Til minne

Nå er jeg ekstra glad for at jeg fikk til å ta en tur til Durban forrige måned. Tidligere denne uka leste jeg på facebook at en jeg kjenner fra gata er knivstukket og drept. Jeg var mye med ham for et par år siden. Da bodde han ute, og ble aktivt og engasjert med i arbeidet vi i studentteamet starta opp. En gruppe ungdommer fra gata var med på den globale sosialt arbeid-konferansen som ble arrangert i Durban i 2008, og han fikk æren av å tale på åpningsseremonien. Jeg var 'sekretær' for ham og hjalp ham skrive ned talen. Jeg forklarte hvem som kom til å være til stede - sosionomer og sosialarbeidere fra hele verden og noen sørafrikanske politikere, og spurte hva ønska han å si til dem? Han var superengasjert, så det var som å putte på en mynt og så strømma det ut - og jeg skrev så blekket spruta for å holde følge. Han ville fortelle hvor hardt livet på gata var. Han ville fortelle om dårlig behandling fra resten av samfunnet. To setninger var spesielt viktige for ham: "Vi blir behandlet som dyr, men vi er ikke dyr. Vi er mennesker."

Han fikk mye respons på talen. Det gjorde sterkt inntrykk på mange å se en ungdom som sov ute på gata stå på en scene foran hundrevis (over tusen??) mennesker og si "jeg sover ute på gata", "jeg har det sånn og sånn", og så fortelle om drømmer om et bedre liv. "Når vi får det bedre ønsker vi å hjelpe andre", sa han på vegne av ungdomsgruppa.

Litt bedre ble kanskje livet hans. Han fikk jobb i en lokal gatebarnorganisasjon og flyttet innendørs. Utfordringene ved å venne seg til et annet liv enn gata stod i kø og frustrasjonene var mange. Realiteten var langt unna drømmen han hadde om å bli en aktivist og gå i bresjen for bedre behandling av hjemløse.
Men han ble kanskje en aktivist på sin måte allikevel. Det er ikke mange ukene siden sist jeg hørte at han stod opp for de minste barna i organisasjonen han jobba i.

Men tilbake til at jeg er ekstra glad for at jeg fikk til en tur til Durban. Jeg har bare møtt Tarzan (kallenavnet hans) kjapt i forbifarten de siste par årene, men nå i november traff jeg ham mer på ordentlig. Han hadde stort behov for å lufte mye av det han stod i, og vi fikk prata en del. Da vi skiltes var det med en skikkelig bamseklem, og det siste jeg så til ham var et kjempesmil.

Det betyr ikke så mye fra eller til for ham. Livet hans og døden hans er tragisk uansett hvordan man vrir og vender på det. Men for meg betyr det noe. Jeg sitter i det minste igjen med en god avskjed.

Klimakonferansen sett fra gata

Så er klimakonferansen i Durban over. Jeg dro rett før den starta. Litt dårlig timing, kanskje, for det kunne vært spennende å oppleve engasjementet rundt konferansen. Noen søramerikanske organisasjoner hadde begynt med aktiviteter på campus allerede før jeg dro, og jeg har sett via durbanske facebookvenner at det har vært mange morsomme demonstrasjoner, med bleier, grønn kroppsmaling og mye mer. Men sånn ble det.

Ungdommene på gata visste godt om konferansen, selv om de ikke visste hva den handla om. Politiet hadde nemlig kommet til dem på forhånd og advart at hvis noen sov ute på gatene i løpet av konferansen kom de til å bli arrestert. De sa det ikke på en vennlig la-oss-prøve-å-finne-en-løsning-måte, men truende for å skremme, og de lyktes ganske godt, for det var en skremt gjeng jeg snakka med som lurte på hva de skulle gjøre. Flere hadde allerede ordna med planer - noen sov hos en organisasjon som har begynt med et nattilbud for gatebarn (dvs 17-åringer og yngre), og noen sov i en tidligere leilighetsblokk som nå fungerer som bosted for en del kriminelle. Blokka har ikke elektrisitet og er helt mørk og full av kriker og kroker med bæsj i, og er i det hele tatt ikke særlig hyggelig. En del av jentene er redde for stedet og forbinder det med voldtekter i krikene og krokene. Jeg hørte tidligere i høst at en av mine hjertegutter hadde flytta inn dit, og tenkte med en gang at han har begynt på sterkere narkotika - for det er det jeg forbinder den blokka med. Politiet kommer dit på razzia innimellom, men de er såpass redde for stedet og folka som er der at de får være mer i fred enn når de sover ute, så mange av de eldre ungdommene foretrekker å bo der framfor å sove ute. De blir i hvert fall ikke våte når det regner.

Men tilbake til klimakonferansen. Mange av ungdommene hadde som sagt planene klare, men de var bekymra for en venn som ikke kan gå og som ikke hadde noe annet sted å sove enn fortauskanten. Han kommer seg rundt på et par krykker og har den sterkeste overkroppen dere kan tenke dere. Hvis han står i en konflikt, pleier han å utfordre motparten til å sette seg ned på fortauet sammen med ham og slåss på like premisser - men det er det ingen som tør, for han er den sterkeste av dem alle. Men han sover altså ute, og nå var vennene hans bekymra for at han kom til å bli fengsla under konferansen. De prøvde å forklare ham hvor risikabelt det var å sove ute under konferansen, og han gikk etter hvert med på at han måtte gjøre en liten innsats og prøve å komme seg opp de trappetrinnene som var nødvendig for å sove innendørs.

Som alt annet handla altså ikke klimakonferansen, sett fra gata, om langsiktig overlevelse,  bekymringer og håp for framtida, eller matsikkerhet for fremtidige generasjoner - den handla om overlevelse, bekymringer og sikkerhet fra dag til dag, fra time til time.

Avskjed med Durban

Det er en del hull og lange pauser her på bloggen den siste tida, så jeg skal prøve å oppdatere og forklare. Jeg skrev en hel del om oljefondet, og så ble det stille en stund før jeg plutselig skrev at masteroppgaven var levert. Det gikk litt over stokk og stein de siste ukene, for å si det mildt. Jeg fant ut at jeg måtte bare ta meg råd til å reise ned til Durban. Jeg trengte å konsultere med veilederen min, bruke biblioteket for et par referanser, levere egenhendig for å være sikker på at alt var i orden, og ikke minst å ta ordentlig avskjed med mange. Så slik ble det. Plutselig satt jeg på et fly, og plutselig var jeg tilbake - i mitt gamle hjem. Det føltes som jeg hadde vært der for alltid og skulle være der for alltid. I Durban er alt kjent, det er fortsatt det jeg refererer til som "vanlig" merka jeg. Alt var som før og slik det skal være. Mitt vante, vanlige, kjente liv.

Men det skulle ikke bli så mye hverdagsliv - jeg hadde igjen mer enn jeg trodde på oppgaven, og jobba alt jeg klarte, natt og dag. Alt tar så mye lengre tid enn beregna når oppgaven er så lang. F.eks. måtte jeg gå over og sjekke referanseformatet, og rette opp i mange tilfeller (jeg brukte APA, som skal ha "Forfatter, år, p. sidetall", og hadde ikke skrevet "p." i mange av tilfellene), og det tok mange, mange timer å lese igjennom og sjekke bare en sånn liten detalj.

Selv om jeg var i Durban først og fremst for å levere, kunne jeg jo ikke være der uten å treffe mange kjente og kjære. Etter hvert som tida begynte å renne ut, ble det flere og flere besøk på dagtid, og mer og mer jobbing natterstid. Og etter hvert som tida begynte å renne ut, gikk det mer og mer opp for meg at dette er virkelig slutten på Durban-kapittelet i livet mitt. Jeg pakka og rydda ut og flytta i begynnelsen av dette året, så jeg har allerede hatt en avslutning. Og jeg var nedover i mai/juni, og hadde avskjeder da også. Men det var ikke helt endelig. Jeg jobba fortsatt med masteroppgaven. Jeg var fortsatt student ved universitetet i Durban. Durban-kapittelet var ikke over.

Men nå var jeg på siste avsnittet. Veilederen min skulle bort den siste uka jeg var der, og jeg tok farvel med henne før hun dro. Da skjønte jeg at dette er den endelige avslutninga. Nå blar jeg snart over den siste siden i Durban-kapittelet. Da satte tåreproduksjonen i gang...

Jeg hulkegråt høyt og inderlig hver natt etterpå (de få timene jeg ikke satt oppe og skrev). Det er noe med å avslutte som er vemodig uansett. The end of an era. Å ta farvel med veilederen min Vishanthie, med min gode, gode venninne Thola, med andre venner. Med byen, stedet, landet. Men det er ekstra vondt når noen av de er jeg blitt glad i og forlater ikke har det noe særlig godt. De som sover ute. Jentene og guttene på gata. Ingen vet hvor lenge man lever - jeg vet ikke hvor lenge jeg selv har, eller hvor lenge jeg har noen av de jeg er glad i - men det er ekstra usikkert med de som lever så utsatt. Jeg har allerede opplevd at flere av dem har dødd. Vold og knivstikking er dagligdags. Hvem vet når jeg vil få mulighet til å dra til Durban igjen - og hvem vet hvem som fortsatt kommer til å leve da?

Livstegn...

Tida flyr, som vanlig. Jeg er for lengst tilbake i Norge, og har stort sett ligget rett ut på sofaen med ullteppe og drukket varmt vann med honning. Det var så forferdelig trist å dra fra Durban og si hadet til alle at vondten i hjertet spredte seg til halsen og resten av kroppen...

Men nå er jeg bedre, og det kommer nok drypp av minner og opplevelser her på bloggen igjen snart :)

Masteroppgave: levert

På fredag leverte jeg masteroppgaven! Omsider er to års strev kommet til veis ende. Seks år med studier i Durban er over, overstått og overlevd.

Det er en rar følelse. Det er rart å være ferdig, og det har vel ikke helt gått opp for meg. Og tanken på å skulle vente på bedømmingen til to eksaminatorer er ikke akkurat morsom. Hvem våger vel å verdsette det jeg har gjort? Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt to uker til, så jeg kunne finpusset mer og det leverte produktet ville vært bedre. Seks års studier og blod, svette og tårer skal kokes ned til en siste karakter. Hvis jeg får noe mindre enn A så griner jeg!

Samtidig vet jeg at ingen karakter kan måle verdien av det jeg har opplevd eller gjort. På onsdag hentet jeg identitetsboka med personnummer til en av guttene fra gata. Gleden hans var verdt alt sammen. Ei av jentene har flyttet fra gata og begynt på skolen igjen. Verdien kan ikke måles i karakterer eller penger eller noe annet.

Oljefondets investeringer i diktaturer

Oljefondet lånte 241 millioner kroner til Egypt, Tunisia og Bahrain like før de to førstnevnte regimene i landene ble veltet i den arabiske våren, skrev Dagbladet i går. Nå arver nye makthavere gjelda.

Dette er bare siste bit av et isfjell av problematisk gjeld, som jeg dessverre ikke har tid til å gå inn på akkurat nå, men kanskje jeg skriver mer senere, eller så kan du gå inn på f.eks. slettgjelda.no og lese mer. Uansett så er poenget nå bare å slå fast at det er en del problematisk gjeld mellom land, og at det heller ikke er uproblematisk at oljefondet tar del i det å gi lån til diktaturer.

