"Veien" til Kitutu

Dagene flyr og det skjer så mye og jeg henger etter med mange ting – deriblant å fortelle fra turen til Kitutu. Så nå må jeg bare skrive noen ord. Noe av det som gjør det vanskelig å skrive er at jeg opplevde så mye og det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Jeg tror jeg begynner med kjøreturen - rett og slett fordi den setter ting litt i perspektiv, og vil være en hjelp til å forstå hvilke forhold de jobber under i Kitutu og hvilken bragd det er alt de får til.  

Kjøreturen til Kitutu gikk i grunnen veldig bra (bortsett fra på slutten da det begynte å regne, men jeg må skrive en hel bok bare fra denne ene turen om jeg skal fortelle alt, så dere får bare leve i uvitenhet, så forteller jeg litt om turen tilbake fra Kitutu her istedet). Men mens vi var i Kitutu regna det tett, og veien tilbake ble uframkommelig. Vi var spente på om vi måtte bli der lengre og vente på tørkevær, men siste morgenen stoppa regnet, og sola stekte som bare det og tørka opp gjørmen, så på ettermiddagen la vi i vei. Mesteparten av veien var i kjørbar stand igjen, så selv om det gikk sakte, gikk det definitivt framover. Men noen enorme "hull" av gjørme med uviss dybde møtte oss, og vi satte oss fast og måtte trekkes opp mer enn en gang.

Første gang var her:

Lastebilen som står på tørr grunn (med oransje førerhus) hadde satt seg fast først. Så kom to landcruisere med en stortingspolitiker i motsatt kjøreretning og dro opp lastebilen. Så kjørte de to landcruiserne til stortingspolitikeren i vei, og kjørte seg fast, så en av lastebilene som fortsatt stod på denne siden dro dem opp.  Så kjørte denne lastebilen i vei, og kjørte seg fast, og her er de i ferd med å feste kjetting slik at den lastebilen som står på tørr grunn dro den opp. Mennene nærmest svømte bort til lastebilen for å feste kjettingen, og de som jobbet nede i gjørmen hadde gjørme bokstavelig talt fra toppen av hodet og ned under fotsålen. 

Vi kjørte i to biler. "Vi" er en hjelpeorganisasjon som jeg var så heldig å få skyss med, Flyktningehjelpen. Hjelpeorganisasjoner kjører alltid i kolonne, dvs de er alltid minst to biler i følge. Det er delvis av sikkerhetsgrunner, men det handler også om å øke sjansen for å komme fram rent praktisk. Om én sitter fast, kan den andre dra. Det skjedde et par ganger på denne turen for oss, men den gangen på bildet måtte vi ha ekstern hjelp. (Slik var det også at stortingspolitikeren kjørte to biler.) Jeg var veldig heldig som fikk sitte på med Flyktningehjelpen, for selv har vi rett og slett ikke to biler som er bra nok til å kunne kjøre til Kitutu.

Det stod et uvisst antall (jeg gikk i surr i tellinga) lastebiler i kø på vår side av hullet og vente på å kjøre over (dvs kjøre litt, sette seg fast og så bli dratt opp), men etter én til fikk vi heldigvis slippe til. Her ser dere en av bilene våre, veien ut av "hullet" er fortsatt lang, men vi har allerede satt oss fast...

Som dere kan se var det to "kjørebaner" i gjørmehullet, så det var tross alt ganske effektivt. Til en hver tid var 2 kjøretøyer kjørt fast og/eller var i prosessen av å bli dratt opp, så selv om det ble en ganske bra pause på oss også nå, kunne det faktisk tatt dobbelt så lang tid...

Men om veien var vanskelig framkomstmessig, så var den i det minste ikke helt umulig. Det finnes da faktisk en vei, og det går ofte an å kjøre på den. Unntaket er om det regner - da er det ikke mulig, slik det er nå. Staben fra Flyktningehjelpen sov hos noen katolske munker, og de fortalte at bare et par uker tidligere hadde veien vært helt uframkommelig. Selv med motorsykkel kom de ikke fram - enda den bare trenger en smal sti! Nå starter regntida, og jeg hører at den skal vare helt til mai, så nå blir det svært vanskelig å reise til eller fra Kitutu på en god stund.

Men, det er ikke lenge siden det var enda verre. Da sykehuset, som jeg snart skal fortelle fra, ble bygd, måtte byggematerialene flys inn! Tenk dere hvor mye sement (og mye annet) som måtte til for å bygge et helt sykehus...

Det er derfor jeg begynner med denne fortellingen om veien - for å ha bakgrunnsstoff når jeg forteller om hvor mye fantastisk bra jeg så i Kitutu. Helt utrolig hva som går an på tross av mange odds imot.

