Oppmuntringer fra Kitutu

Det var flere ting som var oppmuntrende på Kitutu-turen. En av dem var at vannkrana på skolen fortsatt fungerte!

Igjen et eksempel på et utviklingsprosjekt som slett ikke ligger ødelagt eller ubrukt etter noen år! Vannprosjektet som pinsemisjonen var partner i (med finansiering fra norske bistandsmidler) gir fortsatt tilgang på rent vann blant annet på sykehuset og her på skolen som bildet er fra. Mine første måneder her i Bukavu ga meg et nytt perspektiv på verdien av å ha tilgang på vann (og forskjellen på rent og skittent vann!), så det gjør nok noe med hvordan jeg ser på vannkraner. Da vi gikk over skolegården, og jeg så denne vannkrana i bruk, bråstoppa jeg av forundring - at det går an å se noe slikt i brukbar stand! Moro!

Et annet prosjekt fra noen år tilbake er denne flystripa:

Den lokale menigheten klarer fortsatt å vedlikeholde den så den kan brukes av fly. Om du lurer på behovet for fly, kan du jo skrolle nedover til blogginnlegget mitt fra kjøreturen vår... :) I perioder er veien helt uframkommelig - selv med motorsykkel, fortalte de italienske munkene oss. Det går for tiden ikke noe fast rutefly hit, men forskjellige organisasjoner og kompanier bruker flystripa til å fly inn forsyninger, ikke minst drivstoff, som så fraktes med videre med helikopter. Flystripa betjener nemlig et kjempeområde (bl.a. Shabunda), hvorav store deler er uframkommelig med kjøretøy.

Mens jeg var nede og titta på flystripa kom det et helikopter for å hente forsyninger:

Det å ha en så sterk tilknytning til lokalbefolkning er en kjempestor fordel og en nesten uunnværlig hjelp for at virkningene av slike prosjekter skal være gode også i det lange løp. Flystripa har som sagt den lokale menigheten et eierforhold til. Skolesystemet her i Kongo er annerledes enn i Norge, så det er kirka som driver mange skoler, helsesentre, sykehus, m.m. (men innenfor nasjonale standarder når det gjelder pensum i skolene, så det er ikke som kristne privatskoler i Norge som har et annet pensum/en annen pedagogikk enn offentlige skoler - her i Kongo er pensum og pedagogikk likt). Menighetene har dermed et eierforhold til det som skjer i skolene også - f.eks. når det gjelder vannkrana i det øverste bildet. Forholdet til tro og religion er også annerledes her i Kongo enn i Norge, og det å tilhøre og være aktiv i en menighet er vanlig og verdsettes høyt, og menighetene spiller ofte en aktiv og positiv rolle i lokalsamfunnet. Dermed blir den lokale forankringa sterk, og i Kitutu ble jeg positivt overraska over å se hvor levedyktig både menigheten og sykehuset virka.

I tillegg til sterk lokal forankring og en aktiv menighet, er det ingen tvil om at sykehusdirektøren spilte en viktig rolle her. Selvfølgelig når det gjelder driften av sykehuset, men også når det gjelder framdriften i ungdomssenteret. Sykehuset fungerer imponerte godt, med røngtenmaskin og annet utstyr i drift (ikke bare stuet sammen i en krok i påvente av en reparasjon eller snarere et mirakel), med solcellepanelsystem i drift, med handikapsenter i drift (inkl verksted av sko og proteser), forskning/kartlegging av hjemmeforhold og omsorgsmuligheter for tenåringsmødre, opplæringsprosjekt for tenåringsmødre, og mye mer. Nå står det på ønskelista hans: en kuvøse til (de var to bittesmå fortidlig-fødte der da jeg var der), en sykesal til slik at operasjonsstua og nyopererte blir mindre utsatt for infeksjonsrisiko, og et kjøretøy til å hente syke med (nå går mange først i noen timer for å komme til hovedveien, og deretter flere timer langs veien (for det finnes en kjørbar vei et godt stykke innover landet der) før de kommer til sykehuset - syke eller i veer...).

