Thursday, May 23, 2013

Håp staves b-a-n-a-n-k-l-a-s-e

Hva er dette?



Noen bananklaser, sier du?

Nei, dette er H-Å-P.

Dette er F-R-A-M-T-I-D.

Dette er noen kvinner - som har levd fra hånd til munn, som har barn som er magre eller oppsvulma fordi de ikke får i seg nok næring - men som nå er handelskvinner, businessdamer, som selger bananer en gros til handelsfolk som kommer for å hente forsyninger til sin handelsvirksomhet i byen.


(Og dette er en liten del av svaret på mange av problemene jeg har skrevet om i det siste:
mammaer i fare
risikoen for å ikke overleve sin første levedag
småskala fysisk vold og hvordan skape fred
storskala vold, dvs krig, og hvordan skape fred )


Monday, May 20, 2013

Krig er en mannegreie

I morges var det igjen ny kriging i Nord-Kivu - denne gangen bare 12 km fra Goma. Det var den første kampen mellom M23 og regjeringsstyrkene siden fredsforhandlingene starta i fjor. I kamphandlingene som jeg nevnte for noen dager siden, mellom andre grupper i en by lenger nord i Nord-Kivu, ble minst 40 personer drept. Det er noen titalls aktive bevæpna opprørsgrupper i området.

Funderingene beveger seg fra småskala fysisk vold til ditto storskala.

I forigårs skrev jeg om oppfatninger av "ekte mannfolk" i småskala-vold. Det er uten tvil relevant for storskala-vold også. Såvidt jeg husker er det bare ett land i verden som har verneplikt for kvinner (Israel) og selv der har kvinner et år mindre verneplikt enn menn. Krig er en mannegreie - det er ikke til å stikke under en stol.

Krig handler om ressurser - land, mineraler, eller annet - altså om å kunne forsørge sine, om å eie, å ha. "Ekte mannfolk", i følge dominerende oppfatninger, kan ikke passivt godta å miste eiendom eller andre ressurser - de må forsvare seg og sitt. Gjerne aktivt innta mer - nytt land, nye gruveområder. Å miste, å tape - det er umannlig, det er uforenlig med å være ekte mann, det er kanskje til og med utilgivelig for en mann. I hvert fall uten å yte voldelig motstand. En ærlig tapt kamp, der innsatsen har vært stor og modig, er heller akseptabelt. Krig handler altså også om stolthet og ære.

"Ekte mannfolk" må vise muskler, vise at de slett ikke er redde, skryte av sin fysiske styrke. I storskala-vold kan det for eksempel bety å gå til angrep litt utenfor storbyen for å flekse muskler til FN, samtidig som FN installerer en ny kampstyrke - med historiens første FN-mandat til å angripe - i området.

(Dette er selvfølgelig ikke en hel og full sannhet. Det finnes mye mer i det store bildet. I virkeligheten finner man aldri en enkel årsak-virkning-sammenheng. Men det er noe i det, allikevel. Dette er en av fargene som males med bred pensel, om jeg kan videreføre "det store bildet"-metaforen.)

Så, hvordan skape fred? Svarene er banale. Jevnere fordeling av ressursene. (Ja, jeg hører sarkastisk at John Lennon synger "No need for greed or hunger / A brotherhood of man / Imagine all the people sharing all the world" og jeg vet det er drømmeri - det er derfor jeg fra første stund innrømma at svarene er banale.) Skape ikke-voldelige, ikke-aggressive måter å uttrykke og ivareta stolthet og ære på for menn.

Ta ansvar, vise styrke og muskler, forsørge og være modig på mer konstruktive måter. Dyrke mat, for eksempel. Drive handel (med folk i fattige land, for eksempel). Kjempe for sletting av illegitim ulandsgjeld. Kjempe for pressefrihet. Vise omsorg. Bygge en vei. Brenne murstein til en skole. Gå en ekstra mil.


Saturday, May 18, 2013

Ranere er "ekte mannfolk"

Noe av det "I muse on" (≈ jeg funderer på) handler om hvordan skape fred. Den løken har mange lag, men la meg begynne med småskala konkret fysisk vold.