Statssekretær Hilde Singsaas i Finansdepartementet sier til Dagbladet at "det er viktig å ikke bruke fondet som et utenrikspolitisk tiltak" og derfor bevisst lar være å ta med menneskerettigheter, diktatur/demokrati, o.l. i vurderingen av fondets forvaltning.

Oppsiktsvekkende, spør du meg, og jeg kan bare gjenta meg selv: forvaltningen av så mye penger har utenrikspolitiske konsekvenser uansett, enten de er bevisste og tilsiktede eller ikke. Å gi lån til diktaturer har politiske konsekvenser: det hjelper diktorene til å holde på makten. Jeg vet ikke om forvalterne av oljefondet vet dette og ønsker å støtte de som støttes ved dagens forvaltning - og altså bare later som når de sier at det er viktig å ikke bruke fondet som et utenrikspolitisk tiltak? Eller om de faktisk er så naive at de ikke innser dette?

Oljepenger for en bedre eller verre verden?

Oljefondet hadde en avkastning på beskjedne 3,5% de siste fem årene. Statens Investeringsfond for Næringsutvikling i Utviklingsland (Norfund) hadde 13,8%. Adm.dir. Kjell Roland sier dessuten at avkastningen kunne vært enda høyere hvis de jobbet for å maksimere profitten (men det gjør de ikke fordi fondet er et bistandspolitisk virkemiddel).


Oljefondssjef Yngve Slyngstad har bedt om å gjøre om oljefondets retningslinjer som pålegger at 50% av aksjer og 60% av obligasjoner må kjøpes i Europa. Med krisetider i Europa betyr det dårlig forvaltning av oljefondet - avkastningen har falt med 8,8% de siste tre måendene, det nestdårligste kvartalet i fondets historie. Kanskje en idé å investere mer i utviklingsland?


Selvfølgelig må målet med oljefondet være å tjene mest mulig penger - det dreier seg tross alt om velferden i framtidas Norge. Samtidig er vi utrolig naive om vi tror at "penger bare er penger". Alt henger sammen med alt, for å si det med Gro, og ingen ting vi gjør - verken med penger eller andre ting - er nøytralt. Finansminister Sigbjørn Johnsen sier at oljefondet ikke er et utenrikspolitisk redskap. Men det er en logisk umulighet. Dersom oljefondet investerer i Europa og i selskaper involvert i klasevåpenproduksjon har dette konsekvenser. Slik er det, enten disse konsekvensene er tilsiktet og ønsket fra norsk side eller ikke.


Så hvorfor ikke ta bort skylappene og bevisst investere i land, selskaper og prosjekter som både gir økonomisk vinning og tilsiktede politiske effekter?


Nå investerer oljefondet hundrevis av milliarder i selskaper som beskyldes for grove brudd på menneskerettighetene og for miljøødeleggelser, og i selskaper involvert i klasevåpenproduksjon - til tross for at oljefondets egne retningslinjer sier : «Fondets midler skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer: a)    produserer våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper» 


Da må det være bedre, som Erik Solheim sier, å investere mer i miljø og fattigdomstiltak. Norfunds gode økonomiske resultater (spesielt sammenlikna med oljefondet slik det forvaltes i dag) viser at det til og med kan lønne seg rent økonomisk. Og det er tross alt ingen motsetning mellom å sikre velferden i Norge og å bidra til en bedre verden. 

(Denne bloggposten bygger først og fremst på førstesideoppslaget i gårsdagens Dagsavisen - dessverre finner jeg ikke artikkelen på nettet - dere får heller løpe og kjøpe :) Info om klasevåpen er fra Framtiden I Våre Hender, og bildet fra I Acknowledge Class Warfare Exists på Facebook.)

Gode oljenyheter

Ser ut som om Uganda tar noen seriøse skritt i retning å sikre at oljerikdommen kommer befolkningen til gode!

I en av mine lynraske titt på twitter (selv om jeg egentlig ikke har tid, eller plass i hodet) kunne jeg ikke unngå å legge merke til en melding om at det ugandiske parliamentet krever åpenhet rundt salg av landets olje til utenlandske selskaper. Både politikere som støtter regjeringen og de i opposisjon har gått sammen om dette, og avtaler kan nå ikke ferdigstilles før en reguleringsmekanisme er på plass.

I Norge tror vi gjerne at vi har det så godt fordi vi har olje - dvs at det er pga oljen at vi har råd til å ha så gode sosiale ordninger. Men det er jo ikke sant. I de aller fleste land med olje lever flertallet av folket i fattigdom.

Oljeindustrien er en skitten business. Utenlandske selskaper bryr seg bare om profitt. Lokale ledere bryr seg også bare om profitt - sin egen private, vel og merke.

Vi har det så godt i Norge fordi vi har et godt lovverk og et sterkt sivilt samfunn.

Derfor er det oppmuntrende å se et samlet ugandisk parliament gå i bresjen for lovgivning om åpenhet og kvalitetssikring av salg av landets olje. Og at lokale organisasjoner er med i dette. At folk mener at de har rett til innsyn, og at de håper at oljen kan bidra til arbeidsplasser og ellers forbedringer som vil komme folk flest til gode. Ja til grasrotmakt!

Norske selskaper har sannsynligvis noen svin på skogen i utlandet, dessverre. Derfor er det også bra med god internasjonal lovgiving. EU introduserte tidligere denne uka en lov om åpenhet om økonomiske aktiviteter for hvert eneste oljeutvinnende prosjekt (eller andre mineraler, tømmer, osv) et selskap er med i.

Les mer her.

Skrivemaraton

Det går stort sett BARE i skriving hos meg nå. Litt dårlig timing på oppgaveinnspurten kan du si, med så mye spennende som skjer rundt om i verden, som jeg ikke har tid til å følge godt nok med på. Noen veldig spennende og gledelige hendelser (les: valget i Tunisia) - andre mer ambivalente (les: Gaddafis død). Jeg har i flere dager ikke kunnet åpne twitter-kontoen min fordi det er alt for mye spennende der, og jeg har knapt tørt å bla igjennom Dagsavisen fordi det stort sett hver dag er engasjerende artikler der.

Jeg dropper gudstjenester, treningsøkter, måltider og nattesøvn.

For nå er jeg dypt konsentrert og ensidig fokusert på oppgaveskriving. Om 30 dager skal den leveres!!

Jeg blir skikkelig entusiastisk når jeg tenker på hvor bra den blir! For det blir den virkelig! Jeg vet jeg bryter janteloven når jeg skryter så fælt, men det er ikke til å stikke under en stol at dette blir ordentlig bra.

Derimot blir jeg lettere deppa over det harde nedskjæringsarbeidet som kreves. Jeg må ned på 40.000 ord og det er ingen spøk. Dessuten har jeg fortsatt mye skapende skrivearbeid igjen også, og det er direkte frustrerende å oppleve hvor lang og hard veien fra en ferdig utforma idé i hodet til et ferdig utforma argument på papiret er.

Men det går framover! 30 harde dager til, og så...!

Rike, unge kvinner

Blant Norges unge rikinger (dvs under 30 år) er den aller rikeste en kvinne: Lill Maren Meling Møgster, 27 år, med en formue på over en milliard! Hun har ikke bare arvet alt sammen, men er den av de unge rike som også tjener best, nesten 30 millioner (noen av de andre står med 0 kroner i inntekt). Hun er styreleder, og ikke nok med at hun er ung og rik, hun er den eneste styrelederen i kategorien fiskebåtrederier som har driftsinntekter over 200 millioner kroner.

Den aller yngste på lista over rike er også en ung kvinne: Mia Cathrine Møller har ennå ikke fylt 20 år, men har allerede en formue på 215 millioner.

I disse tider, med #OccupyWallStreet som har tatt av og spredd seg og blitt til #OccupyDurban og OccupyMangeSteder, til og med #OccupyEverywhere, er det kanskje ikke så politisk korrekt å bli glad over millionærer, men nå som skattelistene er ute og avisene skriver om hvem som er rikere enn hvem her på berget tar jeg meg allikevel den friheten og jubler litt over kvinner på topp.

(Infoen om de unge rike damene har jeg fra Aftenposten og IntraFish.)

Multinasjonale massakrer

Væpnede grupper fra flere forskjellige land står bak massakrer og massevoldtekter i østlige Kongo. Jeg skrev i forrige bloggpost at jeg syntes det var bra at den kongolesiske regjeringa har tatt initiativ til en spesial-rett (i går kveld kom jeg på at det heter vel egentlig 'spesialdomstol' på godt norsk...?), der kongolesiske og internasjonale jurister skal prøve saker der internasjonal lov har blitt brutt, dvs forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og folkemord.

Med både væpna rebelgrupper og regjeringsstøtta militærgrupper fra flere land involvert, er det flere regjeringer enn den kongolesiske som må ta ansvar og støtte opp om rettsprosesser for rettferdighet. Ikke alle virker villige til det. Rwanda ble dødelig fornærmet over FN-rapporten som anklaget den rwandiske hæren for massakrer av titusener av mennesker på kongolesisk jord og truet med å trekke seg ut av all aktivitet i FN.

Den kongolesiske regjeringas initiativ til opprettelsen av spesialdomstolen er bra. Ikke minst det at de tar konskekvensene av egne knappe ressurser og ønsker samarbeid. Men det er bare ikke fullt så enkelt. Likevel, alle steg i riktig retning er gode og viktige steg. Nå håper jeg at det internasjonale samfunn tar ansvar for sin part, og støtter finansielt, teknisk og med juridisk kompetanse, slik at dette bare er de første stegene i en lang reise mot oppklaring og oppreisning.

Spesialrett for krigsforbrytelser

Den kongolesiske regjeringa tok til seg kritikken fra FN i fjor, om at nesten ingen var blitt stilt for retten for forbrytelsene utført under krigen i perioden 1993-2003, og har tatt initiativet til opprettelsen av en spesial-rett. Det kongolesiske rettssystemet er ikke sterkt nok til å hanskes med den massive mengden av alvorlige forbrytelser, så denne spesial-retten skal bestå av både kongolesisk og internasjonalt rettspersonale og ta for seg saker som involverer krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord.

Flott å lese at den kongolesiske regjeringa tar grep! Ekstra flott fordi det virker som om frivillige organisasjoner og det sivile samfunn er blitt hørt i prosessen, og de støtter forslaget til fulle.

Veldig bra om de overlevdende etter massakrer og voldtekter i stor skala i det minste får juridisk oppreising, og om de ansvarlige ikke lenger får gå fri.

Smilefjes

Jeg hadde en innlevering søndag kveld og hadde en intensiv uke med jobbing dag og natt. I går tok jeg meg heeelt fri - til og med fra laptop og internett - for å markere at jeg var ferdig med noe.

Markeringer og belønninger har blitt en viktig strategi i arbeidet med masteroppgaven. En dag kjøpte jeg meg ullundertrøye etter at jeg hadde blitt ferdig med et underkapittel, for eksempel. En annen gang lakrisbåter.

Jeg ler litt i skjegget av meg selv. Denne typen strategi (altså, å bruke belønning for å få gjort noe riktig) brukes jo helst på hunder. Den brukes riktignok til en viss grad på mennesker også, kanskje særlig barn, psykisk utviklingshemmete eller andre med forholdsvis lav resonneringsevne. Men det er omstridt. Denne strategien lærer deg bare å gjøre ting fordi du får noe godt der og da - den lærer deg ikke å tenke selv, tenke på konsekvenser, tenke på andre, eller ta etisk-baserte valg.

Men på hunder er den bra - og virkningsfull. Den lille søte hunden her i huset, for eksempel, er såå flink og lydig når hun skjønner at det er en godbit på vei.

