Jeg så på programmet om Dr Mukwege i Bukavu i Kongo på NRK1 her om dagen, og det var kraftig kost. Truslene som følger voldtektene er bare helt forferdelige - "vi voldtar deg eller dreper barna dine", for eksempel. Og hvordan kan hun vite at hun kan stole på dem - at de ikke vil drepe barna hennes selv om de voldtar henne?
Eller som en kvinne intervjuet av BBC forteller: Rebellene spurte om hun ville at de skulle være ektemennene hennes eller om de skulle voldta henne. Hun tenkte at hvis hun svarte ektemenn, ville de drepe mannen hennes, og svarte at de skulle voldta henne. Mannen hennes overlevde, men han forlot henne fordi hun var blitt skitten for ham.
Jeg tror noe av det mest hjerteskjærende var å høre om barna som blir voldtatt og som roper til foreldrene sine om hjelp. De skjønner ikke hvorfor foreldrene ikke hjelper dem - de skjønner ikke at foreldrene er bundet og hjelpesløse. Jeg kan bare så vidt ane hva det kan bety av skader på sjelen. Hos barna som føler seg så sveket. Hos foreldrene som føler fortvilelse, avmakt, bitterheten av egen avmakt og svik.
Det er ganske utrolig - i ordets bokstavelige forstand - at det går an å bli et glad og velfungerende menneske etterpå. Det jeg selv så da jeg besøkte et senter i Bukavu for voldtatte kvinner og sexslaver reddet fra jungelen var nesten sjokkerende. Legedom til kropp og sjel. Håp i tindrende øyne. Planer for framtiden. Kjærlighet til barn som var unnfanget ved voldtekt. Iver, glede, pågangsmot, håp.
HÅP.
Jeg har aldri sett et så sterkt håp. Og det på det mest utenkelige av steder.
Jeg leste nettopp om oppbyggingen av et annet senter i Bukavu. Det er også for kvinner som har opplevd seksuell vold i krigen. Tanken er at disse kvinnene, som har overlevd forferdelig traumer, som er de sterkeste blant kvinner, vil bli ledere - først og fremst på lokalsamfunnsnivå, men hvem vet, kanskje også høyere opp? Spennende tanke. Håper det vil fungere bra.
Eller som en kvinne intervjuet av BBC forteller: Rebellene spurte om hun ville at de skulle være ektemennene hennes eller om de skulle voldta henne. Hun tenkte at hvis hun svarte ektemenn, ville de drepe mannen hennes, og svarte at de skulle voldta henne. Mannen hennes overlevde, men han forlot henne fordi hun var blitt skitten for ham.
Jeg tror noe av det mest hjerteskjærende var å høre om barna som blir voldtatt og som roper til foreldrene sine om hjelp. De skjønner ikke hvorfor foreldrene ikke hjelper dem - de skjønner ikke at foreldrene er bundet og hjelpesløse. Jeg kan bare så vidt ane hva det kan bety av skader på sjelen. Hos barna som føler seg så sveket. Hos foreldrene som føler fortvilelse, avmakt, bitterheten av egen avmakt og svik.
Det er ganske utrolig - i ordets bokstavelige forstand - at det går an å bli et glad og velfungerende menneske etterpå. Det jeg selv så da jeg besøkte et senter i Bukavu for voldtatte kvinner og sexslaver reddet fra jungelen var nesten sjokkerende. Legedom til kropp og sjel. Håp i tindrende øyne. Planer for framtiden. Kjærlighet til barn som var unnfanget ved voldtekt. Iver, glede, pågangsmot, håp.
HÅP.
Jeg har aldri sett et så sterkt håp. Og det på det mest utenkelige av steder.
Jeg leste nettopp om oppbyggingen av et annet senter i Bukavu. Det er også for kvinner som har opplevd seksuell vold i krigen. Tanken er at disse kvinnene, som har overlevd forferdelig traumer, som er de sterkeste blant kvinner, vil bli ledere - først og fremst på lokalsamfunnsnivå, men hvem vet, kanskje også høyere opp? Spennende tanke. Håper det vil fungere bra.
No comments:
Post a Comment