Nesten all den volden som jeg har sett på nært hold har vært relasjonell vold. Mye har vært forankret i en oppfatning og/eller et ønske om at "den personen er min". Jeg har sett jenter slåss med hverandre fordi begge mener at en bestemt gutt "er min". Jeg har sett gutter banke jenter fordi jenta har gjort noe som motsier at hun "er min". Jeg har sett gutter angripe gutter fordi han har tatt hun som "er min".

Interessant nok tror jeg ikke at jeg har sett ei jente angripe en gutt fordi han har gjort noe som motsier at han er hennes, f.eks. kyssa ei anna jente. Når et slikt kyss har blitt oppdaga, har jeg derimot ofte sett at jenta har angrepet den andre jenta.

Det sier en hel del om kjønnsrolleoppfatninger, om synet på kvinnelighet og mannelighet, og slike oppfatninger tror jeg spiller en nøkkelrolle i fredsskaping.

Jeg har kommet på ett tilfelle der jeg så vold på nært hold som ikke var relasjonell - der utøverne og den som overlevde det ikke kjente hverandre og ikke hadde annen forbindelse enn å befinne seg på samme sted til samme tid: Jeg satt på fortauet som vanlig (dette er i Durban der jeg jobba med hjemløse ungdommer som bodde ute på gata), da tre av de eldre gutta går til angrep på en forbipasserende ung mann. De banker han med voldsom kraft (om mannen gjør motstand, og de derfor må slå han, eller ikke kan jeg ikke si med sikkerhet, men jeg tror kanskje at han gjorde motstand), tar lommebok og mobil, og stikker.

Etterpå forteller de som jeg satt sammen med at de tre gutta hadde spurt dem om de trodde det var greit at de gjorde det mens jeg så på, og et par av dem hadde stilt en slags garanti om at det kom til å være greit. Med "å være greit" viste det seg at de mente at jeg ikke kom til å gripe inn og ødelegge ranet eller angi dem til politiet etterpå (jeg visste jo ansiktene deres, navnene deres, hvor de pleide å holde til, osv).

Nå føles det rart å sitte inne i en leilighet på et annet kontinent - mett, kulturell (skal i teater i kveld), flittig språkstudent, kristelig (lest om kjærlighet og å vandre i lyset i 1. Johannesbrev i morges) - og skrive om å ikke ødelegge et ran eller ikke angi noen etter et ran. Sannheten er at tanken slo meg ikke engang. For det første ville det ha knust all tillit og gjort det umulig for meg å gjøre noe på gata etterpå, i hvert fall noe dypt, kanskje noe i det hele tatt. For det andre tror jeg ikke at det ville hjulpet. Et fengselsopphold vil ikke skape noe nytt, noe konstruktivt, noe av håp og fred i disse guttenes liv.

Men hva hjelper? Jeg innrømmer at jeg drømmer om et idyllisk sted på landet med dyrking av mat og stell av dyr. Jeg tror det er noe med nærkontakt til matproduksjon og ikke minst med omsorg mellom levende vesener som legger til rette for legedom og livsmot. Men ville det vært nok å dra disse guttene med seg til et slikt idyllisk sted? Det hjelper å komme bort fra sitt gamle miljø, fra byen, fra gata. Men de ville neppe vært fornøyde særlig lenge med å gå og gjøre "kvinnfolkarbeid" som å stelle i åkeren (i mange afrikanske samfunn er det kvinnene som er jordbrukere), eller bli reintegrert som nyttige samfunnsborgere og ha en lavt betalt jobb som lagergutt på Spar.

Denne vinningsvolden er nemlig også nært knyttet til oppfatninger om hva det vil si å være en ekte mann. Og som ranere er de ekte menn. For det første: de skaffer inntekt. Det er svært viktig i vanlige oppfatninger av mannelighet. Den lavt betalte jobben som lagergutt på Spar gir liten inntekt og er kjedelig. Noen gutter fra gata som har prøvd seg på slike jobber blir mobba: Hvor blir det av spenningen og faren i en slik jobb? Hvordan får man vist mot og styrke? Dermed er vi inne på punkt nr 2: ved å rane viser de mot og styrke i en farefull situasjon. Virkelig "ekte menn". Eller?