Og sånn ble jeg og - så flink og gjorde det jeg skulle :)

Men jeg ler altså i skjegget, for jeg anser meg selv for å ha forholdsvis høy resonneringsevne, og sitter altså og skriver på en masteroppgave og burde klare å disiplinere meg selv til å gjøre det jeg skal, men tyr allikevel til belønningsmetoden. Jeg hadde kommet til et punkt hvor det gikk veldig trått, og hvor stoffet gjorde meg nedfor, og jeg hadde lite energi og arbeidslyst. Da måtte jeg sette inn noen tiltak - og et av dem var å innføre belønninger. Og det fungerte veldig bra. Humøret steg, arbeidslysten økte mangfoldig, og jeg har fått gjort mye!

Nå trenger ikke belønningen alltid å være så stor. Et smilefjes i kalenderen ved siden av en avhuket arbeidsoppgave (f.eks. "transkriber lydopptak nr. PB15", "samle alt materiale om jenters vold i ett dokument", eller "skriv utkastet til underkapittelet om gjengene") holder i massevis og utløser en mengde endorfiner!

Nå er en ny arbeidsuke i gang. Forhåpentligvis blir det mange smilefjes!

Mobiltlf-tjeneste gir riktige råvarepriser til afrikanske bønder

Det skjer en hel del spennende og oppmuntrende ting her i verden. I går leste jeg om en fiks mobiltelefontjeneste for yambønder i Ghana.

Vi vet vel alle at det er mye urettferdighet her i verden også. F.eks. at fattige bønder får dårlig betalt for råvarene sine, mens mellommenn tjener grovt, og vi mesker oss.

Denne mobiltjenesten går ut på å gi bøndene informasjon om priser (via sms, antar jeg), slik at de blir mindre avhengig av mellommenn, vet hva avlingen deres virkelig er verdt og kan finne ut når det lønner seg å selge - og dermed få bedre betalt.

En yambonde i Ghana som heter Prosper (navnet betyr å ha framgang, å gjøre det godt!) forteller at før kunne han få 20 ghanesiske penger for 100 yamrotknoller, men nå kan han få så mye som 200 ghanesiske penger! Tenk for en forskjell det kan utgjøre for ham og familien! (Spesielt fordi han ikke bor i en velferdsstat, men må betale for helsetjenester, skolegang for barna, osv, og ikke har sykelønnsordning, uføretrygd, e.l., men er helt avhengig av det han selv produserer.)

Mobiltjenesten gjelder forresten ikke bare yam, men også andre jordbruksprodukter, og finnes i ni forskjellige land i Afrika.

Du kan lese mer her. 

Drømmen hennes vil fortsette

Skriver et lite innlegg før jeg begynner på dagens dyst. På lørdag, altså dagen etter at årets fredsprisvinnere ble annonsert (3 kvinner, hvorav 2 fra Afrika), ble Afrikas første kvinnelige nobelprisvinner gravlagt: Wangari Maathai, som døde av kreft for et par uker siden.


Jeg husker da hun fikk fredsprisen. Jeg var på Landsbrukshøyskolen på Ås den høsten (da forøvrig vedtaket om navneendring ble gjort; institusjonen heter nå Universitetet for miljø og bioteknologi) og altså i nærheten av Oslo, og dro inn for å være med på fakkeltoget. En magisk opplevelse! Kenyanske (og muligens andre afrikanske) damer dansa og sang foran balkongen på Grand hotell, og plassen var full av begeistring.


Wangari Maathai var altså den første kvinnen fra Afrika som fikk prisen. Hun var en foregangskvinne og først ute på flere områder. Blant annet var hun den første kvinnen i øst- og sentral-Afrika som tok doktorgrad. Og selvfølgelig startet og ledet hun bevegelsen hun ble kjent for - Grønt belte-bevegelsen for bærekraftig utvikling. Alt sammen til tross for at hun var født inn i en fattig familie. For en inspirasjon!


Hun tok også del i demokratiseringsprosessen i Kenya, fra å være i opposisjon mot diktatoren Moi til å være folkevalgt i nasjonalforsamlingen, og dessverre til å oppleve opptøyene og volden rundt presidentvalget for et par år tilbake. Det samme har Koigi Wa Wamwere gjort - han som var politisk flyktning her i Norge og nå er folkevalgt i den kenyanske nasjonalforsamlingen. (Jeg husker forøvrig at han hadde en fast spalte i Klassekampen mens jeg gikk på videregående). M&G skriver: "I want to tell Wangari that her dream will continue. We will continue with her struggle," said Koigi Wawamwere, a renowned Kenyan activist once jailed by Moi. "This is what we shall re-dedicate ourselves to." 

Hurra for fredsprisen

For en dag det var i går! Herlige fredsprisutnevnelser, og bursdag til Desmond Tutu. Jeg må innrømme at jeg sitter med nesa for dypt i transkripter (eller hva det nå heter på norsk, altså avskriftene av lydopptak/intervjuer) for tida til å lese og følge opp så mye som jeg gjerne skulle gjort. Jeg vet altfor lite om alle tre damene, men det er over en uke mellom innleveringsfristen min og selve prisoverrekkelsen, så jeg får lese meg opp da :) 


Enn så lenge tenker jeg i stikkordsformat:


- superkult at Leymah Gbawee fikk prisen! Jeg hadde faktisk hørt om sexnekt-kampanjene i Liberia og hvordan kvinnene brukte det som et maktmiddel for å få mennene til å slutte å krige. Rett og slett überkult. 


- (jeg undrer meg riktignok over hvordan det var mulig - at mennene ikke ble voldelige mot konene og voldtok dem som motsvar, men det er kanskje fordi jeg sitter med nesa så dypt i historier fra gata i Durban, der menn som nektes sex svarer med mer vold. Jeg skal prøve å passe meg for å generalisere utover gateverdenen, og tar til meg med entusiasme eksemplet fra kvinnene i Liberia!)


- også spennende med den plassen bønn og ellers tro hadde i den samme fredsbevegelsen (der både kristne og muslimske kvinner kom sammen). Vi lever i et sekularisert samfunn i Vesten, og særlig Europa, og ikke minst Norge, og det finnes til og med en bred oppfatning om at religioner er kilden til krig. Det passer ikke med det jeg har opplevd andre steder i verden. Ikke minst i Kongo så jeg (utfra det lille jeg så, riktignok, jeg skal ikke påberope meg hele sannheten her og nå) at tro på Gud var en kilde til håp, til å jobbe for nasjonsbygging, til å motstå krigens redsler og ondskap, og til å bygge fred og forsoning. Likeledes så jeg i India at religion og tro var en kilde til å kjempe mot undertrykking og for fredelig og rettferdig framgang.


- jeg registrerer at noen mener presidenten i Liberia, Ellen Sirleaf-Johnson, ikke fortjener prisen, blant annet fordi hun ikke har gjort nok for å bekjempe korrupsjon. Min førstereaksjon er at en slik uttalelse er eurosentrisk og at de som sier dette ikke aner noe om den virkeligheten hun står i, men det tar for stor plass hvis jeg skal forklare, så det lar jeg ligge. Derimot tar jeg kritikk om at hun ikke har gjort nok for de fattigste i landet mer alvorlig. Men jeg leste en meget god kommentar i Dagsavisen, som sa noe om at det at hun har politiske motstandere og at opposisjonen angriper henne i politikken, og ikke gjennom kuppforsøk, viser at hun er prisen verdig. Jammen sant, med tanke på den blodige historien i landet. 


- Tawakkul Karman var et ukjent navn for meg. Men flott at prisen retter søkelyset mot "den arabiske våren"! Og kjempebra at kvinner kommer i front som aktive deltakere og pådrivere, og ikke bare som ofre. 


Men nå er det blitt sent (jeg ble avbrutt av et måltid og etterpå har jeg glemt å fortsette...) og jeg skal sove. God natt og god helg! 

Fra skrivepulten

Hoi, tida har flydd! Jammen lenge siden forrige blogginnlegg nå. Jeg skrev vel en gang tidligere at hvis det går lang tid mellom blogginnlegg, så kan det bety at ting går trått. Det er til en hvis grad tilfellet denne gangen også. Det er skikkelig tungt arbeid å jobbe med masteroppgaven. Det er selvfølgelig krevende rent akademisk, men det som virkelig er utfordrende er hvor hardt det er følelsesmessig. Det er tøft å sitte i Norge - å ha det så godt, og å være så langt unna - og skrive om fattigdom, lidelse, urettferdighet. Spesielt fordi det er så personlig.

Mange ganger i høst har jeg ønsket at jeg tok en mastergrad i politikk e.l. i stedet. Jeg kunne fortsatt skrevet om fattigdom og urettferdighet, men det ville vært mer på det teoretiske plan, mer abstrakt. Ikke så hjerteskjærende personlig. For alt jeg skriver om er kjøtt og blod. Dvs personer, og personer som jeg kjenner og er glad i.

Her er to små utdrag fra noe jeg skrev på torsdag. Begge utdragene er fra gruppeintervjuer med gutter:

A: For jenter, når de sover, så kommer gutter / når ei jente sover så kommer det en gutt og tar av buksene, og så / du vet en kniv?
B: Han setter kniven her
Ingrid: Åh, på halsen
A: Ja han setter kniven på halsen hennes, og så blir hun voldtatt.

-

B: Jeg også, jeg tok ham på fersken en gang. Han prøvde å ... (stille)
C: Han prøvde å ta av ham buksene
B: Da våkna jeg, og løp vekk. "Aaaaah! Han prøver å voldta meg!" Da våkna alle som sov rundt oss, og de så at jeg ikke løy. (...) De gjorde ingenting. Fordi de vet at han er en veldig, veldig, veldig, veldig
C: farlig
B: farlig mann

Så, som dere sikkert skjønner, er det ikke akkurat oppløftende. Eller emosjonelt enkelt. Jeg kjenner ikke bare gutten som opplevde voldtektsforsøket, men også han som prøvde å voldta ham. Jeg har sett ham gråte. Jeg har sett ham svett av nervøsitet før vi besøkte mammaen hans, og superlykkelig etter at besøket var vellykka. Jeg har med andre ord sett ham som mye mer enn en voldtektsmann - jeg har sett at han har vært ynkelig, redd, og at han har savna mammaen sin. Samtidig kjenner jeg fire yngre gutter som han har voldtatt eller prøvd å voldta (og vet om enda flere).

Det var selvfølgelig krevende å stå midt oppe i det også, men det er kanskje vanskeligere, eller i hvert fall vanskelig på en annen og minst like vanskelig måte, å være så langt unna. Livene deres er like tøffe, og det gjør vondt å ikke være en del av dem lenger.

Frø i Kongo

Jeg har fått en hilsen fra Bukavu! Jeg har vel ikke kommet så langt at jeg har fått skrevet om bursdagen min ennå, men, som noen av dere vet, hadde jeg bursdag i mai, og da ønska jeg meg blant annet en pengegave til voldtatte kvinner og andre overlevende fra krigen i Kongo. Jeg arrangerte en fantastisk kirkekonsert, og med kollekten der pluss bursdagsgaver utenom, kom det til sammen inn kr 17.000,-

Pengene går via Ingeborg, som jeg møtte og bodde hos ved mine besøk i Kongo - verdens vakreste menneske.

