Thursday, September 26, 2013

#DenFølelsen

#DenFølelsen: Når du sitter der i kveldinga og endelig skal få gjort unna kontorarbeidet etter en hektisk dag, men strømmen går og du myser deg gjennom tall og papirer i skinnet fra et stearinlys. Og kalkulatoren går på lyscelle og må ha sitt eget stearinlys for å regne ut cents og francs og dollar...

Men det er litt koselig også, og en god unnskyldning til å ta seg en sjokoladebit. Så kan litt av arbeidet vente. Det kommer forhåpentligvis en ny dag i morgen, med nye muligheter og nytt dagslys.


Tuesday, September 24, 2013

Hjem kjære hjem - etter år på skogen

Hjelp som tida flyr! Jeg har sittet med nesa i tall og bilag (dvs jeg har gått igjennom regnskapene) men har pusta inn litt oksygen også - i hvert fall nok til å overleve. Og nå begynner hverdagene igjen.

Hverdagene er fylt med mye - mye vanskelig og trist, og heldigvis noen gode nyheter og litt håp også.

Et eksempel fra i går: Ei jente var forlova og planla bryllupet, men en dag ble hun tatt og bortført med makt av ei rebellgruppe. I flere år levde hun med rebellgruppa og vandra igjennom mange skoger. Hun har født flere barn med en av kommandantene i skogen - og de lever fortsatt. Nå har hun dratt ifra dem, og kommet sammen med barna sine, og hun ønsker å dra hjem til landsbyen sin igjen.

Hun dekker "mye vanskelig", for både det å bli bortført av rebellgruppa og det å bo så mange år i skogen innebærer mye. Men hun dekker "litt håp" også. At hun ønsker å dra hjem. At hun har et sted hun kaller "hjem". At hun fortsatt tenker at der kan livet bli litt bedre.


Saturday, September 14, 2013

Verdensrekord i overlevelser

Noen ting blir faktisk bedre og bedre, år for år - én av dem er at flere og flere barn overlever fødsel, 1-årsbursdagen sin og 5-årsbursdagen sin. Vi setter ny verdensrekord i barneoverlevelser hvert år!

Dessverre er Kongo et av fem land der halvparten av alle verdens dødsfall under 5 år skjer. Og de fleste småbarna her dør av lungebetennelse, malaria, diaré eller pga fødselskomplikasjoner - alt er noe som burde kunne forhindres. Ufattelige 100 spedbarn dør per 1000 levendefødte. (I Norge dør 2 av 1000 levendefødte.)

Men jeg gleder meg tross alt over at i nabolandet Uganda har barnedødeligheten gått ned med utrolige 61% siden 1990, og i nabolandet Rwanda 64%. Og selv et land som har hatt så mange odds i mot seg som Sør-Sudan, har hatt en nedgang på nesten 60%. Det er fantastisk, og betyr masse liv.

Dessuten gleder jeg meg over enkle metoder med stor effekt: myggnettinger, for eksempel.

Og over utrettelige ildsjeler og pågående innsats: for eksempel jordmorskolen som starter opp i Kaziba i høst, som vil bety færre fødselskomplikasjoner og flere både mødre og barn som overlever.


Thursday, September 12, 2013

En sementsekks kompliserte liv

Har du noen gang lurt på hvordan det er å prøve å bygge noe her - ikke akkurat i byen, men litt ute på landsbygda? Vel, det er for innfløkt til at jeg kan ta alt på en gang, men her er noen input:

Frakting av byggematerialer:
Jeg har aldri tenkt på at sement er noe som må skaffes fra et sted, men det vokser jo ikke på trær, så det må faktisk både anskaffes og fraktes. Transport på lastebiler som punkterer og blir en dag forsinka, som blir stående fast i gjørma i regntida og blir noen uker forsinka, som blir stoppa pga ei væpna gruppe i området og blir forsinka på ubestemt tid... Og det er bare hvis man er så priviligert at det i det hele tatt finnes vei dit man skal. Hvis ikke, så bæres det fram på rå muskelkraft.

Og så plyndres det - ørten ganger. Takplater blir revet av og tatt med. Spiker likeså. En eller annen væpna gruppe - en av Raia Mutomboki eller FDLR eller en Mayi-mayi-gruppe eller andre - herjer i landsbyen, og så må man starte på nytt.

Eller det kommer på uforutsette utgifter, så budsjettene sprenges, for underveis i byggeprosessen kom en væpna gruppe, men man var heldige og flinke og fikk berga unna alle sementsekkene og lagra dem på et trygt sted noen mil unna - for en "liten penge" i leie... 

Det er i grunnen et lite mirakel med alle de skolebyggene og helsestasjonene som tross alt finnes rundt i de mest herja områdene. Folk er utrolig utholdende.