De overser beleilig nok at det i hvert fall ikke kreves mye mot og i grunnen ikke så mye styrke heller når man er 3 mot 1. Ikke er det særlig farlig heller. Ingen som så på kommer til å angi dem til politiet. Vi vet inderlig vel (meg selv inkludert) at hevnen kommer til å være fryktelig når de kommer ut igjen.

Om de ikke kommer til et punkt da de kjenner at det er meningsløst, det er ikke verdt det - eller, at det er verdt andres mobbing av pinglejobb fordi jeg selv kjenner at å stå for andre verdier er viktig og riktig - er all verdens velmenende tiltak til liten nytte. En egen, indre overbevisning. Ofte en åndelig oppvåkning. Som er sterk nok til å stå i vær og vind ("vær og vind" er i dette tilfellet blant annet samfunnets dominerende oppfatninger av ekte mannfolk).

Så, hvordan skape fred? Vi kan alle - og bør - legge til rette for andres fred, men til syvende og sist kan den bare springe ut fra ens eget indres ønske om et annerledes liv, en annerledes verden.

Første steg blir kanskje å finne fram til det ønsket i mitt eget indre og mitt eget liv?

Thursday, May 16, 2013

Forspist kamel

Noe av det beste med å være i Frankrike er god internettilgang. Jeg får ikke til å se videoer i Bukavu, men nå klikker jeg på nesten alle videolinker i facebookfeeden og twitterfeeden min, og linker til andre artikler spretter opp i løpet av et sekund i stedet for i løpet av 11 minutter. Jeg nyter informasjonsflommen og suger til meg inntrykk og innspill om kvinnesyn og kvinners sinne, grønne tiltak og matproduksjon rundt omkring i verden, Obamas politiske dilemmaer, Kabilas politiske dilemmaer, og mye annet spennende. Ah! Det er næring for sjelen!

Det er som om jeg har vært på en ørkenvandring, med få kilder til politisk-sosiologisk føde, så jeg har tært på det jeg har lagra i pukkelen min, og pukkelen ble slapp og skranten, og nå har jeg plutselig kommet til en oase og jeg har spist som en tulling, ja, kanskje forspist meg, så jeg har problemer med å fordøye alt... Med så mye input, og faktisk skrivekløe i fingrene, burde jeg ha skrevet minst ett blogginnlegg per dag. Men overveldet og med fordøyelsesbesvær er det faktisk vanskelig å få noe ned på tastaturet.

Men det kommer nok! Bare vent :)

Og samtidig med at jeg sitter her og prøver å forstå il y a, depuis, en, pendant og andre franske gloser som uttrykker varighet, jafser i meg nyheter og all verdens synsing og blogging om spennende temaer, og spiser baguetter med saueost - samtidig kriges det igjen i Nord-Kivu. I går morges ble byen Beni angrepet. Men livet går ganske så vanlig ser det ut som, for allerede i dag er banker og butikker åpne igjen. Sprø tanke...

Og denne motstridende virkeligheten, denne doble virkeligheten, disse vidt forskjellige verdnene som på tross av å virke inkompatible faktisk er dypt og intrikat sammenvevd, dette livet og denne verdnen som er så full av selvmotsigelser - blogging og baguetter på den ene hånden, og militsangrep og mødredød på den andre - det fyller tankene mine nå for tida.

Tuesday, May 14, 2013

"Griske stortingsgriser"

I Kenya planlegger de folkevalgte politikerne i parlamentet å øke (ca. doble) sin egen lønn, og folk protesterer i dag i Nairobi mot det de mener er griske politikere. Foran parlamentet er det masse griser og masse blod, og mange av grisene har påskriften "MPigs" (som er et ordspill på MPs = Members of Parliament / engelsk for stortingspolitikere).


Også i Kongo vedtok parlamentspolitikerne for ikke så lenge siden å øke lønnen sin - med 220% - til noens irritasjon og/eller skuffelse. Deres lønninger var vel ikke de aller dårligste fra før av, med tanke på hva den vanlige mannen og kvinnen må klare å leve på... Men så vidt jeg kjenner til førte ikke folks frustrasjon til noen store demonstrasjoner, og lønnsforhøyelsen gikk igjennom i parlamentet.

