Blyant eller pistol

Du vet skolepulter - som har en liten utdypning på ytre langside av bordplata der eleven kan legge blyanter? Se for deg en skoleklasse som skal ha prøve. Og en gutt som ikke legger blyant eller viskelær der, men i stedet tar fram et skytevåpen, rolig tar ut kulene, og danderer de på rekke og rad i utdypningen. Han sier ingenting. Et kort blikk på læreren. Og så skriver han testen.

Jepp, det skjer faktisk. Er trøtt og kan ikke skrive mye, men måtte bare dele denne historien. Det er vanskelig å forestille seg for en nordkvinne hvor vanvittig mye vold og trusler det er i dette samfunnet. Og den sammenfallende mangelen på empati, kommunikasjonsferdigheter, forhandlingsferdigheter, respekt for mennesket.

Og jeg kan faktisk ikke huske at det var noen med kniv engang, på skolene mine.

...and you are free to go!

Det var dommerens siste ord under rettssaken i går. Gutten vår sa et forsiktig "thank you", men da vi kom oss ut døra og ut i fri luft ble det noen lykkelige omfavnelser. Stakkars gutten hadde ikke sovet siste natta, og nå kunne endelig gleden og lettelsen strømme til. Vi feira med kylling og ananas-juice, og så dro vi hjem så han kunne få sove... Og i morgen skal vi i kirka, for å følge alle kulturelle "som seg hør og bør", og takke Gud.

Rettssak på fredag - HJELP

Jeg kom vel aldri så langt at jeg fortalte hvordan det gikk med fengselsgutten vår? (se "Fengsel", "Fengselsbesøk" og "Be til Gud") Det var jo så mange gledens dager der en stund at jeg ikke rakk å følge opp her på bloggen. Jeg var jo litt bekymra for at de ikke ville finne ham den dagen han skulle i retten, sidden de ikke kunne finne ham den dagen vi kom på besøk, så lettelsen var STOR da jeg så ham gjennom vinduet i rettslokalet den morgenen som saken hans skulle opp.

Og lettelsen og gleden bare økte og økte. Han hadde vært i fengsel en uke - og det er nok til å bli ødelagt for livet (kommer ikke på noe sterkt uttrykk på norsk i øyeblikket, men det jeg mener å si er at det er nok til å bli "fucked up for life"). Jeg nevnte vel noe om knivstikking og voldtekt i en tidligere post, men det er hvis du er heldig. Folk blir drept og kutta opp i småbiter, småbitene skylt ned i toalettet eller avløpskummen, og personen aldri funnet igjen. Eller kutta av hodet, og hodet plassert slik at vaktene ser det, og ikke innser at det er kroppsløst.

Det er et uhyggelig farlig sted, for å si det kort.

Og lettelsen og gleden var derfor stor da jeg så ansiktet hans lyse opp i et stoooort smil da han så oss gjennom vinduet. Et veldig godt tegn at han er i live og kan smile og kjenne glede!

Da saken hans kom opp, ble to av oss bedt om å komme inn i rettssalen. Jeg var den eneste av oss studentene som hadde kommet ennå, for det var fortsatt tidlig på morgenen, og ungene ville at jeg skulle gå inn, så det gjorde jeg - sammen med en av guttene. Det var første gangen jeg var i en rettssal under en rettssak, og jeg hadde hjertebank!

Offeret i saken hadde ikke møtt opp denne gangen heller (i likhet med uka i forveien), så saken ble utsatt igjen. MEN denne gangen trengte ikke gutten vår å være i fengsel i løpet av ventetida - han ble løslatt i min varetekt! (Takk og lov at jeg ble med inn, han hadde jo ikke kunnet bli løslatt i et gatebarns varetekt...!)

Så vi gikk ut av rettslokalet sammen - og ble møtt av jubelrop av gjengen vår. Vi var så glade alle sammen at vi knapt kunne stå på beina. Han fikk en varm dusj og god mat. Og på kvelden dro vi hele gjengen på fotballkamp og så Manchester United (!) spille mot et av de lokale lagene, Orlando Pirates. Så vi feira til gangs!

Vel, nå er neste runde i saken for døra. På fredag må vi tilbake til rettslokalet igjen. Og jeg har problemer med å sove om natta... Følelsen av å være overlatt til telfeldigheter, eller til en ukjent maktskikkelses lunefulle bestemmelser, er ikke god. Jeg husker med skrekk den første dagen i rettssaken, da vi ikke fikk lov til å komme inn en gang. Nå som han er løslatt i min varetekt regner jeg med at jeg får bli med han inn, men allikevel. Alle fordommer som eksisterer mot folk som lever på gata. Umenneskeligheten i systemet. Det føles som om vi står mot en stor mur. Må den briste! Heldigvis har vi mye bra på vår side. Vi trenger ikke å håpe på at "nåde går for rett", for i dette tilfellet kan nåde og rett gå sammen. Vi må bare håpe at han går fri slik rett er.

