Sunday, January 24, 2016

Kvinnene i avsidesliggende landsbyer med mye væpna aktivitet

Det har vært ei uke med lange dager og mye som har skjedd, og jeg har mye å fortelle og vet ikke hva jeg skal begynne med, men tror rett og slett jeg vil begynne med det som ligger lengst oppe i hjertet: arbeidet for og med kvinner som har overlevd seksuell vold og mot seksuell vold. Det er både en smerte og et privilegium å få være en liten del av dette arbeidet.

Det er et titalls aktive væpna grupper bare her i provinsen Sør-Kivu, og mange av dem holder til i forskjellige områder i Shabunda - områder som er vanskelig tilgjengelige, ja nesten umulig. De som arbeider der kjører en dag eller to i bil på forferdelige veier og fortsetter så kanskje en dag på motorsykkel. Det er ikke rart at det er her det er mye herjinger, for det er ikke lett verken for den nasjonale eller den internasjonale hæren å nå inn dit og stoppe de væpna gruppene. Og hjelp finnes det også lite av, fordi det er så vanskelig å komme seg til de forskjellige stedene. Men - vi har noen ildsjeler! Og de er der - til stede.

Så mange kvinner kommer til dem. Jungeltelegrafen går. En kvinne har hørt fra venninna si at det var godt å komme og snakke, at venninna fikk hjelp, så nå tør også hun å komme og fortelle. Mange var ute på åkrene. Dyrka mat. Så kommer de væpna mennene. Noen gjør seg ferdige der og da - hele gruppa med menn. Andre tar med seg kvinnene på skogen og holder dem der i fangenskap i noen uker eller måneder.

Flere forteller om selvmordstanker.

Men så får de hjelp. Den enkelte blir hørt og sett. Og får bekreftelse på at de er fortsatt hele mennesker. Og så finner de hverandre, kommer sammen i grupper, ser at det er ikke bare meg, kjenner på et fellesskap. Og styrkes av det.

Noen av de unge jentene får hjelp til å komme tilbake på skolen, etter lange fravær etter de traumatiserende opplevelsene. Så fortsetter skolegangen.

Livet går videre.

Og landsbyen får hjelp til å forstå, ta imot og ta seg av. Noen av disse kvinnene sammen med andre kvinner danner team som underviser landsbybefolkningen. Målet er å redusere den seksuelle volden, og å redusere stigmatiseringen. På bildet under ser dere en gruppe slike landsbyundervisere:


Modige kvinner som snakker om noe vanskelig i mange fora.

I ufattelig avsidesliggende landsbyer, nesten umulig å komme seg til. Midt i de væpna aktivitetene. Dit hvor ingen hjelpeorganisasjoner kommer. Dit hvor ingen nyhetsbyråer kommer. Der de kvinnene som trenger det mest men som har fått minst hjelp er.

Tenk at der får vi være med å hjelpe. Og den hjelpen multipliserer seg når kvinnene finner hverandre og hjelper hverandre. Dette er et stort bønneemne og et stort takkeemne på en gang.

Tuesday, January 19, 2016

To nasjonalhelter hedret i helga

I helga var det intet mindre enn to nasjonalhelter og landsfedre som ble hedret og minnet her i Kongo: 16. januar var det 15 år siden tidligere president Laurent Kabila ble drept og 17. januar var det 55 år siden landets første statsminister, Patrice Lumumba ble drept.

Da vi var i Kinshasa, besøkte vi mausoleet/minnesmerket til Mzee Kabila, sammen med pastor Kombe:

"Svik aldri Kongo"


Seks hender symboliserer seks land som hjalp Kabila: Burundi, Rwanda, Uganda,  Zimbabwe, Angola og Namibia


Han begynte som president 17. mai (som derfor er en festdag her også!) 1997, etter Mobutus mangeårige diktatur. Han feires fortsatt som en frigjøringshelt. En gang i tiden var Che Guevara her i Kongo, og da var visst Laurent Kabila den lederen han så mest potensiale i, selv om han også syntes han var slapp og udisplinert... Kabila ble drept av en av vaktene sine, og det er vel ingen som helt vet hva som skjedde eller hvem som stod bak, selv om flere ble henrettet da og flere fortsatt sitter fengslet i dag.

