeg tenkte jeg måtte dele det her på bloggen.

5.3%. Jepp. Ikke 5.3 milliarder, ikke millioner, eller tusen, engang... Men 5.3% inflasjon. Det er til å leve med...

Tiden med tomme butikkhyller og trillebårlaster med sedler (som allikevel ikke var verdt noen ting) er forbi. Supermarkedene er fulle.

Hva skjedde?

Koalisjonsregjeringa (bestående av både Mugabes parti og opposisjonspartiet) ga opp den nasjonale valutaen og innførte utenlandsk valuta, først og fremst amerikansk dollar.

(Her er en selger som henger nyvaska dollar til tørk.

Bildet er fra Mail & Guardian)

Det må ha vært bittert for Mugabe, som baserer hele sin retorikk på uavhengighet fra Vesten...

Så jeg er positivt overraska, nesten målløs, over at han klarte å svelge en så stor kamel og se til det beste for landet. Han er ikke akkurat den som jeg først tenker på når jeg tenker vise statsledere...

"Problemet" nå (og jeg skriver problem i gåseøyne fordi jeg synes det er så lite i forhold til hva som har vært, særlig om man ser på hvordan folk har funnet kreative løsninger på det) er mangel på veksel eller småpenger. Finansministeren har sagt at landet skal importere småpenger, men folk har allerede funnet sine egne kreative veier. Egg, karameller, fyrstikker, m.m. fungerer som veksel.

Det snakkes om å bruke den sørafrikanske randen i stedet for (de fleste nabolandene til SA har bundet valutaen sin til randen), men det er har vist seg hardere å svelge enn å underkaste seg den amerikanske dollaren. (Og vi kan vel egentlig skjønne det - bare tenk om Norge skulle innføre svenske kroner!)

Imens tjener markedsfolket godt på å selge zimbabwes gamle 100-trillioner-seddel til samlere fra hele verden...

Mens 50-milliarder-seddelen kun kan brukes som veksel - på linje med et egg.

Det synes virkelig å være en ny tid for Zimbabwe.

Fotball-VM og såra stolthet

Menn med stort ego og stor usikkerhet må være verdens farligste skapninger... Vi vet at et såra dyr kan være aggressivt, men såra mennesker er ikke alltid så annerledes de heller. Fotballspillerne på Nord-Koreas landslag har fått oppleve vreden til en slik såra bjørn.

De tapte alle tre gruppekampene i VM, og kravla altså ut av VM med 0 poeng. En ulidelig ydmykelse for myndighetene i landet.

Etter en god kamp mot Brasil (som ga grunn til stolthet, til tross for tap), bestemte myndighetene at kampen mot Portugal skulle sendes på direkten på TV. Det var sannsynligvis første gang at nordkoreanere fikk oppleve en live sportssending, så det var en stor begivenhet, og gir en liten indikasjon på fallhøyden... For fallet ble brutalt - Nord-Korea ble nesegrust av Portugal og tapte 7-0.

Konklusjon? Forræderi.

Fotballspillerne er kalt inn på teppet for å ha forrådt Nord-Koreas ideologiske kamp, og treneren er sendt til en slags arbeidsleir. Det fryktes for sikkerheten hans.