Her er sykehusdirektøren, temmelig trøtt i trynet, stakkars, etter å ha bli vekket til en lang og vanskelig nødoperasjon om natta. Pga mye regn gikk solcellepanelet tomt for strøm, og de måtte sette i gang nødaggregatet. Heldigvis gikk visst alt bra til slutt.

Etter flere timers operering, var det bare å skifte klær og vaske ansiktet, for en ny dag full av aktiviteter venta. Ungdomssenteret skulle ha en slags festmarkering, med masse taler og der elevene solgte noe av det de hadde laget (vi begynte på hjemveien samme ettermiddag, og kjøpte niste på turen fra bakerelevene). Her er en gjeng fra ungdomssenteret - de løp rundt i landsbyen og skapte blest om arrangementet og inviterte lokalbefolkningen til å komme:

Driftige damer i Kitutu

Jeg har jo ikke fortalt noe mer fra Kitutu... Dagene flyr og det er så vanvittig mye som skjer - jeg klarer nesten ikke henge med i svingene. Men, jeg kan ikke unnlate å si noe om de driftige unge damene og mennene jeg så på ungdomssenteret i Kitutu.

Flyktningehjelpen har startet prosjektet, og den lokale partneren er sykehuset i Kitutu. Når dette året er omme, trekker Flyktningehjelpen seg ut, og sykehuset må finne måter å holde hjulene på sentret i gang på egen hånd. Den fasen da den opprinnelige pengestøtten tar slutt, er en svært kritisk fase for slike bistandsprosjekter, men det ser ut som om Flyktningehjelpen har vært heldige med lokal partner i dette tilfellet, for lederen for sykehuset var svært engasjert og full av ideer. Oppløftende å se!

Ungdomssenteret er et sted der unge kvinner og menn kan komme og få yrkesopplæring og hjelp til å starte egne små bedrifter. I farten kommer jeg på murer-, snekker-, sy- og baker-linjer. Elevene som var der nå er snart ferdige, og da skal de starte små, kollektive bedrifter. Linjene er valgt utfra ønsker fra elevene og behov observert i lokalsamfunnet. Spennende opplegg!

På bildet under ser vi noen av bakerelevene. I bakgrunnen er en av skolebyggene med klasserom. Bakerpraksisen foregikk her ute i friluft uten vegger, men med tak mot regn og sol.

Her er to i full sving med å lage vafler! Som dere kan se, varmes vaffeljernet av glødende kull på en jernplate. Jeg smakte på noen av vaflene etterpå, og de var veldig gode.

I bakgrunnen på bildet over ser vi baksida på en av stekeovnene - der hvor ilden brant. På bildet under ser vi den samme stekeovnen fra framsida. Her satte de inn stekebrett med boller, rundstykker, og annet godt. Stekeovnen holder ikke akkurat jevn varme, viste det seg... De bollene som er innerst er nærme ilden, mens de nærmest døra nesten har kaldluft rundt seg. Så enhver kan velge bakverk utfra sin smak - brent, middels, nesten rå... (Men de tar brettene ut underveis, snur og setter de inn andre veien, slik at alt bakverket blir stekt sånn noenlunde.) Bakerlæreren har vært kokk hos norske misjonærer, og hadde blant annet serinakaker og kanelboller på pensum!

Sysselsetting er et nøkkelord i fattigdomsbekjempelse, og her har de vært bevisste på å undervise i ting som det er marked for i lokalsamfunnet, så det lover godt. Blir veldig spennende å følge med framover - både hvordan disse elevene klarer seg med bedriftene sine når de nå snart går ut av skolen, og hvordan det går med framtidsplanene til ungdomssenteret.

Sparehøne

En gruppe av de aller fattigste kvinnene i landsbyen. Alle har de barn som er syke av underernæring (kwashiorkor).

