Fra gress til madrass

Dette er der damene som venter på å føde holder til, og her bæres tørka gress ut for at madrasser skal bæres inn! 

Bare et par dager etter at vi kom til Kongo i år, skrev jeg om damene som, i mangel av madrasser, ligger på tørka gress mens de venter på å føde. Ikke lenge etterpå dro vi på tur til Nindja bl.a. med madrasser til barneavdelingen (der de hadde ligget rett på jernsprinklene i senga) og senere i februar kjørte vi inn en del madrasser til ventedamene. Takk til alle dere som responderte når dere så hvordan de høygravide hadde det! I disse dager gjøres det siste lasset med madrasser klart (bildene her er fra det første lasset dvs i februar).

Gress og planker ut:

Før-bilde:

Etter-bilde:

Noen veldig glade damer nøt å sitte på ei myk madrass:

Nå er det spennende ting på gang! Sjukehuset har begynt å bygge en avdeling til ventedamene! Huset som dere ser på bildene var egentlig et snekkerverksted, men pga mangel på noe annet sted å gjøre av dem, ble det meste av verkstedsutstyret tatt ut og damene flytta inn (noe av verkstedutstyret er der fortsatt - bl.a. hvis man trenger en stige, må man inn dit til ventedamene...). Men nå er planen å bygge en ordentlig bygning. Fortsatt i tre, men med ordentlig grunnmur og gulv - og senger! Sjukehuset har allerede skaffa en en del materiale, og de har begynt å grave ut/planere der bygget skal stå. Blir spennende å se! Det var flere titalls damer der selv da de lå på gress - de mente det var bedre å være i nærheten av jordmor, tross alt. Helsetjenester langt uti gokk, for kvinner som har levd i omtrent 20 år med rebellterror og seksuell vold. Sjukehuset har lege og jordmor, barneavdeling og operasjonsstue. Så ble det madrasser. Nå blir det kanskje et bygg til de høygravide. Litt etter litt blir ting stadig bedre. 

Eksamensperiode og håp for rebellunger og foreldreløse

Nå nærmer slutten av skoleåret seg - spennende tider for elever som skal opp til eksamen. Blant dem er over 50 unger som får hjelp til å betale skolepenger på barneskolenivå på skoler i Nindja. Som jeg tidligere har skrevet, Nindja er antakelig det mest krigsherja stedet jeg har vært. Militsen som stod bak folkemordet i Rwanda rømte over grensa da de tapte og har gjemt seg i skogene i Kongo siden - blant annet i skogene rundt Nindja. Jeg har snakka med over hundre jenter og damer der som var blitt tatt til fange og holdt på skogen - en eller mange ganger - i noen uker, i noen måneder...

Slikt blir det barn av, og en del av disse barna har allerede blitt så store at de har begynt på skolen.

Barn født som følge av at mødrene har vært holdt på skogen har det ikke bare enkelt. Mange - både i familien deres og i lokalsamfunnet ellers - er redde for at de skal bli som fedrene sine. At de skal ta til våpen. Bli farlige.

Mange av mødrene er også bekymra for det. Alle jeg snakka med var enige: det de aller mest ønsker er at ungene deres må få gå på skolen. Hvis de vokser opp som analfabeter, og ikke får med seg den sosialiseringa som skjer i skolen - ja da vil de i alle fall bli rebeller, frykter mødrene. Men problemet er skolepenger. Mange familier er skeptiske til å prioritere rebellungene, de med ukjent far, de som egentlig ikke tilhører familien (slektsansvar følger far, i denne kulturen), når de ikke har råd til å sende alle ungene sine på skolen og må velge ut bare noen.

Andre unger har mista foreldrene. Storfamilien sliter med å brødfø dem. Ikke alle kan gå på skolen. Hvem vil vel ofre sin egen sønn og la han gå hjemme, for at dattera til kusina di skal prioriteres? (da kan noen være mer tilbøyelige til å ofre sin egen datter for at sønnen til fetteren din skal prioriteres.....) Også her er det en viss frykt for hva framtida vil bringe, særlig hvis de går glipp av skolegang - vil de gripe til våpen og hevne tapet av foreldrene sine?

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, sies det. Så også her. Over femti barn på barneskolen, både foreldreløse og med rebellfedre, får hjelp fra Norge til å betale skolepenger. Nå sitter de med eksamener, og mot slutten av måneden eller i løpet av neste måned får vi vite resultatene. Det blir spennende. Gleder meg allerede!

Fem gutter som har mista foreldrene sine og som går i avgangsklassa på E.P. Kalongi i Nindja. De gleder seg tydeligvis til eksamen!

Gamle Wenga æres med blomster

I helga var jeg invitert til Kitutu i Urega, på fest for å "gi blomster" til gamle Wenga Mwenga. Han har vært evangelist siden 1956, og har gjort et stort arbeid i Urega og Shabunda, og bygd mange menigheter og mange skoler. Her er jeg sammen med kona hans etter ettermiddagsgudstjenesten på lørdag.

Selve festen var på søndag, med utendørs festgudstjeneste før en egen seremoni med takketaler og gaveoverrekkelser. På bildet under får han diplom for lang og tro tjeneste fra menigheten.

