1månedsjubileum

Jeg var på besøk hos noen i dag, og der var det et broderi med The Serenity Prayer på engelsk på veggen. Det er en bønn som brukes i Anonyme Alkoholikere, men må man ikke være alkoholiker for å trenge den. Alkohol har faktisk ikke vært et tema her - enda - men ellers vasser jeg i problemer, vansker og lidelser av de fleste slag og i en overveldende mengde. Mer enn nok til å trenge The Serenity Prayer (eller Bønn om sinnsro, som den kanskje kalles på norsk?):



 
God grant me the serenity to accept the things I cannot change,

the courage to change the things I can, 

and the wisdom to know the difference.



I kveld feirer jeg 1-månedsjubileum her i Bukavu, og den feirer jeg med dette hjertesukket...

Rafto-prisen

Jeg ser at den nigerianske miljøforkjemperen Nnimmo Bassey får årets Raftopris. Gratulerer!

I 2008 fikk en kongoleser Raftoprisen, nemlig Bulambo Lembelembe som er pastor i pinsebevegelsen her. Han fikk prisen for sin innsats for menneskerettigheter og for å hjelpe mange utsatte grupper under krigen, deriblant barnesoldater og voldtatte kvinner. Her kan du lese hva PYM (norsk pinsemisjon) skrev da han fikk prisen - PYM var og er fortsatt en viktig partner for arbeidet som gjøres. Og her kan du lese mer om både Bulambo og arbeidet. Anbefales! Da kan du få et kjapt innblikk i mye av det som gjøres her. Fortsatt er engasjementet stort, behovene store, og innsatsen likeså! Freden er skjør, spenningene mange, men det er også et fredsengasjement og ikke minst engasjement og omsorg for menneskene som fortsatt lider under krigen - kvinner, altfor unge soldater, foreldreløse barn, osv. Inspirerende å se og oppleve en kirke med samfunnsengasjement!

Nytt skoleår

To ting som er viktige for velferden til et land: at flest mulig kan lese og skrive og dermed at barna går på skolen, og at folk er mest mulig friske inkl at folk får tilgang til helsetjenester.

Det er frustrerende, trist og provoserende å tenke på mineralrikdommene og de andre naturressursene i dette landet og hvor velstående staten potensielt kunne vært. Her kunne man virkelig hatt et oppegående utdanningssystem og helsesystem!

Mobutu ga i sin tid seg selv mange plantasjer, fabrikker og gruver, og ble den åttende rikeste mannen i verden. Det sier noe om potensialet og rikdommen her. Diamanter, gull, koltan, gummi, kakao, tinn, fisk, kveg, skogbruk, jordbruk. Det er et ufattelig rikt land.

Men lærere som ikke får utbetalt lønn, fordi staten er svak og dårlig-fungerende, krever at elevene betaler ekstra for kompendier med pensum. At studenter betaler sensorer for eksamineringen.

Nå har et nytt skoleår startet, og lærere og foreldre forhandler om beløpet på skolepenger. Lærerne må ha nok til å leve for. Foreldrene må ha råd til å betale. Skolepenger, skoleuniform, skrivebok og penn, kompendier med pensum, eksamensavgift. Kravene bare vokser og vokser, og det blir vanskeligere og vanskeligere å holde barna sine i skolen.

Enker, naboer, pastorer og andre kommer og forteller om barna de har tatt til seg - barn som har mista foreldrene sine, kanskje slektninger eller kanskje venner av dem som nå har tatt dem til seg - og sier de klarer såvidt å holde dem med mat, men alle utgiftene til skolegang... Det er vanskelig.

Skolevei

Regntida har starta her, men forrige natta tror jeg ikke det regna. Da jeg gikk til skolen i dag var det så støvete som jeg ikke har opplevd byen før. Støvskya stod i lufta minutter etter at en bil kjørte forbi.

Det sier jo litt om hvor bra jeg bor, når jeg ikke er sikker på om det har regna eller ikke. Jeg sover like godt uansett...

