Firehjulstrekkere og svømmebasseng

Jeg har vært på byrunde i dag. Traska rundt i et par timer, i sol og støv og et hav av motorsykler, biler og myke trafikanter. Det er oppløftende å se bylivet, synes jeg.

Motorsykkeldrosjene er et yndet hat-objekt blant de fleste bilister. Vanskelig å beskrive, men det kryr av dem. På alle kanter, og i alle retninger, nær sagt. De skyter plutselig fram fra der du minst venter det, og det er fryktelig vanskelig å kjøre bil uten å kjøre på en motorsyklist og kunden hans. Det skjer ofte ulykker, og det er selvfølgelig ikke bra, men alle motorsykkeldrosjene er et tegn på økonomisk aktivitet. Det skjer ting her, folk forflytter seg, de skal et sted, og ofte skal de et sted med noen varer som de enten har kjøpt eller skal selge.

Og så er det mange bildrosjer også. Også et tegn på liv og røre.

Selvfølgelig er det en del hjelpeorganisasjonsbiler her - med store logoer, og de mest avanserte med satelittantenne foran på panseret så de kan ha kontakt med moderkontoret et sted i verden - New York, Paris, Geneve - uansett hvor langt ut i bushen de måtte befinne seg.

Men, og nå kommer jeg endelig til poenget mitt, det er faktisk ganske mange private store fine biler også. Jeg kaller de landrovere, uansett hva slags merke de - altså sånne store firehjulstrekkere. Det er stort sett det man må ha for å komme fram her, en vanlig tohjulstrekk kommer ikke langt, så ulendte veier det er de aller fleste steder. Og alle disse private store firehjulstrekkerne - de uten logo - er det aller største tegnet i gatebildet her på økonomisk aktivitet og fremgang.

I Goma, f.eks., finnes det nesten bare hjelpeorganisasjonsbiler og motorsykkeldrosjer. Det er i ferd med å bli en hjelpeorganisasjonsby. Et trist sosioøkonomisk syn. Jeg så det selv da jeg var der for et par år siden, og har hørt andre påpeke det senest nå på førjulsvinteren - hvor blir det av bilene uten logo? Men her i Bukavu er det mange av dem. Oppløftende å se, og et tydelig tegn på yrende aktivitet og folk fra lokalbefolkningen slår seg opp og opplever økonomisk suksess.

Et annet tegn som peker i samme retning er all byggeaktiviteten. Det bygges store fine hus overalt i de finere strøkene i byen (deriblant her i nabolaget mitt). De bygger etasje etter etasje på flere kanter av oss, og høyhusene strekker seg i været så vi knapt har igjen utsikt, men må titte rett opp for å se himmelen. Slik er det rundt forbi overalt i de finere strøkene.

I høst fant vi et nybygd hotell med svømmebasseng. Jeg hadde med meg badedrakt da jeg flytta hit  og regna med å finne bassenger ved flere av de finere hotellene her, men når jeg forhørte meg om bademuligheter, fikk jeg høre at nærmeste svømmebasseng var i Goma! Men, så fikk vi snusen om at det var bygd et nytt hotell med svømmebasseng, og forfulgte dette ryktet til vi fant stedet og kunne se med egne øyne at joda, Bukavu har fått et basseng. (Jeg har forresten ikke kommet så langt at jeg har fått dratt dit og faktisk svømt, men det håper jeg å få til en eller annen gang i løpet av de nærmeste månedene...). Vi traff eieren, en kongoleser som har blitt rik i Sør-Afrika og kommet tilbake for å investere i hjemlandet sitt - ikke bare av sin gode vilje, som "charity", men fordi han tror det lønner seg, at han vil tjene på investeringen sin.

Joda, det er mye elendighet her. Det er stadige krigshandlinger. Det er dyp fattigdom. Men det er også økonomisk framgang - i hvert fall for en del.