Maurinvasjon!

ARGH! Jeg blir gaaaal!! Jeg er invadert av maur - de kryper fram fra ingensteds og jeg skjønner ikke hvor de kommer fra eller hvordan jeg skal bli kvitt dem...

Da jeg våkna opp i dag, fantes det ca 10 millioner maur i senga mi. Ja, senga mi. Veldig lekkert...

Da jeg satt oppe natt til tirsdag og skrev oppgaver, kom det plutselig en hel hær marsjerende opp ledningen mellom laptopen og høytalerne. Jeg prøvde å følge dem nedover for å se hvor de kom fra, men havnet på den høytaleren som står på gulvet (sub eller hva det nå heter), og derfra gikk ferden til skjøteledningsdingsen der jeg har alle strømuttakene. Der oppdaget jeg at maurhæren har forskanset seg på alle ledningene - mobilladeren, kameraladeren, leselampeledningen.

Men jeg hadde ikke tid til å bry meg - jeg hadde en tidsfrist, og masse sider å skrive. Så jeg bare feide de bort når de ble for innpåslitne og ikke holdt seg på ledningen lenger men begynte å klatre på tastaturet...

Trodde jeg hadde vaska dem bort - men neida. I dag tidlig fant jeg altså myriader i senga. Og nå kryper de oppover leggene mine hvis jeg legger opp føttene på høytaleren. Og de er i veska. Og i psykologiboka.

Jeg skjønner bare ikke hva jeg kan gjøre. Vanligvis kommer de der det er mat, så jeg kan for eksempel ikke legge fra meg en epleskrott. Vi må vaske opp utstyret vi har brukt til å lage mat før vi kan spise, og ikke la noe ligge, osv. Men det er greit nok, og det skjønner jeg: Matrester tiltrekker maur. Men hvorfor liker de laken? Og ledninger? Ledningene likner jo på lakris, men jeg tviler på at de smaker som det...?!

Mens vi venter på Lesotho

Jeg skal snart oppdatere og legge ut bilder fra Lesotho - hadde en fantastisk tur nå i helga. Men mens vi venter, tenkte jeg at jeg skulle poste noe av en 'kollega' fra universitetet. Centre for Civil Society er i samme gang som Social work, og dersom det er noen som er litt kjente innefor persongalleriet i anti-apartheid-kampen, så dumper jeg stadig borti folk som Dennis Brutus :)

Men her er litt engelsk å tygge på, trykt i Mail & Guardian, om den klassebaserte apartheidstrukturen som nå holder sitt grep om landet:

Official data tell us that class apartheid, born in April 1994 with features that include durable racism and patriarchy, is now a malevolent juvenile delinquent.

• Income inequality rose to a world-leading Gini coefficient level of 0,72 by 2006, in spite of a slight increase in social spending (worth only 3% of GDP more than in 1994);
• The official unemployment rate doubled from 16% in 1994 to around 32% by the early 2000s, before falling to 26% -- but by counting those who gave up looking for work, the realistic rate is closer to 40%;
• In spite of several million people getting access to new housing, their “Unos”, “smarties” or “kennels” are smaller than apartheid-era matchboxes, are located further away from jobs and community amenities, are constructed with less durable building materials and have lower-quality municipal services;
• Tiny token amounts of free water and electricity are provided to many, yet their overall price has risen dramatically, leading to millions suffering disconnections each year because they cannot afford the second consumption block;
• AIDS and the degenerating healthcare system have caused a dramatic decline in life expectancy, from 65 at the time of liberation to around 50 today, while education remains crippled by low-quality schools and excessive cost recovery, leading a third of learners to drop out by Grade 5;
• Ecological conditions have worsened, according to government's own commissioned Environmental Outlook report, and South Africa's CO2 emissions per unit of GDP per person are 20 times higher than even that Great Climate Satan, the US (even before the rush of new coal-fired plants); and
• The high crime rate -- so obvious as corruption penetrates the top of government, the police and army -- was accompanied by a residential arms race that left working-class and poor households most vulnerable to dramatically increased robberies, house break-ins, car theft and other petty crime, as well as epidemic levels of rape and other violent crimes.

