Tuesday, October 31, 2006

Sor-Afrika bedre enn Norge

"South Africa ranks in the top four countries worldwide in terms of the transparency surrounding its budgets, according to an international survey.

The survey by Open Budget Index placed South Africa fourth out of 59 countries, making it the only developing country in the top tier of the index.

The Open Budget Index 2006 is produced by a Washington DC-based non-governmental organisation that promotes budget transparency.

South Africa scored 85 points out of 100 for the transparency of its budget in the survey which evaluates the quantity and quality of information provided to citizens.New Zealand scored the highest on the index, at 89 points, followed by France with 87 points, Britain with 86 points and then South Africa."

(From: Independent online (South Africa)
October 31, 2006)

Interesting... And good news for South Africa :)

Monday, October 30, 2006

HIV

Mye skjer paa hiv og aids-fronten for tida. Forst en gladnyhet: Sor-afrikanske myndigheter har foretatt en helomvending naar det gjelder hvordan aids-krisen er blitt haandtert. Paa fredag holdt vise-presidenten en tale der hun lovte aa samarbeide med grupper og organsisasjoner som jobber med hiv og aids, og ikke motarbeide lenger, slik myndighetene har gjort til naa. Hun lovte ogsaa bedre tilgjengelighet for medisiner og behandling.


Det er vanvittig bra. Thabo Mbeki (presidenten) har tidligere saadd tvil om forbindelsen mellom hiv og aids (dvs at hiv ikke forer til aids), stilt sporsmaal ved ARV-medisinenes effektivitet og sagt at de kan gjore mer skade enn gagn. Det er ganske katastrofale uttalelser fra presidenten i det landet med flest hiv-smittete i hele verden...

At regjeringa naa kommer med en uttalelse om aa bedre tilgjengeligheten til ARV-medisiner er derfor veldig, veldig bra. Og at de i det hele tatt vedkjenner at hiv og aids er samfunnsproblem som trenger en innsats fra myndighetene.

"The government is finally acknowledging that Aids is a serious national problem and is taking a scientific approach to tackling it. It's long overdue, but it is worth celebrating," sier en lege til avisa Mail&Guardian. Hipp hipp hurra!

Helomvendingen kommer ikke en dag for sent, og jeg haaper den betyr handling ogsaa, ikke bare en retorisk snuoperasjon. Det gaar allerede mange rare rykter om ARV-medisinene - noen saa seriose som at de dreper i stedet for aa gjore deg frisk. Jeg lurer paa hva Thabo Mbeki kommer til aa svare overfor domstolen "over there"... Flaks for han (og for meg..) at ikke jeg er Gud og dommer. Det er selvfolgelig ikke bare hans feil - mange rykter ville nok kommet uten hans hjelp ogsaa, men jeg tror det er vanskelig aa overvurdere ringvirkningene av uttalelsene hans, saerlig siden de delvis har vaert ledsaget av hint om at aids er den hvite manns oppfinnelse for aa utrydde den svarte mann, og at ARV-medisiner (som er vestlig skolemedisin) bare er nok en strategi for aa lykkes med det maalet. Slike ord er dessverre altfor troverdige i et land der mange husker at en hvit minoritet av befolkningen hadde som uttalt maal aa minske den svarte majoriteten, og baade prevensjons-promotering (f.eks. av kondombruk) og mystiske sykdommer som tilsynelatende ser ut til aa ramme flere svarte enn hvite, kan forklares paa den maaten - it makes sense. For ikke aa snakke om den utbredte oppfatningen av at den vestlige verden med USA i spissen er villige til aa ta ekstreme metoder i bruk for aa sikre verdensherredomme og holde Afrika og resten av den ikke-hvite verden nede.