For noen dager siden, skrev Ingeborg:


"For 5 - 6 år siden var det en massakre i Budaha, vel 3 mil fra Kaziba. 120 mennesker, 45 av dem barn, ble drept. 20 av de overlevende kom seg ut av landet. Lite og ingenting har blitt gjort for dem som ble igjen. Marta, ei kvinne fra området der dette skjedde, har et stort hjerte, og har hatt vondt av en gruppe på 100 enker og foreldreløse som overlevde og som fortsatt bor i landsbyen. Hun har fått tak i en åker på myrlendt grunn hvor de kan dyrke grønnsaker. Sammen med en agronom har hun laget et lite prosjekt. Nå er det tid til å så, men de hadde ikke frø, så kom jeg på at det kunne du og dine venner hjelpe dem med. Det ble 100g av hver av følgende frøsorter: kål, rødløk, tomater, spinat og selleri, snorer til å merke opp beda, 2 vannsprøyter og 50kg grovt salt som de skal bruke til å kjøpe gjødsel for. De som har ku- eller geitegjødsel å selge, vil heller ha betalt med salt enn med penger. Tils. 74$ + 5$ transport til Marta så hun kan reise opp med frøet."


Så det var en liten oppdatering om hva bursdagsgaven brukes til :)

20 unge afrikanske kvinner med innflytelse

Her er en liste fra Forbes over de 20 yngste maktkvinnene i Afrika - 20 kvinner under 45 år med "enorm innflytelse i afrikansk business, teknologi, policy og media"!

Og her kan du bli med på ONEs kampanje: "Give credit where credit is due" og sende noen av damene gratulasjonshilsning :)

3 gutter med jobb

Denne uka skal tre av guttene begynne å jobbe! Det er en liten business som skal selge stekte pølser o.l. fra en bod.

Jeg snakka med dem på telefon, og de virker spente og glade.

Jeg er også spent! Jeg trodde at jeg har håpa og blitt skuffa så mange ganger at jeg kanskje kom til å slutte å håpe, men den gang ei. Jeg vet at det er mye som kan gå galt (alt som har med penger å gjøre er fryktelig vanskelig å få til i fredlighet og fordragelighet, for eksempel), men jeg HÅPER at det skal gå bra!!

Dette er i hvert fall en ny mulighet.

Ei bittelita og ei litt større jente

Jeg snakket nettopp med ei jente på tlf. Hun er ei av de som har bodd ute på gata en god stund. Så fikk hun en baby - ei skjønn lita jente - og ble fortvilet over det livet hun hadde å tilby ungen sin. Etter mye om og men, flyttet jenta innomhus og bodde hos slekt sammen med babyen. For en glede!

Nå er hun kastet ut - og igjen fortvilet. Men ikke knust. Hun har fortsatt vilje til å kjempe, håp for egen framtid, og hun har fortsatt stor omsorg for og kjærlighet til babyen.

Jeg håper, ber og venter på noe godt...

Voldtektsforsøk av sjuåring: skade "ikke alvorlig"

Fy faen for en sjokkerende avisartikkel å våkne opp til - og beklager språket, jeg banner ikke til vanlig, men i dette tilfellet eier jeg ikke sivilsert språk som dekker hvor sjokkerende og frastøtende det jeg leste er; en henvisning til djevelen er ikke alltid utidig...

I Sør-Afrika er den høyeste rettsinstansen grunnlovsdomstolen. Der skal det snart utpekes ny sjefsdommer, og president Jacob Zuma - som er på besøk i Norge for tiden - har nominert en mann som heter Mogoeng Mogoeng. Jeg har tidligere lest at nominasjonen var kontroversiell, og at Mogoeng ikke regnes verken som den beste faglig kvalifiserte kandidaten eller den mest moralske, men ble ikke særlig sjokkert. Jacob Zuma har klart å sno seg gjennom voldtekts- og korrupsjonssaker på sin vei til presidentembetet, så hva slags nominasjon kan man egentlig forvente fra ham?

Men i morges leste jeg en artikkel om denne Mogoeng, som er så hårreisende sjokkerende at jeg må skrive av meg litt hissighet for å kunne gå videre til dagens arbeid.

Mogoeng har avsagt noen vanvittige dommer i saker om voldtekt av barn. I et tilfelle reduserte han dommen til en mann dømt for voldtektsforsøk. I dommen skriver han blant annet: "Den fornærmede er sju år gammel. Skaden hun led var ikke alvorlig." Fy faen, er det mulig!? Hvordan går det an å si noe sånt? Hvordan er det mulig å bruke ordene "ikke alvorlig" i forbindelse med et tilfelle av seksuelt misbruk av en sjuåring? Og hvordan går det an å nominere en som sier noe sånt til landets høyeste juridiske sete, som sjefsdommer ved grunnlovsdomstolen?!

Jenta ble fysisk skada på de ytre kjønnsleppene tror jeg ("vestibule" på engelsk, er ikke helt sikker på hva det er på norsk??). Mogoeng gjør et poeng av at man ikke vet om gjerningsmannen brukte penis eller en finger, da kjolen til jenta dekka til ansiktet hennes så hun ikke så hva han gjorde.

I en annen sak kommenterte Mogoeng at gjerningsmannen må ha vært oppmerksom på offerets unge alder og derfor vært forsiktig med henne for ikke å skade henne nedentil, bortsett fra tilfeldig eller ved en ulykke da han penetrerte henne.


I nok en annen sak reduserte Mogoeng straffen for en mann dømt for voldtekt av en sjuåring til minimumsstraffen for slike saker i SA. Han sa at retten hadde funnet "betydelige og tvingende" grunner til å redusere straffen, og ramset opp at voldtektsmannen var 31 år, ugift, arbeidsløs, led av kronisk epilepsi, og bodde hjemme hos sin arbeidsløse mor. Men han forklarte ikke hvordan eller hvorfor disse faktorene er relevante. Kanskje fordi han ikke visste det selv?

Artikkelen i den sør-afrikanske avisa Mail & Guardian kan du lese her.

For et år og en dag siden...

I går fortalte facebook meg at "på denne dagen for et år siden" (altså 31.august 2010) "var statusen din: Light - camera - action!" Ååååh som det stakk i hjertet og ilte helt ned i tåa da jeg leste det. For nøyaktig ett år og én dag siden begynte vi å filme filmen vår fra gata!

For en fantastisk tid. Det var så mye håp og optimisme da, og latter og glede og stolthet over det vi drev med.

En kjernegruppe på fire gutter som bodde på gata bestemte og utforma alle scenene i filmen. Vi fulgte en gutt de kalte Sphelele: Vi så at mora hans var sjuk, og skjønte at hun døde, og så han løpe fortvilt hjemmefra. Vi så gutten komme til byen - forvirra og bortkommen. Vi så hvordan en gategjeng fant ham og "adoperte" ham - ikke så søtt og hyggelig som det kanskje høres ut som; det skjedde ved vold. Vi så ham bli opplært i å robbe, og etter hvert stige i gradene og bli mer aktiv i både planlegging og gjennomføring av ran og andre aktiviteter. Vi så han og vennene hans leke på stranda og spille fotball, men den scenen ble lagd etter ønske fra oss damene som syntes filmen ble for tung og trist og ønsket å vise noe lysere. Selv tok de ikke initiativ til en eneste scene som ikke inneholdt en eller annen form for vold, så vidt jeg kan huske. Jo, forresten, en scene der de drakk alkohol og dansa. Den var jo lysteligere enn de andre scenene, dog uten den uskyldige og barnlige gleden som fotballek på stranda viste.

Til slutt blir han drept. Helt ut av det blå da vi lagde filmen. Vi hadde brainstorma en scene der de skulle dele mat, for det er veldig typisk for gatelivet - ingen spiser alene uten å dele med vennene sine. Men da guttene improviserte foran kameraet begynte de å krangle, og medstudenten min og jeg ble stående å måpe og se hvordan de "drepte" hverandre. Vi hadde egentlig tenkt å ha en litt oppløftende slutt, men guttene så ingen mulighet for en realistisk og god slutt. Gateliv kan kun ende i døden.

Det var et utrolig sterkt budskap fra dem, og det var et sterkt budskap for dem også: Etterpå kom alle med planer for å skaffe seg jobb, begynne på skole og/eller ta kontakt med det de kalte hjem og familie...

Tlf-kontakt

Jeg har i et par uker prøvd å få kontakt med en av guttene fra gata uten å lykkes. Jeg har prøvd å berolige meg selv med at det slettes ikke trenger å bety noe som helst, men jeg har blitt mer og mer bekymra allikevel. Men nå fikk jeg endelig tak i ham - og alt stod bra til. Våren har kommet, så det er ikke så kaldt lenger engang. Så nå skal jeg klare å konsentrere meg skikkelig, og gjøre ferdig et utkast av et kapittel jeg skal levere på mandag. Skriver mer etterpå :)

Død - privat og politisk tragedie

Jeg har lenge ønsket å skrive om Somalia og Afrikas horn, men synes det er vanskelig å få ordene ut, og det har ikke blitt noe blogginnlegg. En av grunnene er at jeg knapt orker å lese om hungersnøden pga bildene som følger med artiklene. Og uten å lese, har jeg heller ikke noe å skrive. Bildene av utsultede og radmagre mennesker er grusomme i seg selv, men det som får meg til å bli svimmel og uvel er at synet av skjeletter bare dekket med hud vekker så sterke minner, så ubehagelige minner. Spesielt om gutten som døde i oktober i fjor som jeg skrev litt om. Jeg får flashbacks av å løfte ham ut av bilen min - skjelett med litt hud på, hud dekket av et rart, hvitt puss.

Han var selvfølgelig et aktivt individ som tok valg og gjorde ting som fikk konsekvenser for ham, men friheten hans var definert av politiske prosesser som satte betingelser for hvilke valg som var mulig å ta og hvilke forutsetninger han hadde. Fryktelig dårlig og vanskelig tilgang på helsetjenester var det som umiddelbart ble hans bane. Men bakenforliggende finnes mer: sosioøkonomiske og politiske strukturer der enorm ulikhet og gigantisk arbeidsledighet bare er to eksempler på en syk verden. Og jeg sier verden med overlegg, og ikke for eksempel nasjon. For selv om sør-afrikanske myndigheter og andre aktører innenfor den nasjonale sfæren må ta en stor del av ansvaret, er også deres valgfrihet båndlagt av globale politiske prosesser. Det å være 17 år og hjemløs er ikke bare et privat anliggende, men politisk og globalt. For ikke å snakke om å være 17 år, hjemløs og død.

Tilsvarende konklusjon gjelder Afrikas horn. Der finnes tusenvis av hjerteskjærende, private tragedier - som ikke er kun private, men politiske. Det er et utall politiske prosesser som ligger bak, og jeg skal ikke nevne alle, men bare noen få. Først, den mest nærliggende av alle: Hungersnøden var varslet. Allikevel ble den ikke avverget. Kommentarer er vel overflødige - det hele er hårreisende og dypt forstyrrende, spesielt fordi vi alle er innbefattet: hungersnøden var varslet i hele verden, allikevel avverget vi den ikke.

En annen og litt vanskeligere å nå handler om hvordan økonomien i Afrika som kontinent i stor grad er rettet mot å tilfredsstille behov i andre (og mer velstående) deler av verden og hvilke konsekvenser dette får for mennesker på det afrikanske kontinentet. Men det er en innviklet prosess med kronglete røtter dypt tilbake i historien, så det tror jeg at jeg skal skrive mer om en annen gang.