Meanwhile, thanks to the policies of Thabo Mbeki, Trevor Manuel and Alec Erwin, our economic future appears sabotaged:

• Instead of “macroeconomic stability”, exchange control liberalisation fostered white capital flight and left South Africa so vulnerable that the Rand crashed by more than a quarter in 1996, 1998, 2001 and 2006, the worst record of any major currency; T
• The outflow of profits and dividends to big South African firms' new overseas financial HQs is one of two crucial reasons (along with excessive trade liberalisation) that SA's current account deficit has soared to among the highest in the world -- 8,1% of GDP this quarter -- and is now a critical threat;
• Disguised by superficial GDP growth, South Africa has a net negative per person rate of national wealth accumulation, because of nonrenewable resource depletion according to the World Bank;
• Finance has boomed while, as a percent of national output, manufacturing declined; and
• Instead of being reinvested in plant and equipment, corporate profits were spirited abroad or sought returns in the Johannesburg Stock Exchange (which rose 50% during the first half of the 2000s) and speculative real estate, as the property boom raised house prices by 200% from 1997-2004, in comparison to just 60% in the US just prior to its bursting housing bubble.

So, as with racial apartheid two decades ago, the chains of class apartheid have growing cracks and, with enough pressure from below, can also be broken. To be sure, not all the 10, 000 social protests that the police have recorded each year since 2005 reflect this critique. But enough do, that the ANC's next ruling crew will so have to intensify repression seriously, if they want merely to polish the chains of class apartheid, as Jacob Zuma recently promised in Davos and to the men from Citibank. Regrettably class apartheid thrives.

*Patrick Bond directs the UKZN Centre for Civil Society

Sokwanele - Enough is enough

Må poste en link til en annen blogg. Advarer mot sterke scener.

http://www.thoughtleader.co.za/alexmatthews/2008/04/24/we-must-prevent-a-zimbabwean-genocide/

Kaldt

... selv for meg som kan krype under dyna. Hva da med barna 'våre' som ikke har verken seng å krype oppi eller dyne å krype under...

Vinteren kom til Durban i helga. Det var småkaldt på lørdag, men styggkaldt på søndag. Jeg satt innendørs, men hutra. I dag har jeg hatt på fire lag med klær - fra t-skjorte, via genser, enda en genser og til hettejakke. Og drukket varm krydderte (bortsett fra når strømmen gikk og jeg ikke hadde varmt vann). Og enda jeg har masse klær, dyne, te, osv, osv, osv - og ikke minst tak over hodet og vegger mot regnet - enda så fryser jeg.

Så jeg får helt vondt i hjertet når jeg tenker på komiteen vår med 12 barn og unge som lever på gata - uten tak og vegger, uten ekstra tepper og klær, uten krydderte. Men med lim... Jeg får ikke bare vondt i hjertet - det er jo til å bli helt kvalm av.

Men 'å ska en gjøra'? Det har visstnok vært et shelter (vet ikke hva vi kaller det på norsk...?) her tidligere, men det ble lagt ned av diverse grunner. Nå er det ingen mellomting mellom gata og barnehjem. Det kalles fortsatt shelter, men det er som et barnehjem, med strenge regler og hvor du må bo hele tida og følge programmet. I Delhi så vi et nightshelter der barna kunne komme og sove - tørt og trygt - og så var fri til å gå igjen om morgenen. Noe sånt kunne vi virkelig trengt her også.

Enn så lenge er eneste trøsten av det er meldt varmere utover uka...