Samtaler, deler erfaringer, legger slagplan for en bedre vei videre.

Tema: Hvordan klare å spare når de daglige behovene er et stort sluk?

Kloke kvinner svarer: Om jeg legger penger til side, finner jeg dem lett fram igjen og bruker dem opp - til shorts til ungen som går naken, til mat for i dag. Ikke på tull, behovene er store og reelle, men om jeg bruker opp alt i dag, hvordan skal jeg da leve i morgen?

For å klare å spare, kjøper jeg en kylling for de pengene som jeg skal legge til side. Den går der og vokser og blir til en høne, som legger egg, og får nye kyllinger. Hvis jeg skal legge til side mer, kjøper jeg en voksen høne. Når en krise skjer, når jeg får en stor sykehusregning, eller når skolepengene for neste semester skal betales: Da tar jeg en høne og selger den, og har kontanter til å betale med.

En sparegris er også mulig, men en gris koster ganske mye, så en sparehøne eller sparekylling er nok mest realistisk for disse kvinnene. Som "renter" på sparingen får de egg - dvs proteiner til barna!

Jeg måtte bare gi meg ende over. Så smarte som de er!

Kvinnebønnedag 8. mars

-->

Jeg har vært med på kvinnebønnedag i dag. Det var en utsatt markering av Kvinnenes internasjonale bønnedag som var forrige fredag, med program laget i Frankrike og med flyktninger som tema: ”Jeg var en fremmed og dere tok i mot meg” (Matt 25,35). Det var en veldig fin markering av kvinnedagen. Og veldig spesielt å være sammen med disse kvinnene i en bønnegudstjeneste med fokus på flyktningekvinner. 

Vi markerte dagen på tre forskjellige steder i Bukavu-området i dag. Jeg var med i Bagira. Her er et bildet jeg tok i høst av den kirka: 

Fotoapparatet mitt er dessverre ødelagt nå, men jeg vil prøve å beskrive litt med ord.

Jeg og kvinnelederen kom først, og kirka var helt tom. Så kommer en gammel dame, med slitte sandaler på føttene, slitt bluse i altfor stor størrelse, slitt kikwembe (et slags omslagsskjørt). Vi hilser, hun forteller at hun heter Anna. At hun er fra skogene lenger inn i landet. Hun forteller at interahamwe-rebellene drepte mannen hennes. Og barna hennes. Hun har født 12 barn, 10 levde opp, men bare 1 datter er igjen – de andre er drept. Selv flyktet hun til byen. Hun forteller hvordan hun lider, mangler et sted å sove, mangler mat.

I programmet laget i Frankrike, står det fortellinger fra flyktninger og innvandrere i Europa som kan leses høyt i gudstjeneste i de forskjellige landene rundt omkring i verden som er med på denne bønnedagen. Her hos oss i Bagira trenger vi ikke lese opp historier fra Europa. Vi har krig og flyktninger tett på oss.

Tidlig i gudstjenesten leser vi fra 3Mos19,33ff: ”Når en fremmed bor hos deg skal du ikke plage henne, men hun skal være som en av deres egne, du skal elske henne som deg selv”. Anna blir spurt om hun vil fortelle fra livet sitt, og det vil hun gjerne. Her er det søsterskap; mange gråter når hun forteller – noen av gjenkjennelse.

Jeg kom på hva som skjedde en søndag i kirka her i Bagira en gang i høst: 3 kvinner reiste seg. De hadde vært holdt fanget i skogene av en væpna gruppe i flere måneder, men hadde unnsluppet og flyktet. Da de etter lang tids gange i skogen omsider kom på en vei, ante de ikke hvor de var. Men noen pekte nedover veien og sa: "gå i den retningen til dere kommer til kirka". Det er "krisesenteret" her; det er "voldtektsmottaket".

