Jeg har lest en artikkel om jentesoldater rundt om i verden, der bl.a. Milfrid Tonheim er intervjua om forskningsarbeid her i østlige delen av Kongo. At jenter kan være voldelige, de kan være overgripere og utføre forferdelige gjerninger mot andre - OG de kan være overlevende av forferdelige ting gjort mot dem selv. Den krever at tankestrekket utvider seg til å inneholde "både og", bort
fra "enten eller" og svart-hvitt-tenking, og minner meg om mye av det
jeg opplevde i Durban.
Her er et tre i Durban hvor de av og til sov - litt beskytta mot guttene på gata og litt beskytta mot politiet. Begge kategoriene var blant overgriperne deres. Men de var selv overgripere av og til også. Noen ganger overlevelsesvold: de beskytta seg selv og hverandre mot andre overgripere. Ei jente sa at hun alltid følte seg trygg når ei viss venninne var i nærheten, for da visste hun at ingen slemme gutter kunne komme og ta henne. Denne venninna var alltid rede til å slåss for henne og beskytte henne. Noen ganger vinningsvold: Voldelige ran for å skaffe seg penger til mat og dop. Det var ikke så populært å innrømme at man gjorde sånt i begynnelsen - det var guttenes jobb og det var mer populært å si at kjæresten min raner for å skaffe meg penger til mat og dop. Men så ble den ene etter den andre arrestert for voldelig ran, ja til og med fengsla i noen tilfeller, og så ble historiene litt mer utfyllende. Noen ganger andre typer vold: angrep på hverandre, angrep på gutter, sjalusidrama og for å stjele mat eller dop. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så at blodet rant.
Hvis masteroppgaven min hadde handla om voldskulturen blant jentene ville det blitt voldsomme saker. Samtidig blir de oftest framstilt som ofre. Og de ER virkelig ofre. Nesten alle hadde vært utsatt for seksuelt misbruk i nære relasjoner før de flykta hjemmefra. Absolutt alle hadde opplevd seksuell vold på gata. Av kompiser, av politimenn, av fremmede. Og fysisk vold. Men de er ikke tafatte ofre, de er ikke stakkarslige. De er tøffe på mange måter, inkludert på voldelige måter. Og de er også selv voldelige mot andre, og ofte mot dem som er svakere enn dem selv - slik de selv oftest er svakere enn de som er voldelige mot dem.
I denne gjengen på gata i Durban var det heldigvis ikke skytevåpen. Flytter man fokuset til jentesoldatene i Kongo, så inkluderer det bruk av skytevåpen. Og overgrepene blir enda grovere. (Men for den som utfører det vonde, så kan faktisk vold og drap utført med nevemakt, kniv, knust flaske e.l. være vel så ødeleggende for ens indre som det man utfører med skytevåpen. Med skytevåpen kan det være en viss avstand mellom en selv og offeret, men med knyttneve og kniv er det to kropper som er tvinna sammen i slåsskamp og vold, man kjenner smaken av dens andre svette og blod. Man ødelegger noe vesentlig i sitt indre menneske når overgrepet foregår så tett innpå en selv.)
Så er vi her i Sør-Kivu. Langt unna gata i Durban. En annerledes kontekst. En annerledes vold. Væpna grupper som herjer i skogene. Unge jenter og unge gutter rekrutteres - noen frivillig andre under tvang/bortføring. Jentene havner ofte i to kategorier. Ei jente framstilles i noen sammenhenger som ei jente som har overlevd seksuell vold i krig og får behandling som det. Akkurat samme jenter framstilles i andre sammenhenger som soldater, og får oppfølging som det (dvs demobilisering). Og begge deler er sant. Bortsett fra at begge deler er ufullstendige sannheter. Virkeligheten er mer kompleks enn "enten eller". Og de er traumatiskerte av begge deler.
Jeg har skrevet tidligere at det kan være vel så ødeleggende å selv gjøre noe forferdelig mot andre som å bli gjort noe forferdelig imot selv av andre. Det å gjøre noe fælt mot et annet menneske er veldig skadelig for den som gjør det. Traumet kan være vel så dypt og vanskelig å bli legt for. Å tilgi seg selv er vanskelig. Å bli tilgitt av andre er vanskelig.
Og det jeg ser her i østlige Sør-Kivu bekrefter nettopp det. Jeg har mange ganger blitt slått av kvinnenes ufattelige evne til glede, håp og liv etter alt de har overlevd av seksuell vold og andre overgrep og tragedier. De går på med liv og lyst for å lære seg et eller annet håndverk. De brenner for at barna deres skal få gå på skolen. De er modige og taleføre. De ler høyt, og synger enda høyere. De priser Gud, og de arbeider flittig for sitt daglige brød.
Men de jentene som har en mer komplisert historie, som har overlevd fryktelige ting som har vært gjort mot dem, men som også har vært aktiv i væpna grupper og gjort forferdelige ting mot andre - noen av dem har en atskillig lengre og tyngre vei å gå for å finne fred med seg selv og sine medmennesker, med å klare å holde fast på en jobb eller et opplæringsprogram. De minner mer om jentene på gata i Durban som satt fast i sitt selvødeleggende livsmønster. Det er ikke like mange lysglimt av håp og glede å spore i ansiktene deres. De jentene som ikke "bare" er et offer i krig men som også er overgriper ler ikke så helhjertet, de synger ikke så jublende. Skadene er vanskeligere.