Køer og korsang

Jeg fulgte ei av jentene til sykehuset i dag, og det var en opplevelse. For det første: opp klokka FIRE om morran for å stille oss i kø! (Vanligvis står jeg bare opp så tidlig hvis jeg skal fly fra Gardermoen...) Vi kom dit i femtida, men havna allikevel langt bak i køa - jeg mistenker noen for å ha tjuvstarta og gått dit kvelden i forveien...

Siden mange hadde kommet før oss, til tross for hvor tidlig ute vi var, var det ikke mer benkeplass igjen. Vi hadde ikke sjangs til å stå særlig lenge - vi var jo stuptrøtte, men kjøpte oss kaffe og satt på bakken i stedet, så det gikk veldig bra.

I sjutida åpnet dørene, og etter å ha sittet en stund i forskjellige køer, ble vi alle samlet i et allrom for morgenandakt. Det er jo litt spesielt, siden det er et statlig sykehus. En stor flott dame reiste seg opp og ledet i allsang, med en så kraftig stemme at hadde det ikke vært for de enorme puppene hennes, kunne jeg trodd det var en mann. Hun danset slik en afrikansk mama skal danse, og da hun gikk over til å preke, ble dansinga om mulig enda mer intens, med rumpevrikking og hofterulling og hele pakka. Ikke akkurat noen vanlig norsk prekestol, med andre ord. Og hele pasientforsamlingen stemte i med intens korsang

Så det var litt av en opplevelse - jeg sovna ikke et sekund, men satt som fjetret gjennom hele seansen. Og det til tross for at jeg bare forstod et og annet enkeltord her og der (jeg er avhengig av at personen som snakker til meg ser på meg og snakker sakte og tydelig for at jeg skal skjønne noe særlig av Zulu -og innholdsmessig er jeg mest vant til det gatevennene våre snakker om, f.eks. "jeg skal slå deg", og det er jo ikke akkurat det samme som det en gudsforkynnende dame preker om...!)

Ellers er det ikke akkurat lett å være syk og trenge hjelp når du bor på gata men lever i et byråkratisk samfunn. Sykehuset trenger blant annet legitimasjon med personnummer og bostedsbevis (proof of residence) bare for å registrere deg som pasient. Men det er en annen historie.

Maktens hender

Det er sa mye som skjer - bade av elendighet og hap - her i Durban, at det er lett a bli helt navlebeskuende, men na ma vi flytte blikket over grensa, for spennende ting er pa gang i Zimbabwe.

Mugabe og Tsvangirai har blitt enige om mye - Mugabe skal vaere president og Tsvangirai skal vaere statsminister, og begges partier skal ha like mange plasser i kabinettet pluss noen ekstra plasser til et tredje parti.

Drakampen gjelder na reell makt: skal den reelle makten ligge i hendene til presidenten eller statsministeren?

Siden Tsvangirai vant valget i mars, ma nok konklusjonen bli at det er han (dvs statsministerposten) som ma ha den reelle makten. Men kommer det til a skje?? Vi holder pusten i spenning...

Glede i eget hjem

Jeg kan ikke beskrive gleden og stoltheten jeg følte da jeg kom inn, den første morgenen i et nybygget hus, og ble tilbudt te av noen enda gladere og stoltere gutter...

De har ikke sovet ved lyskrysset - det fantes et mirakel til for oss. Men det har vært mye hardt arbeid for å få det til. Beklager at jeg har tatt så lang tid uten å skrive. Det er ikke særlig ålreit gjort av meg etter slike emosjonelle poster som de foregående, og så ikke gi oppdateringer... Det har bare vært sinnssykt travelt, så jeg gjør knapt noe annet enn å sove når jeg er hjemme. MEN - det har båret frukter!

De har et hus. De sover innendørs, så nå er det bare koselig når det regner og blåser ute. De spiser god, næringsrik, hjemmelaget mat (de kokkelerer selv!) - så søppelkasser kan være for søppel og ikke for matleting. De varmer vann for å bade. De feier og rydder og ordner i eget hus. De koker kaffe for besøkende. Livet har snudd. Hva annet kan jeg si? Livet har snudd. Og det er et fantastisk privilegium å være vitne til forandringen i selvfølelse og å ta del i gleden over bragdene.

Takk til alle som har tenkt gode tanker og bedt - og fortsett gjerne med det! Det er en stor overgang fra et voldelig og tøft liv på gata til et fredelig, sameksisterende liv i et hus og nabolag, og det er maaaaange utfordringer som må takles og vi har bare såvidt begynt på en lang vandring. Men vi går, og vi går, og vi går - og vi går framover. Og hvert skritt føles overveldende - men gir også en fantastisk følelse av mestring og håp. Forandring er mulig. Alt er mulig.