Kvinnene i avsidesliggende landsbyer med mye væpna aktivitet

Det har vært ei uke med lange dager og mye som har skjedd, og jeg har mye å fortelle og vet ikke hva jeg skal begynne med, men tror rett og slett jeg vil begynne med det som ligger lengst oppe i hjertet: arbeidet for og med kvinner som har overlevd seksuell vold og mot seksuell vold. Det er både en smerte og et privilegium å få være en liten del av dette arbeidet.

Det er et titalls aktive væpna grupper bare her i provinsen Sør-Kivu, og mange av dem holder til i forskjellige områder i Shabunda - områder som er vanskelig tilgjengelige, ja nesten umulig. De som arbeider der kjører en dag eller to i bil på forferdelige veier og fortsetter så kanskje en dag på motorsykkel. Det er ikke rart at det er her det er mye herjinger, for det er ikke lett verken for den nasjonale eller den internasjonale hæren å nå inn dit og stoppe de væpna gruppene. Og hjelp finnes det også lite av, fordi det er så vanskelig å komme seg til de forskjellige stedene. Men - vi har noen ildsjeler! Og de er der - til stede.

Så mange kvinner kommer til dem. Jungeltelegrafen går. En kvinne har hørt fra venninna si at det var godt å komme og snakke, at venninna fikk hjelp, så nå tør også hun å komme og fortelle. Mange var ute på åkrene. Dyrka mat. Så kommer de væpna mennene. Noen gjør seg ferdige der og da - hele gruppa med menn. Andre tar med seg kvinnene på skogen og holder dem der i fangenskap i noen uker eller måneder.

Flere forteller om selvmordstanker.

Men så får de hjelp. Den enkelte blir hørt og sett. Og får bekreftelse på at de er fortsatt hele mennesker. Og så finner de hverandre, kommer sammen i grupper, ser at det er ikke bare meg, kjenner på et fellesskap. Og styrkes av det.

Noen av de unge jentene får hjelp til å komme tilbake på skolen, etter lange fravær etter de traumatiserende opplevelsene. Så fortsetter skolegangen.

Livet går videre.

Og landsbyen får hjelp til å forstå, ta imot og ta seg av. Noen av disse kvinnene sammen med andre kvinner danner team som underviser landsbybefolkningen. Målet er å redusere den seksuelle volden, og å redusere stigmatiseringen. På bildet under ser dere en gruppe slike landsbyundervisere:

Modige kvinner som snakker om noe vanskelig i mange fora.

I ufattelig avsidesliggende landsbyer, nesten umulig å komme seg til. Midt i de væpna aktivitetene. Dit hvor ingen hjelpeorganisasjoner kommer. Dit hvor ingen nyhetsbyråer kommer. Der de kvinnene som trenger det mest men som har fått minst hjelp er.

Tenk at der får vi være med å hjelpe. Og den hjelpen multipliserer seg når kvinnene finner hverandre og hjelper hverandre. Dette er et stort bønneemne og et stort takkeemne på en gang.