Til slutt en gladhistorie for å øke endorfinene våre :) En ung kvinne, som ble født i Somalia men som nå bor og studerer i USA, forteller at en del av den kulturelle ryggsekken hennes er å hjelpe og gi tilbake til lokalsamfunnet, og hun driver nå et barnehjem i Mogadishu.

Upassende latterhikst

Bare en sidenote: Jeg begynte å transkribere de siste lydopptakene i dag. Jeg har ikke rørt dem siden jeg var i Durban i mai, og grudde meg fælt. Det vekker så mange følelser - å høre stemmene til jenter og gutter jeg er glad i snakke om utrivelige ting som sexsalg og drap. Men i dag gikk det veldig bra. Jeg var ikke nær ved å gråte en eneste gang. Tvert imot satt jeg og hiksta av latter (og jeg sitter på biblioteket, så jeg prøvde hardt å holde latteren inne). Dette til tross for at samtalen faktisk dreide seg om både sexsalg og drap. Jeg ble helt overraska selv. Men det var bare så godt å høre humoren, samholdet og solidariteten i alt de fortalte. Det er mye fælt, men det er ikke alt. Virkeligheten er nyansert og inneholder mange kimer til håp. Av og til kan galgenhumoren vise vei.

Hoppe i dass eller skrive, that's the question

Når det går noen dager i mellom bloggposter, spesielt når det først er flere bloggposter på rad og så et opprom, er det av og til bare fordi jeg rett og slett er travel. Andre ganger er det fordi ting går trått, så til de grader at livet føles trått, og skrive-åren føles tørr. Denne gangen var det et tilfelle av det sistnevnte. Og grunnen er at jeg har holdt på et par dager å skrive om kjønn - nærmere bestemt kjønn og identitet, og sammenviklinger med andre dimensjoner av identitet tilknyttet andre strukturer, så som etnisitet og sosio-økonomisk status. Det høres kanskje ikke så ille ut, og det ville kanskje vært mer nærliggende å tro at det skulle føre til at jeg er for travel heller enn at livet føles for trått. Men jeg har valgt et feministisk design på oppgaven, og refleksjon rundt meg selv og forskningsområdet er en del av et slikt design. Det er ikke spesielt gøy for meg som er hvit, vestlig og velstående.

I tillegg prøver jeg å være kritisk i kildevalg og finne litteratur av kvinner og afrikanere (gjerne afrikanske kvinner). Det er ikke helt greit å skrive om Sør-Afrika, og bare bruke litteratur skrevet av hvite amerikanske menn. Men det er faktisk ikke så lett å finne kvinnelige afrikanske forfattere, spesielt ikke litt større verk, så jeg føler jeg tilbringer mye av dagene med å stange hodet i veggen.

Hvis det ikke er helt greit å bruke litteratur av ikke-afrikanske forfattere, er det heller ikke helt uproblematisk å skrive litteratur som ikke-afrikansk forfatter... Og det er her lysten til å hoppe i dass stammer fra. Med hvilken rett skriver jeg - som ung, hvit, vestlig, velstående kvinne - om unge, svarte, afrikanske, fattige ungdommer? Hvordan kan jeg være sikker på at jeg gjør gagn og ikke skade? Alt som har vært skrevet før meg har også vært skrevet med de beste intensjoner (mesteparten, i hvert fall). Likevel er det samlede resultatet at hvite menn har definert og beskrevet svarte kvinner, og amerikanere ditto for afrikanere, formet måten det tenkes om dem og livene deres på, satt normene for hvilke problemer og muligheter som ses.

Jeg ønsker et ørlite sammendrag av sør-afrikansk historie, fra før-kolonial tid, kolonisering, kampen mot apartheid og inn i nåtida, for å sette situasjonen jeg beskriver på gata i en større sammenheng. Jeg forsøker å unngå å se gatelivet isolert fra resten av samfunnet (hjemløsheten til ungdommene jeg skriver om henger tett sammen med samfunnsproblemer som for eksempel arbeidsledighet og HIV/AIDS), og jeg forsøker å unngå å se på samfunnslivet nå som isolert fra sin historiske sammenheng. Men jeg har bare plass til et kjempekort sammendrag, og er derfor på utkikk etter rask litteratur (jeg kan ikke lese sju bøker bare for å skrive dette lille sammendraget). Problemet er at alt jeg finner er skrevet av hvite, amerikanske menn. Jeg kvier meg for å bruke denne litteraturen (eller i hvert fall å basere meg utelukkende på den), og jeg har gode grunner for det: det er ikke betydningsløst hvem som snakker. Å rekonstruere historie er høyst politisk, og å la en utenlandsk, imperalistisk stemme tale alene er høyst problematisk.

Men - kviinga mi vekker også en annen ambivalens: Hva er forskjellen mellom meg og de forfatterne jeg kvier meg for å basere meg på? Hva er forskjellen mellom litteraturen deres og min? Skriver jeg meg inn i de undertrykkende, imperalistiskes rekker? Eller hvordan kan jeg, som hvit og velstående, gi stemme til de jeg ønsker skal høres i min skriving?

Den konkrete lidelsen

Jeg hadde ikke før skrevet forrige bloggpost, før jeg så det skulle gå en dokumentar på TV2: "En liten øy i verden". Så nå er jeg kanskje litt mer innenfor. Hårene reiste seg da jeg så folkehavet løfte roser i lufta. Flotte bilder.

Og sterke historier. Det gjør noe med en å se ungdommer fortelle om opplevelsene sine - hver og en merka på hver sin måte. Rolig, beherska, men med tydelig smerte på innsida. Eller ikke fullt så rolig, og med gråten mer utenpå. En drept kamerat, en søster i livet etter dette. Alle dere som leser dette kan norsk og har dermed sannsynligvis fått med dere mer enn meg om tvillingangrepet, så det er unødvendig å skrive dette, men for meg var det godt å se dokumentaren og komme litt mer på innsida.

Tanken som slår meg er at vi tar nå del i verden på en dypere måte enn tidligere. Vi har kjent smerten over å miste noen av våre - uskyldige, drept på en urettferdig, hensynsløs og rå måte. Noen av oss har kjent frykten for å bli drept og stirret døden i hvitøyet; andre har følt et avtrykk av den opplevelsen siden den har blitt formidlet til oss av noen av våre. Vi kjenner hvor fryktelig det er å være rammet av ondskap. Hvor provoserende og usigelig trist det er at ungdommer med politisk interesse ble drept. Hvor halsbrekkende urettferdig og feil det er at vanlige kvinner og menn, gode borgere, venner, ektefeller, søsken, barn og naboer, døde ved hånden til en ekstremist.

Dette deler vi med mange mennesker rundt om på hele kloden. Død rammer brutalt urettferdig, og kanskje kan følelsene våre etter angrepet på Norge være med og hjelpe oss til å se nettopp det. Like sterkt som vi sørger over våre drepte, sørges det også i andre steder i verden. Fortvilelsen vi kjenner deles av mange. Krig, fattigdom og lidelse er ikke abstrakt. Det er konkret. Det handler om kropper, om menneskekropper. Om følelser. Skrekk, sinne, skyldfølelse for å ha løpt fra en som var skada, uvissheten om dattera di lever fortsatt, skam over å ha redda seg selv først, lysten til å gi opp og lysten til å leve.

Jeg tenker på panikken, da de løp og prøvde å komme seg bort fra mannen i politiuniform som skjøt folk, og så plutselig kom på: vi er på en øy, hvor skal vi løpe hen? Og jeg tenker på andre ungdommer, som løper og prøver å redde seg i trygghet, og ikke vet hvor de skal løpe for ikke å havne rett i klypene på væpnede soldater som dreper.

Norge har alltid vært verdensmestere i solidaritet. Nå har solidariteten fått en ny dimensjon. Vi klatrer ned fra vår høye hest. Det er ikke bare fra vår posisjon som verdens beste land å bo i at vi er solidariske. Det er ikke lenger bare ovenfra-og-ned, stakkars dere som ikke får det til like bra som oss. Nå er det et element av gjenkjennelse. Vi har også opplevd noe av fortvilelsen, skrekken, urettferdigheten. Det har blitt konkret for oss. Det er blitt gjort til menneske, til kjøtt og blod.

Derfor er det interessant å lese at givergleden til sultrammede på Afrikas horn er stor. Kanskje kjenner vi ekstra sterkt på hvor fryktelig det er når mennesker som ikke burde dø, dør?

Det var forøvrig en oppvekker for meg å se at torsdag 21. juli startet Nord-Norge-leiren på Utøya en innsamlingsaksjon for nettopp sultrammede på Afrikas horn. Så blir også det en måte å vise respekt for de rammede av tvillingangrepet. Jeg har gitt mitt bidrag gjennom CARE. 

22. juli - min ikkehistorie

Egentlig skal vel denne bloggen handle om Durban, men nå er det vanskelig å skulle skrive noe uten å nevne 22. juli og Norge. Jeg har hatt en lang pause fra bloggen, og å begynne på igjen som om ingenting har skjedd føles rart.

En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe på noen uker er at jeg har vært i Chicago, og ikke hadde så enkel tilgang på internett der. Også 22. juli var jeg i Chicago, og ante ingenting om det som skjedde i Oslo. Jeg deltok på en konferanse der, og en av de andre deltakerne spurte meg: "Er ikke du fra Norge?" Jo, det var jeg da. "Har du hørt hva som har skjedd?" spurte han så, men et veldig alvorlig ansiktsuttrykk. Nei, skjedd noe i Norge? Hva skulle det være? At jordbærene har regna bort? Det er liksom ikke så mye som går galt i Norge, som regel. Jeg ble ikke så veldig bekymra over spørsmålet hans. Så sa han noe om en bombe, og da hang jeg ikke helt med lenger. Bombe og terror er ord som ikke er kompatible med Norge i min tankeverden.

Første tanken som slo meg var faktisk at han tulla med meg. En fryktelig dårlig spøk, syntes jeg, og det var noe som skurra. USA, av alle steder, er liksom ikke der jeg forventer terror-practical-jokes... Men opplysningen om en terrorbombe i Norge var så absurd, at det tok noen sekunder før jeg virkelig kunne tro at han var seriøs.

Senere kom jeg meg på internett, og skjønte litt og litt mer. Min overveldende følelse var avstand. Ikke-deltakelse. Jeg var borte fra Norge og gikk glipp av noe som kom til å prege nasjonen, om ikke i all framtid, så sannsynligvis i hele min levetid. Og jeg var ikke der. Jeg var ikke en del av nasjonen som søkte sammen så heroisk og gikk i rosetog. Jeg opplevde dramatikken gjennom et filter av tid, rom og sjelden tilgang på internett.

Jeg kunne se på Facebook at det var et angrep på nasjonen Norge. Absolutt hver eneste setning skrevet av mine norske facebookvenner handla om tvillingangrepet i en hel uke framover. Jeg så at det var en altoppslukende opplevelse for de som var i landet. Jeg har aldri følt meg mindre norsk. Ikke fordi jeg ikke ønska å være norsk, tvert imot, heller fordi jeg ønska men fikk det ikke til - jeg var så langt borte, så utenfor. Jeg vurderte faktisk å fly tilbake til Norge tidligere enn planlagt, men fikk ikke endra billetten min. Så da var jeg der i Chicago, da, hvor livet gikk sin vante gang, og jeg forsøksvis kikka gjennom "glassvindufilteret" og så på reaksjonene, talene, klemmene, rosene, og denne veldige besluttsomheten om at Norge skal være demokratisk, flerkulturelt og fredlig.