Jeg har hatt lyst til å ha med videokamera på skoleveien, så dere kan få se. Først går jeg på en stille og nesten tom vei. Så steinete at den minner om å gå i Alvdal Vestfjell. Så kommer jeg ned i et sentrum, et marked. Jeg åler meg vei mellom folk og motorsykler og boder. Motorsyklene er litt skumle, synes jeg, for de kan komme raskt og overraskende, og jeg føler at det er den sterkestes rett som gjelder, så jeg forsøker å holde meg unna som best jeg kan. Men det man virkelig må være obs på er alle børene folk bærer på hodet. Det er ikke bare bøtter eller bylter som fortsetter oppover og kanskje går noen centimeter lenger ut enn hodet eller resten av kroppen. Det er stabler med planker, jernstenger eller stålplater. Noen er fire meter lange! Og dukker plutselig opp i hodehøyde. Du kan gå og ane fred og ingen fare, og se en mann et stykke foran - i det du plutselig holder på å krasje med en tynn jernstang som stikker ut flere meter foran han! Eller ta et skritt til sida for å gi vei til ei dame som bærer en gedigen ladning kull på hodet, og så krasje i en stabel med planker som kommer "flytende" oppe i lufta, på hodet til en mann bak deg. Det er digre grener med bananer, alskens frukt og grønnsaker, metallplater, og byggematerialer - alt fraktes på hodet. Eller bare en liten bunke med sokker, som verken er store eller tunge, eller ville gjort vondt å støte sammen med...

Fra dette markedet og fram til skolen, er det en fin bilvei, med jevn asfalt. Det finnes noen våghalser som går der, men jeg synes livet er både for skjørt og for dyrebart, og holder meg til fortauet. Siden veien er så fin, holder trafikken dessto høyere fart, og jeg klandrer dem ikke, for det er ikke så mange steder det går an å kjøre i tredjegir her... Fortauet er som en inntørka elv, med tusen spor etter hvor vannet har rent. Bortsett fra når det regner. Da er det et gjørmebad, et svært ulendt sådant. Det er steiner og biter av asfalt innmellom, og jeg hopper og klatrer og balanserer, og føler meg som en fjellgeit på treningstur.

Men selve bilveien er som sagt fin mesteparten av distansen, og det er faktisk fiksa bra bilvei i flere kilometer nordover. Det er bra, og må gjerne fortsette. Infrastruktur er viktig, og framkommelighet essensielt når man skal bygge landet. Det finnes områder ikke langt herifra hvor man ikke kommer med kjøretøy, og alt som skal inn må bæres på hodet. Hodebørene jeg møter på skoleveien min er bare for handel på mikronivå, og ved siden av kjører det lastebiler fullasta av varer i store partier. Da er det annerledes der hvor alt må bæres inn på hodet, av varer, medisiner, utstyr, sement, osv.

Omsorg og hjelp

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan det går med de seks barna jeg skrev om tidligere - der foreldrene druknet, tanta døde, taket brant, osv. De to som ble brakt til sykehus for sjokk er bedre og har blitt utskrevet og er hjemme igjen. Menigheten der de bor har hjulpet til å fikse huset, og de fikk takplater gjennom noen norske givere. Menigheten prøver å finne en ugift jente med hjerte for disse barna som kan bo med dem og ta seg av dem.

Det er mye omsorg her. Mange som hjelper mange. I forrige uke møtte jeg noen representanter for en kvinnegruppe - eller jeg kan kanskje kalle det en kvinnekoalisjon, for de er mange og består av flere mindre grupper. De organiserer småhandel, og fungerer som et kollektiv, såvidt jeg forstod. De samler overskuddet, og en viss andel går til å hjelpe de som trenger det mest. Ni representanter for denne koalisjonen kom på besøk her jeg bor så vi kunne bli litt kjent. Hver og en av disse kvinnene hadde tatt til seg to-tre-fire foreldreløse barn, i tillegg til sine egne. Ingen av disse kvinnene hadde fortsatt en mann. Noen av mennene var drept. Andre hadde jaget konene sine etter at de var voldtatt.

Men de hadde seg selv og barna sine, og noen andres barn... Og de hadde hverandre. Hun ene hadde fått to nye barn nå nylig da ei venninne hadde dødd - uten mann eller annen familie igjen. Men søsterskapet står sterkt, og venninna tok de etterlatte barna til seg.

Tida flyr

Tida flyr. Det har nesten gått en uke siden forrige bloggpost... Delvis har jeg hatt lite internett, delvis har jeg vært travel.

Allerede til frokost i dag kom det beskjed om en gutt som har dødd. En som har flykta fra lenger inn i landet. De har ingen ting. Om vi ikke kunne hjelpe med en kiste?

Ellers består dagene mine i stor grad av franske verb - dvs bøying av franske verb. Regelmessige og uregelmessige. Presens, passé composé (en type fortid), imperfektum.

Livet er fullt av kontraster...