Men tilbake til dagens bønnegudstjeneste: Så kom Kyrie-delen. ”Tilgi oss når vi glemmer loven om å ikke plage den fremmede iblant oss. Tilgi oss når vi ikke bryr oss.”

Kvinnene her i Bagira legger dessuten til noe som ikke står i programmet fra Frankrike. De takker for at de lever i fred akkurat nå, at de sover i hjemmene sine, at de ikke er på flukt. De takker for at ingen væpna grupper herjer i Bukavu og landsbyene omkring i dag. Kvinnene i Frankrike kunne kanskje ikke skrive det inn i programmet, men her lyder det ikke hult. Det er en ekte og genuin takknemlighet. De fleste – jeg antar alle – har opplevd væpna konflikt og flukt.

Og så ber vi for søstrene våre i Rutshuru og  omegn i Nord-Kivu, og i Fizi og Shabunda i våre egen provins, der det er kamper og herjing nå og tusenvis på flukt.

Sykehuset i Kitutu

På turen til Kitutu var omvisning på sykehuset et must. Kjempeimponerende! Sykehuset er delvis bygd av norsk pinsemisjon og norske bistandsmidler, og det var så oppløftende å se et velfungerende sykehus og entusiastisk personell.

Her er jeg på barneavdelinga – full av syke barn, og sikkert bekymra mødre og bestemødre, men da jeg kom og ville ta bilder av sykepleieren som veide og sjekka barna og var nøye med å ikke ta bilder der pasientene kunne identifiseres var de først og fremst veldig stolte og glade mødre og bestemødre som absolutt ville bli tatt bilde av på nært hold… Begynner med et slags oversiktsbilde som jeg også fikk til å ta. Myggnett på alle senger! (Malaria er en av de vanligste sykdommene ved sykehuset, med tropeklimaet i en regnskog er området naturlig nok ideelt for malariamygg...)

Skrekkhistorier handler om at norsk bistand har ført til "hvite elefanter", f.eks. sykehusbygninger som forfaller og der driften stanser opp. Her ser det derimot meget lovende ut. Staten dekker noe av lønningene, for det er et statlig godkjent sykehus - det eneste i området og betjener en stor befolkning. I tillegg får de inn pasientbetalinger, og får noen midler utenfra. Laboratoriet fungerer, røntgen og ultralydapparater fungerer. Solcellepanelet gir strøm til viktige apparater og lys når det er mørkt. Back-up-systemet med generator fungerer (det så jeg selv mens jeg var der - forteller mer om det senere). Det finnes rent, rennende vann. Det er pasienter, og det er medisinsk personale. Det er medisiner. Det var rent overalt. Det lukta desinfeksjon utenfor operasjonsstua. Det var orden. Det var håp.

I parentes

Livet stormer videre. Håper å skrive mer fra Kitutu veldig snart!

Enn så lenge har jeg skrevet litt om Petra Sveum (hun som var i bursdagen min og innvielsen min) og hennes gravferd/minneseremoni på den andre bloggen: misjonikongo.blogspot.com.

Og nå må jeg sove!

Lala salama (sov fredfullt). 

Kamper i nord

Denne uka har det dessverre vært nye kamper i Nord-Kivu, nord for Goma.

Tidligere i uka splitta M23 seg i to fraksjoner, og de to slåss nå mot hverandre. I tillegg er det en håndfull andre opprørsgrupper som slåss mot hverandre, så det er kamper i flere forskjellige byer/landsbyer nord for Goma bare de siste to døgnene. Natt til i dag flykta mer enn 4000 mennesker fra byen Bunagana, der de to M23-fraksjonene slåss både med kuler og bomber, og over grensa til Uganda.

Det er vanskelig å spå hvordan det vil utvikle seg, om det vil spre seg eller ikke, hvor lenge det vil vare, osv. Uansett utvikling er det tragisk at det akkurat nå er noen titalls drepte hver i flere byer, og at tusenvis av mennesker er på flukt - igjen. Som Ingeborg sukka: "for hvilken gang?"