I en kronikk i Dagsavisen i dag, skriver Jørgen Lauré (som var på fisketur uten mobildekning og heller ikke fikk med seg hva som skjedde mens det skjedde): "Jeg mistet ingen venner, kolleger eller familiemedlemmer den 22. juli. Men jeg mistet den dagen da mitt fedreland ble angrepet". Jeg kjenner meg igjen i den setningen, og er enig i når han kommenterer: "Det føles utrolig nok som et tap".

Et moralsk akseptabelt voldtektsoffer

Det spekuleres høylytt om voldtektssaken mot Dominique Strauss-Kahn (DSK) vil falle bort, og om han kan bli presidentkandidat i Frankrike allikevel - fordi kvinnen som anklager ham har utelatt opplysninger om hvilke rom hun gikk til etter voldtekten. Er det jeg som trenger briller, eller er den logiske sammenhengen så dårlig som den ser ut? Forklaringen hennes om selve voldtekten, nemlig at DSK kom løpende naken ut av toalettet og grep brystene og vaginaen hennes "med så stor kraft at han skadet henne" (ref. forsvareren i Dagsavisen 2. juli), har hun ikke forandret. Den forklaringen støttes dessuten av medisinske bevis. Men det kan vise seg å være betydningsløst i forhold til at hun unnlot å si at hun vasket et annet rom og gikk tilbake til rommet til DSK og begynte å vaske det før hun meldte fra om voldtekten.


Hallo? Hva er det jeg ikke har fått med meg? Når ble det så fryktelig feil å vaske? Når ble det så forferdelig viktig å si nøyaktig hvilke rom du har befunnet deg i etter en voldtekt? Den kriminelle handlingen er faktisk voldtekten, og den som gjør noe galt (i både moralsk og legal forstand) er kun overgriperen. Det er ikke personen som har blitt voldtatt som skal bevise sin uskyld - egentlig ikke, i hvert fall, skjønt man kan begynne å lure på hvordan dette fungerer i virkeligheten. Som Cattan, lederen for organisasjonen Kvinners Ord, har sagt til New York Times: Kvinner som har blitt voldtatt og som vil åpne sak mot voldtektsforbryteren vil nå måtte bevise at de er moralske, at de har et rent rulleblad og at de aldri har løyet.


Noe tilsvarerende så vi i voldtektssaken mot nåværende president i Sør-Afrika Jacob Zuma, der kvinnen som anklaget ham for voldtekt ble forsøkt strippet for troverdighet blant annet ved å brette ut sexlivet hennes. Mer om det kommer sikkert her på bloggen snart, for jeg leser en masteroppgave om den rettssaken i forbindelse med mitt eget litteraturkapittel for tiden.


Har vi et voldtektsofferideal, der du må være nær sagt helgenaktig med et plettfritt liv, både sexliv og annet liv, for at samfunnet skal fordømme voldtekt som en forbrytelse mot deg? Hvordan skal du bli trodd og hørt og få rettslig oppreisning hvis du i stedet for å være en helgen er et helt vanlig menneske - som har løyet en gang eller to i løpet av livet, for eksempel?


Vanskelighetene som kvinner som har blitt voldtatt møter i rettssystemet er ikke nytt eller unikt i DSK-saken, men pga den internasjonale interessen er saken en katalysator for temmelig universelle holdninger rundt kjønn som gir seg ulike lokale utslag mange steder i verden - inkludert Norge.


Her i Norge var det nylig en sak som illustrerer noe av det ironiske i forholdet mellom kjønnsholdninger, voldtekt og rettssystem: Saken mot en mann som har voldtatt en 21 år gammel kvinne ble henlagt nå i juni fordi kvinnen hadde avlagt falsk forklaring om forhold etter voldtekten. Hun innrømmet å ha iscenesatt et falskt overfall og skrevet falske trusselbrev. "Jeg forklarte meg falskt. Det stemmer at vi har gjort det selv. Jeg har vært så desperat etter å få [tiltalte] i fengsel for det han har gjort. Jeg holder fortsatt fast ved forklaringen om det som skjedde den natta", sa den 21-årige kvinnen i retten i følge Dagbladet. Redselen for ikke å bli trodd, for ikke å bli tatt på alvor, var altså grunnen til den falske forklaringen - om forhold som skjedde etter voldtekten. Merk at forklaringen om selve voldtekten ikke er blitt trukket i tvil. Politiet innrømmer at det er stor sannsynlighet for at voldtekten har funnet sted, men pga de falske forklaringene om det som skjedde etter voldtekten, er kvinnens troverdighet svekket og saken henlagt. Erkjennelsen av at det er vanskelig å få en voldtektsforbryter straffet ble det som ødela saken for denne kvinnen. 


Ikke bare må voldtektsofre altså ha vært moralsk lytefrie i hele sitt liv - de må også handle logisk og rasjonelt etter voldtekten. De må ikke la seg følelsemessig affisere av den kriminelle og krenkende handlingen som er gjort mot dem, men heve seg over smerte, fortvilelse, skam, redsel eller andre følelser de måtte ha, og sørge for å hele tiden holder hodet kaldt og gjør det som andre mener er "riktig" i en slik situasjon. De må for all del ikke gjøre noe for å prøve å øke sjansen for at voldtektsforbryteren blir straffet. Eller gå og vaske et annet rom før de sier i fra om hva som har skjedd... Da vil han som faktisk begikk en kriminell handling kunne gå fri. 

Politikere i skjørt og gjørmebryting

Jeg har kjørt mye bil de siste to dagene, og derfor hørt mye på P2. Det er som regel spennende, lærerikt og oppfriskende, og denne gangen var intet unntak. Mye debatt dreide seg om voldtektssaken mot Domenique Strauss-Kahn og den nye vendingen i saken (at han er løslatt fra husarrest pga tvil om kvinnens troverdighet). Jeg har sånn halvveis lest noen overskrifter om saken og visste ikke mye, og ble helt sjokkert over hva som har kommet fram om fransk politikk i kjølvannet av saken - ikke bare rundt Strauss-Kahns person, men generelt i den franske politiske verdenen. Sportsministeren (beklager, men franskkunnskapene mine er elendige og jeg klarte ikke å få med meg navnet hennes) har fortalt at hun ikke kan gå i skjørt i parlamentet fordi hun får så mange slebrige kommentarer av mannlige politikere da. Hun går derfor konsekvent i bukser. Har du hørt på maken? Er de en gjeng hunder eller hva feiler det dem? Hvordan er det mulig at selv en maktperson som en minister kan bli behandlet så respektløst fordi hun er kvinne? Og - det mest skremmende - dette er ikke et enkeltstående tilfelle, men bare et eksempel på de generelle forholdene i politikken.

Jeg har vært sjokkert over kjønnsholdningene i Sør-Afrika mange ganger, og tenkt at det har med umoderne, patriarkiske holdninger som samfunnet vil vokse av seg, og blir overraska og skuffa over at moderne franskmenn ikke er det spor bedre. Minister Dlamini-Zuma eller andre sør-afrikanske ministre som er kvinner ville for eksempel aldri bli behandlet så respektløst som den franske ministeren i parlamentet.

Apropos kvinner og politikk: På P2 hørte jeg også en kommentar om amerikanske kvinner med politiske ambisjoner: Sarah Palin og Michele Bachmann. Sistnevnte har annonsert at hun vil stille som presidentkandidat for republikanerne. Førstnevnte har så langt ikke sagt noe om sitt kanditatur, men hun oppfører seg som om hun også ønsker å stille som presidentkandidat. Bachmann har nylig sagt noe om at media ønsker å se de to "jentene" gjørmebryte - billedlig talt, selvsagt, men det er godt sagt, for det er en metafor med seksuelle overtoner som sier en hel del om kjønn. Det finnes flere mannlige mulige presidentkandidater også, men de blir ikke stilt opp mot hverandre og hausa opp på samme måten som de to kvinnene. Hvorfor så stor forskjell i fremstillingen fra media og publikum på mannlige og kvinnelige kandidater? Nå er det riktignok ikke lett å ta en presidentkandidat som tror at Afrika er et land, som ikke visste forskjell på Nord- og Sør-Korea, osv, seriøst. Men jeg skal prøve å ikke la Bachmann lide pga Palins dumheter, inntil hun selv eventuelt viser seg som like uvitende, og prøve å la mannlige kandidater bli like latterliggjort for sine dumheter som de ville blitt hvis de var kvinner...

Mangel på gatebarn

Noen yrkesskader er uunngåelige, og å se etter gatebarn er en av mine. I Beijing så jeg ingen.

Nå var jeg selvfølgelig ikke overalt, i hver eneste gate og hvert eneste område av hele byen, så det kan hende det finnes noen som jeg ikke så, men allikevel - det typiske storbyfenomenet, der man ikke kan unngå å se dem, vil jeg påstå at ikke eksisterer.

Det er mulig det har med ettbarnspolitikken å gjøre - at det ene barnet man får ha blir så høyt verdsatt at de vanlige årsakene til å flytte hjemmefra og dra til gata ikke er gjeldende eller framtredende i dette samfunnet. Én vanlig årsak er mishandling, spesielt i kombinasjon med å føle seg uønsket - og det er jo ikke helt ulogisk å tenke at uønskete barn er heller sjeldent i et samfunn med ettbarnspolitikk. En annen vanlig årsak er fattigdom. Fattigdom finnes også i Kina og i Beijing, men opplevelsen til barna er sannsynligvis annerledes enn i andre samfunn. Mens foreldre, og kanskje særlig mødre, i de fleste samfunn prioriterer barna høyt og heller ofrer noe av sin egen mat for at barna skal få nok, for eksempel, er det ikke nødvendigvis enkelt å gjøre det i tilstrekkelig grad for alle barna i en stor barneflokk. Har man bare ett barn, derimot, er det enklere å gi henne eller ham nok mat, skolegang, osv.

Vi så mange små barn som ble tatt med rundt av besteforeldrene, og det stemmer med det jeg har lest om at foreldrene er opptatt med å jobbe og tjene penger, mens besteforeldrene passer barna. Med fire besteforeldrene på ett barnebarn er det klart at det blir mye oppmerksomhet, og det kan kanskje stemme at det er færre gatebarn fordi det er lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse.

Nå høres det kanskje ut som om jeg prøver å si at ettbarnspolitikk er bra, men det er ikke meninga. Jeg observerte bare at det ikke var noen (synlige) gatebarn i Beijing, og tenker høyt om hva som kanskje kan være (deler av) forklaringa. Forrige gang jeg var i Kina kom jeg i snakk med en unggutt på toget, som fortalte at det var vanskelig å være enebarn, blant annet fordi det er for mye press på dem i forhold til å realisere foreldrenes drømmer. Og apropos lite vanskjøtsel og omsorgsforsømmelse: seksuelt misbruk finnes i alle samfunn, og jeg kan aldri tenke meg noe annet enn at det finnes i Kina og Beijing også - uansett hvor dyrebart det ene barnet de får ha er og hvor godt det blir passet på. Seksuelt misbruk er den vanligste årsaken til å komme på gata blant jentene jeg kjenner i Durban. Forhåpentligvis finnes det andre steder for barna i Beijing å gå.

Men jeg innrømmer at jeg har meninger om størrelsen på barneflokker - og kanskje de er politiske ukorrekte. Jeg synes det er leit å ha flere barn enn man har kapasitet til å ta seg av. Jeg vil riktignok presisere at jeg mener det er et samfunnsproblem og ikke et individuelt/moralt problem. I land uten statlig sosialt sikkerhetsnett, må man ha forholdsvis mange barn for å sikre seg. I samfunn med høy barnedødelighet og høy arbeidsledighet, samtidig som det er avkommet sin oppgave å sørge for foreldrene i alderdommen, er det temmelig risikabelt å bare ha to barn. Dessverre er det også i disse samfunnene at det er veldig vanskelig å ta seg godt nok av barna sine - spesielt hvis de er mange.