Jungel av uhell og motgang

Det er dyrt å være fattig, sies det, og om man ser på statistikker av ulykker av forskjellig slag, kan man se at de som allerede er fattige rammes hardest. Fattige bydeler i New Orleans ble hardest rammet av orkanen Katarina. Jordskjelvet i Haiti ødela mer enn jordskjelvet i Japan, selv om det var mindre. Klimaendringene rammer de fattige mer enn de rike.

Kongo ligger aller nederst på Human Development Index - en utregning av levestandard, basert på forventet levealder, tilgang til utdanning og inntekt. Norge ligger aller øverst.

Og det er virkelig ikke bare én ku her. Etter bare to uker har jeg allerede hørt et utall historier om ulykker og vanskeligheter av forskjellige slag. Fattigdom framstår som en jungel av uhell og motgang - i en skala som langt overgår enkeltmenneskers skjebne, men heller er på makronivå. Men det gir seg utslag hos enkeltmennesker. Her er en historie som et eksempel:

Noen var i en liten båt på Kivusjøen, en liten båt med påhengsmotor. En av de store ekspressbåtene kom i full fart mot dem og holdt på å renne dem overende. De unngikk å krasje, men kom så nærme at den store ekspressbåten skapte for høye bølger for den lille båten. De færreste kan svømme. Blant passasjerene som drukna var en mann og en kone som etterlot seg sju barn, den eldste i tidlig tenårene, den yngste fortsatt baby. Babyen døde da han ikke lenger fikk amme, men de andre seks barna bodde sammen med tanta si. Så tok taket deres fyr (de bruker tørka strå som dekke på taket). Alle barna overlevde, men huset ble ødelagt. Og tanta døde. To av barna gikk i sjokk, og ble båret til sykehus. Tanta var den siste slektningen de hadde som levde - hennes mann og barn er alle døde. Nå er de seks barna alene i verden. Uten familie eller slektninger. Uten hus, eller muligens med noen vegger men uten tak - og regntida har starta.

Skjebnen til disse barna er et eksempel på "tettheten" av ulykker og motgang som fattigdom uttrykker seg i. Fattigdom er "mettet" av vanskeligheter.

Og her er ikke krigen tatt med i bildet - alle de ulykkene og vanskelighetene som mennesker fører over andre mennesker i krigens navn, som må legges til de som uttrykkes i "vanlig" fattigdom for å få et inntrykk av det fulle bildet, den fulle tettheten av motgang, som folk lever i og forteller fra.

Kan det komme noe godt fra Nasaret?

I dag har vi vært i menigheten Nazareth i Kalengera her i Bukavu. Området var berømt for yrket "tyv" - et yrke som visstnok gikk i arv fra far til sønn. En mann som ranet misjonsstasjonen her for mange år tilbake, og som senere ble henrettet offentlig for andre forbrytelser, kom f.eks. herfra. Da de skulle starte en menighet her, tok de tak i det dårlige ryktet til stedet, og bestemte seg for å kalle menigheten Nasaret - de identifiserte seg nemlig med det Natanael sa da han hørte at Jesus var fra Nasaret: "Kan det komme noe godt fra Nasaret?" (Joh 1, 46) og ville vise folk at til tross for det dårlige ryktet så kan det komme noe godt også fra Kalengera!

 

Her er vi utenfor kirka, med navneskilt over døra: "5te Celpa Nazareth".

Joda, det kan komme mye godt fra Nazareth i Kalengera - ikke minst musikalsk! De hadde damekor, ungdomskor og barnekor og det var en fryd å høre på dem.

Til høyre er deler av ungdomskoret, med gitarist/leder foran og en gutt fra barnekoret på tromme: 

Her sitter jeg sammen med ungdomskoret (fått låne en baby), med deler av barnekoret i forgrunnen. Barnekoret hadde kordrakter og var svært så professjonelle. 

 

Legg merke til trommene. Alle fem var i bruk under lovsangen. Fem trommer, noen risteinstrumenter og mangestemt sang og dans fra hele menigheten var ukas desiderte høydepunkt!! Det er som en musikalsk flodbølge. Helt ubeskrivelig fantastisk!

Det var ikke bilvei i området, så vi gikk et stykke oppover lia fra hovedveien nede ved Kivu-sjøen.  (Her er vi på vei ned igjen). Er det ikke fint?

