Tur til Itombwe-fjellene

Vi har hatt en herlig tur i Itombwe-fjellene. Lang, fryktelig vei, men herlig tur.

Siste spisested før oppstigningen til høyplatået fikk god omsetning både på mat og cola!

Oppe på høyplatået er det bare fjell og heier så langt øyet rekker. Som ei norsk setergrend, bare uendelig mye større. Vakkert!

De store kuflokkene er nede i lavlandet nå i tørketida, på leting etter grønnere beite. Men de fleste husstander har latt det være igjen ei ku eller to så de har mjølk til barn, gamle og spesielle gjester. Vi var i kategoriene spesielle gjester, selv om jeg ikke turde å smake etter en kraftig allergisk reaksjon i fjor. Først lar de kalven drikke litt, for at kua skal slippe ned mjølka.

Så tas kalven bort, og mannen mjølker så mye han får ut i en liten kopp. Kalven snudde ryggen til og stod og furta...

Men nå ser det ut som om nettet mitt er så dårlig, at jeg tror jeg bare poster dette, og forteller mer og poster de andre bildene en annen gang. Hasta la vista!

Mer fra Kalonge: krig og fred

Som jeg skrev i forrige bloggpost om turen til Kalonge: Det er ikke bare nordmenn som har opplevd å flykte gjennom Kahuzi-Biega-parken - det er det jammen mange kongolesere som har gjort også. Kalonge har i mange tiår vært så herja av væpna aktivitet at det har vært nesten umulig å besøke området.

Nå er det heldigvis stabilt rolig i den nord-østlige enden der sjukehuset og misjonsstasjonen ligger, så det var trygt for oss å besøke, men vestover i retning Shabunda er det fortsatt mye uroligheter.

Vi hadde med oss i bilen folk som har flykta derfra etter å ha blitt plyndra og etter at kvinner og jenter i familien har blitt plaga av rebeller...

CAMPS - prosjektet for kvinner som har overlevd seksuell vold - er til stede i Kalonge og det var sterkt å møte våre kollegaer der. Jenter og kvinner som ikke har sjangs til å komme seg til Bukavu for hjelp, ja ikke engang til sjukehuset der i det nordøstlige hjørnet av Kalonge, får hjelp av CAMPS-personalet som kommer nettopp til de landsbyene som er mest berørte.

I Mule der vi var på søndagen er det trygt på dagtid, for rebellene holder til langt borte derfra, men om nettene kommer de av og til på raid og plyndrer - de må jo ha mat! - og jenter og kvinner er redde.

Lenger vestover er redselen en del av hverdagen og overgrep altfor vanlig.

Men, som jeg har vært inne på tidligere også, det er ikke bare ofrene som lider av overgrep - det gjør utøverne også. Og grensa mellom utøver og offer kan være veldig flytende. En person som er med i en rebellgruppe kan ha blitt utsatt for vonde ting. Og så gjør det noe med en - noe vondt og skadelig - når man utsetter andre for vold og overgrep.

Folkene som jobber i CAMPS skal i første rekke hjelpe kvinner som har overlevd seksuell vold, men for mange er ikke dette bare en jobb - det er et kall, en lidenskap, en del av personligheten deres. Å hjelpe noen som lider, enten de lider på den ene eller den andre måten. Og de tiltrekker seg folk som ønsker hjelp, også rebeller som ønsker hjelp til å komme seg ut. Både voksne og barn uttrykker ønske om å slutte i rebellgruppa og begynne et fredelig, sivilt liv.

Det er gripende og vondt å høre om unge gutter som sier at de ønsker å slutte i en rebellgruppe og begynne på skolen i stedet, men ingen hjemme kan/vil betale skolepenger for dem. I frustrasjon og håpløshet fortsetter de med det levebrødet de kjenner og kan: rebellvirksomheten.

Men det er gripende og godt å høre om disse unge guttene som uttrykker et ønske om forandring, om jenter og kvinner som får hjelp, og ikke minst: de gode, tryggene mennene som jobber i CAMPS, som tiltrekker seg voldelige menn og voldsutsatte kvinner, som er brennende ildsjeler i sine lokalsamfunn og villige til å ta personlig risiko for å hjelpe de som lider både som utøvere og som overlevende av voldelig rebellvirksomhet.