Tenk deg selv at du er arbeidsledig, og det finnes ingen dagpenger og ingen sosialhjelp, og du har fem barn å brødfø. Dessuten må du betale skolepenger - fryktelig mye skolepenger - hvis de skal gå på en skole som er bra nok til at de virkelig har en reell sjanse til å komme seg oppover i livet. Hvordan i alle dager skal du få til det? Og så dør søstra di, og du får ansvaret får hennes fire barn i tillegg. Hva skal du gjøre nå? Hvordan skal disse barna fysisk overleve, først og fremst, dernest få god utdanning og helseoppfølging, og helst også få god sosial og emosjonell utvikling, kjenne seg elska og ønska, få nok oppmerksomhet og omsorg fra deg?

Dette er virkeligheten for kvinner jeg kjenner i Durban. Noen av dem har barn som lever på gata.

Slik jeg ser det er arbeidsledighet og dårlig offentlig skolevesen roten til om ikke alt ondt så i hvert fall det meste som er vondt her i verden.

Tilbake fra Beijing og tilbake på bloggen

Nå er vi tilbake fra Beijing. Har hatt en kjempetrivelig tur med familien. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne etter en toukers tur stappfull av alle mulige inntrykk. Det er mye som har samla seg opp å skrive om, siden jeg ikke har fått skrevet noe underveis. Det var som jeg trodde på forhånd ja - internettsensuren gjelder fortsatt og jeg kom meg ikke inn på bloggen.

Apropos sensur: det er ikke så mye man ser av den politiske undertrykkelsen med det blotte øyet. Folk virker opptatt av dagligliv og å bli rike, og politikk er usynlig. Noen glimt av den knallharde politiske kontrollen vises allikevel. For eksempel måtte resepsjonisten rapportere til myndighetene hvem av oss som skulle dra når, og når vi misforstod litt og trodde han lurte på romutsjekk, og derfor ikke gav ham de svarene han var ute etter, ble den vanligvis så vennlige og blide resepsjonisten opprørt og småhissig. Han var tydeligvis veldig redd for implikasjonene av å ha feil eller unøyaktigheter i rapporten.

Ellers er det mye politi å se - spesielt rundt Den himmelske freds plass. Kinesiske myndigheter skal visstnok være svært skremt av revolusjonen i den arabiske verdenen, og har økt sikkerheten, særlig rundt denne plassen som har så stor historisk og symbolsk verdi. Jeg kan vanskelig forestille meg at noe kan skje der nå, men man vet aldri: Jeg leser med forbløffelse hvordan forholdene var våren 1989. De som var aktive i planleggingen av demokratidemostrasjonene var oppgitt over folk flests likegyldighet og passivitet (slik demokratiaktivister også er nå), og politinærværet var enormt. Hele plassen var faktisk stengt av - i hvert fall i forkant av noen av demonstrasjonene - og omringet av politistyrker og -kjøretøy. Allikevel samlet folk seg til store, ikke-voldelige demonstrasjoner, så kraftfulle at myndighetene tok til massakre og stridsvogner i et forsøk på å stilne dem.

Destination: Beijing

Nå står jeg på farten til Beijing. Hele familien skal på tur. Tror det blir veldig artig og bra!

Sist jeg var der kom jeg ikke inn på bloggen pga kinesisk internetsensur, og jeg antar at ikke noe er endra siden da. Så vi får se om jeg får til å skrive noe. 

Hvis ikke, snakkes om to uker!

Godt liv lever fortsatt

Noen av dere husker kanskje Godt liv, som jeg skrev om i januar? Hun ble født på nyttårsaften, rett før jeg dro, og jeg fikk gi henne et navn, og gav henne navnet Godt liv. Zulunavn har en betydning, og man gir gjerne et navn ut fra hva man ønsker for barnet. Som oftest er det en eldre person i familien som gir babyer navn, men bestemora bad meg om å navngi denne lille jenta. Jeg hadde fulgt mammaen gjennom graviditeten og var utrolig glad for at hun flytta fra gata og bor trygt og godt i et hjem sammen med babyen, og jeg visste umiddelbart hva jeg ville kalle babyen, hva jeg ønsker for henne: et godt liv.

Gjensynsgleden var av en annen verden da jeg steg inn i huset. De bor et stykke fra bilveien, og jeg gikk litt i surr i stiene ned til huset deres, og holdt nesten på å gi opp da jeg endelig fant riktig sti og så huset. Bestemora hoppa og dansa av fryd, og kunne ikke stoppe å danse og prise Gud av pur glede. Innimellom hilste og klemte vi, men så satte hun i en takkedans igjen.

Omsider viste hun meg lille Godt liv, som lå og sov, men våkna da jeg kom og lå og smilte og strålte. For en skjønn unge! Hun lo opp mot meg og kunne smelta en stein. 

7 pommes frites-biter og bugnende kjøkkenhage

Jeg skrev om tilgangen til behandling for HIV/AIDS, og fortsetter der jeg slapp tråden. Internasjonale patentregler og farmasøytisk økonomisk vinning er kapitler for seg og jeg skal ikke skrive mye om det nå, annet enn at det er store internasjonale økonomiske interesser som har mye innflytelse på tilgang til behandling, og som dermed har en del blod på hendene.

 

 

Men i tillegg er kosthold en utfordring. Jeg har kritisert tidligere president og tidligere helseminister i SA mye for fokuset på sitroner og hvitløk i stedet for medisiner, og jeg tar ikke tilbake kritikken, men nok mat og riktig mat er utfordringer som vi i Norge knapt kan forestille oss.

Bestevenninna til ”Dør aldri” døde i fjor. Etter knallhard slåssing mot helsebyråkratiet (blant annet fordi hun var hjemløs og ikke hadde en adresse), fikk hun medisiner. Men medisinene er sterke og hun skal egentlig ta dem sammen med et måltid – to ganger om dagen. Og hva gjør du da, når du ikke spiser to ganger om dagen? Og gjelder 7 pommes frites-biter plukka fra en søppelkasse som et måltid?

Tilgang på behandling, og dermed overlevelse, har fryktelig mye med fattigdom å gjøre. Det gjelder statlig fattigdom – statens evne til å kjøpe medinser, og personlig fattigdom – personens evne til å spise mat, for eksempel. Jentene som bor på gata er et ekstremt eksempel. Matrester plukka fra søppelkasser er ett eksempel på matkilde for dem. Et helt annet eksempel er MacDonalds-burgere kjøpt til dem av menn som kjøper sex. Ingen av delene er ideelle med tanke på et balansert og næringsrikt kosthold.

Mye mer typisk er ”hjemmefattigdom”, og den kan også være ekstrem. Arbeidsledigheten er på over 40%. Det finnes ingen dagpenger. Heller ikke sosialhjelp. Har du ikke inntekt, har du ikke inntekt, punktum. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan noen overlever.

Jeg ble med to brødre og besøkte mammaen deres ene dagen, og hun hadde flytta til et hus fra staten (et av løftene fra overgangen fra apartheid var hus til alle, og myndighetene jobber fortsatt hardt for å oppfylle det), med en jordlapp rundt. Hun var som en storbonde! Det grodde matvekster overalt. Spinat, tomat og hva det nå var alt sammen. Hun har opplevd og overlevd perioder med sult fordi hun ikke har jobb, og var kjempegira over muligheten til å kunne dyrke mat selv. Selv uten inntekt, vil hun ha noe å spise – til og med noe næringsrikt.

"Dør aldri": ei jente som overlever

I dag, 5. juni, er det 30 siden det første tilfellet av AIDS ble rapportert. Mye har skjedd siden den gang, og HIV er ikke lenger en dødsdom. Det er en virkelighet som til og med har nådd gata i Durban, og ei av jentene viste meg en nylig oppfølgingstest som viste at hun fortsatt må vente litt før hun kan begynne med behandling. Hun tar slike oppfølgingstester regelmessig, og holder kontakten med noen slektninger hjemme, for hun vet at hun må ha en hjemadresse for å få medisiner, og det er ikke bare bare for folk som lever på gata.

Hun har sett flere venner og uvenner på gata dø, og jeg er vanvittig imponert over henne – at hun ikke gir opp, blir apatisk eller fatalistisk, men tar noen ansvarlige grep (slik som oppfølgingstester og kontakt med hjemmet). Hun har tydeligvis ingen planer om å dø, og heller ingen illusjoner om at hun bare kan ”ønske” seg helse eller liv. Hun er faktisk handlekraftig når det gjelder. Det er ikke uten grunn at kallenavnet hennes er ”Dør aldri”!

Hun har overlevd mye allerede. Jeg klarer ikke engang å telle alle arrene hennes, og har mista oversikten over alle forskjellige materialer som har blitt brukt som våpen på henne. Men hun er ”Dør aldri”.

Men tilbake til HIV: Francoise Barré-Sinoussi, som sammen med Luc Montagnier fikk Nobelprisen i medisin for oppdagelsen av HIV-viruset, skriver at AIDS ikke lenger er den dødsdommen det var, men at den langsiktige tilgangen til behandling på steder med fattigdom er ekstremt usikker. Sør-Afrika er ikke blant de fattigste landene, men har vært veldig treg når det gjelder behandling. Heldigvis er ting på bedringens vei, slik at selv ”Dør aldri” som lever fra hånd til munn på gata vet at å ha HIV ikke betyr at hun må dø snart. 

Den første klemmen

Den første klemmen fikk jeg fra en annen gutt - og han er ikke akkurat en av godguttene. Sannsynligvis vet han ikke at jeg vet så mye om ham, for da hadde han neppe hoppet opp for å klemme meg før noen av jentene eller de andre som satt der da jeg kom ruslende. Han røyker whoonga (et Durban-drug som har spredt seg) og det gjør at han blir desperat, voldelig og brutal når han trenger penger til en ny dose, og spesielt jentene er redde for ham.

Senere fikk jeg vite at han har drept en annen gutt på gata siden sist jeg så ham. Denne gutten hadde sex med andre gutter. For øyeblikket har jeg det ikke helt klart for meg om han ble drept fordi han voldtok andre gutter, eller om sexen var frivillig og at han ble drept fordi han var homse. Uansett er de fleste enige i at han fikk som fortjent, og til tross for at drapet er godt kjent, går gutten som drepte ham fri og er tilsynelatende bekymringsløs.

Virkeligheten er knallhard, og jeg tror oppholdet i Norge har gjort at jeg nå har sett råheten klarere enn før. Det er utrolig hva man kan bli vant til og normalisere hvis man oppholder seg i et miljø, og det var interessant å se hvordan jeg opplevde ting nå i forhold til tidligere. Drapet er et brutalt uttrykk for identitet og seksualitet, og er dermed midt i smørøyet på masteroppgaven min.

Jeg kunne ønske at jeg kunne skrive at den andre, tredje og fjerde klemmen, osv, var hyggeligere, men det ligger vonde historier bak mange av dem - skjønt heldigvis ikke drap bak så mange...

Ankomst Durban

Jeg kjente kribling i hele meg da flyet nærma seg Durban, og jeg så rullende grønne åser under meg, havet ute til venstre, og så: en stripe av høyhus og by mellom det grønne og havet – Durban!