Proudly South African

Det skjer så mye nå for tida at jeg må ingen måte rekker å følge opp her på bloggen - det er så mye jeg vil skrive, og så klarer jeg ikke å velge, og så ender jeg opp med å ikke skrive... Men, for å skjære igjennom og skrive om én ting i hvertfall, kan jeg jo begynne med å fortelle at jeg i de siste dagene har vært stolt sør-afrikaner.

Situasjonen i Zimbabwe er helt forferdelig. Jeg så på tv-nyhetene i går, og der så vi hvordan en gjeng bøller som kaller seg krigsveteraner tok seg inn på en gård og overtok den (krigsveteranene er 'militiaen' til Mugabe). Vi så skamslåtte opposisjonsvelgere på sykehus, og andre opposisjonsvelgere stod tomhendte foran nedbrente hus.

Nå lurer du kanskje på hvorfor i alle dager jeg føler meg som en stolt sørafrikaner pga at det er så ille i Zim. Grunnen er at folk i SA faktisk har stått opp og 'talt Roma midt imot'. Et lasteskip fra Kina kom hit til Durban (Afrikas største havn!) fullastet med våpen til Zimbabwe. Det er ganske uhyrlig, med tanke på situasjonen der. Og - nå kommer gladnyheten - den sørafrikanske fagforeningen til havnearbeiderne satte foten ned og nektet å utføre lasting. Lasteskipet ble faktisk nektet inngang i havnen, og har ligget utenfor nå i flere dager.

En slik handling står i sterk kontrast til president Thabo Mbekis 'stille diplomati' og uttrykte støtte til Mugabe. Mbeki nekter konsekvent å kritisere noe av det som skjer, og sier at vi må vente til valgkommisjonen er klar til å offentliggjøre resultatene uten å klage - til tross for at valget var for 3 uker siden(!) og til tross for vold mot opposisjonsmedlemmer.

Og jeg er bare SÅ GLAD for at sørafrikanere kan stå opp mot urett! Hurra, hurra, hurra!

Og i går avgjorde Durban High Court at våpnene ikke kan fraktes gjennom Sør-Afrika og til Zimbabwe, og skipet forlot Durban.

Et glimt fra livet på gata

Etterhvert som vi blir bedre kjent med en del av barna og ungdommene som lever på gata i Durban, er det ikke til å unngå å bli grepet. Hver av dem har sin egen spesielle historie, og sine egne sår. I dag hadde vi komitémøte - og det var fylt med både sinne og tårer. Vanvittig sterkt når en av dem deler livssmerten sin. Det er helt utrolig at et så ungt liv kan være fylt av så mye tap og sorg. Det er også utrolig at livet går videre.

Jeg leste i en bok (selvbiografi av Sør-Afrikas første - og hittil eneste - offentlige person som har stått fram med aids) om hvordan mange sier "hvis jeg får vite at jeg har aids, vil jeg henge meg, jeg vil ikke kunne leve med det", men forfatteren sier at det er nonsense. Når man står oppi det, uansett hvor forferdelig, skremmende og vondt "det" er, ser man hvor sterk livsviljen vår er. Det samme så vi i dag. Det er lett å tenke at hvis jeg opplevde så mange vonde og brutale tap, ville jeg ikke leve - men det ville jeg nok, selv om det innebærer å overleve på matrester fra søppelkasser. Livet kan være så hardt, vondt, nedverdigende og 'håpløst' det bare vil - vi klynger oss fast til det allikevel. Og til glimtet av håp, som er der til tross for alt.

Sinnet og aggresjonen som også var til stede i dag var utløst av at en av vennene våre - som også er komitemedlem - er blitt satt i fengsel. For å stjele mat.

Bare sånn apropos de foregående postene...

Det er en matvarekjede her nede som heter Pick'n'Pay (tilsvarer Kiwi e.l. i Norge), og ved en av butikkene deres her i Durban dumper de mat som av en eller annen grunn ikke skal selges i et lager like ved utsalgslokalet. Det kan være mat som er gått ut på dato, eller som er misforma (f.eks. klemt brød). Og det var herfra at vår venn stjal. Og ble satt i fengsel.

