Køer og korsang

Jeg fulgte ei av jentene til sykehuset i dag, og det var en opplevelse. For det første: opp klokka FIRE om morran for å stille oss i kø! (Vanligvis står jeg bare opp så tidlig hvis jeg skal fly fra Gardermoen...) Vi kom dit i femtida, men havna allikevel langt bak i køa - jeg mistenker noen for å ha tjuvstarta og gått dit kvelden i forveien...

Siden mange hadde kommet før oss, til tross for hvor tidlig ute vi var, var det ikke mer benkeplass igjen. Vi hadde ikke sjangs til å stå særlig lenge - vi var jo stuptrøtte, men kjøpte oss kaffe og satt på bakken i stedet, så det gikk veldig bra.

I sjutida åpnet dørene, og etter å ha sittet en stund i forskjellige køer, ble vi alle samlet i et allrom for morgenandakt. Det er jo litt spesielt, siden det er et statlig sykehus. En stor flott dame reiste seg opp og ledet i allsang, med en så kraftig stemme at hadde det ikke vært for de enorme puppene hennes, kunne jeg trodd det var en mann. Hun danset slik en afrikansk mama skal danse, og da hun gikk over til å preke, ble dansinga om mulig enda mer intens, med rumpevrikking og hofterulling og hele pakka. Ikke akkurat noen vanlig norsk prekestol, med andre ord. Og hele pasientforsamlingen stemte i med intens korsang

Så det var litt av en opplevelse - jeg sovna ikke et sekund, men satt som fjetret gjennom hele seansen. Og det til tross for at jeg bare forstod et og annet enkeltord her og der (jeg er avhengig av at personen som snakker til meg ser på meg og snakker sakte og tydelig for at jeg skal skjønne noe særlig av Zulu -og innholdsmessig er jeg mest vant til det gatevennene våre snakker om, f.eks. "jeg skal slå deg", og det er jo ikke akkurat det samme som det en gudsforkynnende dame preker om...!)

Ellers er det ikke akkurat lett å være syk og trenge hjelp når du bor på gata men lever i et byråkratisk samfunn. Sykehuset trenger blant annet legitimasjon med personnummer og bostedsbevis (proof of residence) bare for å registrere deg som pasient. Men det er en annen historie.