Til slutt noen tall:

Aids-related deaths in South Africa: 1 867 909 at noon on Wednesday August 9, 2006
Aids-related deaths in South Africa: 1 874 519 at noon on Wednesday August 16, 2006
Aids related deaths in South Africa: 1 881 188 at noon on Wednesday August 23, 2006

Friday, October 27, 2006

Drama play

Vi har hatt gruppearbeid i Social Work om de forskjellige livsfasene. Min gruppe har om early adulthood (hva heter adulthood paa norsk? Manndom? Finnes det ikke et ikke-kjonnsdiskriminerende ord?). Det dreier seg om aa velge livspartner, karriere, faa barn, osv. Vi hadde presentasjon i gaar, og framforte et dramastykke. Vi viste forst litt om tilpasningsutfordringer i begynnelsen av et ekteskap, men den kontroversielle delen handlet om et lesbisk par:

(jeg faar opp de andre bildene, men ikke det av meg og Emma, aner ikke hvorfor...)

Jeg spiller Ingrid fra Sverige og Emma spiller Emma fra Nigeria (hun er egentlig fra Sor-Afrika - og jeg er egentlig fra Norge). Vi mottes i Sor-Afrika i forbindelse med studier og har vaert kjaerester i noen aar. Kjaerligheten vaar er dyp, og jeg gaar paa kne i dramastykket og frir til henne.

Problemet er at hun ikke har tort aa fortelle foreldrene sine at hun er lesbisk. Homofili er forbudt ved lov i Nigeria, i tillegg kommer hun fra den nordlige delen der Sharia (islamsk lov) praktiseres og tolkes slik at homofile kan steines ihjel.

Men hun kan ikke leve og holde identiteten hennes skjult for alltid, saa vi drar sammen til foreldrene hennes for aa "komme ut av skapet". Faren hennes tar det ikke saerlig bra...



Som den vestlige, nordiske kvinnen jeg er, klarer jeg ikke sitte stille og bare hore paa raserianfallet hans, men reiser meg og forsvarer min kjaere, til tross for anklager om at jeg som ung og kvinne ikke har rett til aa ta til orde i mot ham. (PS: jeg slaar ham ikke, selv om det kanskje ser slik ut paa bildet - jeg er bare veldig engasjert og vifter med armene.)



Det hele ender med at vi steines ihjel av landsbyen. Faren har gitt sin tillatelse til det og staar og ser paa.




Til slutt holdt jeg en appell, bygget paa Verdenserklaeringen om Menneskerettigheter. "All human beings are born free and equal in dignity and rights" osv. Og kobler det med dagens situasjon i Nigeria. I tillegg til at homofili straffes med inntil 14 aars fengsel i folge nasjonal lov, og sharia-praktiseringen i nordlige deler av landet, har det i aar kommet et lovforslag som forbyr sammenkomst mellom homofile og enhver form for aktivisme for homofiles menneskerettigheter. Seksuelle aktiviteter mellom personer av samme kjonn, enhver form for union mellom dem, homofili-organisasjoner og klubber, enhver form for publisitet, sammenkomst (til og med privat), med mer, forbys. Amnesty International oppfordrer til aktivisme for aa hindre dette lovforslaget aa gaa igjennom og implementeres, og vi skrev et brev til presidenten i Nigeria og justisministeren, som hele klassa skrev under paa og som vi skal sende. Vi skrev blant annet at vi er bekymret for at en slik lov, som innebaerer aa institusjonalisere og lovliggjore diskriminering, vil resultere i okt vold mot homofile, baade offentlig og privat. Som studenter i Sor-Afrika ser vi paa naert hold konsekvensene av institusjonalisert diskriminering, vold og urettferdighet. Det ble veldig bra, og vi skal diskutere videre aksjonsmuligheter paa mandag.

Sunday, October 22, 2006

Flere bilder

Jeg maatte tisse og turte ikke la usb-en og resten staa igjen, saa jeg posta svenskebildene (se forrige post) og er tilbake for resten naa. Det er blitt skikkelig varmt her i Durban, saa jeg har begynt aa drikke masse igjen, og derfor ogsaa tisse masse... Jeg har ogsaa blitt solbrent - og forkjola. Men dagene er perfekte for strandliv, her er litt fra Addington beach ved Ushaka Marine:




Paa fredag var vi en gjeng som plutselig kom paa at det er svommebasseng paa campus. Av en eller annen merkelig grunn har vi aldri benytta oss av det, men heretter blir vi nok stamgjester. Vi holdt oss til det grunne delen av bassenget, og det var like bra, for slett ikke alle kan svomme. Det er mer et unntak enn regelen at svarte kan svomme her - de har jo ikke like god adgang til svommebasseng som hvite... Men vi kan ha det minst like goy fordi! Vi hadde vannkrig, og svomminga kan best beskrives som "plaskekonkurranse", og kasta hverandre uti. Jeg ble jagd rundt halve bassenget og sloss hederlig, men maatte til slutt gi tapt for overmakten - til gjengjeld tok jeg han med meg ned i vannet i et stort plask. Til aa ha vannskrekk, maa jeg si det var overraskende morsomt. Vi hadde det saa goy at vi ikke tenkte paa aa ta bilder, men mye tyder paa at bassenglek blir en tradisjon, saa kanskje det kommer senere.

Vannlek gir stor sult, og etterpaa dro vi og lagde middag hos meg. Jeg har kjopt meg nye hoytalere og har knallbra lyd, saa vi hadde middag slash disco. Jeg kommer tilbake med bilde av hoytalerne senere. Her er meg i aksjon paa kjokkenet:


Har dessverre ingen dansebilder, men det blir helt sikkert flere anledninger.

Her er Mr Makoloi i utkledning. Vet ikke om han er utkledd som meg, men det er i hvert fall mine solbriller og mine skjerf... Stilig?!


Det er alt for denne gang, men naa som ledningen har dukket opp fra intet, blir det nok postet flere bilder med ujevne mellomrom paa denne bloggen.

Noen bilder

Jeg har endelig funnet igjen ledningen som kan overfore bilder fra mobilen til Chris, saa her kommer noen bilder. (Alle foto: Christopher Mhone)

Forst fra Poetry Africa. Jeg nevnte noe om en gal svenske - her er han i aksjon, Henry Bowers:



Og her er en svenske til fra bandet hans. Hiphop og banjo gaar faktisk veldig bra sammen:


Thursday, October 19, 2006

Kvikne-pols

Her om dagen paa vei fra forelesning til biblioteket horte jeg de liflige tonene av en fiolin. En fyr satt under et tre og spilte for seg selv. Jeg fortalte to venner jeg gikk sammen med at jeg spiller det der instrumentet, og de overtalte meg til aa gaa bort til fyren og sporre om aa faa prove fela. Jeg tenkte forst at jeg kommer ikke paa en eneste note aa spille, men saa kom jeg paa bedre tanker, og kort tid etter ljomet en kviknepols over campus... Kult :)

Monday, October 16, 2006

"Verden ble ikke vakrere og bedre når hvitveisen en dag fant ut at den ikke skulle åpne seg i sympati med alle de som dør"

Sunday, October 15, 2006

Poetry Africa



Det har vaert Poetry Africa Festival her naa en uke og det har vaert fantastisk bra!! Poeter fra hele Afrika pluss noen utenom har framfort sote, hylende komiske, provoserende, engasjerende dikt. Noen romantiske, men de fleste politiske, og nesten alle utrolig kreativt framfort. Jeg tenkte det hortes litt kjedelig ut, med masse diktopplesning, men det har vaert rap, hiphop, satire og stand-up, kulturelle danser, rytmer og musikk, saa det har vaert en opplevelse for alle sanser.

En av mine yndlinger var Julius Chingono fra Zimbabwe:

En skikkelig sot og vanvittig torrvittig liten mann som bare maa oppleves.

Lordag var kvelden for 'the grand finale', og showet var flyttet ut fra teatret paa campus til the BAT Centre ved havna - perfekte, kreative og originale omgivelser for et slikt hoytrykks-kulturelt arrangement. Det var det ene hoydepunktet etter det andre, og publikum klappet ikke hoflig, men stod paa stolene og hoppet og ropte av begeistring baade midt under og etter framforingene... Et av hoydepunktene for meg var naar en av dikterne midt i en improvisasjon begynte aa synge Sor-Afrikas nasjonalsang 'Nkosi sikeleli Afrika' og en fullpakka sal reiste seg og sang mangestemt og av full hals. Det hadde vaert masse politiske budskap, og det var en stemning saa intens at du kunne skjaere igjennom lufta med kniv. Saa ble hele salen forent i hengivelse til Sor-Afrika, frihet og demokrati gjennom en ubeskrivelig, nesten desperat fremforelse av nasjonalsangen. Frysninger paa ryggen er bare forbokstaven...

