Tuesday, April 27, 2010

Feiring av forste frie valg

27. april 1994 ble det første frie, demokratiske valget holdt i Sør-Afrika, der alle borgere kunne stemme, uavhengig av hudfarge.

Her avlegger Nelson Mandela sin stemme:


Han ble landets første demokratisk valgte president, ved dette valget.

Folk gikk mann og kvinne av huse for å stemme, og køene var nesten uendelige.


Stemningen beskrives som ekstatisk. Vi kan vel kanskje tenke på frigjøringa av Norge i 1945 eller 17.mai-feiringa noen dager etterpå, og forestille oss gleden og feiringa her i Sør-Afrika i 1994.


Nå begynner forventningene til VM å sammenliknes med valget i 1994. Da siste fase av billettsalget starta for et par uker siden, stod folk i kø i 18 håpefulle timer og mer, for billettlukene åpna. Horder av folk i Sør-Afrikas landslagsdrakter og med vuvuzelaer (de trompetliknende hornene jeg har skrevet om tidligere) venta i endeløse køer med høy stemning. En mann sa at forrige gang han stod i kø slik som dette var da han stemte i 1994. Flere andre sammenlikna det også med det første valget.



Det er sannsynligvis en smule overdrevet. Landet var nok langt mer prega av det første valget enn det siste VM-billettsalget, for å si det mildt. Men det sier litt om stemninga og forventingene som bygges opp nå - og det er bra. Det er definitivt den mest positive sikkerhetsstrategien, i hvert fall. Mer politi er sikkert vel og bra, men om VM blir folkeeie og folkefest er det både tryggere og mye hyggeligere!

Fredager kalles "Soccer Friday", og da blir nasjonen oppfordra til å gå med fotball-t-skjorte og ellers feire VM og støtte Bafana Bafana (kallenavnet til det sør-afrikanske landslaget). Jeg begynner å få fryktelig lyst på en slik t-skjorte - og trenger også å style opp bilen, med flagg eller klistremerke eller noe :-)


Vi kan klage mye over tilstanden i landet, men sannheten er at å få til en såpass fredelig overgang til demokrati som de faktisk klarte er en kjempebragd. Det brøt ikke ut fullskala borgerkrig (selv om det var svaert voldelig i denne provinsen, "skvulpa" det ikke over på resten av landet), økonomien raste ikke sammen - tvert i mot gikk det egentlig veldig veldig bra. Og det er vel delvis derfor at landet nå kan være vertskap for det største sportsarrangementet i verden - for første gang på afrikansk jord.



Monday, April 26, 2010

Vinteren har kommet

Vinteren har kommet hit til Durban. Den kom på fredag. Plutselig var det kjempekaldt, og jeg måtte finne fram sokker.

Tror jeg har lagt igjen alle skjerfene mine i Norge, for jeg kunne ikke finne noen. Jeg må nok anskaffe meg et, for jeg går allerede rundt og hoster, og har masse grums i halsen.

Jeg har blitt en skikkelig pingle, med andre ord, for nattemperaturen har ikke vært under 15 grader (varmegrader, altså), og i dag er dagtemperaturen meldt opp i 30 grader. Så så fryktelig kaldt burde det ikke være for en nordkvinne. Men det er rart hvordan 18 grader plutselig føles så kaldt at jeg nesten ikke kommer meg ut døra, men vil sitte inne med dyne og varm krydderte...


Til mitt forsvar vil jeg bare påpeke at endringen skjedde raskt, og at det derfor sannsynligvis oppleves ekstra kaldt. Onsdag og torsdag tok jeg jo graduation-bilder, og svetta som en gris og måtte ta pause og ta av meg kappa innimellom. Men så skjedde det altså et væromslag, og fredag morgen var den barbeinte sesongen over for min del.

Saturday, April 24, 2010

Vulkanasken i Afrika

Vulkanasken rammer Afrika også - om enn indirekte. I globaliseringens tidsalder går ingen uanfekta av ting som skjer langt borte. Eller for å si det med Gro: "Alt henger sammen med alt."

I Kenya ble mange arbeidere avskjediget fordi eksporten av blomster og frisk frukt ble hindret - lederen for foreningen for de som eksporterer slike produkter anslo så mange som 150.000.