2 ord fra Bukavu

Mye malaria og tyfoidfeber i Bukavu nå. Sykehusene fylles. Det har nok en sammenheng med at regntida har kommet tilbake.

Og i morgen skal lederne i regionen samles i Addis Abeba for å skrive under en freds-rammeavtale.

Tilbake fra tur

Nå er jeg tilbake fra en FANTSTISK tur til Kitutu! Så mye spennende og oppløftende å se. Jeg håper å fortelle mye etter hvert. På hjemturen fikk jeg melding om at Petra døde i morges. Stor sorg blant vennene hennes her nå. Allerede har jeg hørt flere historier om gode ting hun gjorde for folk (f.eks. beskytte flyktninger i livsfare, det hadde jeg ikke hørt tidligere). I morgen skal vi ha et lite minnesamvær her for noen av hennes nærmeste venner. Senere blir det nok arrangert noe mer.

Ut på tur

... aldri sur!

I morgen skal jeg på tur - inn til regnskogen! Gleder meg!!

Ingen internett, ofte ingen mobildekning. Kommer antakelig tilbake på torsdag, så på fredag kommer det nok en fortelling eller flere her på bloggen!

Firehjulstrekkere og svømmebasseng

Jeg har vært på byrunde i dag. Traska rundt i et par timer, i sol og støv og et hav av motorsykler, biler og myke trafikanter. Det er oppløftende å se bylivet, synes jeg.

Motorsykkeldrosjene er et yndet hat-objekt blant de fleste bilister. Vanskelig å beskrive, men det kryr av dem. På alle kanter, og i alle retninger, nær sagt. De skyter plutselig fram fra der du minst venter det, og det er fryktelig vanskelig å kjøre bil uten å kjøre på en motorsyklist og kunden hans. Det skjer ofte ulykker, og det er selvfølgelig ikke bra, men alle motorsykkeldrosjene er et tegn på økonomisk aktivitet. Det skjer ting her, folk forflytter seg, de skal et sted, og ofte skal de et sted med noen varer som de enten har kjøpt eller skal selge.

Og så er det mange bildrosjer også. Også et tegn på liv og røre.

Selvfølgelig er det en del hjelpeorganisasjonsbiler her - med store logoer, og de mest avanserte med satelittantenne foran på panseret så de kan ha kontakt med moderkontoret et sted i verden - New York, Paris, Geneve - uansett hvor langt ut i bushen de måtte befinne seg.

Men, og nå kommer jeg endelig til poenget mitt, det er faktisk ganske mange private store fine biler også. Jeg kaller de landrovere, uansett hva slags merke de - altså sånne store firehjulstrekkere. Det er stort sett det man må ha for å komme fram her, en vanlig tohjulstrekk kommer ikke langt, så ulendte veier det er de aller fleste steder. Og alle disse private store firehjulstrekkerne - de uten logo - er det aller største tegnet i gatebildet her på økonomisk aktivitet og fremgang.

I Goma, f.eks., finnes det nesten bare hjelpeorganisasjonsbiler og motorsykkeldrosjer. Det er i ferd med å bli en hjelpeorganisasjonsby. Et trist sosioøkonomisk syn. Jeg så det selv da jeg var der for et par år siden, og har hørt andre påpeke det senest nå på førjulsvinteren - hvor blir det av bilene uten logo? Men her i Bukavu er det mange av dem. Oppløftende å se, og et tydelig tegn på yrende aktivitet og folk fra lokalbefolkningen slår seg opp og opplever økonomisk suksess.

Et annet tegn som peker i samme retning er all byggeaktiviteten. Det bygges store fine hus overalt i de finere strøkene i byen (deriblant her i nabolaget mitt). De bygger etasje etter etasje på flere kanter av oss, og høyhusene strekker seg i været så vi knapt har igjen utsikt, men må titte rett opp for å se himmelen. Slik er det rundt forbi overalt i de finere strøkene.

I høst fant vi et nybygd hotell med svømmebasseng. Jeg hadde med meg badedrakt da jeg flytta hit  og regna med å finne bassenger ved flere av de finere hotellene her, men når jeg forhørte meg om bademuligheter, fikk jeg høre at nærmeste svømmebasseng var i Goma! Men, så fikk vi snusen om at det var bygd et nytt hotell med svømmebasseng, og forfulgte dette ryktet til vi fant stedet og kunne se med egne øyne at joda, Bukavu har fått et basseng. (Jeg har forresten ikke kommet så langt at jeg har fått dratt dit og faktisk svømt, men det håper jeg å få til en eller annen gang i løpet av de nærmeste månedene...). Vi traff eieren, en kongoleser som har blitt rik i Sør-Afrika og kommet tilbake for å investere i hjemlandet sitt - ikke bare av sin gode vilje, som "charity", men fordi han tror det lønner seg, at han vil tjene på investeringen sin.