Etterpaa var det konsert og fest og haela i taket. Ronald Snijdens fra Surinam spilte/rappa floyte (ja, det er faktisk mulig!) med et jazzband, og en gal svenske hadde tatt med seg hiphopbandet sitt og leverte et crazy show. En kompis tok bilder med mobilen sin, saa det er mulig jeg faar lagt ut noen live-bilder senere. Disse bildene er hentet fra hjemmesida til Poetry Africa: http://www.ukzn.ac.za/cca/Poetry_Africa.htm


Se, han blunker!

Wednesday, October 11, 2006

Fra Business Day (South Africa), by Jonny Steinberg
October 9, 2006

Some months ago, a fieldworker from an orphan support organisation in an old Transkei village agreed to let me shadow her for a day.

I shall call her Siphokazi. She was in her late 20s, and her job was both grinding and modest: it was to find all the orphans living in her jurisdiction, to ensure that their guardians received child support grants, that they were going to school, and that they were not being physically abused.

One after another, the places we visited were dismal beyond description. Our first port of call was a one-room mud hut, the thatched roof torn and patched, the door frame rusted and without a door. Two large, emaciated dogs were tethered to a post, and the yard in front of the hut was strewn with dog turd.

An elderly man and woman sat on chairs out in the open. Three children, the oldest about 14, the youngest four or five, came out of the hut to greet us.“This is a miserable place,” Siphokazi said as we made our way from the car, and her comment took in not just the physical state of the hut but also its isolation. For even by the old Transkei’s backwater standards, it was in the middle of nowhere: nothing around it but veld and scrub, the nearest tarred roads, running water and electricity some 15km away, the nearest clinic and school even further.

The two older kids gathered their schoolbooks and brought them to Siphokazi, a timeworn ritual, it seemed. As she paged through them the old man and woman watched her with interest. He was the kids’ grandfather; she was his sister. All five of them were living off his pension. The old woman had come to stay here when her husband kicked her out of his home. In her haste to leave, she had left her ID behind, and had thus lost access to her pension.

“Why are they not getting child support grants for the kids?” I asked.“When you live out here,” Siphokazi replied, “you cannot just get a grant. The social worker will visit at some point, perhaps later this year.”

“But surely your organisation can pay the taxi fare to take them to the welfare office in town,” I asked.“We have tried that. They were sent home and told to wait for the social worker.”

At a loss for what else to say, I asked how the kids were doing in school. “They are clever,” she replied. “I have noticed that all orphans are clever.”

“Why do you think that is?”“I have thought a lot about that. I think God intervenes to make up for their misfortune.”

I stared at her, first in disbelief, then in despair. If these three kids had come off a shelf of human souls, to be distributed at random into the world, they had found themselves on the proverbial rubbish heap: in the furthest corner of the remotest dumping ground of the most unequal society on the planet. No God could possibly have put them here.

And if a potential Einstein or Tolstoy does indeed reside in their native intelligence, nobody will ever know about it.

I wondered how Siphokazi’s conception of things worked. Perhaps evil, or just cold indifference, distributes souls into the world. Perhaps God gets a look-in at the last second, giving the truly downtrodden that little bit extra.

On the drive home, I asked Siphokazi about herself. She said that she had matriculated a decade ago and had not found formal employment since. “I have had two job offers in my life and it was clear that both involved sleeping with the boss. I said no. With this orphan work, I am a volunteer, I get paid a small stipend, but the work is meaningful, and the boss is an honest man.”

As she spoke, it became clear that her comment about the orphans’ brains was as much about her life as theirs, and when, on the outskirts of town, she asked if we could stop to buy her weekly Lotto ticket, I was not at all surprised. For God and the Lotto ticket share the same function: they contort the world into a shape that appears to give the wretched a future.

