Tuesday, February 22, 2011

Oberstløytnant dømt for massevoldtekt i Kongo

En oberstløytnant er dømt for fire forhold av forbrytelser mot menneskeheten - såvidt jeg har skjønt gjelder alle forholdene seksuell vold. Kjempebra at en ganske høyt oppe i systemet er prøvd for retten og funnet skyldig! Dette må være en stor seier for voldtektsofre i hele østlige Kongo - og et steg i riktig retning for å bygge samfunnet og å bygge fred.

Mange i Sør-Kivu tror dommen vil ha avskrekkende virkning. De tror det har satt en støkk i hæren at oberstløytnanten og tre andre offiserer fra hæren ble funnet skyldig og dømt. Dette var den (til nå) største rettssaken om seksuell vold i krigføring i landet, og det skal ha vært første gang at en kommanderende offiser i det østlige Kongo blir dømt for voldtekt. Dette er altså ikke folk fra opprørs- eller militsgrupper, men fra den offisielle hæren - hæren som har som mandat å beskytte befolkningen. Riktignok er oberstløytnanten en tidligere opprørskriger, og det var først i 2009 at han sluttet seg til hæren i forbindelse med en fredsavtale, men allikevel.

Første nyttårsdag ga han troppen sin ordre om å angripe byen Fizi i Sør-Kivu, der 62 kvinner etterpå fikk legebehandling pga voldtekt. Hele 49 kvinner stod fram som vitner i denne rettssaken, og det er utrolig viktig at det førte til en dom - med tanke på å gjøre det mulig for andre kvinner på andre steder å stå fram. Oberstløytnanten deltok aktivt i angrepet, og en kvinne fortalte at han hadde personlig voldtatt henne i 40 minutter, men han må også ta ansvaret for troppen sin, og det er slik han er funnet skyldig i forbrytelser mot menneskeheten.

Men det er ikke bare hæren som holder på. Det er fortsatt aktive opprørsgrupper, og de bruker også voldtekt som krigsstrategi. Bare mellom 19. januar og 4. februar i år har Leger uten grenser behandlet flere enn 70 voldtektsofre i et område ikke langt fra Fizi der hutu-militsiagruppa FDLR herjer.

Se Al-Jazeera og BBC for mer.

Thursday, February 17, 2011

Baby forlatt på utedo

Noe som har forfulgt meg siden tv-programmet om Dr Mukwege og arbeidet i Kongo er tanken på barna som roper til foreldrene sine om hjelp og ikke skjønner at de ikke kan hjelpe fordi de er bundet og tvinges av soldatene til å se på. Følelsen av svik, av å bli forlatt, forrådt må være forferdelig. Midt i den verste smerte og redsel roper du ut til mamma som er den tryggeste personen i verden for deg - men hun griper ikke inn. Hun stopper det ikke. Hun hjelper deg ikke. Hun er til stede og ser hva som skjer, men gjør ingen ting.

Den tryggeste personen i verden for deg har sviktet deg. Det finnes ikke noe slikt som en trygg person i verden for deg lenger.

Om ikke fullt så brutalt som det vi hørte fra Kongo, der barn ble voldtatt foran bundne foreldre, så har jeg hørt vonde historier om opplevelser av svik og av å ikke ha noen trygg person i hele verden i Durban også. Og sett dype spor. Vonde arr. Infiserte sår som ikke gror.

En av gateguttene ble forlatt av mammaen sin på en utedo for å dø da han var en liten baby. Jeg har det ikke helt klart for meg om han var lagt nedi doen sammen med bæsjen eller ikke. Uansett så ble han funnet av noen andre og han overlevde.

I noen år var han kasteball mellom forskjellige slektninger og andre mer eller mindre godhjerta folk som tok seg av ham - til han som ganske liten (sju år kanskje?) fant ut at han hadde det bedre om han passa på seg sjøl. Siden har han sovet under brygger, i forlatte bygårder, på fortau, i smug og andre steder han har følt seg forholdsvis trygg.

Men såret har aldri grodd. Såret av å være uønsket, forlatt, sviktet. Identiteten - av og til positiv, som en med mye flaks, som lurer døden og overlever på tross av alle odds. Andre ganger negativ, som en uten en rettmessig plass i livet og samfunnet, dømt til å leve uten kjærlighet eller faste rammer, uten et hjem, uten en havn, uten en trygg person.


Saturday, February 12, 2011

Brød, frihet og verdighet

"Brød, frihet og verdighet" har vært et slagord både i Tunisia og Egypt. Av de tre kravene i slagordet er det kanskje verdighet de har oppnådd mest av så langt, etter min mening. Grunnen er at de har holdt fast ved fredelige demonstrasjoner. De har vunnet den moralske seieren. Gjennom standhaftighet og mot har de uttrykt et høylytt budskap - uten å ty til vold. Nettopp deres fredelige metoder har gjort budskapet sterkere: et ønske om genuin og god forandring ville ikke virket like troverdig hvis det ble skrevet i blod i stedet for på plakater.