Gutter og jenter som trenger trygghet og skolegang.

Kalonge - der mine Kongo-drømmer startet...

I helga var vi på en spesiell tur. Da jeg var elev på Hedmarktoppen folkehøyskole hørte jeg Willy Ludvigsen fortelle fra barndommens opplevelser i Kalonge. Denne helga var jeg der for første gang.

Her er vi på misjonsstasjonen (i sterkt motlys men jeg er den med skjørt og bustete hår):

Dere får bære over med meg om det blir mye historie og navn på steder og personer… For det var da Willy fortalte fra Kongo der på folkehøyskolen at det slo ned i meg: ”Dit må jeg! I Kongo ønsker jeg å arbeide!”, og det var starten på den eventyrlige reisa som har ført meg hit jeg er nå. Så å komme til det stedet han bodde som barn var ikke som alle andre turer, men noe helt eget.

For å komme dit kjørte vi igjennom Kahuzi-Biega nasjonalpark. Tjukk, ugjennomtrengelig skog. Skal du lenger unna veikanten enn 30 cm må du hugge deg vei med machete. Vakkert, på en vill måte. Men ikke gjestmildt akkurat.

I årevis (tiår!) har skogen vært tilholdssted for rebeller, men nå har militæret kontroll og det er trygt å kjøre der.

Gjestmildt er det derimot når skogen tar slutt og kulturlandsskapet åpner seg. Etter noen kilometer så vi misjonsstasjonen oppe på haugen:

Det står fortsatt en del svære trær der:

Nydelig utsikt fra misjonsstasjonen til Mont Kahuzi:

Ganske fin utsikt ned til sjukehuset også!

Jeg deler bare bilder av utsikten med dere, for misjonsstasjonen er nå i praksis en militærleir, så det var soldater overalt og ikke så lett/hyggelig å ta bilder, og bygningene er ikke vedlikeholdt så det blir bare et stusselig syn for de som husker hvordan det så ut der i gamle dager.

Å være der blant soldater var en spesiell følelse. Jeg kunne ikke unngå å tenke på den gangen store og små ble stilt opp utenfor huset for å tas av dage, og mamma Norunn med stor gravid mage gikk og slukte ilden i peisen og lukka vinduene fulgt av en soldat med gevær...

Lørdag besøkte vi sjukehuset. Det skal jeg kanskje fortelle mer fra en annen gang. På ettermiddagen ble vi invitert til en ekstra-gudstjeneste i modermenigheten der i Kalonge, Chifunzi hos pastor Ntamako (Kalonge er navnet på hele området/kongedømmet, som er fylt av små og store landsbyer, og Chifunzi er navnet på landsbyen der misjonsstasjonen er).

Søndag var vi invitert til menigheten i Mule, hos pastor Mukembanyi. Han var ung evangelist som jobba sammen med Martin (Willys pappa, Norunns ektemann), og det var Martin som bygde den første kirka der i Mule. Den var i tre, og senere bygde Nils Esborg murkirka som de er i nå.

Her er jeg sammen med barnebarnet til den første personen som ble døpt, Nsiburika. Barnebarnet heter Baguma:

Etter et innmari godt måltid etter gudstjenesten (høne stekt i knuste solsikker, en av de aller aller beste hønerettene jeg har smakt!), fikk Charlene og jeg en sau av Mukembanyi. Det var høy stemning, som dere ser:

Ja det var høy stemning det meste av helga. Spennende, fascinerende. På vei hjem gjennom skogen igjen, i rolig bekymringsløst tempo med bilen full av glade mennesker, gikk tankene igjen til da Norunn og Martin og barna flykta igjennom samme skog, langs samme vei.

Og selvfølgelig de mange kongoleserne som har flykta igjennom samme skog. En av dem var med oss. Andre som har opplevd og overlevd krig på forskjellige måter var også en del av helgas opplevelser. Jeg skal fortelle mer om det snart.

Men nå: har du lyst på fengende, spennende sommerlektyre? Sjekk ut denne nettsidader  du kan få tak i Willys bok om letinga etter pappa Martins fly og levninger i Kongos dype regnskog, krydra med morsomme og skumle barndomsminner.

Martin Ludvigsen - kanskje i Kalonge, kanskje et annet sted i Kongo 
(bildet er fra boka)