I guess this is better, I thought to myself, than a poisonous envy of those who do have real futures. And it is better, too, than utter despair.In any event, from the vantage point of my day with Siphokazi, it seemed that those who need democracy most are least equipped to use it; the poorest of the poor are too busy remoulding the world into tolerable shapes to demand much from those who govern them.

Sunday, October 08, 2006

Handikapp-fotball

I gaar var jeg og noen venner fra klassa og saa paa handikappfotball. Det var et samarbeid mellom universitetet i Venda (nord i SA) og universitetet her - og det er bare aa ta av seg hatten: Utrolig imponerende!

En 100% blind fyr scora flere maal! (Jeg kom ut av tellinga saa jeg er ikke sikker paa noyaktig antall.)

Vi kom med mange sporsmaal. Hvordan i alle dager kan blinde folk spille fotball? Hvordan vet de hvor ballen er, hvor maal er, hvor de selv er - og kanskje mest av alt, hvem som er medspillere og hvem som er motspillere? Og hvordan klarer de aa lope riktig, uten aa bumpe borti hverandre?

De knot en plastikkpose rundt fotballen, saa de gikk (dvs lop) etter lyden. De maa ha utviklet en spesielt god horsel, for det er horselen som hjelper dem til aa ikke lope paa hverandre ogsaa. Hvordan de vet hvem som er medspillere og hvem som er motspillere har vi ikke funnet ut av. Lagene var nemlig mikset, saa de spilte med folk de ikke kjente en gang (m.a.o. vanskelig aa gaa etter lyden). Kanskje hjalp de hverandre, for ikke alle var blinde, noen hadde delvis syn og andre hadde andre typer handikapp.

Store deler av publikum var ogsaa blinde. De heia og ropte 'Kom igjen Linda!', 'Bra!'. 'Du er best!' osv uten aa se hvem som spilte eller hva de gjorde... Men det var i hvert fall ingenting aa si paa innsatsen, lagaanden eller moralen.

Det var veldig morsomt aa se paa, men mest av alt imponerende.

Etterpaa var det party, og det gikk vilt for seg paa dansegulvet. Noen smugdrakk (det var et alkoholfritt arrangement i regi av universitetet, men det er en pub rett i naerheten), og alkohol hemmer som kjent sansene vaare. Det kan vaere ille nok for dem som til vanlig har fem velfungerende sanser. Effekten er enda mer merkbar paa en som mangler synssansen og som derfor er mer avhengig av de andre. Se for deg blinde, fulle folk i heftig utfoldelse og du skjonner at jeg hadde en veldig bra og underholdende kveld!

Tuesday, October 03, 2006

Nå er det grunn til å være stolt!

Norges illegitime gjeld er slettet og vi har feid for egen dør!


Av: Kjetil Abildsnes, Aksjon Slett U-landsgjelda

Mandag 2. oktober annonserte Solheim at regjeringen vil slette gjelden etter Skipseksportskampanjen til fem land og beskrev hele tiltaket som feilslått utviklingspolitikk som Norge nå tar medansvar for.

– Skipseksportskampanjen var feilslått utviklingspolitikk, og jeg er veldig glad for at Regjeringen nå går inn for at Norge sletter denne gjelda, sier utviklingsminister Erik Solheim.

Regjeringen sletter gjelden som Egypt, Ecuador, Jamaica, Peru og Sierra Leone har til Norge som følge av Skipseksportskampanjen – til sammen 520 millioner kroner. Slettingen gjøres stort sett ensidig og uten betingelser.

Regjeringen begrunner gjeldssletten med utgangspunkt i Stortingsmelding nr. 25 fra 1988-89. Skipseksportskampanjen var en feilslått utviklingspolitikk der man gjorde en mangelfull behovs- og risikoanalyse ved at man ikke sjekket lønnsomheten i prosjektene eller om disse hadde en utviklingsmessig effekt. Norge tar nå et medansvar for det man kaller en feilslått utviklingspolitikk.

