I helga var jeg invitert til Kitutu i Urega, på fest for å "gi blomster" til gamle Wenga Mwenga. Han har vært evangelist siden 1956, og har gjort et stort arbeid i Urega og Shabunda, og bygd mange menigheter og mange skoler. Her er jeg sammen med kona hans etter ettermiddagsgudstjenesten på lørdag.
Selve festen var på søndag, med utendørs festgudstjeneste før en egen seremoni med takketaler og gaveoverrekkelser. På bildet under får han diplom for lang og tro tjeneste fra menigheten.
Uttrykket "å gi blomster" ("kumpatia maua") er ment symbolsk, men mange kom med blomsterkranser og fargesprakende papirkranser (i tillegg til det de har rundt halsen er det en hel balje full av kranser på bakken). I tillegg ble det gitt noen kyr, mange geiter, noen haner og mange konvolutter.
Jeg ga også ei geit, og holdt en liten tale, på vegne av alle misjonærer gjennom tidene - fra Eriksens som starta her i Kitutu (i 1947?) til Gerd Mjelde idag.
Det var en kjempeflott fest. Wenga var rørt til tårer da en nesten jevnaldrende fortalte fra vanskelige og fine opplevelser opp igjennom tidene. Skolekoordinasjonen takka for alle skolene han har hjulpet å bygge, og selve nestlederen for hele kirkesamfunnet talte og takket på vegne av CELPA. Famile og slekt kom dansende i lang lang rekke som "aldri" tok slutt - med blomster, geiter, høner og klemmer. Fantastisk!
For et bra initiativ - å si gode ord og gi gaver nå mens han fortsatt lever, så han får oppleve det sjøl og bli oppmuntra, i stedet for å vente til begravelsen hans når han ikke får noen glede av det vi sier og gjør allikevel. Bravo til den lokale menigheten i Kitutu som tok initiativet til dette!
Må også ta med noen ord om veien... På vei til Kitutu ble vi stående ved ei ødelagt bru der en lastebil hadde satt seg fast/ramla halvveis nedi. I sju timer stod vi og venta før lastebilen ble brakt trygt på land/veien igjen, og vi kunne komme oss over. På vei tilbake til Bukavu igjen fikk vi høre at FN hadde reparert brua litt. Det kunne bare være "litt", for slik så den ut da vi kom tilbake:
Jeg gikk veldig forsiktig over, for å si det mildt, og lot sjåføren kjøre alene med bilen.....
Vi kom oss overraskende greit over mange gjørmehav underveis. Men ca 20 km før Kitutu måtte vi gi opp og ta beina fatt over et helt umulig parti. Første lastebilen (orange) hadde satt seg fast nesten ved begynnelsen av gjørmehavet. I det fjerne skimtet vi en lastebil til som stod fast med blå presenning.
Men da vi nærma oss den andre lastebilen, så vi at den stod bare en tredjedel ut i problemområdet, og det var fortsatt langt igjen til tørr vei.
Her er det tofelts lastebilvei.... Bare så dumt at alle står fast, med gjørme til speil-høyde...
Omsider kom vi oss tørrskodde over til andre sida. Fem lastebiler stod fast i dette området, men gående og motorsyklister kom fram på stien på kanten.
Der stod sykehusets ambulanse og venta på oss, og ga oss skyss fram til Kitutu. Og på vei hjem igjen fant vi igjen vår egen bil på andre sida og kjørte tilbake til Bukavu. Bare cirka sju gjørmehav som vi forserte uten problemer...
Med det er vel verdt litt problemer underveis å komme til Kitutu. Kjempekoselig misjonsstasjon (jeg glemte dessverre å ta bilde da vi satt på den fine verandaen for å få oss litt frisk luft mellom slagene). Fascinerende og vakkert med den tropiske skogen.
Selve festen var på søndag, med utendørs festgudstjeneste før en egen seremoni med takketaler og gaveoverrekkelser. På bildet under får han diplom for lang og tro tjeneste fra menigheten.
Uttrykket "å gi blomster" ("kumpatia maua") er ment symbolsk, men mange kom med blomsterkranser og fargesprakende papirkranser (i tillegg til det de har rundt halsen er det en hel balje full av kranser på bakken). I tillegg ble det gitt noen kyr, mange geiter, noen haner og mange konvolutter.
Jeg ga også ei geit, og holdt en liten tale, på vegne av alle misjonærer gjennom tidene - fra Eriksens som starta her i Kitutu (i 1947?) til Gerd Mjelde idag.
Det var en kjempeflott fest. Wenga var rørt til tårer da en nesten jevnaldrende fortalte fra vanskelige og fine opplevelser opp igjennom tidene. Skolekoordinasjonen takka for alle skolene han har hjulpet å bygge, og selve nestlederen for hele kirkesamfunnet talte og takket på vegne av CELPA. Famile og slekt kom dansende i lang lang rekke som "aldri" tok slutt - med blomster, geiter, høner og klemmer. Fantastisk!
For et bra initiativ - å si gode ord og gi gaver nå mens han fortsatt lever, så han får oppleve det sjøl og bli oppmuntra, i stedet for å vente til begravelsen hans når han ikke får noen glede av det vi sier og gjør allikevel. Bravo til den lokale menigheten i Kitutu som tok initiativet til dette!
Må også ta med noen ord om veien... På vei til Kitutu ble vi stående ved ei ødelagt bru der en lastebil hadde satt seg fast/ramla halvveis nedi. I sju timer stod vi og venta før lastebilen ble brakt trygt på land/veien igjen, og vi kunne komme oss over. På vei tilbake til Bukavu igjen fikk vi høre at FN hadde reparert brua litt. Det kunne bare være "litt", for slik så den ut da vi kom tilbake:
Jeg gikk veldig forsiktig over, for å si det mildt, og lot sjåføren kjøre alene med bilen.....
Vi kom oss overraskende greit over mange gjørmehav underveis. Men ca 20 km før Kitutu måtte vi gi opp og ta beina fatt over et helt umulig parti. Første lastebilen (orange) hadde satt seg fast nesten ved begynnelsen av gjørmehavet. I det fjerne skimtet vi en lastebil til som stod fast med blå presenning.
Men da vi nærma oss den andre lastebilen, så vi at den stod bare en tredjedel ut i problemområdet, og det var fortsatt langt igjen til tørr vei.
Her er det tofelts lastebilvei.... Bare så dumt at alle står fast, med gjørme til speil-høyde...
Omsider kom vi oss tørrskodde over til andre sida. Fem lastebiler stod fast i dette området, men gående og motorsyklister kom fram på stien på kanten.
Der stod sykehusets ambulanse og venta på oss, og ga oss skyss fram til Kitutu. Og på vei hjem igjen fant vi igjen vår egen bil på andre sida og kjørte tilbake til Bukavu. Bare cirka sju gjørmehav som vi forserte uten problemer...
Med det er vel verdt litt problemer underveis å komme til Kitutu. Kjempekoselig misjonsstasjon (jeg glemte dessverre å ta bilde da vi satt på den fine verandaen for å få oss litt frisk luft mellom slagene). Fascinerende og vakkert med den tropiske skogen.
No comments:
Post a Comment