Det var helt uvirkelig å kjøre gjennom byen, som å være i en drøm eller i en boble. Alt var likt – lukter, lyder, synsinntrykk. Trafikken (mye høyere fart på motorveiene enn i Norge), sola som stekte (jeg skjønte raskt at jeg hadde med meg alt for varme klær), og tissetrengtheten (jeg vet ikke hva det er med Durban, men jeg må alltid tisse når jeg er i sentrum).

Jeg hadde snakka med flere fra gata på telefon fra Norge, og ryktene hadde spredd seg, så de visste at jeg kom. Jeg hadde sagt at jeg kom et par dager senere slik at jeg hadde litt tid til å gjøre akademiske ting før jeg dro ut, men når jeg først var i Durban var det helt umulig å holde seg unna – jeg savna dem såååå.

Så jeg parkerte ved et gatehjørne og rusla inn i passasjen der en gjeng holder til. Det ble masse overraska utrop og klemming og gjensynsglede. En av godguttene lå og sov. De har bygd en slags – jeg vet ikke riktig hva jeg skal kalle det. Det er ikke en hule, for det er ikke noe tak, men det er et lite, nokså avskjerma område bygd av steiner og sementklosser og liknende – akkurat slik at en person eller to, tre kan få plass. Ei av jentene ble med meg og vi klatra innover, og så ham under et teppe. Ansiktet hans – jeg har dessverre ikke ord til å beskrive uttrykket hans da han titta opp og ikke kunne tro sine egne øyne da han så meg. Jeg holdt nesten på å gi ham et hjerteinfarkt (men det gikk heldigvis bra). 

Hilsen fra Afrika...

3 uker i Durban er til ende. Tre stappfulle uker, som jeg hadde tenkt skulle få bloggen til å renne over, men den gang ei. Masse problemer med internettforbindelsen gjør at dette er første bloggposten - og jeg sitter på flyplassen i Johannesburg. Jeg har altså allerede forlatt Durban og er på vei hjem igjen...

Alt har egentlig vært som før. Det er som om en pauseknapp ble slått av, og livet fortsatte sin vante Durban-gang. Babyer, personnummer, politi, fotball, litt slåssing, mye tull og lek: det er kortversjonen. Langversjonen kommer forhåpentligvis her på bloggen etterhvert - stykkevis og delt.

Nå ville jeg bare skrive et kort innlegg mens jeg fortsatt er på Afrikas jord. Det har vært helt fantastisk å være tilbake. Godt å kjenne at jeg virkelig har et hjem her. Hjertet renner over av gode følelser og takknemlighet.

Jeg gråt selvfølgelig da jeg dro. Jeg hadde sagt hadet til noen og kjørte for å treffe noen andre, og kjørte forbi plassen der ene godgutten min "bor", og tanken på ham, der, nå når det er vinter... Men, men. Sånn er virkeligheten. Sånn er livet.

Jeg satser på å komme tilbake på besøk ofte!

Bilvakt i studentdemonstrasjon

En av guttene jeg har hatt litt tlf-kontakt med ringte meg gledesstrålende for noen dager siden (når jeg skriver "ringte meg" betyr det forresten at noen ringer slik jeg ser et tapt anrop fra et sørafrikansk nummer, og skjønner at noen vil snakke med meg, og ringer tilbake - vi snakker tross alt om hjemløse ungdommer her, ikke rikinger som meg som kan ringe utenlands til stadighet) - men tilbake til den gledestrålende gutten på tlf: han hadde nettopp blitt utskrevet fra sjukehuset. Jeg hadde ikke en gang fått med meg at han var blitt innlagt, men det viste seg at han var blitt skadet i forbindelse med en studentdemonstrasjon der han passer biler.

Studentdemonstrasjoner er en årlig foreteelse, men det kan virke som om det blir villere og villere for hvert år. Jeg har så vidt vært med på noen, og sett på flere. Demonstrasjonene i min studenttid gjaldt litt forskjellige ting. Noen gjaldt økonomisk ekskludering av studenter, dvs at studenter som ikke klarte å betale skolepenger ble ekskludert fra universitetet. Flere venner av meg har vært truet med det, men alle har heldigvis klart å gjøre opp for seg og blitt uteksaminert. Men det er noe grunnleggende feil med høye skolepenger (på toppen av boutgifter o.l. - i Norge har vi ingen skolepenger, kun boutgifter, og enda strever vi med å få den offentlige støtten fra Lånekassa til å strekke til) - spesielt i et land med utbredt fattigdom, der fattigdommen i stor grad følger hudfarge, og med en av verdens største forskjeller mellom fattige og rike.

En annen studentdemonstrasjoner var vel offisielt for et godt studentformål - flere studentboliger, e.l. - men viste seg å egentlig være en støttedemonstrasjon for president Jacob Zuma som samme uke var i retten anklaget for korrupsjon. Den demonstrasjonen var en av de jeg bare så på, og ikke deltok i...

Tilbake til gutten i telefonen: I sentrum er det en del studenthybler (som eies av studiesteder og leies ut til studenter), blant annet i den gata han jobber som bilvakt. En populær jobb blant guttene på gata er nemlig å passe biler, dvs en slags parkeringsvakt. Det var forresten han som lærte meg å lukeparkere. Da jeg kom til Durban hadde jeg ikke lukeparkert siden kjøreopplæringa for mange Herrens år siden, og når jeg attpåtil satt på "feil" side i en bil beregna på venstrekjøring, gikk det ikke akkurat som på skinner. Han og mange andre med lang fartstid som parkeringsvakter er derimot eksperter. De vet akkurat når du skal svinge hvilken vei, når du må skifte retning på rattet, o.l,. og han som aldri hadde kjørt bil ble læremesteren min. Han veiva og dirigerte, så jeg kom perfekt på plass i én glidende bevegelse.

Parkeringsvaktene er ikke formelt organisert, og slik sett er det en ypperlig jobb for disse guttene, som ikke er vant til veldig strukturerte liv, og som ikke klarer like bra å komme tidsnok på jobb, hver dag, i god form, osv. Men de har sine egne lover og regler, og det er for eksempel ikke bare å komme og stille seg opp på hvilken som helst gate, men har faste soner. I den faste gata til denne gutten er det altså noen studentblokker, og det har vært store demonstrasjoner der den siste tida. Politiet kommer med vannkanoner og gummikuler, og det kan gå ganske hett for seg. Han her gutten prøvde å komme seg unna en vannkanon og løp ut i gata uten å se seg for - og ble påkjørt av en bil. Han brakk begge håndleddene, så nå er det ikke så greit. Han kan vel så vidt jobbe litt som parkeringsvakt fortsatt, men har mye vondt og får ikke til å bevege armene sine noe særlig - og en viktig del av jobben er jo å dirigere sjåførene inn i en smooth lukeparkering. Da er sjansen for å få en slant større.

Tjenestene til bilvaktene er frivillig og gratis og bilførerne er ikke forplikta til å gi noe som helst. De fleste bruker likevel å gi en mynt, for å støtte opp om tiltaket (det er tross alt mye bedre enn å stjele og slå) og kanskje for å minske sjansen for å bli rana selv. En sulten bilvakt som ikke har fått noe kan komme til å slå inn ruta og stjele noe fra bilen din. Jeg vet det, ikke fordi det har skjedd bilen min, men fordi det har skjedd med noen av bilvaktene jeg kjenner...

Livstegn - igjen

Det har jammen gått lang tid mellom bloggpostene de siste månedene, og det har gått flere uker siden forrige post, så nå skal jeg bare skrive litt for å si at jeg fortsatt lever... Det har vært, og er forsåvidt fortsatt, en litt rar tid. Flytte fra Durban, flytte tilbake til Norge. Mye som har skjedd - i hvert fall i tankelivet - men ikke alt har vært lett eller egnet å få ned på tastaturet. Da jeg dro fra Durban, trodde jeg at jeg kom til å fortsette å blogge småhistorier fra livet der, fordi jeg hadde så mange på lager som jeg ikke hadde skrevet ennå. Det har ikke blitt så mye av det gitt.

Vel, livet i Norge surrer og går. Jeg holder så smått på med masteroppgaven fortsatt, og snart skal jeg en liten tur til Durban i den forbindelse. Det blir bare en liten snarvisitt, men jeg gleder meg fryktelig til å treffe igjen kjente og kjære! Jeg har holdt kontakt med noen per tlf, og noen flere via jungeltelegraf, så jeg vet sånn cirka hvordan det står til med de fleste. Så vidt jeg vet lever alle, og det er da noe!

Fri fra sexslaveri

Da jeg var i Bukavu i Kongo var det særlig to lokale menn som gjorde et sterkt inntrykk - vel, det var mange som gjorde inntrykk, men to av mennene som jobba på grasrota skilte seg allikevel ut. De reiste inn i skogene, i rebellkontrollerte områder, og reddet ut jenter og damer som ble holdt som sexslaver. Damene fikk oppfølging og hjelp i Bukavu, og jeg fikk treffe noen av dem. Noen var så traumatiserte at de ikke kunne snakke da de kom, men hadde fått hjelp til å bearbeide vonde og vanskelige opplevelser. Dessuten hadde de fått et sterkt nettverk og gode vennskap gjennom fellesskapet med de andre kvinnene som hadde overlevd liknende ting. Veldig viktig var også praktisk oppfølging i forhold til fysisk overlevelse i framtida, for eksempel i form av sykurs og symaskin.

Men nå snakker jeg meg bort. Tilbake til de to mennene som med livet som innsats dro inn i skogene og hjalp disse kvinnene ut: Nylig fikk jeg epost fra Bukavu, som bl.a. fortalte om hvordan han ene også engasjerer seg for jenter som holdes i sexslaveri i byen. For ikke lenge siden fikk han fem jenter på 15 og 16 år ut fra et hus hvor de bodde og ble leid ut til menn av en kvinnelig hallik. Godt å lese at flere av dem var gjenforent med familiene sine og hadde det bra, og at de andre også ble tatt hånd om. Håper det går bra med dem. Jeg vet fra Durban at det kan være fryktelig vanskelig å stable et såkalt normalt liv på beina. Men med god støtte, fullstendig akseptasjon fra viktige omsorgspersoner, og mye kjærlighet kan det gå!

.

Surfebrettdesigner

Forrige uke leste jeg en melding på twitter om noen gategutter i Durban som har blitt livvakter på stranda. Jeg kvakk til på et av navnene, for en av guttene jeg hadde mye kontakt med de siste månedene var en veldig flink surfer. Da det kom en ny twittermelding med link til bilde, så jeg imidlertidig at det var en annen flink surfer med samme navn det var snakk om.

Men jeg fikk den lille puffen bak som jeg trengte for å lete igjennom papirer fra Durban for å finne et telefonnummer - som jeg omsider fant. Og da jeg ringte det, funka det fortsatt og jeg kom til han flinke surferen jeg et øyeblikk trodde hadde fått jobb som livvakt. Så hyggelig det var å snakke med ham! Han har jobb i en liten surfebrettfabrikk, og har nå rykka opp til å designe surfebrett!! Tenk så kult!

Litt før jeg dro, flytta han inn i en leilighet sammen med en kamerat. Jeg var ikke veldig sikker på at det skulle gå bra så veldig lenge, så gleden var dessto større når han stolt fortalte at han fortsatt bor der!

Sååå kult! For noen måneder siden sov han ute. Nå bor han i leilighet og er SURFEBRETTDESIGNER! 

.