At Norge nå sletter gjeld ensidig er ganske spesielt. Andre kreditorland i Parisklubben vil uten tvil hevde at Norge dermed bryter med den såkalte kreditorsolidariteten som er grunnlaget for kartellet. I utgangspunktet sier denne at ingen kreditorer skal søke å oppnå fordeler i forhold til andre kreditorer. Dette er imidlertid blitt tolket som at man heller ikke skal være mer sjenerøse enn andre. Norge har i lang tid vært uenig med de andre medlemmene av Parisklubben og man har hevdet at klubben også bør drive bistandspolitikk og legge utviklingskriterier til grunn. Dette står i grell kontrast til andre medlemmer som ser på kartellet som kun en måte å kreve inn mest mulig av fordringene. Norge bryter nå ut at dette ved å ensidig slette gjeld.

Begrunnelsen for gjeldssletten kan bare karakteriseres som historisk. Selv om ordet illegitim ikke brukes, sier regjeringen i praksis at gjelden er illegitim. At en regjering som långiver tar ansvar for politiske og moralske elementer ved et lån er unikt. I de fleste andre land er bistand fremdeles noe som er bundet til gjenkjøpsavtaler og annet.

Norge stiller ingen betingelser for gjeldssletten og bruker heller ikke såkalte gjeldsbyttefond – at man bytter sletting mot løfter om hvordan pengene skal brukes. Dette er også en viktig seier og bør tolkes som en innrømmelse av fordringenes illegitime karakter. Å kalle tiltaket en feilslått utviklingspolitikk og ta medansvar samtidig som man stiller krav er en vanskelig logisk øvelse.

Endelig rapporterer ikke regjeringen sletten til OECD som ODA (bistand). Man opprettholder dermed et viktig prinsipp som Norge for øyeblikket er alene om. Alle andre land rapporterer gjeldsslette som bistand. Dette gir en svært uheldig situasjon der man først kan slå seg på brystet over gjeldssletten og deretter over bistandsøkningen.

Norges oppgjør vil kunne få stor betydning internasjonalt. For første gang i historien har et land ensidig og uten betingelser slettet gjeld basert på en moralsk og politisk begrunnelse. Norges og Solheims holdning til illegitim gjeld har allerede vekt oppsikt blant sivilsamfunn over hele verden. Utviklingsministeren har fått en strøm av brev fra fjern og nær med store forventninger til Norges rolle.

Alle disse gruppene vil hente inspirasjon og presse sine regjeringer til å ta tilsvarende prinsipielle standpunkter til egen långivning. Ved at Norge som første land sletter illegitim gjeld har det åpnet seg et politisk rom som ikke fantes tidligere. Norge har satt en presedens. Dette rommet skal gjeldsbevegelsen internasjonalt og SLUG (Aksjon Slett U-landsgjelda) benytte seg av.

I 2004 ble illegitim gjeld en del av norsk politikk – etter kraftig lobbyarbeid fra SLUG – gjennom den utvidede gjeldsplanen til Hilde Frafjord Johnson. Begrepet skulle utredes av Verdensbanken og etter hvert også av FN.

Etter at de rødgrønne tok over bestemte SLUG, Kirkens Nødhjelp og Changemaker seg i fellesskap om å virkelig ta tak i formuleringene fra Soria Moria-erklæringen. I 2006 har vi hatt aksjoner, e-postkampanjer og Solheim har mottatt en masse brev fra en samlet internasjonal gjeldsbevegelse – blant dem en gruppe fredsprisvinnere. Solheim har holdt det han lovet – han har satt en strek over gjelden. Nå er det politikk!

Gratulerer med historisk gjeldsslette alle sammen!

PS: Merk gjeldsslette, ikke bare gjeldslette...

Se www.slettgjelda.no for mer!

Monday, October 02, 2006

Midtsemester-FERIE

Jeg har hatt en ukes ferie naa. Ble med ei venninne som heter Mbali hjem til hennes familie i Piet Retief, Mpumalanga Province. Det var kjempekoselig. Vi dro ogsaa til Swaziland (Piet Retief er 10 min fra grensa), blant annet i bryllup. Jeg skal fortelle mer naar jeg faar bilder. Naa er det tilbake til en hard hverdag. Jeg har tre semesteroppgaver aa innlevere denne uka, og jeg har virkelig hatt FERIE, saa jeg maa ta igjen tapt arbeidstid naa...
Hasta la vista!