Særlig eksporten av blomster er hardt rammet (mye av frukten kan sendes med skip og fortsatt stå seg bra). 97% av Kenyas blomstereksport går til Europa, og blomstene overlever ikke langsommere transporteringsmetoder. Sør-Afrika merker også virkningene, men sørafrikansk blomstereksport er ikke fullt så avhengig av det europeiske markedet, og klarer seg derfor litt bedre.

Det er ille nok å få problemer med reiser, f.eks. at den norske statsministeren var stranda i utlandet eller at far og Silje ikke fikk kommet til graduation. Men det er hakket alvorligere når så mange mennesker mister jobb og inntekt, særlig i en kontekst med ingen eller minimale sosiale og økonomiske sikkerhetsnett.

Vulkanaskens virkninger langt utenfor Islands grenser illustrerer Robert Chambers argument for at fattigdom må forstås som noe mer enn penger eller direkte økonomi. Sårbarhet er sentralt i hans definisjon. Det er typisk for dynamikken av alle slags katastrofer: den som allerede er fattig lider mest.

En blomsterkutter i Kenya sliter allerede med å få endene til å møtes, med en lav lonn for lange arbeidsøkter. Det er i hvert fall realiteten for de fleste arbeidere i den type yrker som ikke krever høyere utdanning. Sannsynligvis har hun ikke sykemeldingsordning, ingen ordning hvis barna er syke, ingen helseforsikring hvis hun eller noen i familien trenger medisiner eller behandling, ingen overtidsbetaling og ingen pensjonsordning. Hun trenger, i teorien, å spare så hun har nok å gå på hvis hun blir syk, eller et av barna blir syk, og til hun går av med pensjon. Og så hun har noe å gå på i tilfelle en vulkan i Island spyr ut aske og hun derfor ikke kan jobbe.

Hun har, i realiteten, sannsynligvis svært liten mulighet til å spare det hun ideelt sett skulle, fordi lønningen er for liten og munnene som må mettes og menneskene hun har ansvar for er for mange.


Et av fattigdommens smertefulle sannheter: langsiktig framgang er vanskelig fordi strevet fra dag til dag er så stort.

Thursday, April 22, 2010

GRADUATION part 1

I går var graduation! Her er jeg i kappe, hette og hatt:





Far og kusine Silje kunne dessverre ikke komme pga vulkanaskeskyen, men Monika stilte opp, så jeg fikk norsk støtte allikevel:


Vishanthie, professoren, veilederen og mentoren min, ble også stoppet av vulkanaskeskyen. Hun hadde gjesteforelesninger i Finland forrige uke, og har ikke kommet seg hjem ennå. Men to andre forelesere var til stede og var stolte og glade:




Og det manglet ikke på støtte. Tanta til Siphiwe sa at hun skulle sørge for å juble for meg når jeg gikk på scena, da hun hørte at far og Silje ikke kunne komme. Og det gjorde hun - og mange andre også. Det var litt av en opplevelse. Da dekanus leste opp "Degree awarded Summa Cum Laude" (grad tildeles summa cum laude) føltes det som om det kom en flom av høylytt applaus og jubel opp til meg.



Chancellor (han er symbolsk hode for universitetet, mens vice-chancellor er utøvende hode, omtrent som forholdet mellom konge og statsminister) satt på en slags trone, og vi knelte ned foran ham, og han berørte hodet vårt med en akademisk hatt og tildelte oss graden. Han gratulerte meg spesielt, og han som ikledde oss hetta (det rosa båndet dere ser pa bildene) tok meg i hånda og sa det var en stor ære å hilse på en summa cum laude-student. Det var ikke måte på. Av de flere hundre studentene som ble uteksaminert under den seremonien var vi bare to med summa cum laude. Så det var vel først der på scena at jeg skjønte hvor bra det er og hvor stolt jeg kan vaere.

