Saturday, June 30, 2012

Oppdatering

Nå er faren til lille Frihet begravet.

Og de to guttene som var arrestert har vært i retten igjen og fått et par måneders fengselsstraff. De kunne vært sluppet fri, men måtte da ha en bekreftet adresse. Han ene dro hjem med forsvarsadvokaten, men familien nektet å skrive under på at han bodde der. Dermed sa dommeren at han ikke kunne slippes fri så han ble idømt fengsel. Han andre dro ikke engang til familien og prøvde.

Litt ille at hjemløshet (mangel på bekreftet adresse) er grunnen til fengselsstraff.

Mer enn "litt" vondt at tanta ikke ville skrive under på papirene som ville gjort at han ble sluppet fri...

Thursday, June 21, 2012

Blodig alvor

På fredag for snart en uke siden ble faren til lille Frihet knivstukket og drept. Noen av dere har hørt om lille Frihet; her er et bilde av han og meg noen timer etter at han ble født for å friske opp minnet:


Lille Frihet lever heldigvis trygt og godt hos en annen familie, men det er leit å se hvordan det går med de opprinnelige foreldrene hans. Jeg har ikke hatt kontakt med mora på noen måneder, og fant henne ikke da jeg var i Durban nå i vår. Etter knivstikkingen nå for en uke siden ble jeg kontaktet av andre fra gata som prøvde å få tak i henne for å fortelle hva som hadde skjedd, men ingen klarer å oppspore henne. Det er vel større sannsynlighet for at hun også er død enn for at hun lever, men hun er sterk som edderkoppspinn (som visstnok er noe av det sterkeste og seigeste som fins på jorden) så man vet aldri.

Samme dag, på fredag for snart en uke siden, ble jeg også oppringt av to desperate gutter som var blitt arrestert. De satt i ventearresten over helga, og ble brakt fram for domstolen på mandag, og sendt i varetekt i det ordentlige fengselet i en uke. Saken deres kommer opp nå på mandag igjen. De bar seg og var redde. Fengselet er et frykta sted, med - om mulig - enda mer vold enn på gata. Jeg er neimen ikke sikker på hvor det er mest vold, men de var i hvert fall redde. Den ene har nok mer status i gjeng-hierarkiet enn den andre, og han fikk ringe ett ring og legge på til meg, som jeg så og ringte opp igjen til. (Det er egentlig ikke lov med mobiltelefoner i fengselet, men gjengene regjererer i stor grad utenfor det formelle lovsystemet og har tilgang på mobiltelefoner i mange av cellene.)

Frykten deres var ikke ubegrunna, for det tok ikke mange timene før en av dem (han med minst gjeng-status) ble knivstukket og sendt til sykestua. Han er fortsatt ikke tilbake fra sykestua, og kameraten hans er bekymra.


Monday, June 04, 2012

Å gjøre godt. På lang sikt.

Jeg er medforfatter av et bokkapittel om maktendring og deltakende metoder, der vi reflekterer rundt egne erfaringer fra gata i Durban, og jeg har derfor nylig sett tilbake og lest refleksjoner jeg skrev da vi begynte. Det er hard lesing.

Jeg blogga om noe av det rundt den tida da vi starta opp (og om tanker og inntrykk fra arbeidet vi besøkte i India for å lære og få inspirasjon til hva vi kunne gjøre i Durban), f.eks. Verdighet - kan kjøpes, ikke mottas? og Langsiktige virkninger - nedbryting eller bygging av identitet? 

Da vi begynte arbeidet på gata hadde vi et brennende ønske om å gjøre godt - også på lang sikt. Om å bygge verdighet. Om å myndiggjøre og endre maktforholdene slik at barn og ungdommer som levde på gata i Durban utøvde mer makt i sine egne liv. Jeg for min del drømte om å se gata snudd på hodet - hjemløse barn og ungdommer som transformerte egne liv, slutt på politivold, slutt på fordommer og nedverdigende behandling fra folk flest. Jeg drømte om barn og ungdommer tilbake i skoler, med vellykka grønnssaksbod eller annen småbusiness, nybygde hus, gjenforente familier. Og - og dette er vesentlig - jeg drømte om å se på at alt dette skjedde. Om å være til stede, være en tilrettelegger, være en støtte - men i stor grad være en som så på at gatebarna og -ungdommene gjorde prosessene. Jeg drømte om å se en undertrykt gruppe i samfunnet - en av de mest undertrykte og marginaliserte - tilegne seg en tydelig og sterk stemme, tilegne seg sterke og kraftige bein. Jeg drømte om at Durban, og gjerne hele det sør-afrikanske samfunnet, skulle høre stemmene deres, og at de ville reise seg mot urettferdigheten de levde under.

Det er med svært blanda følelser at jeg ser tilbake på den tida og på oppstartsprosessen. Det gjør litt godt. Det er spennende og jeg blir fortsatt revet med. Men det gjør mest vondt. Delvis fordi ting overhodet ikke gikk slik jeg drømte. Litt skuffelse. Litt sorg. Mange knuste drømmer. Delvis fordi jeg må stille meg selv ubehagelige spørsmål - om langsiktige virkninger, om verdighet, om hvilke holdninger jeg nå har. Jeg møter meg selv i døra. En ung glødende idealist møter en noe resignert kyniker... Heldigvis er idealisten veldig sterk, og lar seg ikke knekke. Kanskje kan denne prosessen - der jeg blir tvunget til å huske hva jeg tenkte og brant for da - være med å oppildne gløden som fortsatt ligger et sted og ulmer? Minne meg selv om langsiktige virkninger. Om verdighet. Målet er fortsatt å gjøre godt. Også på lang sikt.