En annen forutsetning for gjennomslagskraften i disse folkebevegelsene tror jeg er "the power of numbers" - at de har samlet så mange. Myndighetene har ikke klart feie demonstrasjonene ut på sidelinja fordi støtten i folket har vært så stor og bred. Dette er ikke utført av en liten gruppe, kjøpt og regissert av USA eller Al-Qaida. Som jeg var inne på i en tidligere post, vi er vitne til lokalt initiativ og lokal drivkraft. Folkesjela har fått nok og gått til aksjon for forandring.

Jeg driver og leser litt i Nelson Mandelas selvbiografi "Long Walk to Freedom" på si, og det er spennende å lese hans tanker rundt dette med at folket må være klart. Kampen mot apartheid var en veldig lang og langsom kamp. I den harde kjernen i motstandsbevegelsen var det til tider mye utålmodighet, og noen ville gå til større (fredelige) aksjoner og til væpna motstand mye tidligere enn det motstandsbevegelsen faktisk gjorde. Argumentet for å vente var alltid det samme: at støtten i folket først måtte være stor nok.

Jeg må innrømme at jeg blir litt bekymra pga det jeg har lest om Mandelas tanker og erfaringer. Det står jo ingen godt organisert opposisjon klar til å ta over og gå de neste stegene sammen med folket i verken Tunisia eller Egypt. De spontane folkebevegelsene i begge land har vunnet en stor delseier - diktatorene har gått av. Men dette er bare begynnelsen. Forhåpentligvis vil prosessene fortsette med det samme, brede engasjementet i folket og med samme standhaftighet og mot til å stå på for en bedre (og dermed ikke-voldelig og ukorrupt) framtid. Fortsetter de å vinne verdighet på denne måten, vil brød og frihet utvilsomt bli deres.

Wednesday, February 09, 2011

Gatekryss med guttesex til salgs

Jeg hadde egentlig tenkt en oppfølgelig fra forrige post, men nå er hodet og hjertet fylt av et bestemt gatekryss i Durban, og det jeg er full av renner jeg over med, så her kommer det.

Gatekrysset i tankene mine er et menn kan kjøre til hvis de vil kjøpe sex fra gutter. Enten for å bli sugd, eller for å ha rumpesex med noen - eller "spise deg i rumpa", som guttene kaller det.

Stemmen til en bestemt gutt ringer i ørene mine: "Det de spør om, det gjør du. Fordi du ønsker penger."

For det ene eller det andre får de i underkant av førti kroner - det samme som ei jente som selger sex gjør. De praktiserer ikke noe særlig prisdifferensiering ut fra tjenester (f.eks. prisforskjell mellom suging og penetrerende sex), og eventuelle pris-/inntektsforskjeller kommer mer an på pruteegenskaper og hvor god du er til å skape skyldfølelse eller sympati hos han som kjøper slik at han gir deg litt ekstra.

De i underkant av førti kronene er nok til å kjøpe mat til deg og seks kamerater hvis du kjøper fra det billigste stedet. Eller til deg og en eller to til hvis du kjøper litt bedre mat. Eller noen porsjoner av helt andre ting selvfølgelig - lim, marihuana, o.l. Og litt går til å spandere på kjæresten noe fint. Eller imponere ei jente du har lyst på. Slik at du også kan ha sex der du er sjefen og den "ekte mannen" som erobrer og kurtiserer og nedlegger.

Sunday, February 06, 2011

Voldtekt i krig - og håp

Jeg så på programmet om Dr Mukwege i Bukavu i Kongo på NRK1 her om dagen, og det var kraftig kost. Truslene som følger voldtektene er bare helt forferdelige - "vi voldtar deg eller dreper barna dine", for eksempel. Og hvordan kan hun vite at hun kan stole på dem - at de ikke vil drepe barna hennes selv om de voldtar henne?

Eller som en kvinne intervjuet av BBC forteller: Rebellene spurte om hun ville at de skulle være ektemennene hennes eller om de skulle voldta henne. Hun tenkte at hvis hun svarte ektemenn, ville de drepe mannen hennes, og svarte at de skulle voldta henne. Mannen hennes overlevde, men han forlot henne fordi hun var blitt skitten for ham.

Jeg tror noe av det mest hjerteskjærende var å høre om barna som blir voldtatt og som roper til foreldrene sine om hjelp. De skjønner ikke hvorfor foreldrene ikke hjelper dem - de skjønner ikke at foreldrene er bundet og hjelpesløse. Jeg kan bare så vidt ane hva det kan bety av skader på sjelen. Hos barna som føler seg så sveket. Hos foreldrene som føler fortvilelse, avmakt, bitterheten av egen avmakt og svik.

Det er ganske utrolig - i ordets bokstavelige forstand - at det går an å bli et glad og velfungerende menneske etterpå. Det jeg selv så da jeg besøkte et senter i Bukavu for voldtatte kvinner og sexslaver reddet fra jungelen var nesten sjokkerende. Legedom til kropp og sjel. Håp i tindrende øyne. Planer for framtiden. Kjærlighet til barn som var unnfanget ved voldtekt. Iver, glede, pågangsmot, håp.

