For en fantatisk fest vi var med på på mandag! Den formelle innvielsen ble et eneste langt festmaraton, med sprudlende og jublende glede!
Et av mine høydepunkt var å få treffe denne lille fine jenta som var den aller første som ble født på sjukehuset (i november i fjor, da driften starta):
Hun heter "Mor til hvitinger", og er ei tillitsfull og god lita jente.
Den nasjonale helsekoordinatoren i CELPA var så beveget at han gråt da han talte (se bildet under) og fortalte fra da han kom på oppfølgingsbesøk under byggeprosessen. Bygget var nesten ferdig, men ikke helt, og det var ikke noe utstyr der ennå. Da kom folk til ham med ei dame som var i fødsel men som hadde en komplisert fødsel og trengte keisersnitt. Det var ingen skalpell der, og ikke noe annet som kunne hjelpe ham til å utføre keisersnitt, så han måtte bare sende dem videre til nærmeste sjukehus (kanskje 10 timers gange derfra), og de bar dama på ei båre. Etterpå fikk han vite at dama og barnet hadde dødd.
Et hjerteskjærende minne fra hvordan ting har vært der i Nindja. Skulle alle som hadde opplevd å miste noen - i fødsel, eller skade eller sykdom - fordi det ikke var noen lege i nærheten fortalt sin historie hadde vi nok fortsatt vært der. Men det faktum at situasjonen ikke lenger er slik - at nå er sjukehuset der, med ei dyktig jordmor og en erfaren lege, med skalpell og desinfeksjonsutstyr og mye mer - gjorde gleden dessto større.
Fra morgenen av, mens folk fortsatt drev og kom, underholdte tre karer med ropert fra den nybygde scena, godt hjulpet av bandet, og stemningen var i hundre.
To kor (begge med rosa kordrakter! What a coincident!) hadde lagd flere sanger hver til anledningen. Tekster og melodier, flerstemt og med koreografi. De jubla med flagg og andre rekvisitter og hadde en kjempeflott forestilling der de sang om sjukehuset, om legen, om Kommedal, om Ingrid, om kirkeleder Biumba, om kvinnene som føder, og mye mer.
Det var flere tusen folk til stede. Noen kom marsjerende og syngende om morgenen: "vi går til sjukehuset i Nindja, vi går til sjukehuset i Nindja". Jeg hadde fortsatt pysjamas på meg da, så det var det første anslaget av glede og jubel for meg den morgenen, og derfra bare fortsatte det i samme stimen. Gledessang på gledessang, og gledestale på gledestale. Han fyren i rosa skjorte som dere ser på bildet lengre opp der helsekoordinatoren taler var journalist fra IBRA radio og fikk tatt opp både sang og taler, og i dag forteller folk at de har hørt meg synge og tale på radioen. Jeg var nemlig også så glad at jeg måtte begynne med en sang, før jeg fortsatte med å takke de forskjellige involverte i byggeprosessen.
Omsider var stunden moden for å klippe snora og offisielt proklamere sjukehuset for åpnet. Passende nok med kirurgsaks! Den nasjonale lederen for kirka hadde æren av å klippe. Til høyre i bildet med svart jakke er sjukehusdirektøren. En kjempedyktig og uredd lege som gjør en stor innsats for lokalsamfunnet. Han er villig til å bo og arbeide der - et område uten telefondekning og med familien igjen i Bukavu - og har jobba i områder med rebellvirksomhet tidligere, så i stedet for å flykte da det var skyting og rebellaktiviteter i vinter/vår, forhandla han i stedet med alle sider og fikk alle til å gå med på å ikke skade sjukehuset. Rett mann på rett plass!
Så nå ønsker vi alt godt til sjukehuspersonalet, til kvinnene som føder og barna som blir født, og alle som får hjelp med sjukdommer og skader.
Et av mine høydepunkt var å få treffe denne lille fine jenta som var den aller første som ble født på sjukehuset (i november i fjor, da driften starta):
Hun heter "Mor til hvitinger", og er ei tillitsfull og god lita jente.
Den nasjonale helsekoordinatoren i CELPA var så beveget at han gråt da han talte (se bildet under) og fortalte fra da han kom på oppfølgingsbesøk under byggeprosessen. Bygget var nesten ferdig, men ikke helt, og det var ikke noe utstyr der ennå. Da kom folk til ham med ei dame som var i fødsel men som hadde en komplisert fødsel og trengte keisersnitt. Det var ingen skalpell der, og ikke noe annet som kunne hjelpe ham til å utføre keisersnitt, så han måtte bare sende dem videre til nærmeste sjukehus (kanskje 10 timers gange derfra), og de bar dama på ei båre. Etterpå fikk han vite at dama og barnet hadde dødd.
Et hjerteskjærende minne fra hvordan ting har vært der i Nindja. Skulle alle som hadde opplevd å miste noen - i fødsel, eller skade eller sykdom - fordi det ikke var noen lege i nærheten fortalt sin historie hadde vi nok fortsatt vært der. Men det faktum at situasjonen ikke lenger er slik - at nå er sjukehuset der, med ei dyktig jordmor og en erfaren lege, med skalpell og desinfeksjonsutstyr og mye mer - gjorde gleden dessto større.
To kor (begge med rosa kordrakter! What a coincident!) hadde lagd flere sanger hver til anledningen. Tekster og melodier, flerstemt og med koreografi. De jubla med flagg og andre rekvisitter og hadde en kjempeflott forestilling der de sang om sjukehuset, om legen, om Kommedal, om Ingrid, om kirkeleder Biumba, om kvinnene som føder, og mye mer.
Det var flere tusen folk til stede. Noen kom marsjerende og syngende om morgenen: "vi går til sjukehuset i Nindja, vi går til sjukehuset i Nindja". Jeg hadde fortsatt pysjamas på meg da, så det var det første anslaget av glede og jubel for meg den morgenen, og derfra bare fortsatte det i samme stimen. Gledessang på gledessang, og gledestale på gledestale. Han fyren i rosa skjorte som dere ser på bildet lengre opp der helsekoordinatoren taler var journalist fra IBRA radio og fikk tatt opp både sang og taler, og i dag forteller folk at de har hørt meg synge og tale på radioen. Jeg var nemlig også så glad at jeg måtte begynne med en sang, før jeg fortsatte med å takke de forskjellige involverte i byggeprosessen.
Omsider var stunden moden for å klippe snora og offisielt proklamere sjukehuset for åpnet. Passende nok med kirurgsaks! Den nasjonale lederen for kirka hadde æren av å klippe. Til høyre i bildet med svart jakke er sjukehusdirektøren. En kjempedyktig og uredd lege som gjør en stor innsats for lokalsamfunnet. Han er villig til å bo og arbeide der - et område uten telefondekning og med familien igjen i Bukavu - og har jobba i områder med rebellvirksomhet tidligere, så i stedet for å flykte da det var skyting og rebellaktiviteter i vinter/vår, forhandla han i stedet med alle sider og fikk alle til å gå med på å ikke skade sjukehuset. Rett mann på rett plass!
Så nå ønsker vi alt godt til sjukehuspersonalet, til kvinnene som føder og barna som blir født, og alle som får hjelp med sjukdommer og skader.
2 comments:
Fantastisk!
Bare helt nydelig fantastisk ��
Post a Comment