Nå nærmer slutten av skoleåret seg - spennende tider for elever som skal opp til eksamen. Blant dem er over 50 unger som får hjelp til å betale skolepenger på barneskolenivå på skoler i Nindja. Som jeg tidligere har skrevet, Nindja er antakelig det mest krigsherja stedet jeg har vært. Militsen som stod bak folkemordet i Rwanda rømte over grensa da de tapte og har gjemt seg i skogene i Kongo siden - blant annet i skogene rundt Nindja. Jeg har snakka med over hundre jenter og damer der som var blitt tatt til fange og holdt på skogen - en eller mange ganger - i noen uker, i noen måneder...
Slikt blir det barn av, og en del av disse barna har allerede blitt så store at de har begynt på skolen.
Barn født som følge av at mødrene har vært holdt på skogen har det ikke bare enkelt. Mange - både i familien deres og i lokalsamfunnet ellers - er redde for at de skal bli som fedrene sine. At de skal ta til våpen. Bli farlige.
Mange av mødrene er også bekymra for det. Alle jeg snakka med var enige: det de aller mest ønsker er at ungene deres må få gå på skolen. Hvis de vokser opp som analfabeter, og ikke får med seg den sosialiseringa som skjer i skolen - ja da vil de i alle fall bli rebeller, frykter mødrene. Men problemet er skolepenger. Mange familier er skeptiske til å prioritere rebellungene, de med ukjent far, de som egentlig ikke tilhører familien (slektsansvar følger far, i denne kulturen), når de ikke har råd til å sende alle ungene sine på skolen og må velge ut bare noen.
Andre unger har mista foreldrene. Storfamilien sliter med å brødfø dem. Ikke alle kan gå på skolen. Hvem vil vel ofre sin egen sønn og la han gå hjemme, for at dattera til kusina di skal prioriteres? (da kan noen være mer tilbøyelige til å ofre sin egen datter for at sønnen til fetteren din skal prioriteres.....) Også her er det en viss frykt for hva framtida vil bringe, særlig hvis de går glipp av skolegang - vil de gripe til våpen og hevne tapet av foreldrene sine?
Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, sies det. Så også her. Over femti barn på barneskolen, både foreldreløse og med rebellfedre, får hjelp fra Norge til å betale skolepenger. Nå sitter de med eksamener, og mot slutten av måneden eller i løpet av neste måned får vi vite resultatene. Det blir spennende. Gleder meg allerede!
Slikt blir det barn av, og en del av disse barna har allerede blitt så store at de har begynt på skolen.
Barn født som følge av at mødrene har vært holdt på skogen har det ikke bare enkelt. Mange - både i familien deres og i lokalsamfunnet ellers - er redde for at de skal bli som fedrene sine. At de skal ta til våpen. Bli farlige.
Mange av mødrene er også bekymra for det. Alle jeg snakka med var enige: det de aller mest ønsker er at ungene deres må få gå på skolen. Hvis de vokser opp som analfabeter, og ikke får med seg den sosialiseringa som skjer i skolen - ja da vil de i alle fall bli rebeller, frykter mødrene. Men problemet er skolepenger. Mange familier er skeptiske til å prioritere rebellungene, de med ukjent far, de som egentlig ikke tilhører familien (slektsansvar følger far, i denne kulturen), når de ikke har råd til å sende alle ungene sine på skolen og må velge ut bare noen.
Andre unger har mista foreldrene. Storfamilien sliter med å brødfø dem. Ikke alle kan gå på skolen. Hvem vil vel ofre sin egen sønn og la han gå hjemme, for at dattera til kusina di skal prioriteres? (da kan noen være mer tilbøyelige til å ofre sin egen datter for at sønnen til fetteren din skal prioriteres.....) Også her er det en viss frykt for hva framtida vil bringe, særlig hvis de går glipp av skolegang - vil de gripe til våpen og hevne tapet av foreldrene sine?
Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, sies det. Så også her. Over femti barn på barneskolen, både foreldreløse og med rebellfedre, får hjelp fra Norge til å betale skolepenger. Nå sitter de med eksamener, og mot slutten av måneden eller i løpet av neste måned får vi vite resultatene. Det blir spennende. Gleder meg allerede!
 |
| Fem gutter som har mista foreldrene sine og som går i avgangsklassa på E.P. Kalongi i Nindja. De gleder seg tydeligvis til eksamen! |
No comments:
Post a Comment