HÅP.

Jeg har aldri sett et så sterkt håp. Og det på det mest utenkelige av steder.

Jeg leste nettopp om oppbyggingen av et annet senter i Bukavu. Det er også for kvinner som har opplevd seksuell vold i krigen. Tanken er at disse kvinnene, som har overlevd forferdelig traumer, som er de sterkeste blant kvinner, vil bli ledere - først og fremst på lokalsamfunnsnivå, men hvem vet, kanskje også høyere opp? Spennende tanke. Håper det vil fungere bra.

Thursday, February 03, 2011

Brød til folket

Frihet til folket - brød til folket! Tiår med urettferdighet, med økende sosiale forskjeller, og med myndigheter som ikke makter å overbevise om omsorg for befolkningen er bakgrunnen for folkemotstanden i Tunisia, Egypt, Sudan, m.m. - og det er det som gjør det så inspirerende. Folk har fått nok av urettferdig lidelse, og reiser seg opp og protesterer.

Vi i Vesten tenker ofte på såkalte sivile og politiske rettigheter når vi tenker menneskerettigheter - f.eks. ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og pressefrihet. Det finnes mangfoldige eksempler på brudd på slike rettigheter - både under regimene før folk begynte protestene og nå under protestene. Jeg mener overhodet ikke å disse politiske rettigheter og de er selvfølgelig kjempeviktige, men jeg må innrømme at sosiale rettigheter rører meg enda sterkere. Artikkel 23 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene: "Enhver har rett til arbeid", artikkel 25: "Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for egen og ens families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig, helseomsorg, ..."

Mange kommentatorer og mange av protest-aktivistene som intervjues peker nettopp på brudd på sosiale rettigheter som det som har satt i gang misnøyen og frustrasjonen og protestene. Folk får ikke arbeid (og dermed ikke lønn). Folk har problemer med å skaffe mat. I Egypt lever anslagsvis halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. Landet opplever en god økonomisk vekst - men veksten kommer bare noen til gode. I Tunisia nevnte jeg tidligere at protestene startet med at en arbeidsledig mann satte fyr på seg selv i frustrasjon over å ikke kunne brødfø seg og sine. I Sudan er kravene demokrati og bedre levestandard.

Et av problemene med brudd på sosiale rettigheter er at de er så vanvittig utbredt. Dvs, fattigdom er så vanvittig utbredt. Ja, godene må fordeles jevnere - både internt i land og på globalt nivå. Mye kan gjøres av rike aktører på den globale spillarenaen. Men 60 år med vestlige utviklingsprosjekter i Afrika har også lært oss at lokalt initiativ, lokalt eierskap, lokal drivkraft, lokale ideer og lokale løsninger er fryktelig viktig for meningsfulle og gode endringer.

Det som derfor får adrenalinet mitt til å pumpe i spenning og begeistring er folkebevegelsene vi vitner i Tunisia, Egypt og etter hvert stadig flere andre land. Det er ikke vi forståsegpåere i Vesten som har tatt initiativet og vil at diktatorer må gå. Folket selv har fått nok, har reist seg, taler ut med sterk røst og krever endring. De som har levd i stille undertrykkelse har tatt bladet fra munnen. Gratulerer!

Wednesday, February 02, 2011

Frihet til folket

Det er spennende tider - litt for spennende hvis du er en despotisk langtidshersker som håpet på livstidstjeneste som president i et afrikansk land...

Tunisia, Egypt - hva blir det neste?


Folket reiser seg opp og sier sin mening også i andre land. Sør-Sudan har stemt for uavhengighet. Elfenbenkysten har også stemt - men det er uvisst hva som faktisk vil skje. Mens den afrikanske unionen (AU) og det vestafrikanske økonomiske fellesskapet (ECOWAS) tidligere har gitt sin tydelige støtte til presidentkandidaten som vant valget, har Sør-Afrika - er det ikke typisk! - begynt å så tvil om veien videre. Zuma foreslår å forhandle fram en løsning der begge presidentkandidatene vinner og ingen trenger å gå av. Altså har han tatt opp en skuffende arv etter Sør-Afrikas forrige president Thabo Mbeki, som til høylytte protester fra hele verden støttet Mugabe i kampen om å holde på makten i Zimbabwe - til tross for valgresultater som viste at opposisjonskandidaten hadde vunnet valget.

Vel, jeg skal ikke dømme altfor hardt. Jeg har tidligere nevnt hvordan det er vanskelig - og feil - å holde prinsipper høyere enn menneskeliv, så jeg vil si at det er verdt en høy pris å unngå borgerkrig. Lidelser og tap av menneskeliv må holdes nede så mye som mulig. Og jeg vet ikke hva som vil gi minst lidelse i Elfenbenkystens tilfelle.

Enn så lenge er det mange spennende nyheter å følge med på. Og mye inspirasjon å hente fra folk som reiser seg mot urettferdighet og undertrykking.