Rettferdig? "Shoot the criminals"? Hmm... Kanskje ikke så god idé allikevel, Shabangu? Hva med litt mer rettferdig fordeling av ressurser? Og bedre dekning av basisbehov i befolkningen? Hva med litt omsorg?

Killing slowly

Bare det at vi har en minister for trygghet og sikkerhet her i landet sier sitt - vi ville ikke hatt det hvis alt var trygt og sikkert, for å si det slik... Desto tristere er det at viseminister Shabangu sier det hun sier, for behovet for virkelig å forstå - og, bygd på en slik forståelse, virkelig gjøre noe (dvs noe som funker) - er udiskutabelt.

Jeg tror ikke at det finnes én årsak, eller én løsning; virkeligheten er kompleks og mangeartet. Men jeg tror ikke man kommer utenom fattigdom, for å forklare og forstå fenomenet kriminalitet i Sør-Afrika.

Det er kanskje ikke riktig å si at kriminelle handlinger er overlevelsesmotivert - for det er ikke snakk om en akutt liv eller død-situasjon, slik vi kanskje kan forestille oss bilder fra hungerområder med babyer med store tomme mager. Men hvem av oss ville vel latt det gå så langt?! "Jeg kan vente en dag til, jeg dør ikke før i overimorgen, så la meg være lovlydig i dag." Jeg vet i hvert fall at jeg ville stjelt lenge før den tid...

Men om det ikke er overlevelsesmotivert i den helt rene forstanden av liv eller død, så kan man si at det er overlevelsesmotivert i den forstand å skaffe det daglige brød. En form for inntekt, om du vil. An income-generating activity. Jeg har sett statistikker som sier at Sør-Afrika har alt fra 25% til 75% arbeidsledighet, men vi kan i hvert fall slå fast at arbeidsledigheten er høy. Det er irriterende når vi lærer om dette på skolen, og trenes i "skills development" og "skills training" - som om mangel på ferdigheter er problemet. Hallo! Det finnes ikke nok jobber! Vi læres utfra prinsippet om at det er bedre å lære en mann å fiske, enn å gi han fisk, for da kan han sørge for seg selv og ha mat hver dag, i stedet for bare den ene dagen du ga ham en fisk. Men hva søtten hjelper det å kunne å fiske hvis du ikke har en fiskestang? Og hva søtten hjelper det å få en fiskestang hvis det ikke finnes fisk i elva?

Så hva gjør du da, når du ikke har jobb, ikke har inntekt, har en mage som må mettes, har familiemedlemmer med mager som må mettes, barn som bør på skole, en syk onkel som bør på sykehus og et tak som lekker? Jo, da blir du kreativ. Du skaffer deg en inntekt. Enkelt og greit. Er det umoralsk? Er det "ondt" og "fælt" og "fyfy"? Tja, det er vel ikke særlig verre enn å ikke mette de magene, ikke sende de barna på skole, eller se på at onkelen din dør av noe han kunne fått behandling for.

Så viseminister Shabangu kan oppfordre politiet til å skyte og drepe kriminelle, men hun ser ikke at vi allerede dreper folk - langsomt. Og i et "kill or be killed"-dilemma er det noen som velger det første.

Da jeg leste avisa idag, ble jeg interessert i en artikkel som het "A reason to eradicate poverty". Grunnen som oppgis er ikke for å bli kvitt kriminalitet, men den er ganske relevant for mine tankerekker rundt temaet allikevel. Journalisten skriver bl.a. noe om at media er så opptatt av de få rike, og glemmer helt de store massene (dvs de fattige). Det gjelder også for kriminalitet. Vi blir opprørt når en bil har blitt kapret, men glemmer at det store flertallet av ofrene faktisk er alt for fattige til å eie en bil. Hva vi rike opplever og lider pga kriminalitet er bare en liten brøkdel av helheten.

