Nemi: Visste du at Kiss har laget Kiss-likkister?

Cyan: Aesj...

Cyan: Vet du hva slags kiste du vil ha?

Nemi: Cyan, da...

Cyan: Morbid emne... sorry.

Nemi: Det er ikke det. Jeg trodde bare det var opplagt.

Jeg vil ha en skattekiste selvfolgelig.

Cyan: Selvfolgelig.

Zuzile

Zuzile dode i natt. Jeg var hos henne, og det var toffere aa overvaere dodskampen hennes enn jeg hadde forventa. Hun har lidd og kjempet lenge. Allerede i mai skrev jeg at hun "kommer nok til aa do snart" (se "A happy place"). Jeg hadde ikke forventet aa se henne da jeg kom tilbake etter ferien, men det ble et veldig hjertelig og folelsesladd gjensyn forrige fredag. Denne fredagen hadde doden allerede kommet og satt sine spor da jeg kom om morgenen. Jeg satt hele dagen hos henne, senere paa kvelden i naborommet, og litt etter midnatt trakk hun pusten for siste gang.

Jeg foler meg fattig naa naar hun er borte, men samtidig mye rikere enn om jeg aldri hadde kjent henne. Hun har laert meg om menneskelig mot og verdighet paa en maate jeg ikke makter aa beskrive.

Jeg fikk sove paa sykehuset, men jeg sov ikke mye. Jeg tenkte paa Zuzile, paa doden, paa hvor urettferdig alt er. Og jeg tenkte paa det Zuzile sa i mai, da jeg spurte henne hva hun tror skjer etter dette livet - a happy place, et sted uten taarer og lidelse, men med fred og glede. Naa er hun der.

Aapenbaringen 21:3-6
Fra tronen horte jeg en hoy rost som sa:
"Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem, og de skal vaere hans folk.
Han skal vaere deres Gud.
Han skal torke bort hver taare fra deres oyne,
og doden skal ikke vaere mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.
Han som sitter paa tronen, sa: "Se, jeg gjor alle ting nye."
Og han la til: "Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord."
Saa sa han til meg:"Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden.
Jeg vil gi den torste aa drikke av kilden med livets vann uten betaling."

Hvil i fred.

Gratulerer med dagen Joakim!


Kjekkasen til hoyre er bursdagsbarnet - min bror Joakim. Kjekkasen i midten er lillebror (ja, han er den storste av oss, men jeg er fortsatt eldst!), og den sote jenta til venstre er meg ;)

Rumba

Jeg har blitt med paa et dansekurs, og laerte foxtrot, cha cha og salsa/mamba forrige mandag, og rumba og jive i gaar. Veldig, veldig goy - og veldig, veldig skummelt med alle hoftebevegelsene, strutting med pupper og rumpe, blikkontakt og i det hele tatt. Det blir litt rodming for aa si det saann...

Rumba kalles the dance of love, og det er ikke uten grunn. Noe mer sensuelt maa du lete lenge etter. Her er noen bilder av noen litt mer proffe (hentet fra www.unidance.com):

Er det rart jeg gleder meg til neste mandag? ;)

PS: Gjett hva jeg har spist i dag!?! LARVER! Jeg tok bilder med en venninnes mobil, saa forhaapentligvis skal jeg faa lagt ut bilder av det etter hvert... Vent i spenning... ;)

Litt koseligere lesestoff

Det er paa tide aa komme med litt bedre nyheter - ikke bare tragedie paa tragedie med foreldrelose barn og lidelse.

1. Paa fredag dro jeg til The Dream Centre for forste gang igjen - og hurra! min venninne lever fortsatt! Jeg var mentalt forberedt paa det motsatte, og ble utrolig letta og glad da Vincent (social worker, "sjefen" min der) fortalte at hun fortsatt lever. Det ble et veldig hjertelig gjensyn. Hun er riktignok veldig svak, saa vi faar ikke til aa prate saa mye, men det var veldig koselig allikevel.

2. Paa lordag bada jeg i Det indiske hav igjen! Jeg brukte ca 10 min paa aa venne meg til bolgene før det ble morsomt - men naar de 10 tilvenningsminuttene var gaatt, da var det morsomt da! Her er et bilde fra Addington Beach der vi var (rett utenfor Ushaka Marine, for de lokalkjente):

3. I dag var jeg med lillesoster Hlengiwe til kirka. Trodde den skulle vaere engelsksnakkende, men det var den ikke. Saa det ble noen lange timer med mye zulu, kneling og rokelse. Men det var ganske goy, for jeg driver og laerer zulu naa, saa jeg leste i sangboka og sang med av full hals, og Hlengiwe ble veldig imponert over uttalelsen min, selv om jeg ikke skjonner baeret av hva jeg synger...

Men, den store nyheten er at Mangosuthu Buthelezi var der - jeg har med andre ord sett min forste sorafrikanske kjendis live! Buthelezi er zuluhovding og politiske leder, med et heller skralt rykte. Partiet hans, Inkatha Freedom Party (IFP), holdt nemlig paa aa odelegge fredsforhandlingene/demokratiforhandlingene under avviklingen av apartheid og aa føre landet ut i krig istedenfor en relativt fredlig overgang til demokrati. Men det har kommet frem beviser at nasjonalistpartiet hadde mange fingre med i spillet, og at de var forhandlingspartnere med Mandela og ANC med den ene handa, men drev sabotasje via IFP med den andre. Uansett - jeg har sett ham, og til og med staatt ved siden av ham, saa naert at jeg kunne tatt paa ham - og hadde jeg visst at det var han akkurat da, skulle jeg sorget for aa komme borti ham, men jeg kjente han ikke igjen, saa det var forst etter at vi hadde satt oss, at Hlengiwe fortalte hvem han var. Her er han, Mangosuthu Buthelezi:

Sizwe

Dette er fra en casework, og er dessverre ikke oppdiktet fiksjon.