Her er jeg ved ei bru over en bekk der mange drev og vaska klær. Det var noen broer over noen mindre bekker også - en var bare en eneste planke, men vi balanserte fint over. Stien var delvis veldig smal (dog ikke så smal som én planke...), og lagd av leirejord som var superglatt når den var våt. Det gikk greit oppover, men jeg grudde meg til å gå ned igjen, men heldigvis hadde sola stått på i noen timer da så stien var blitt tørr og fin, og vi gikk ned helt uten problemer. Regntida er helt i oppstartsfasen nå, og jeg lurer på hvordan det blir å gå opp der om noen uker... Folk finner vel på noe - allerede hadde de hugd ut trappetrinn i leire i noen av bakkene, og vi møtte mange med tunge bører på hodet som balanserte på kanten og klarte de utroligste passeringer, så de er nok både sterke og har god balanse til å takle det!

Det var jeg som stod for dagens preken. På swahili. Kremt! Hehehe. Folk sa faktisk at de hadde klart å følge med og skjønne hva jeg sa, og det var det inntrykket jeg fikk underveis også, så da håper jeg det stemmer. Utgangspunktet var Noa, som levde som et rettferdig menneske midt i mye ondskap. Å preke er ikke akkurat hva jeg er utdannet til, eller en del av arbeidsbeskrivelsen min for den del, men men, alt kan jo ikke være forutsigbart, og jeg fikk i hvert fall brynt meg på swahilien! Og så fikk jeg kanskje brukt sosialarbeideren i meg litt også - hovedpoenget mitt var nemlig at Noa arbeidet hardt med å bygge arken, han satt ikke bare stille med hendene i fanget og håpet at noen andre skulle bygge den, eller ventet på at Gud skulle bygge den. På samme måte må vi arbeide hardt for å bygge landet opp fra krigen - midt i lidelsene som vi lever i.

Denne hanen var "møtehonorar" fra menigheten og blir snart å finne på middagsbordet:

Krig og fred...

Det er mye snakk om krig og fred her. I løpet av forskjellige fredsprosesser har noen rebellgrupper gått med på fredsavtaler og blitt integrert i den kongolesiske hæren, men i vår deserterte noen hundre soldater og brøt ut av hæren. Men ikke fordi de ble passifister og ville legge ned våpnene - tvert i mot førte det til mange kamper og herjinger. Flere hundretusen sivile har flyktet fra landsbyene sine nord for Goma (Goma ligger i nordenden av Kivu-sjøen, Bukavu i sørenden) og det er forferdelig mye lidelse. Som følge er det også mye harme - og sinnet rettes i stor grad mot Rwanda. Gruppen som brøt ut nå i vår kommer nemlig fra en militsia som var støttet av Rwanda. De kaller seg M23 som står for 23. mars, eller egentlig 23. mars 2009 som var datoen da den rwanda-støttede militsiaen skrev under en fredsavtale og ble integrert i den nasjonale, kongolesiske hæren.

Alle her er overbeviste om at det er Rwanda som står bak M23-opprøret og støtter dem med våpen, og de er ikke alene om å mene det - FN har lagt fram det de mener er bevis for slik støtte og mange land har stanset deler av utviklingshjelpen til Rwanda (deriblant Sverige og Storbritannia - sistnevnte har visstnok delvis ombestemt seg og vil gi deler av hjelpen allikevel). Rwanda derimot nekter for noen involvering, og ikke alle i landene rundt her er overbevist. Rwanda får allerede en stor gevinst fra gruvedriften i Kongo, og har derfor ikke noen økonomisk motivasjon for å destabilisere regionen (slik kritikere hevder), mener de. Tvert imot er det den kongolesiske presidenten selv som tjener på uroen - han ble gjenvalgt i fjor i et valg fullt av beskyldninger om valgfusk, og har interesse av å snu folks oppmerksomhet fra seg selv og til en ytre fiende, mener noen.

Slik strides de lærde. Uansett hvor mange innvikla interesser som er involvert, og uavhengig av hvem som har rett - det er vanlige folk i områdene der M23 slåss som lider.

Bilde

I kveld funker plutselig internett igjen, så etter ca 130 timer uten, må jeg benytte anledningen til å poste et bilde. Jeg skal arbeide sammen med CELPA (den kongolesiske kirka som er starta av norsk pinsemisjon). Det finnes utallige små og store prosjekter og arbeider som er starta opp fra denne kirka som jeg håper å få innblikk i i løpet av høsten (f.eks. kvinnegruppa som jeg besøkte i formiddag og skrev om i forrige bloggpost). Bildet er fra utenfor kontorene til CELPA, og han som står ved siden av meg i sjøgrønn dress er den øverste nasjonale lederen og heter Biumba.