Så tanta til Siphiwe holdt løftet sitt. Siphiwe er en av mine beste venner her, og jeg kjenner familien litt også, så de sa de ville "adoptere" meg nå når jeg var blitt "foreldreløs" på graduation. Her er Siphiwe og jeg etterpå (jeg ble forøvrig ganske rørt da han kjørte over scena - det var utrolig sterkt!):


En annen familie som også sa de ville adoptere meg var familien til Thola. Hun er også en av mine beste venner her. Mammaen hennes stod opp og jubla og klemte meg da jeg kom ned fra scena. Her er jeg og Thola:


Og her er Thola og damene i familien hennes. Mammaen er nr 2 fra venstre, i grønt:




Jeg har så mye å fortelle og så mange bilder å vise at jeg tror jeg må dele det opp i to poster (itnernett her er ikke 100% stabilt, så jeg tør ikke holde på for lenge av gangen før jeg publiserer). Beklager at det blir mange detaljer om steder og folk dere i Norge ikke kjenner, og jeg antar at de eneste interesserte leserne er mor og far, men dette var en stund som jeg må dele og fortelle om, i hvert fall til familie og nære venner (hei Cathrine!), sa får andre lesere ha meg unnskyldt...

GRADUATION, part 2

Selve seremonien var på en annen campus enn vår, så Chris og jeg bestemte oss for å leie "kostymet" en dag til, slik at vi fikk tatt bilder på vår campus også - det er tross alt der vi har alle minnene fra fire års studier.


Her er jeg på plena der vi pleide å møtes for lunsj og ellers i de fleste fristunder, særlig de to første årene. Utsikten er mot havna. Bygget til høyre i bildet er Student Union hvor vi har skrevet noen av eksamenene, vært på studentfester, og hatt gateteamplanleggingsmøter. Til venstre er et matutsalg der jeg kjøpte wors og lammehamburger veeeldig ofte førsteåret. Og bilene står parkert der hvor jeg pleier å parkere når jeg drar på campus om kvelden for å sjekke epost og facebook.



Her er jeg på den samme plena, nå ser vi Memorial Tower Building i bakgrunnen. Der hadde vi forelesningene våre det første året - der lærte vi om Paulo Freire, Antonio Gramsci og Henry Giroux, og livene våre ble aldri de samme igjen! Alt vi senere har gjort har vært inspirert av frigjøringsteoriene deres. Hatten min var litt for stor, så jeg strevde med å holde den på plass...


Det var veeeldig varmt under den kappa, så jeg måtte ta pause innimellom poseringa, og fotografen snek seg til å ta bilder da også... (jeg vet at det kan se ut som om jeg poserer på det første bildet, men det må ha vaert flørting med kameramannen - tatt på fersken!)



Her er Chris og jeg. Vi er de eneste fra klassa som fortsatt holder til på campus, og vi tar begge en full forskningsmaster.

Obama og Mandela må selvfølgelig være med!



Sunday, April 18, 2010

Gratulerer med 30arsdagen?

I dag "feirer" Zimbabwe 30 år som uavhengig nasjon. Det er en bursdag med bitter ettersmak.

Zimbabwe gjorde det delvis svært godt som ung uavhengig nasjon, og hadde for eksempel den beste statistikken i Afrika når det gjaldt skolegang og leseferdigheter i befolkningen. Og frihet fra kolonimakt og hvitt mindretallsstyre er selvfølgelig verdt å feire i seg selv.

Men frihet fra en form for undertrykkelse er bare så som så, når man nå lever under undertrykkelse igjen - til og med fra en av ens "egne".

Mugabes styringsform er omtrent som hersketeknikker i voldelige hjem. Frykt, gjerne en ikke helt handfast frykt, er et effektivt maktmiddel. Gode retoriske ferdigheter misbrukes til manipulering istedet for konstruktiv og positiv nasjonsbygging (eller familiebygging i voldelige hjem). Og, når psykisk undertrykking og frykt ikke er tilstrekkelige for å oppnå underkastelse, tys det til fysisk vold.

Jeg husker godt da jeg møtte noen studenter fra Zimbabwe i Trondheim under Isfit, og hvor sterkt inntrykk det gjorde å høre hvordan de led fordi de var aktive i opposisjonen mot Mugabes tyranni. De kunne fortelle om arrestasjoner, om tortur og bortføringer, og den ene kunne ikke dra til hjemlandsbyen og besøke mora si, fordi han frykta konsekvensene det ville få for henne.