Artikkelen referer faktisk til universitetet i Oslo, og skriver: "Recent University of Oslo research conducted by Professor Kalle Moene claims that South Africa is the stingiest society in the world -- based on the factual assertion that of all countries it could most easily eradicate poverty by redistributing income from the wealthiest to the poorest."

Og nå er vi ved en kjerne: Det er ikke bare snakk om det faktiske nivået av fattigdom, eller den objektive forståelsen/virkningen av fattigdom. Det handler om fattigdom i forhold til noe. Malawi er f.eks. fattigere enn Sør-Afrika statistisk sett hvis man ser på BNP og gjennomsnittlig inntekt hos befolkningen. Men der er likestillingen stor. Her er forskjellene enorme. Det finnes rikdom her til lands som selv en nordmann ikke kan forestille seg (og man skal ikke ha reist mye for å innse at man som nordmann vet veldig mye om rikdom). Og det finnes fattigdom som er like dyptgående som den i Malawi eller hvor som helst ellers. Så det er enorme kontraster. Det er urettferdig. Det fostrer ikke samhørighet og gjensidig hjelp, slik det kan i likestilte samfunn slik som i Malawi.

Og det er unødvendig. "...av alle land kan Sør-Afrika enklest utrydde fattigdom ved å omfordele inntekt fra de rikeste til de fattigste."

Her er avisartikkelen: http://www.mg.co.za/articlePage.aspx?articleid=336935&area=/insight/insight__columnists/

Kill the criminals

Ministeren for trygghet og sikkerhet, Susan Shabangu, har nylig uttalt til politiet: "Kill the criminals". Hun kaller dem faktisk bastards og sier: "You must kill the bastards if they threaten you or the community". Og det er ikke snakk om skremmeskudd: "I want no warning shots. You have one shot and it must be a kill shot". Hun går så langt som til å kritisere grunnloven (og, jeg antar, dets forbud mot dødsstraff): "I say that criminals must be made to pay for their crimes. The Constitution says criminals must be kept safe, but I say No!"

Det er slike dager jeg kunne ønske jeg ikke leser avisa, for sånne uttalelser skremmer meg dypt i sjelen, og får meg til å lure på - "hvor skal dette landet ende? skal det virkelig synke ennå dypere?"

For det første, hvis drap anses som løsningen, ligger det underforstått at problemet forstås som onde, fæle individer - slik at hvis de fjernes, vil samfunnet bli bedre. I bunnen av et hvert løsningsforslag, ligger en forståelse av problemet - slik og slik forklares et problem, og den forklaringen leder til et løsningsforslag. Men å si at noe er 'fælt' eller 'ondt' er ingen forklaring. Det er en beskrivelse, eller mer bestemt, en verdidom. Og en verdidom kan være velbegrunnet eller ikke, sann eller ikke, men den kan ikke lede til noe løsningsforslag, for den forklarer ingenting. Uten en forklaring av årsaken(e) til et problem, blir et hvert løsningsforslag kun gjetning.

Så slike uttalelser gir ingen mening logisk sett, for de gir inntrykk av å være en løsning til et problem, men de bygger på en verdidom og ikke en forklaring, og er derfor blind gjetning. Men av og til kan jo blind gjetning slå til - det er jo en vinner i lotto hver uke - og måten å se om gjetningen har slått til eller ikke er å se hva som skjer etterpå, se virkningen (f.eks. kan ingen vite på forhånd om de gjettet riktig lottotall, men etterpå kan man sjekke og finne det ut). Og dessverre for minister Shabangu - det ser ut til at hennes hypotese ikke slår til. Å kalle vold og kriminelle handlinger "onde" og "fæle", å si "fyfy" og forby dem, og å straffe dem som allikevel gjør slikt har vi prøvd i noen årtusener - men lite er oppnådd. Svært lite. James Gilligan, psykiater og tenker rundt vold, sier at drapsraten i USA er fra fem til tjue ganger høyere enn i noe annet industrialisert demokrati. Interessant nok, fenglser også USA fem til tjue ganger flere mennesker enn disse andre landene (i forhold til folketall). Og er det eneste vestlige "demokratiet" som fortsatt praktiserer dødsstraff. Noe å tenke på, Shabangu...