Kabila var "lumumbist", og Lumumba selv ble altså drept 40 år minus 1 dag før ham. Lumumba var den store uavhengighetslederen og er en frigjøringshelt av dimensjoner. Antakelig stod belgisk og amerikansk etterretning bak drapet på ham. Han finnes det ingen hedersgrav for, for liket ble løst opp i svovelsyre... Ingen pen historie! En i det internasjonale samfunnet som prøvde å hjelpe Kongo på den tida var daværende Generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, som døde i en flystyrt noen måneder senere nettopp på vei til fredsforhandlinger i Kongo - også hans død spekuleres det mye i hvem som stod bak, og antakelig var det ikke bare en uskyldig flystyrt...

Det fysiske livet kan mennesker ta av hverandre, men ingen kan kvele tanker og ideer, og Lumumba er fortsatt en helt. Hovedgata her i Bukavu er oppkalt etter ham, og mange andre hovedgater, jeg vil tro i de fleste byer i Kongo.

Apropos tanker og ideer som ikke kan kveles: i helga ble en universell helt hedret og minnet også - Martin Luther King Jr! Han ble født 15. januar 1929 (mye hyggeligere å minnes noens fødsel enn død!) og i går (mandag) var det MLK Day i USA. Facebook var ganske full av MLK-sitater, og jeg leste alt jeg kom over. Her er noen av mine favoritter:

"The time is always right to do what is right."
"Life's most persistent and urgent question is, 'What are you doing for others?' "
"Darkness cannot drive out darkness; only light can do that. Hate cannot drive out hate; only love can do that."
"Our lives begin to end the day we become silent about things that matter."
"I have decided to stick with love. Hate is too great a burden to bear."



Tiden er alltid inne til å gjøre det som er rett!


Wednesday, January 13, 2016

Uttrykk, språkbruk, døvhet, skapende kommunikasjon

Jeg fikk tilbakemelding på språkbruken i forrige bloggpost: uttrykket "døvstumme" er ikke lenger noe man bruker i Norge, men bare "døve". En person som er døv har kanskje ikke lært å snakke, men taleorganene er fortsatt intakt. Her lærte jeg noe nytt - og noe viktig! Lyder og tegn er ikke det samme som stumhet. Jeg kunne ikke vært mer enig, og det er kunnskapsløshet som gjorde at jeg brukte det utdaterte uttrykket. Min opplevelse var jo nettopp det: tegn er ikke stumhet. Ungdommene i Mambasa kommuniserte jo så tydelig og så sterkt! Både i sangen, i teaterstykket, og i den uformelle livlige samtalen etterpå mens vi spiste kjøtt og drakk brus. Så nå har jeg endra tittelen til forrige blogginnlegg til "De døves uttrykksfulle sang". Ikke bare er det mer språklig/språkpolitisk korrekt, det er også sannere mot opplevelsen.

Ord, språk og språkbruk er viktig. Det skaper assosiasjoner til historiske hendelser som påvirker oss fortsatt i dag (f.eks. ord som en gang i historien var de eneste man kjente til, men som i dag knyttes tett til rasisme eller undertrykking, sånn som nigger i USA og kaffir i Sør-Afrika, som er totalt uakseptabelt å bruke, ikke minst fordi de gruppene fortsatt lever i de sosio-økonomiske og politiske konsekvensene av undertrykkinga og mange vil si fortsatt er undertrykt). Ord og språk skaper også holdninger, til en selv og til andre. Hva gjør det f.eks. at "chicks", altså hønebaby, brukes om jenter generelt, mens hvis man sier det om en mann er det en kjempefornærmelse fordi det betyr at han er svak, feig, pipete, osv?


I bistandsmiljøet er det lett å gå i en "tabloid-felle". Å snakke om "voldtatte kvinner" er så mye enklere og kjappere enn "kvinner som har overlevd seksuell vold", for eksempel. Men vi vil ikke lenger snakke om "victims", vi arbeider med "survivors". Som ikke bare er passive mottakere av det fæle som har skjedd dem, men som er aktive overlevere. Ja, noen er dypt deprimerte, langt nede, og oppfører seg nå tilsynelatende passivt (det er også en overlevelsesstrategi), men mange er vokale og sterke og har livshåp og livsvilje. Og de fleste kan komme dit med litt hjelp av sine medsøstre og andre.