Politiske motstandere - og nå snakker jeg om svarte politiske motstandere, så det handler ikke om å frigjøre landet fra de gamle makthaverne - lever i frykt for sine liv; de blir fengslet, bortført, torturert, og en del har til og med blitt tiltalt for landsforræderi. Hvor sykt er ikke det? Engasjement for demokrati straffes med tiltale og rettssak for landsforræderi.



Keiserens nye klær: Zimbabwere lider fortsatt under et undertrykkende styre.


Særlig de siste 10 årene har vært ille, men Mugabes despotiske trekk er ikke nye. Pa 80-tallet (altså like etter frigjøringa) ble politiske motstandere (for en stor del av en annen etnisk bakgrunn) massemyrdet. Man antar at ca 20.000 ble drept i Matabeleland i løpet av et par år, og det var også utstrakt bruk av tortur og voldtekt. En mann fortalte at den ene tanta hans ble drept av hæren, og at familien ikke fikk lov til å begrave henne, men måtte se på at den døde kroppen hennes lå ved porten og ble spist på av hunder i flere dager før hæren dro sin vei og de kunne begrve restene av liket. Noen mennesker ble kasta ned i gruvesjakter, og andre ble brent levende i hjemmene sine.

Spesialenheten i hæren som utførte disse grusomhetene var blitt trent i Nord-Korea. Nå har Mugabe invitert fotballaget til Nord-Korea til Matabeleland for treningsleir i forkant av fotball-VM. Lokalbefolkningen er sjokkert og føler det er krenkende for de overlevende og for minnet etter de drepte. Men grusomhetene i Matabeleland er ikke anerkjent av Mugabe, og det er faktisk ulovlig å snakke om dem. En kunstner ble arrestert så sent som i mars i år for å lage en utstilling om massakrene. Ingen får lov til å gå og se utstillinga. Igjen kommer "vold i hjemmet"-tendensene i Mugabes politikk tydelig fram - det vonde må ikke snakkes om, men må ties i hjel, for dermed blir andres opplevelser, minner, meninger og virkeligheter (andre enn voldsutøverens) ikke anerkjent som gyldige eller reelle.

Saturday, April 17, 2010

Mens vi venter pa klar himmel

I dag skulle far og kusine Silje flydd fra Norge for å komme og besøke meg, men flyene er kansellert, og nå venter vi bare på at vulkanasken skal forsvinne. Forhåpentligvis i tide til at de får med seg graduation-seremonien på onsdag!

Veldig kjedelig, men det er jo ikke så mye man kan gjøre med en vulkanaskesky, så vi får bare smøre oss med tålmodighet og håpe det beste. Det går jo noen rykter om at flyene vil fly igjen på mandag, så jeg håper det stemmer!

Wednesday, April 14, 2010

Apekatter pa taket

Det er ofte apekatter i hagen og på taket:

Her er en morgen kom jeg på at jeg hadde et fotoapparat og kunne ta bilder av dem. Det hender jeg våkner av at det dundrer på taket - da er apeflokken i fullt firsprang over takene. Hundene går berserk og det er litt av et leven. Apene elsker å erte bikkjene.

Apen på bildet over sitter på stråtaket over verandaen. Bildet under er dessverre ikke så tydelig, men det er altså noen aper du ser oppe i treet der. Sjekk fargen på ballene til den ene! Jeg ble overraska første gang jeg så det - turkisfargen er veldig sterk i virkeligheten. Det er neimen ikke bare jordfarger i naturen nei...




Dette bildet er fra i går morges. Denne lille krabaten sitter på døra ut til nabohuset der vi parkerer:



Beklager dårlig bildekvalitet/lys - jeg kunne ikke bedre i den lave morgensola, men tenkte det var artig å dele litt av dyrelivet allikevel :-)


Monday, April 12, 2010

Galskap i bananrepublikken

Jeg er ikke veldig lettskremt av meg - såpass tør jeg påstå. Jeg har bodd noen år i Sør-Afrika, vært eneste hvite i klassa - jeg rusler rundt i områder andre pisser i buksa av, og er på hils med et par gangstere. Men i det siste har jeg begynt å bli virkelig bekymra, og jeg har til og med begynt å legge planer utenfor dette landet. Grunnen er en politiker.