Jeg mener ikke med min kritikk å rettferdiggjøre vold eller kriminalitet - jeg sier ikke at folk bare må fortsette å drepe, voldta, stjele, skyte, knivstikke, bryte inn, ødelegge og herje. Men jeg sier at holdninger, meninger, 'problemforståelse' og løsningsforslag, slik som de uttalt av ministeren er totalt unyttige. De hjelper ikke. Og antakelig er de til og med motvirkende. Men denne posten begynner å bli lang, så jeg kommer nok snart med en oppfølgingspost der jeg forklarer mer

Dette er helga

Dette er helga da alt ordner seg. Jeg har nå internett på rommet - og bil på plena!

Bilen var egentlig klar allerede fredag, men jeg har ikke hatt tid til å hente nøklene, få opplæring i sikkerhetssystemet og ta en prøvetur før i ettermiddag/kveld.

Sikkerhetssystemet er et kapittel for seg. Her i SA er anti-hijackdingser standardutstyr, og det er ikke bare å sette seg inn, vri om nøkkelen og suse avgårde for å si det sånn. Men jeg tror jeg har skjønt opplegget nå, og har klart å gå inn og ut av bilen på egen hånd flere ganger allerede :)

Jeg ble nesten bilsjuk på den første prøveturen min. Jeg er jo vant til å sitte på i en bil som kjører på venstre side av veien, men det var veldig annerledes å kjøre selv, og jeg ble halv-uvel hver gang jeg skulle svinge... Men det gikk raskt over.

Verre er det med håndkoordinasjonen. Jeg dæljer høyrehånda i bildøra hver gang jeg skal gire - før det går opp for meg at 'å ja, det er motsatt hånd', jeg får skifta til riktig hånd og endelig gira. Og hver gang jeg skal blinke, slår jeg på vindusviskeren - som er helt tørr og derfor hviner, så jeg skvetter til og skynder meg å slå på blinklysene med riktig hånd - og da som regel til feil retning...

For de som begynner å bli litt nervøse nå kan jeg berolige og si at jeg kun har kjørt i nabolaget her, og at planen er å fortsette med det til jeg har vent meg til at alt er bakvendt - og deretter dra ut på mer trafikerte veier... Jeg må jo se ut som en idiot der jeg skrur på vindusviskerne, deretter blinker til høyre selv om jeg ligger i venstre fil, og så midt i krysset oppdager at jeg blinker feil og retter på det. Så det er best å rydde opp i unotene før jeg menger meg med andre bilister :)

Her er bilen, meg og Ronnie som har hjelpa meg:

Valg

Det er valgtider - både i USA, Zimbabwe og Durban... Det er mye bråk rundt valget i Zimbabwe, men like spennende er valgene vi har hatt blant barna på gatene i Durban denne uka. Vi driver og etablerer en komite av barn og unge mennesker som lever på gata, og selv om valgprosessen ikke har vaert like komplisert som i Zimbabwe, er det faktisk ikke langt unna. Tekstbøker er enkle, men virkeligheten er mye vanskeligere...

Forrige fredag organiserte vi et massemøte. Vi hadde vaert ute på gatene i to uker og invitert barna, og planen var å holde et valg. Vi vil vaere demokratiske og la deres stemme komme fram, sa vi avviste planen om å plukke ut aktuelle kandidater, men insisterte på å la barna selv gjøre og bestemme alt. De skulle nominere kandidater, de skulle drive 'valgkamp' og de skulle stemme.