Uttrykket "å gi blomster" ("kumpatia maua") er ment symbolsk, men mange kom med blomsterkranser og fargesprakende papirkranser (i tillegg til det de har rundt halsen er det en hel balje full av kranser på bakken). I tillegg ble det gitt noen kyr, mange geiter, noen haner og mange konvolutter.

Jeg ga også ei geit, og holdt en liten tale, på vegne av alle misjonærer gjennom tidene - fra Eriksens som starta her i Kitutu (i 1947?) til Gerd Mjelde idag. 

Det var en kjempeflott fest. Wenga var rørt til tårer da en nesten jevnaldrende fortalte fra vanskelige og fine opplevelser opp igjennom tidene. Skolekoordinasjonen takka for alle skolene han har hjulpet å bygge, og selve nestlederen for hele kirkesamfunnet talte og takket på vegne av CELPA. Famile og slekt kom dansende i lang lang rekke som "aldri" tok slutt - med blomster, geiter, høner og klemmer. Fantastisk!

For et bra initiativ - å si gode ord og gi gaver nå mens han fortsatt lever, så han får oppleve det sjøl og bli oppmuntra, i stedet for å vente til begravelsen hans når han ikke får noen glede av det vi sier og gjør allikevel. Bravo til den lokale menigheten i Kitutu som tok initiativet til dette!

Må også ta med noen ord om veien... På vei til Kitutu ble vi stående ved ei ødelagt bru der en lastebil hadde satt seg fast/ramla halvveis nedi. I sju timer stod vi og venta før lastebilen ble brakt trygt på land/veien igjen, og vi kunne komme oss over. På vei tilbake til Bukavu igjen fikk vi høre at FN hadde reparert brua litt. Det kunne bare være "litt", for slik så den ut da vi kom tilbake:

Jeg gikk veldig forsiktig over, for å si det mildt, og lot sjåføren kjøre alene med bilen.....

Vi kom oss overraskende greit over mange gjørmehav underveis. Men ca 20 km før Kitutu måtte vi gi opp og ta beina fatt over et helt umulig parti. Første lastebilen (orange) hadde satt seg fast nesten ved begynnelsen av gjørmehavet. I det fjerne skimtet vi en lastebil til som stod fast med blå presenning.

Men da vi nærma oss den andre lastebilen, så vi at den stod bare en tredjedel ut i problemområdet, og det var fortsatt langt igjen til tørr vei.

Her er det tofelts lastebilvei.... Bare så dumt at alle står fast, med gjørme til speil-høyde...

Omsider kom vi oss tørrskodde over til andre sida. Fem lastebiler stod fast i dette området, men gående og motorsyklister kom fram på stien på kanten.

Der stod sykehusets ambulanse og venta på oss, og ga oss skyss fram til Kitutu. Og på vei hjem igjen fant vi igjen vår egen bil på andre sida og kjørte tilbake til Bukavu. Bare cirka sju gjørmehav som vi forserte uten problemer...

Med det er vel verdt litt problemer underveis å komme til Kitutu. Kjempekoselig misjonsstasjon (jeg glemte dessverre å ta bilde da vi satt på den fine verandaen for å få oss litt frisk luft mellom slagene). Fascinerende og vakkert med den tropiske skogen.

Gud gir rikdom og helse til de som har nok tro?

Her om dagen leste jeg en artikkel i Vårt Land om det religiøse landskapet i Afrika. Mye interessant. Men nesten helt nederst er det en setning jeg biter meg merke i: "I de fleste land mener mer enn halvparten av de kristne at Gud vil gi rikdom og god helse til mennesker som har nok tro." Det er en statistikk som jeg tror på, for jeg kjenner den igjen fra de afrikanske landene som jeg selv har (hatt) et forhold til. Men det er en påstand som ryster meg.

Det er forferdelig trist at fattigdom og lav levealder knyttes i så stor grad til en prestasjonstro. Det gir, etter min mening, et vrengebilde av Gud. Det står i skarp kontrast til selve kjernen i kristendommen, nemlig ufortjent nåde.

Det er også farlig fordi det gir et vrengebilde av en selv og av andre. At det er ens egen skyld at man er fattig eller syk. At det er fordi man fortjener det at man er rik eller frisk. Men det er ikke min fortjeneste at jeg ble født i velferdssamfunnet Norge. Det er ikke Maombis skyld at hun ble født i et krigsherjet Kongo.

Det er skadelig at fattige har en slik forståelse. Livet er hardt nok om man ikke attpåtil skal ta på seg personlig skyld for den globale urettferdigheten. Men det er også skummelt om vi som i et globalt perspektiv er velstående begynner å tro at det er fordi vi (enten individuelt eller "vi, alle i landet vårt") fortjener å ha det bedre enn andre.

Her er en tegneserie om det å være priviligert: 

Javisst, vi er mange som jobber hardt. Som til og med må jobbe med seg selv for å ta seg nok fri, ta vare på seg selv, være med venner og familie. Men vi har ikke gjort alt selv. The Secret to Our Success ligger mest i strukturelle faktorer, global fordeling av ressurser, som vi kan ta lite av æren for.