Da jeg for et par dager siden skrev et blogginnlegg (om utdanning, væpna konflikt og Nindja), var det gått omtrent to hele måneder siden sist. Det er ikke fordi det har skjedd så lite de siste par månedene - heller tvert i mot. Etter et par uker med besøk fra familie i Norge, har jeg vært på konstant reisefot, til dels med liten tilgang til internett og stort sett hele tida med mye program. Skal prøve å fortelle litt etter hvert, og begynner med påskeuka som ble tilbrakt i Maniema.
For første gang i mitt liv kryssa jeg Kongo-floden! Juhuu! Jeg har stukket tåa nedi Kongo-floden før (da vi var i Kinshasa i desember i fjor), men dette var første gang jeg kryssa den. Det er kanskje rart å ikke ha gjort det før når jeg bor i Kongo, men landet er enormt og Bukavu ligger helt ytterst i periferien...
Kongo-floden er som en diger innsjø, som et hav nesten, enda her ved Kindu er den smal sammenliknet med hvordan den blir senere på sin ferd gjennom landet (Kisangani-Kinshasa).
På vei fra Kindu til Kasongo kryssa vi med denne ferja. Den var reserveferje fordi hovedferja ikke funka... Jeg må innrømme at jeg kikka over hvor langt det kan være til nærmeste land og innså at jeg klarer neppe å svømme hvis ferja skulle synke - men det er heldigvis mange piroger som krysser floden også, så jeg satsa på at vi ville fått hjelp hvis vi skulle trenge det. (Jeg kan i det minste å svømme. Chikuru som var med som tolk var en del hakk mer bekymra enn meg...)
Her ser vi en pirog full av folk, som en stappfull buss, og to roere som står og ror over. Her er de på vei mellom ei øy og fastlandet.
På vei tilbake igjen, fra Kasongo til Kindu, tok vi også en slik pirog. En gedigen stor uthult trestamme. For noen uforestillbare digre trær det er her.
Vi fulgte Pyms styreleder Torsten Mentzoni som hadde bibelundervisning for pastorer m.fl. - først i Kasongo og så i Kindu. Kasongo er der hvor misjonsarbeidet i Maniema startet, og de har ikke hatt besøk av gjester fra Norge siden en gang på begynnelsen av 90-tallet, så det var som en bortkommen forelder som kom hjem igjen å komme dit. Familiebånd er viktig i kulturen her, også i den åndelige familien, så det ble hjertelig mottakelse og stor glede.
Damene diska opp med masse mat, og ønska - og fortjente! - sitt eget bilde.
Vi besøkte bl.a. bibelskolen i Kasongo.
og misjonsstasjonen Salem i Kindu, som er der hvor kongolesiske pastorer startet misjonsarbeidet i Kindu. Vi besøkte også Faraghani og mange andre steder (for de som er lokalkjente).
Selve Påskemorgen deltok vi i en gigantisk gudstjeneste i Kindu med flere tusen til stede, med flinke kor og høy stemning. Lars Gustav hadde med seg tommestokken og viste hvordan vi "sammen med alle de hellige kan fatte bredden og lengden og høyden og dybden, ja kjenne Guds kjærlighet" (fra Efeserbrevet). Det ble knotete å skulle måle bredden på kirka alene, men med noen gode hjelpere ble det mye bedre!
Ellers var den delen av påskefortellinga som ble mest levende for meg den om kvinnene som lagde i stand krydderblandinger og salver mens de sørga over Jesu død, og som gikk for å salve liket hans. Mens alle mennene gjemte seg bak stengte dører - skuffa, sinte, redde - var disse kvinnene neppe noe særlig mindre lei seg eller forvirra. Alle hadde trodd at Jesus som Messias skulle redde seg selv og gjøre slutt på okkupasjonen av romerne. Så døde han i stedet, en fornedrende død utført av de romerske undertrykkerne. Ikke rart om de var skuffa eller forvirra. Men disse kvinnene fortsatte å elske allikevel. De fortsatte å arbeide og å tjene. De var trofaste, også etter at alt var over og Jesus var død. I sin trofasthet og kjærlighet - da de gikk for å stelle liket - fikk de se en tom grav og ble de første vitnene til Jesu oppstandelse.
Det er et forbilde for livet. Å ikke gjemme seg. Å ikke stenge dørene. Ikke la skuffelse få slukke kjærligheten eller motet.