Også for dem finnes det håp. Også for dem finnes det tilgivelse og fred. Om dine synder er røde som purpur skal de bli hvite som snø. Det er vanskeligere, men også for dem er det mulig å leve videre, å vise omsorg for familiemedlemmer og andre, å arbeide, å synge. Dette er en av grunnene til at det er viktig at prosjektet for mindreårige som har vært soldater, både jenter og gutter, fortsetter og videreutvikles og forbedres og når ut til disse jentene.
Her er et tre i Durban hvor de av og til sov - litt beskytta mot guttene på gata og litt beskytta mot politiet. Begge kategoriene var blant overgriperne deres. Men de var selv overgripere av og til også. Noen ganger overlevelsesvold: de beskytta seg selv og hverandre mot andre overgripere. Ei jente sa at hun alltid følte seg trygg når ei viss venninne var i nærheten, for da visste hun at ingen slemme gutter kunne komme og ta henne. Denne venninna var alltid rede til å slåss for henne og beskytte henne. Noen ganger vinningsvold: Voldelige ran for å skaffe seg penger til mat og dop. Det var ikke så populært å innrømme at man gjorde sånt i begynnelsen - det var guttenes jobb og det var mer populært å si at kjæresten min raner for å skaffe meg penger til mat og dop. Men så ble den ene etter den andre arrestert for voldelig ran, ja til og med fengsla i noen tilfeller, og så ble historiene litt mer utfyllende. Noen ganger andre typer vold: angrep på hverandre, angrep på gutter, sjalusidrama og for å stjele mat eller dop. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så at blodet rant.
Hvis masteroppgaven min hadde handla om voldskulturen blant jentene ville det blitt voldsomme saker. Samtidig blir de oftest framstilt som ofre. Og de ER virkelig ofre. Nesten alle hadde vært utsatt for seksuelt misbruk i nære relasjoner før de flykta hjemmefra. Absolutt alle hadde opplevd seksuell vold på gata. Av kompiser, av politimenn, av fremmede. Og fysisk vold. Men de er ikke tafatte ofre, de er ikke stakkarslige. De er tøffe på mange måter, inkludert på voldelige måter. Og de er også selv voldelige mot andre, og ofte mot dem som er svakere enn dem selv - slik de selv oftest er svakere enn de som er voldelige mot dem.
I denne gjengen på gata i Durban var det heldigvis ikke skytevåpen. Flytter man fokuset til jentesoldatene i Kongo, så inkluderer det bruk av skytevåpen. Og overgrepene blir enda grovere. (Men for den som utfører det vonde, så kan faktisk vold og drap utført med nevemakt, kniv, knust flaske e.l. være vel så ødeleggende for ens indre som det man utfører med skytevåpen. Med skytevåpen kan det være en viss avstand mellom en selv og offeret, men med knyttneve og kniv er det to kropper som er tvinna sammen i slåsskamp og vold, man kjenner smaken av dens andre svette og blod. Man ødelegger noe vesentlig i sitt indre menneske når overgrepet foregår så tett innpå en selv.)
Så er vi her i Sør-Kivu. Langt unna gata i Durban. En annerledes kontekst. En annerledes vold. Væpna grupper som herjer i skogene. Unge jenter og unge gutter rekrutteres - noen frivillig andre under tvang/bortføring. Jentene havner ofte i to kategorier. Ei jente framstilles i noen sammenhenger som ei jente som har overlevd seksuell vold i krig og får behandling som det. Akkurat samme jenter framstilles i andre sammenhenger som soldater, og får oppfølging som det (dvs demobilisering). Og begge deler er sant. Bortsett fra at begge deler er ufullstendige sannheter. Virkeligheten er mer kompleks enn "enten eller". Og de er traumatiskerte av begge deler.
Jeg har skrevet tidligere at det kan være vel så ødeleggende å selv gjøre noe forferdelig mot andre som å bli gjort noe forferdelig imot selv av andre. Det å gjøre noe fælt mot et annet menneske er veldig skadelig for den som gjør det. Traumet kan være vel så dypt og vanskelig å bli legt for. Å tilgi seg selv er vanskelig. Å bli tilgitt av andre er vanskelig.
Og det jeg ser her i østlige Sør-Kivu bekrefter nettopp det. Jeg har mange ganger blitt slått av kvinnenes ufattelige evne til glede, håp og liv etter alt de har overlevd av seksuell vold og andre overgrep og tragedier. De går på med liv og lyst for å lære seg et eller annet håndverk. De brenner for at barna deres skal få gå på skolen. De er modige og taleføre. De ler høyt, og synger enda høyere. De priser Gud, og de arbeider flittig for sitt daglige brød.
Men de jentene som har en mer komplisert historie, som har overlevd fryktelige ting som har vært gjort mot dem, men som også har vært aktiv i væpna grupper og gjort forferdelige ting mot andre - noen av dem har en atskillig lengre og tyngre vei å gå for å finne fred med seg selv og sine medmennesker, med å klare å holde fast på en jobb eller et opplæringsprogram. De minner mer om jentene på gata i Durban som satt fast i sitt selvødeleggende livsmønster. Det er ikke like mange lysglimt av håp og glede å spore i ansiktene deres. De jentene som ikke "bare" er et offer i krig men som også er overgriper ler ikke så helhjertet, de synger ikke så jublende. Skadene er vanskeligere.
Også for dem finnes det håp. Også for dem finnes det tilgivelse og fred. Om dine synder er røde som purpur skal de bli hvite som snø. Det er vanskeligere, men også for dem er det mulig å leve videre, å vise omsorg for familiemedlemmer og andre, å arbeide, å synge. Dette er en av grunnene til at det er viktig at prosjektet for mindreårige som har vært soldater, både jenter og gutter, fortsetter og videreutvikles og forbedres og når ut til disse jentene.
No comments:
Post a Comment