Men, som sagt, virkeligheten er vanskelig. Byen er delt opp i territorier, og barna fra ett territorium er ikke trygge i andre. Så når fredagen kom, var det nesten bare barn fra ett territorium som var der. I tillegg til sikkerhet er det mye politikk inneblanda - noen organisasjoner driver arbeid her, noen andre der, og det er konkurranse og mye dumt. Vel, det er en lang historie, men konklusjonen er klar: det var like greit at så få kom, for hvis alle de forskjellige grupperingene hadde vaert representert, hadde vi visst risikert slåsskamp. (Og da snakker vi ikke om en uskyldig nevekamp, men regelrett krig - alle baerer kniv, så de kunne stukket hverandre ned, og i verste fall... vel, la meg ikke fullføre den setningen!)

Så vi måtte komme opp med en annen plan. Noen pusha hardt for at vi skulle gi opp fokuset på deltakelse og myndiggjøring av barna, og heller plukke ut komitemedlemmene selv, i stedet for å gjøre alt så vanskelig med å insistere på å holde valg. Men vi føler at hvis ikke grunnmuren er rett - hva hjelper det da hva vi gjør senere? Vi ønsker virkelig, virkelig sterkt å ha en komite som er valgt av barna selv.

Og heldigvis finnes det alternativer til massemøte og sentralvalg: vi har denne uka vaert rundt i de forskjellige territoriene og avholdt lokalvalg. Det har vaert kjempegøy, for vi har faktisk lykkes i å la barna gjøre hele valgprosessen og møter så masse entusiasme.

Så nå håper vi bare at det fortsetter - og fortsetter oppover :)

Det er kompliserte saker som skjer i valget i nabolandet også. Valgkommisjonen har faktisk offisielt erklaert opposisjonspartiet som vinner i parliamentsvalget. Nå holder vi pusten for den offisielle erklaeringen for presidentvalget...

Something fishy

Det har ennå ikke kommet offisielle resultater fra valget i Zimbabwe pa lørdag, og, som en talsperson for opposisjonen kommenterte, det blir tydeligere og tydeligere at det er "something fishy" på gang. Det virker mistenkelig at det skal ta så lang tid, og det er veldig lett a tenke seg til at det drives hektisk virksomhet for å 'rette på' valgresultatet før det kan offentliggjores...

Hvert valglokale har i følge loven mulighet til å offentliggjore resultatene fra det bestemte lokalet, og det har derfor vaert mulig å grovregne pa resultatet, selv om den offisielle uttalelsen lar vente pa seg. Opposisjonspartiet begynte tidlig å feire valgseieren de mente å ha vunnet på bakgrunn av slike publiserte lokalresultater. Regjeringen fulgte opp med en trussel om at alle vet hvordan et statskupp behandles, så de skulle bare passe seg...

En interessant uttalelse kom fra valgobservatørene fra SADC (Southern African Development Community). Lederen for valgobservatørene uttalte at valget hadde foregått pa en fri og rettferdig måte i henhold til SADCs regler. Med tanke pa alt som ble avslort før valget (se forrige post) er det en pussig uttalelse, og man kan begynne a lure pa hva slags regler SADC har... Med tanke pa at valgresultatet ennå ikke er offentliggjort (det var planlagt et pressemøte søndag kl 14.30 for a offentliggjøre resultatene, nå er det tirsdag kl 11.30) er det ogsa en litt smårar konklusjon.

Resultatene, etter hvert som de offentliggjores, viser et rotterace mellom ZANU-PF (regjeringspartiet) og MDC (opposisjonsparti). Så gjenstår det å se hvem som blir aprilsnarr. Nå som resultatet dras ut i det uendelige lurer jeg jommen pa om ikke Mugabe har blitt 'lurt' av folket og derfor febrilsk prover å fabrikere sin egen aprilsnarr... Men hvem ler til slutt?