Jeg leste nettopp en kommentar om Robinson Crusoe, som brukte 22 dager på å hogge ned det treet som han ville lage en båt ut av for å komme seg bort fra den øde øya han var på. 22 dager på å hogge ett eneste tre (det må ha vært på størrelse med de digre trærne som blir brukt som piroger her...)! Så ikke steng dørene. Fortsett å hogge. Fortsett arbeidet. Fortsett i kjærlighet. Fortsett i trofasthet.
For første gang i mitt liv kryssa jeg Kongo-floden! Juhuu! Jeg har stukket tåa nedi Kongo-floden før (da vi var i Kinshasa i desember i fjor), men dette var første gang jeg kryssa den. Det er kanskje rart å ikke ha gjort det før når jeg bor i Kongo, men landet er enormt og Bukavu ligger helt ytterst i periferien...
Kongo-floden er som en diger innsjø, som et hav nesten, enda her ved Kindu er den smal sammenliknet med hvordan den blir senere på sin ferd gjennom landet (Kisangani-Kinshasa).
På vei fra Kindu til Kasongo kryssa vi med denne ferja. Den var reserveferje fordi hovedferja ikke funka... Jeg må innrømme at jeg kikka over hvor langt det kan være til nærmeste land og innså at jeg klarer neppe å svømme hvis ferja skulle synke - men det er heldigvis mange piroger som krysser floden også, så jeg satsa på at vi ville fått hjelp hvis vi skulle trenge det. (Jeg kan i det minste å svømme. Chikuru som var med som tolk var en del hakk mer bekymra enn meg...)
Her ser vi en pirog full av folk, som en stappfull buss, og to roere som står og ror over. Her er de på vei mellom ei øy og fastlandet.
På vei tilbake igjen, fra Kasongo til Kindu, tok vi også en slik pirog. En gedigen stor uthult trestamme. For noen uforestillbare digre trær det er her.
Vi fulgte Pyms styreleder Torsten Mentzoni som hadde bibelundervisning for pastorer m.fl. - først i Kasongo og så i Kindu. Kasongo er der hvor misjonsarbeidet i Maniema startet, og de har ikke hatt besøk av gjester fra Norge siden en gang på begynnelsen av 90-tallet, så det var som en bortkommen forelder som kom hjem igjen å komme dit. Familiebånd er viktig i kulturen her, også i den åndelige familien, så det ble hjertelig mottakelse og stor glede.
Damene diska opp med masse mat, og ønska - og fortjente! - sitt eget bilde.
Vi besøkte bl.a. bibelskolen i Kasongo.
og misjonsstasjonen Salem i Kindu, som er der hvor kongolesiske pastorer startet misjonsarbeidet i Kindu. Vi besøkte også Faraghani og mange andre steder (for de som er lokalkjente).
Selve Påskemorgen deltok vi i en gigantisk gudstjeneste i Kindu med flere tusen til stede, med flinke kor og høy stemning. Lars Gustav hadde med seg tommestokken og viste hvordan vi "sammen med alle de hellige kan fatte bredden og lengden og høyden og dybden, ja kjenne Guds kjærlighet" (fra Efeserbrevet). Det ble knotete å skulle måle bredden på kirka alene, men med noen gode hjelpere ble det mye bedre!
Ellers var den delen av påskefortellinga som ble mest levende for meg den om kvinnene som lagde i stand krydderblandinger og salver mens de sørga over Jesu død, og som gikk for å salve liket hans. Mens alle mennene gjemte seg bak stengte dører - skuffa, sinte, redde - var disse kvinnene neppe noe særlig mindre lei seg eller forvirra. Alle hadde trodd at Jesus som Messias skulle redde seg selv og gjøre slutt på okkupasjonen av romerne. Så døde han i stedet, en fornedrende død utført av de romerske undertrykkerne. Ikke rart om de var skuffa eller forvirra. Men disse kvinnene fortsatte å elske allikevel. De fortsatte å arbeide og å tjene. De var trofaste, også etter at alt var over og Jesus var død. I sin trofasthet og kjærlighet - da de gikk for å stelle liket - fikk de se en tom grav og ble de første vitnene til Jesu oppstandelse.
Det er et forbilde for livet. Å ikke gjemme seg. Å ikke stenge dørene. Ikke la skuffelse få slukke kjærligheten eller motet.
Jeg leste nettopp en kommentar om Robinson Crusoe, som brukte 22 dager på å hogge ned det treet som han ville lage en båt ut av for å komme seg bort fra den øde øya han var på. 22 dager på å hogge ett eneste tre (det må ha vært på størrelse med de digre trærne som blir brukt som piroger her...)! Så ikke steng dørene. Fortsett å hogge. Fortsett arbeidet. Fortsett i kjærlighet. Fortsett i trofasthet.