Not to mention fattige og fattigdom. Det vil bli tungvint om man skal ta med en halv sides avhandling om kolonialisme, undertrykking, skjev maktfordeling, den udemokratiske Verdens handelsorganisasjon, Vesten og Nords framferd i Østen og Sør, korrupsjon, maktmisbruk +++ hver gang man skal snakke om en fattig person i Kongo... Men bildet over om "you throw like a girl" har et poeng. Av og til er det verdt å ta med en halv sides forklaring eller mer. Og alltid er det viktig å være villig til å lære. Jeg har lært om et ord som ikke brukes mer. Og at å være døv ikke betyr at man er stum. Jeg så jo selv hvordan de døve i Mambasa uttrykte seg sterkt. En annen dag kan det være et annet ord eller uttrykk. Jeg er glad for innspill! Det er slik verden går framover. Litt mindre kunnskapsløshet hver dag.

Monday, January 11, 2016

De døves uttrykksfulle sang

Det nye året ble starta med tur til Mambasa, og her driver noen ildsjeler skole for døve! På bildet under er alle elevene og lærerne samla, pluss LG og meg (til venstre), Scott og pastor Mubake (ytterst til høyre).


De hadde nyttårsfest med sang og teater. Det var så spesielt når de "sang" med tegnspråk! Et bilde klarer ikke å gjengi hvordan det var, men... her ser dere er bilde fra en av sangene:


Lederen for skolen tolka for oss som ikke kan døvespråk, og sangen handla om å gå til Gud med alle vansker, å ikke gi opp, og å takke Gud som er god.

Noen av de døve elevene hadde et teaterstykke om hvordan det er å vokse opp som døvt barn i familie med hørende søsken. Det døve barnet blir nekta mat, mens de hørende barna får. Det døve barnet blir ikke betalt skolepenger for, men de hørende barna blir. Egenerfarte opplevelser. En høytstående representant for myndighetene var til stede og sa i talen sin etterpå at teaterstykket hadde grepet ham - ingen velger hvordan man blir født, og den forskjellsbehandlingen de døve opplever i familiene sine er urettferdig.



Lærerne arbeider frivillig og får ingen lønn, men allikevel har de drevet skolen i flere år! De drømmer om bedre skolelokaler, og kanskje til og med internat for døve barn som bor for langt utenfor byen til å gå fram og tilbake hver dag. På bildet under får lærerne en liten påskjønnelse av Christina. Virkelig gripende å se hvor hengivne de er til de døve barna. At de i et fattig område som Mambasa, Ituri, DRC er villige til å arbeide uten å få noe materielt eller spiselig tilbake.


Etter seremonien med taler, sang og teater var det nyttårsfestmåltid med brus til alle og kjøtt til alle! Og "høylytte" samtaler ;) God stemning!




Wednesday, January 06, 2016

Nyttårsfestreise

For ei herlig nyttårshelg vi har bak oss! I år var nyttår virkelig spesiell.

Om kvelden nyttårsdagen kom vi fram til Mambasa, der en ring glade, gjestfrie folk satt ute under stjernehimmelen i lykta av ei parafinlampe tok i mot oss. Afrikalydene, varmen, bekmørket, stjernehimmelen og parafinlampa - du kan ikke få det mer idyllisk og eventyrlig enn dette!



Vi hadde kjørt gjennom landsby på landsby med feirende og dansende pygmeer med pynt og fjær på hodet! Selv om vi hadde lagt oss tidlig nyttårsaften, ble nyttårsfeiringa på nyttårsdagen dessto mer eksotisk.

Vi kjørte også igjennom skiftende landskap, fra savanner til mer og mer palmer og regnskog. Sola sank lavere og lavere, og landskapet lyste mer og mer gyllent.







Da vi omsider kom fram, ble vi møtt med varme klemmer og festmåltid under stjernehimmelen.



For en god start på 2016! Må året by på mer vakker natur, mer varme klemmer og mer velsmakende mat!

Jeg håper å skrive mer om opplevelsene fra jule- og nyttårsturen vår til Ituri snart, inkl arbeidet vi så og de gode folkene vi besøkte (takk til Christina og Scott!).