Fikk et brev i hendene i dag om noen slike sementsekker som var blitt berga og som sprengte budsjettet. Sukker litt over alle krigshandlingene og alt det ødelegger for den sivile befolkningen der, de vanlige skolebarna. Men må si jeg blir imponert av at de fortsatt står på og vil bygge ferdig. Der får ikke mismotet råde, men derimot pågangsmotet! Det er bare å la seg smitte...


Sunday, September 08, 2013

Sang og glede 2

Søndag etter turen med sangkoret, var jeg med på snorklipping og innvielsen av et nytt kirkebygg som endelig stod ferdig. Her kommer folk dansende og syngende inn:


Takplatene var endelig kommet på - med hjelp fra venner i Norge, for de må kjøpes for kontanter og det er ikke så lett å hoste opp ute på landsbygda. Men mursteinen var egenhendig lagd og brent av folkene i menigheten, og alt annet arbeid var også gjort av dem, inkludert takbjelkene:



De var så jublende glade at jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne beskrive det på norsk.

Jeg var ikke så verst blid selv heller, forresten: 


Fikk overrakt en godt innpakket gave som etter litt oppakkingsstrev viste seg å være kartet over Kongo utskjært i tre - som en påminning om Kongo og at Kongo alltid må være i hjertet mitt...

Friday, September 06, 2013

Sang og glede

Tida flyr, tusen ting skjer, men på bloggen er det stille...

Vil fortelle fra en tur til ei kirka utpå landsbygda et par timers kjøring herfra for et par uker siden. Jeg vet ikke om dere husker de handikappa barna fra Petras minneseremoni? Jeg var i hvert fall så heldig å bli invitert til å dra på tur med dem. De har et kor, og synger helt fantastisk.

Det var litt av et styr for å komme seg avgårde: av med proteser, komme seg inn i bilen (og nå snakker vi ikke om et behagelig sittesete med belte osv til hver slik som i Norge, men "komme seg inn i bilen" på kongolesisk vis - jo flere jo bedre!), en funksjonsfør mann oppe på biltaket prøvde som best han kunne å binde alle protesene og alle krykkene fast, og etter mye om og men, men med veldig godt humør, kom vi oss avgårde.

Vi måtte stoppe et par ganger på veien fordi ei krykke falt av taket, så den samme funksjonsføre mannen måtte løpe tilbake og hente den og forsøke å binde alt sammen på nytt. Da vi hadde tatt av hovedveien og begynte å nærme oss kirka på en smal vei med bananskog på alle kanter, møtte vi en punktert lastebil. Så da var det bare å slappe av som best vi kunne, for hjulet måtte repareres før lastebilen kunne rikke på seg og vi kom forbi.

Så vi var ganske forsinka da vi omsider kom fram til Sion Kahinga, men mottakelsen var allikevel upåklagelig. De fleste av disse ungene og ungdommene har hatt polio. Nesten alle kommer fra Shabunda eller Nindja, der det har vært mye rebellaktiviteter, og det har helt tydelig gått utover vaksinasjonsprogrammene. Mange av dem har fått hjelp fra venner i Norge - til proteser og krykker, og dermed til skolegang. Det er utrolig gripende å høre noen av historiene deres - jeg vil fortelle mer, og mer konkret om dem senere, men kortversjonen er at de krøp - enten på alle fire eller at skyvde seg fram på baken eller ålte seg på magen - på bakken. Noen har nok forsøkt å gå på skole, ved at noen bar dem for eksempel, men det har ikke vært mulig for de fleste. Nå derimot går de på skole alle sammen. Det er dét de selv framholder som det største: at de har lært å gå og at de får gå på skole. Så når de stavrer seg fram i lang lang rekke opp kirkegulvet er det ikke mange tørre øyekroker.

De sang fantastisk, og en blind mann som var med hadde noen solosanger. Det ble rett og slett en knallbra konsert! - denne gudstjenesta. Folk var helt over seg av begeistring. Tenk at de uten bein eller uten øyne stod der og sang og var glade og var fullt og helt mennesker!

Vi var sent ute for å komme oss hjem også, men flere damer i menigheten nøda oss til å vente bare litt: De måtte få springe hjem og hogge av en bananklase og komme og gi! Jeg har aldri sett maken på den fattige landsbygda - det var utrolig sterkt for meg å se! Behovet for å gi. Så vi venta selvfølgelig og ble ytterligere en time forsinka, men det var bare en glede.

Det ble en god påminner for meg også, ikke bare de andre damene som var der - to bein, to øyne, så heldige vi er! Og om vi ikke har det, så kan vi fortsatt synge! Det er så godt å kjenne på takknemlighet og å se det i andre - ungdomskoret med alle de polioskadde, alle de funksjonsføre menneskene som var der og ble berørt, og meg selv.

Livet er tross alt godt. Og vi har mye å være glade for.

PS: Jeg har ikke bildene tilgjengelig akkurat nå, men skal prøve å få lagt ut noen glimt med tid og stunder...