Sizwe er en 10 år gammel gutt, og bor i et av de rikeste landene i Afrika, med en av verdens beste konstitusjoner (i.e. Sør-Afrika).

Sizwe har to yngre søstre, og en mamma. Mammaen er nettopp sendt hjem fra sykehus for å dø hjemme, for å la en med muligheter til bedring overta senga hun hadde på sykehuset.

Sizwe kan ikke lenger gå på skolen, fordi de har ingen penger – verken til mat eller til å betale skolen med.

Sizwe sender de to yngre søstrene ut for å tigge til litt maismel hos naboene. Noen jager dem unna og vil ikke hjelpe dem. Imens går Sizwe og henter vann ved vannposten, noe han må gjøre minst fire ganger hver dag.

Når han omsider kommer tilbake, er lillesøstrene hjemme allerede, og de hjelper hverandre med å lage maisgrøt.

Mammaen sover ved siden av dem, innimellom hosteanfallene hun har. Hun klarer ikke å hjelpe barna sine med å lage mat. Hun klarer ikke engang å snakke med dem.

Sizwe vet at hun kommer til å dø snart, og lurer på hvordan han skal få råd til å begrave henne.

Unger, unger, unger, unger...

Jeg kom halvannen uke for sent og har en del aa ta igjen paa skolen, og leser naa om utviklingsteorier i psykologi og utviklingsstadiene til mennesket fra unnfangelse til dod. Utrolig fascinerende, saerlig den prenatale fasen fra unnfangelse til fodsel, og barndomsfasene fra fodsel til 11 aar. Kommer kanskje med noen godbiter om det etter hvert.

Men det gjor noe med meg aa lese om barns utvikling, om behovet for trygghet og saarbarheten overfor miljoet - saerlig i et land som er saa hjemsokt av hiv/aids, der mange babyer fodes med aids og mange barn mister foreldrene sine. Skal komme tilbake med tall senere, men det er urovekkende mange "childheaded households", altsaa hjem der de storste barna maa ta foreldreansvar overfor de mindre barna. Jeg vet fra arbeidet ved aidssykehuset The Dream Centre at besteforeldregenerasjonen begynner aa bli brukt opp - de har ikke kapasitet til aa ta seg av flere foreldrelose barnebarn.

Jeg faar lyst til aa kaste alle karriereplaner over bord, og starte en STORFAMILIE!

Bildet er hentet fra www.sabona.no, en nettside om en helt spesiell organisasjon startet av en enda mer spesiell jente...

Back in Durban

Da er jeg tilbake igjen, og det foles bra. Turen gikk fint. Flyet fra Oslo var forsinka og det var noe greier med boardingpasset, saa det ble ikke noe av min planlagte middag i Paris, men ellers gikk alt paa skinner. Jeg kjopte reisesyketabletter og det var en suksess - ikke den minste anelse kvalme til tross for 3x letting og 3x landing. Men jeg ble skikkelig rusa og slov, og var visstnok ikke tilsnakkelig i hele gaar. Den storste nyheten ved turen var at jeg klarte aa baere kofferten min SELV - heeele veien fra parkeringsplassen og opp til rommet mitt. Det hadde jeg aldri trodd, og jeg var fryktelig stolt over meg selv :)

Mye gjensynsglede i gaar - hyling og klemming. Det blir nok litt i morra ogsaa, naar jeg treffer klassa. Idag er det Public holiday her - den nasjonale kvinnedagen - saa jeg vasker sengeklaer og pakker ut, og treffer ingen nye.

Ellers er alt som for. I gaar var det stekende sol, og jeg var overrasket over at vinteren i Durban er varmere enn sommeren i Oslo/Tynset/Trondheim. Men i dag regner det - yrer lett ned, friskt og deilig. Og apekattene er her. Det ser ut som noen har faatt barn, for det er noen veldig smaa i blant dem. Skikkelig sote.

Hjemmekos

Nå går ferien mot slutten og jeg er på vei sørover. Har hatt en deilig ferie med masse hjemmehygge. Verdens beste lillebror og jeg har kost oss noe verre.

Vi har spilt masse yatzy

så det har blitt mye hoderegning på meg

Litt kos med Rusken
Vi har sett Tour de France på tv

og vært på noen sykkelturer selv

Mor og far bygger seg hytte

Her er fra dugnaden den første helga jeg var hjemme. Nå har den nesten blitt ferdig, og jeg har bodd der to helger. Kjempekoselig og søt hytte.

Vi barna har lekt oss med kameraet

Grunnen til at det er så mange bilder av meg og så få av Mikael selvom vi stort sett var sammen hele tida, er rett og slett at han er kameraeier og dermed fotograf.

Men han har blitt tatt noen bilder av han også. Han har jo blitt så høy, så når vi skulle måle han i går kveld måtte mor stå på stol

Her er kjempen og lille mor

Til slutt de tre kule søsknene Schärer Østhus