Så får vi se om demonstrasjonen i Nairobi får de kenyanske politikerne på andre tanker eller ikke...

PS: sjekk ut #occupyparliament og #MPigs på Twitter for mer informasjon og bilder

Wednesday, May 08, 2013

Birth Day

I år la Redd Barna til en ny indikator (i sin rapport om Tilstanden til mødre over hele verden som jeg nevnte i forrige bloggpost): Birth Day Risk, eller Fødselsdagsrisiko.

Det er ikke risikoen forbundet med å feire bursdag - enten det er faren for å spise for mye kaker, gjøre ville og gale ting og falle og brekke ankelen, eller melankoli pga livet som raser av gårde i full fart. (Jeg som har bursdag i dag kan kjenne litt på alle tre tingene... ;-)

Men risikoen forbundet med dagen du ble født, din aller første levedag. Risikoen for å ikke overleve den. 


Noen av disse landene har rett og slett veldig stor befolkning, og derfor ikke en høy spedbarnsdødelighet sett i prosent. Andre land har høy spedbarnsdødelighet - og Kongo, på femteplass, tilhører den gruppen. India stiller i sin egen skremmende kategori, med stor befolkning og høy spedbarnsdødelighet.

I mitt Afrika-hjerte må jeg innrømme at jeg tenker at her er "heldigvis" flere verdensdeler representert - det er ikke bare Afrika (i motsetning til de ti bunnlandene for mødre som alle ligger i et belte over det sentrale Afrika). Men, det er et men, over hele verden har spedbarnsdødeligheten gått ned bortsett fra i Afrika sør for Sahara (f.eks. gått ned 65%(!) i Øst-Asia, men økt 10% i Afrika sør for Sahara fra 1990-2011). Heldigvis finnes det foregangsland også i Afrika når det gjelder mødrehelse og spedbarnshelse. Skal se mer på hva de har gjort, og på hva jeg har sett i Kongo etter hvert!

Enn så lenge: Happy Birthday to me!

Tuesday, May 07, 2013

Mammaer i fare

Redd Barna har nå publisert en rapport om Tilstanden for mødre verden over. Øverst på lista er Norden godt representert (med Norge på en tredjeplass!? - vi som er vant til å vinne, være øverst, må se oss forbigått av Finland og Sverige). Nederst på lista er sentral-Afrika "vondt" representert. Fra Gambia i vest til Somalia i øst går det et belte gjennom det sentrale Afrika der det er aller vanskeligst å være mor og å være nyfødt. Og helt nederst, på allersisteplass, er Kongo.

Jeg vet jo at det er ille - for mange, men ikke minst for nyfødte og for mødre. Allikevel setter det en støkk i meg å lese det slik svart på hvitt i en sammenlikning av alle land i verden. Ja, jeg vet at slike sammenlikninger kan diskuteres, at noen sikkert er uenig i hvilke kriterier som er regnet med, eller hvordan de kriteriene ble regnet ut. Dette er ikke en Sannhet med stor s. Men det sier allikevel noe sant, om mødre og babyer som har det vanskelig og farlig.

Det pekes på underernærte mødre, og på manglende støtte i forbindelse med fødsel - begge deler kan tilskrives all kriginga.

Begge deler gjøres det noe med. Gjøres det mye med! Og jeg er faktisk så vanvittig priviligert at jeg er involvert i noe av det. Mer om det kommer snart!

Monday, May 06, 2013

Salut!

Forrige gang hadde det gått 1 uke og 1 dag siden sist jeg skrev, og jeg syntes jeg måtte skrive en linje for å gi et livstegn fra meg. Denne gang har det gått nesten en måned...

Jeg har flytta på meg og er i Europa! 2 måneder med intens språkopplæring (kurset mitt heter "ekstra intensivt") i Lyon, Frankrike blir bra - og resulterer forhåpentligvis i flytende fransk! Je ne suis pas sûr, mais je vive dans l'espoir que je vais faire bien! Hehe.

Ellers har jeg masssse å fortelle fra Bukavu, og håper å komme med noen drypp og historier rett som det er.

À bientôt!