Thursday, September 03, 2015

Forsoning i Itombwe-fjellene

Forrige uke var vi på en herlig tur: Endelig kom vi oss opp på høyplatået og Itombwe-massivet. Det er livsfarlig å kjøre dit i regntida, og regnet skulle begynne i månedsskiftet august-september, så forrige uke var siste sjanse - neste mulighet blir ikke før juli neste år! Så da fant vi ut at det var bare å hive seg rundt og få til en tur nå.

Dessverre ble kameraet ødelagt allerede første dagen, så vi har nesten ingen bilder. Men her er et landskapsbilde fra oppe på høyplatået (høyeste punktet vi kjørte var 2470 moh!): Ganske flatt, litt åser, runde jordhytter. I tillegg var det mange kyr (men ingen på bilder).


Jeg drakk en kopp med mjølk og ble kjempesjuk - høy feber, diaré og utslett. Jammen er det slitsomt å være sjuk og måtte gå ut på hull-i-bakken-do - jeg savna vår behagelige sittedo, der man kan sitte og slappe av... LG derimot drakk kjempemasse mjølk, men var i tipptopp form... Men til tross for skrøpelig kropp var turen en kjempesterk opplevelse for meg også.

Vi bodde i Tulambo noen dager, og mens vi kjørte var det noen i reisefølget vårt som ble mer og mer rysta etterhvert som vi nærma oss. Der det tidligere hadde krydd av folk og hytter var det helt tomt, og bare gresslette på gresslette så langt øyet rakk. Stadige bølger med krig og vold har gjort at store deler av befolkninga har flykta. Det som tidligere hadde vært et stort landsbysentrum var nå bare en videregående skole og ei kirke og så kunne man så vidt skimte barneskolen i det fjerne. "Krig fører ikke noe godt med seg" ble mumla igjen og igjen.

Men heldigvis var det fortsatt ganske mange folk i området, om enn landsbysentrumet ikke lenger er så synlig. På gudstjenesten kom det noen hundre mennesker etterhvert. Og det var sterkt å høre lovsangen stige til høyt over kirketaket. I Itombwe har nemlig bølgene med krig og vold vært mellom de lokale stammene. Det har vært fryktelig, dødelig splittelse mellom stammene - ja, de har til og med drept hverandre i kirkene. Men nå stod det noen hundre fra hver stamme, sammen i enhet, og sang av hjertens lyst. Det er en forandring og en forsoning som nesten er umulig å fatte. Jeg kan bare hviske det menneskene der jubla høyt: "Pris skje Gud!"