Jeg fikk tilbakemelding på språkbruken i forrige bloggpost: uttrykket "døvstumme" er ikke lenger noe man bruker i Norge, men bare "døve". En person som er døv har kanskje ikke lært å snakke, men taleorganene er fortsatt intakt. Her lærte jeg noe nytt - og noe viktig! Lyder og tegn er ikke det samme som stumhet. Jeg kunne ikke vært mer enig, og det er kunnskapsløshet som gjorde at jeg brukte det utdaterte uttrykket. Min opplevelse var jo nettopp det: tegn er ikke stumhet. Ungdommene i Mambasa kommuniserte jo så tydelig og så sterkt! Både i sangen, i teaterstykket, og i den uformelle livlige samtalen etterpå mens vi spiste kjøtt og drakk brus. Så nå har jeg endra tittelen til forrige blogginnlegg til "De døves uttrykksfulle sang". Ikke bare er det mer språklig/språkpolitisk korrekt, det er også sannere mot opplevelsen.
Ord, språk og språkbruk er viktig. Det skaper assosiasjoner til historiske hendelser som påvirker oss fortsatt i dag (f.eks. ord som en gang i historien var de eneste man kjente til, men som i dag knyttes tett til rasisme eller undertrykking, sånn som nigger i USA og kaffir i Sør-Afrika, som er totalt uakseptabelt å bruke, ikke minst fordi de gruppene fortsatt lever i de sosio-økonomiske og politiske konsekvensene av undertrykkinga og mange vil si fortsatt er undertrykt). Ord og språk skaper også holdninger, til en selv og til andre. Hva gjør det f.eks. at "chicks", altså hønebaby, brukes om jenter generelt, mens hvis man sier det om en mann er det en kjempefornærmelse fordi det betyr at han er svak, feig, pipete, osv?
I bistandsmiljøet er det lett å gå i en "tabloid-felle". Å snakke om "voldtatte kvinner" er så mye enklere og kjappere enn "kvinner som har overlevd seksuell vold", for eksempel. Men vi vil ikke lenger snakke om "victims", vi arbeider med "survivors". Som ikke bare er passive mottakere av det fæle som har skjedd dem, men som er aktive overlevere. Ja, noen er dypt deprimerte, langt nede, og oppfører seg nå tilsynelatende passivt (det er også en overlevelsesstrategi), men mange er vokale og sterke og har livshåp og livsvilje. Og de fleste kan komme dit med litt hjelp av sine medsøstre og andre.
Not to mention fattige og fattigdom. Det vil bli tungvint om man skal ta med en halv sides avhandling om kolonialisme, undertrykking, skjev maktfordeling, den udemokratiske Verdens handelsorganisasjon, Vesten og Nords framferd i Østen og Sør, korrupsjon, maktmisbruk +++ hver gang man skal snakke om en fattig person i Kongo... Men bildet over om "you throw like a girl" har et poeng. Av og til er det verdt å ta med en halv sides forklaring eller mer. Og alltid er det viktig å være villig til å lære. Jeg har lært om et ord som ikke brukes mer. Og at å være døv ikke betyr at man er stum. Jeg så jo selv hvordan de døve i Mambasa uttrykte seg sterkt. En annen dag kan det være et annet ord eller uttrykk. Jeg er glad for innspill! Det er slik verden går framover. Litt mindre kunnskapsløshet hver dag.
Ord, språk og språkbruk er viktig. Det skaper assosiasjoner til historiske hendelser som påvirker oss fortsatt i dag (f.eks. ord som en gang i historien var de eneste man kjente til, men som i dag knyttes tett til rasisme eller undertrykking, sånn som nigger i USA og kaffir i Sør-Afrika, som er totalt uakseptabelt å bruke, ikke minst fordi de gruppene fortsatt lever i de sosio-økonomiske og politiske konsekvensene av undertrykkinga og mange vil si fortsatt er undertrykt). Ord og språk skaper også holdninger, til en selv og til andre. Hva gjør det f.eks. at "chicks", altså hønebaby, brukes om jenter generelt, mens hvis man sier det om en mann er det en kjempefornærmelse fordi det betyr at han er svak, feig, pipete, osv?
I bistandsmiljøet er det lett å gå i en "tabloid-felle". Å snakke om "voldtatte kvinner" er så mye enklere og kjappere enn "kvinner som har overlevd seksuell vold", for eksempel. Men vi vil ikke lenger snakke om "victims", vi arbeider med "survivors". Som ikke bare er passive mottakere av det fæle som har skjedd dem, men som er aktive overlevere. Ja, noen er dypt deprimerte, langt nede, og oppfører seg nå tilsynelatende passivt (det er også en overlevelsesstrategi), men mange er vokale og sterke og har livshåp og livsvilje. Og de fleste kan komme dit med litt hjelp av sine medsøstre og andre.
Not to mention fattige og fattigdom. Det vil bli tungvint om man skal ta med en halv sides avhandling om kolonialisme, undertrykking, skjev maktfordeling, den udemokratiske Verdens handelsorganisasjon, Vesten og Nords framferd i Østen og Sør, korrupsjon, maktmisbruk +++ hver gang man skal snakke om en fattig person i Kongo... Men bildet over om "you throw like a girl" har et poeng. Av og til er det verdt å ta med en halv sides forklaring eller mer. Og alltid er det viktig å være villig til å lære. Jeg har lært om et ord som ikke brukes mer. Og at å være døv ikke betyr at man er stum. Jeg så jo selv hvordan de døve i Mambasa uttrykte seg sterkt. En annen dag kan det være et annet ord eller uttrykk. Jeg er glad for innspill! Det er slik verden går framover. Litt mindre kunnskapsløshet hver dag.
No comments:
Post a Comment