Joda, det er mye elendighet her. Det er stadige krigshandlinger. Det er dyp fattigdom. Men det er også økonomisk framgang - i hvert fall for en del.

Tidi renn...

... som elv mot os.

Det har allerede gått ei hel uke, og jeg har ikke skrevet noe. Delvis hatt lite internett, og delvis hatt mye å gjøre.

I morgen er det 11. februar, da jeg skrev at jeg skulle være ajour med mailen. Det er jeg ikke... Så om du venter fælt får du rope ut.

Men alt er bra!

Håper å få fortalt litt snart.

Herlig søndag ute på bygda

I dag har jeg vært i en landsby omtrent halvveis til Kaziba og så et stykke inn i "gokk". Fantastisk tur.

Hovedveien var enda verre enn sist jeg kjørte der. Det tar ikke mange minuttene før du er skikkelig sammenrista! Det regna mye i natt, så det var gjørmeste og glatt og sleipt. Vi skle fra side til side en del steder, men kom oss greit avsted. Fort gikk det riktignok ikke. En gang jeg tenkte at "oi, nå peiser vi på", kikka jeg på speedometeret som viste 30 km/t. Da vi kjørte i "vanlig fart" var det bare 20 km/t...

Vi møtte svaiende lastebiler, med høye laster, og oppå der igjen et titalls passasjerer. Ved ei bru i en sving med ganske bratt stup ned i elva så det ut som om det skulle gå galt. Lastebilen skle sidelengs - men heldigvis ikke ut av veien.

Byen var full av liv og røre som alltid, og det er så vakkert å komme ut på landsbygda. Grønt, grønt, grønt - så langt øyet rekker. Åser og skogkledde fjell. Nydelig.

Omsider var vi kommet så langt at vi skulle ta av hovedveien. Vi kjørte inn i skogen, på noe som så mer ut som en sti enn en vei. Å så pent! Regnet hadde gjort sitt der også, viste det seg. Vi kjørte gjennom noen digre gjørmehull. Minna mest om sånne gjørmehull som nesehornene liker å rulle seg i. Svære gjørmedammer. Men vi bulldosa oss igjennom, som om vi var nesehorn. Det var bare å sette bilen i 4L, så var vi ustoppelige. Ei glatt skummel bru av tømmerstokker kom vi oss også velberga over.

Da vi kom til kirka, måtte jeg bli fortalt at vi var framme før jeg skjønte det. Vi hadde nemlig stoppa ved en halvferdig bygning som stod åpen for vær og vind, helt uten tak. Men åpen himmel og høyt under taket er jo bare bra :-)

Om menigheten ikke hadde tak på bygget sitt, hadde de til gjengjeld tre sangkor! På bildet under er det ene koret i full sving med en sang med bevegelser til. Koret til høyre i lilla uniformer hadde allerede sunget. Gudstjenesten startet nemlig med nesten en times korkonsert! Herlig samklang!

Helt forrest på bildet ser vi søndagsskolebarna. Det så en stund ut til at det skulle begynne å regne, men det var i stedet sola som dukka opp litt senere - og da kom paraplyene, eller rettere, parasolene, opp.

 

 

Jeg fikk dele paraply/sol med Neema (=nåde), kona til bibelskolelæreren som hadde invitert meg med:

Det var en liten avsidesliggende kirke, som ikke er bortskjemt med mange besøk. Jeg var første utlending, og som takk fikk jeg en stor flaske honning og masse egg. Bibelskolelæreren fikk en hel klase bananer pluss ei sprell levende geit! Så i bilen på vei tilbake til Bukavu hadde vi mekre-underholdning, pluss litt adspredelse i form av å prøve å berge bananene fra geita (begge var i det bakerste baksetet og geita syntes bananene smakte fortreffelig).

Brente hus

M23 er de mest berømte, men det er mange slags grupper som slåss mot hverandre her, og Goma var i nyhetene, men det er mye som skjer rundt omkring i avsidesliggende landsbyer til stadighet.

Mens vi var i Norge, kom en gruppe til en landsby langt borte. De lurte to unge gutter til å sette fyr på husene der. Innen de ble stoppa, var 23 hus brent ned. Det betyr mange familier som er husløse... Ei enke har 12 barn...

Bare et eksempel på alle de historiene som møter oss her nå.