Som jeg skrev i forrige bloggpost om turen til Kalonge: Det er ikke bare nordmenn som har opplevd å flykte gjennom Kahuzi-Biega-parken - det er det jammen mange kongolesere som har gjort også. Kalonge har i mange tiår vært så herja av væpna aktivitet at det har vært nesten umulig å besøke området.
Nå er det heldigvis stabilt rolig i den nord-østlige enden der sjukehuset og misjonsstasjonen ligger, så det var trygt for oss å besøke, men vestover i retning Shabunda er det fortsatt mye uroligheter.
Vi hadde med oss i bilen folk som har flykta derfra etter å ha blitt plyndra og etter at kvinner og jenter i familien har blitt plaga av rebeller...
CAMPS - prosjektet for kvinner som har overlevd seksuell vold - er til stede i Kalonge og det var sterkt å møte våre kollegaer der. Jenter og kvinner som ikke har sjangs til å komme seg til Bukavu for hjelp, ja ikke engang til sjukehuset der i det nordøstlige hjørnet av Kalonge, får hjelp av CAMPS-personalet som kommer nettopp til de landsbyene som er mest berørte.
I Mule der vi var på søndagen er det trygt på dagtid, for rebellene holder til langt borte derfra, men om nettene kommer de av og til på raid og plyndrer - de må jo ha mat! - og jenter og kvinner er redde.
Lenger vestover er redselen en del av hverdagen og overgrep altfor vanlig.
Men, som jeg har vært inne på tidligere også, det er ikke bare ofrene som lider av overgrep - det gjør utøverne også. Og grensa mellom utøver og offer kan være veldig flytende. En person som er med i en rebellgruppe kan ha blitt utsatt for vonde ting. Og så gjør det noe med en - noe vondt og skadelig - når man utsetter andre for vold og overgrep.
Folkene som jobber i CAMPS skal i første rekke hjelpe kvinner som har overlevd seksuell vold, men for mange er ikke dette bare en jobb - det er et kall, en lidenskap, en del av personligheten deres. Å hjelpe noen som lider, enten de lider på den ene eller den andre måten. Og de tiltrekker seg folk som ønsker hjelp, også rebeller som ønsker hjelp til å komme seg ut. Både voksne og barn uttrykker ønske om å slutte i rebellgruppa og begynne et fredelig, sivilt liv.
Det er gripende og vondt å høre om unge gutter som sier at de ønsker å slutte i en rebellgruppe og begynne på skolen i stedet, men ingen hjemme kan/vil betale skolepenger for dem. I frustrasjon og håpløshet fortsetter de med det levebrødet de kjenner og kan: rebellvirksomheten.
Men det er gripende og godt å høre om disse unge guttene som uttrykker et ønske om forandring, om jenter og kvinner som får hjelp, og ikke minst: de gode, tryggene mennene som jobber i CAMPS, som tiltrekker seg voldelige menn og voldsutsatte kvinner, som er brennende ildsjeler i sine lokalsamfunn og villige til å ta personlig risiko for å hjelpe de som lider både som utøvere og som overlevende av voldelig rebellvirksomhet.
Nå er det heldigvis stabilt rolig i den nord-østlige enden der sjukehuset og misjonsstasjonen ligger, så det var trygt for oss å besøke, men vestover i retning Shabunda er det fortsatt mye uroligheter.
Vi hadde med oss i bilen folk som har flykta derfra etter å ha blitt plyndra og etter at kvinner og jenter i familien har blitt plaga av rebeller...
CAMPS - prosjektet for kvinner som har overlevd seksuell vold - er til stede i Kalonge og det var sterkt å møte våre kollegaer der. Jenter og kvinner som ikke har sjangs til å komme seg til Bukavu for hjelp, ja ikke engang til sjukehuset der i det nordøstlige hjørnet av Kalonge, får hjelp av CAMPS-personalet som kommer nettopp til de landsbyene som er mest berørte.
I Mule der vi var på søndagen er det trygt på dagtid, for rebellene holder til langt borte derfra, men om nettene kommer de av og til på raid og plyndrer - de må jo ha mat! - og jenter og kvinner er redde.
Lenger vestover er redselen en del av hverdagen og overgrep altfor vanlig.
Men, som jeg har vært inne på tidligere også, det er ikke bare ofrene som lider av overgrep - det gjør utøverne også. Og grensa mellom utøver og offer kan være veldig flytende. En person som er med i en rebellgruppe kan ha blitt utsatt for vonde ting. Og så gjør det noe med en - noe vondt og skadelig - når man utsetter andre for vold og overgrep.
Folkene som jobber i CAMPS skal i første rekke hjelpe kvinner som har overlevd seksuell vold, men for mange er ikke dette bare en jobb - det er et kall, en lidenskap, en del av personligheten deres. Å hjelpe noen som lider, enten de lider på den ene eller den andre måten. Og de tiltrekker seg folk som ønsker hjelp, også rebeller som ønsker hjelp til å komme seg ut. Både voksne og barn uttrykker ønske om å slutte i rebellgruppa og begynne et fredelig, sivilt liv.
Det er gripende og vondt å høre om unge gutter som sier at de ønsker å slutte i en rebellgruppe og begynne på skolen i stedet, men ingen hjemme kan/vil betale skolepenger for dem. I frustrasjon og håpløshet fortsetter de med det levebrødet de kjenner og kan: rebellvirksomheten.
Men det er gripende og godt å høre om disse unge guttene som uttrykker et ønske om forandring, om jenter og kvinner som får hjelp, og ikke minst: de gode, tryggene mennene som jobber i CAMPS, som tiltrekker seg voldelige menn og voldsutsatte kvinner, som er brennende ildsjeler i sine lokalsamfunn og villige til å ta personlig risiko for å hjelpe de som lider både som utøvere og som overlevende av voldelig rebellvirksomhet.
 |
| Gutter og jenter som trenger trygghet og skolegang. |
No comments:
Post a Comment