Julius Malema er leder for ungdomsdelen til regjeringspartiet - den tidligere frihetsbevegelsen ANC (dvs partiet til Nelson Mandela - au au au, hvor langt kan forfallet gå???). Han skremmer meg så jeg fryser langt inn i benmargen.

Han hater hvite, og er ikke særlig diplomatisk anlagt, så han skjuler det ikke så veldig godt. Han dro til Zimbabwe for å besøke Mugabe og hans parti, gikk med en skjorte med bilde av Mugabe på og var en veldig tydelig tilhenger. I tillegg langa han ut mot det andre partiet i Zimbabwe, Bevegelsen for demokratisk endring (MDC). Det er ikke helt bra, særlig ikke når det kommer fra en med så mye makt som ham. Mugabes parti Zanu-PF og dets tilhengere har myrda opposisjonspolitikere, og er ikke den typen forbilder man ønsker for lederen av det største ungdomspartiet i landet. (Og det er heller ikke helt bra siden Sør-Afrika er den offisielle fredsmekleren mellom Zanu-PF og MDC - en så høytstaende politisk leder i regjeringspartiet i Sør-Afrika bør ikke uttale og oppføre seg så partisk...)

Malema har så mange stygge uttalelser at jeg ikke skal prøve meg på å gjengi alle her, men i tillegg til oppholdet i og uttalelsene angående Zimbabwe, er en av de siste kontroversene at han offentlig sang "drep boerne" (en av gruppene av hvite sørafrikanere). Til og med etter at det kom en rettskjennelse som forbød å synge sangen fordi den oppfordra til hat og vold, sang han den fortsatt i offentlighet. Ikke mange dagene etterpå, ble en boerleder drept...



Så hvor blir det av regnbuenasjonen? Jeg må si som Biskop Tutu i denne karikaturtegningen av Zapiro: Jeg skulle ønske jeg visste.
Noe av det som skremmer meg mest med Malema er at han har så sterk støtte blant folk. Glansbildet om forsoning og fredlig sameksistens blant alle hudfarger er langt fra sannheten.
HELDIGVIS har president Jakob Zuma nylig gått ut og irettesatt Malema. Det er første gang. Og en stor lettelse. Så skjønner i det minste det øverste lederskapet at slik kan man ikke holde på.


Her er et videoklipp som viser hvordan Malema kasta ut en BBC-reporter på en pressekonferanse. Malema kritiserte MDC (det andre partiet i Zimbabwe) for å leve et luksusliv i et overklassetettsted som heter Sandton i nærheten av Johannesburg i Sør-Afrika. BBC-reporteren spurte bare om ikke han også bor i Sandton, og Malema klikka fullstendig. Han tåler med andre ord ikke at det stilles spørsmål som avslører gapet mellom retorikk og levd liv, for han bor faktisk i Sandton. I noe som er naermere et slott enn et hus. Og han kjører opptil flere luksusbiler, og lever et luksusliv som ikke likner grisen. I hvert fall overgår han livsstilen til de hvite sørafrikanerne han kritiserer, og man skulle tro han lever på en annen planet enn det fattige flertallet han hevder at han representerer og er en del av. Det som skremmer meg er at ingen protesterte da Malema kasta ut journalisten. De andre journalistene bare satt der, og pressekonferansen fortsatte som om ingenting hadde hendt. Det sier noe om frykten Malema sprer...

Her er første del av et fjernsynsintervju der han forklarer at han er en aspirerende kommunist og arbeider og en fattig person. Godt gjort...

Wednesday, April 07, 2010

Summa Cum Laude

Jeg vet at det i norsk kultur ikke er sosialt akseptert å skryte av seg selv, men jeg har bodd i utlandet lenge nok til å gjøre det allikevel :-) Jeg uteksamineres Summa Cum Laude! Juhuu!

Jeg vet ikke om tittelen brukes i Norge? Vet om laud (kort for laudabilis), men dette er altså enda bedre! Ser på wikipedia at "laudabilis prae ceteris" eller preseteris har blitt brukt i Norge som betegnelse for en høyere utmerkelse enn laud, så det er vel det Summa Cum Laude her i Sør-Afrika tilsvarer, tipper jeg.

Det er i hvert fall ingen liten sak, og ikke noe som blir gitt hvert år! Så er det rart jeg er glad?!?