De andre jobber på kontoret der - bortsett fra Ingeborg da :-)

Selv om du er kvinne...

Jeg har vaert paa kvinnemøte i formiddag med kvinner som har flykta fra krigshandlinger i landsbyene deres og kommet til byen. Med unntak av ei var de alle blitt enker. Selv hadde de overlevd forskjellige fryktelige opplevelser. Ei dame har en forkrøpla høyrearm etter at interahamwe-rebeller kutta henne. Hun har store arr ogsaa paa venstre arm og paa baade høyre og venstre side i laar- og hoftepartiet.

Men de finner stor styrke i aa komme sammen. Hun som leder gruppa er en flott dame fra lenger nord i landet - ogsaa hun har flykta hit. Hun hadde litt undervisning for gruppa, og temaet i dag var aa si ifra naar man lider urett. Selv om du er kvinne, maa du si ifra naar du lider urett. Ei dame begynte aa fortelle om hvordan hun lider der hun bor. Hun har bare sittet stille med armene lukket rundt kroppen - i dag var første gang hun fortalte hvordan hun hadde det. Fantastisk!! De snakka med en blanding av forskjellige spraak, men mye swahili, saa jeg fulgte med saann halvveis, og det var utrolig aa sitte og høre hvordan de snakka sammen.

Bon jour!

Endelig har jeg funnet en internettkafe med bra nok internettforbindelse til at jeg klarer aa logge paa bloggen og bra nok tastatur til at jeg klarer aa skrive. Slett ikke verst! Dette er i det hele tatt en bra dag, for i ettermiddag var det vann i krana paa badet! Ikke nok trykk til at vannet kom ut av dusjhodet riktignok, men med litt akrobatikk og styrketrening fikk jeg vasket haaret i den nedre krana. For en herlig foelelse! I dag har jeg gaatt rundt og kjent en lukt rundt meg - til slutt maatte jeg innse at den kanskje kommer fra meg... Jaja, det kommer en dag i morra ogsaa, kanskje er det vann tilgjengelig da ogsaa! Kan jo ikke vaske alt paa en gang, og naa er det deilig med rent haar!

Stroemmen kuttes hver morgen og hver ettermiddag/kveld, men er som regel i orden noen timer paa dagtid og kommer tilbake igjen en times tid etter at det har blitt moerkt. Imens sitter jeg i moerket og leser i lyset av et stearinlys, eller hoerer paa de uuttoemmelig historiene til Ingeborg. Kjempekoselig! Dessuten sitter hun og oever meg i fransk. Jeg har begynt aa laere fransk, og Ingeborg som er fransklaerer langt inn i beinmargen er en veldig god hjelpelaerer paa kveldene! I dag har jeg laert aa telle, og det er veldig nyttig, for selv midt i swahili-setninger sier kongolesere flest tall paa fransk, og da detter jeg av lasset. Saa jeg vet hva jeg har aa gjoere i kveld - repetere og repetere til tallene sitter som stoept i hjernebarken!

Lite internett...

Jeg har vaert uten internett noen dager - naa har jeg endelig kommet meg paa en internettkafe, men forbindelsen er treg og daarlig, saa jeg tar ikke sjansen paa aa skrive mye bare for aa se at det forsvinner....

Har selvfoelgelig altfor mye aa fortelle. Mange introduksjoner og hilsener hver dag - hver med sine historier. Jeg er allerede full av historier om krig...

En mann sa at i stammen hans var det slik at naar det ble innsatt en ny konge saa ble det sett paa som et godt tegn dersom det regna. Datoen var fastsatt saa man visste ikke vaeret paa forhaand, men dersom det regna da, ble det sett paa som et godt tegn fra Gud. Regn gir frukt, avlinger, vekst. Naa gjelder ikke kongedoemmet lenger, men regn paa aapningsdagen er fortsatt et godt tegn, i foelge denne mannen. Han var svaert saa begeistra fordi det regna da jeg kom over grensa og inn i Kongo. Frukt, avlinger, vekst, matproduksjon - det kan jammen komme godt med! I tillegg til historier om flom, lyn, sykdommer, toerke, ulykker og alt som hoerer med til fattigdom, kommer herjinger av rebeller og soldater. Det er ingen ende paa hvor vanskelig det er aa dyrke mat eller holde seg med geiter.

Jeg kommer nok til aa fortelle mange historier etter hvert - forhaapentligvis en del historier som ender godt ogsaa.