Friday, December 23, 2011

Til minne

Nå er jeg ekstra glad for at jeg fikk til å ta en tur til Durban forrige måned. Tidligere denne uka leste jeg på facebook at en jeg kjenner fra gata er knivstukket og drept. Jeg var mye med ham for et par år siden. Da bodde han ute, og ble aktivt og engasjert med i arbeidet vi i studentteamet starta opp. En gruppe ungdommer fra gata var med på den globale sosialt arbeid-konferansen som ble arrangert i Durban i 2008, og han fikk æren av å tale på åpningsseremonien. Jeg var 'sekretær' for ham og hjalp ham skrive ned talen. Jeg forklarte hvem som kom til å være til stede - sosionomer og sosialarbeidere fra hele verden og noen sørafrikanske politikere, og spurte hva ønska han å si til dem? Han var superengasjert, så det var som å putte på en mynt og så strømma det ut - og jeg skrev så blekket spruta for å holde følge. Han ville fortelle hvor hardt livet på gata var. Han ville fortelle om dårlig behandling fra resten av samfunnet. To setninger var spesielt viktige for ham: "Vi blir behandlet som dyr, men vi er ikke dyr. Vi er mennesker."

Han fikk mye respons på talen. Det gjorde sterkt inntrykk på mange å se en ungdom som sov ute på gata stå på en scene foran hundrevis (over tusen??) mennesker og si "jeg sover ute på gata", "jeg har det sånn og sånn", og så fortelle om drømmer om et bedre liv. "Når vi får det bedre ønsker vi å hjelpe andre", sa han på vegne av ungdomsgruppa.

Litt bedre ble kanskje livet hans. Han fikk jobb i en lokal gatebarnorganisasjon og flyttet innendørs. Utfordringene ved å venne seg til et annet liv enn gata stod i kø og frustrasjonene var mange. Realiteten var langt unna drømmen han hadde om å bli en aktivist og gå i bresjen for bedre behandling av hjemløse.
Men han ble kanskje en aktivist på sin måte allikevel. Det er ikke mange ukene siden sist jeg hørte at han stod opp for de minste barna i organisasjonen han jobba i.

Men tilbake til at jeg er ekstra glad for at jeg fikk til en tur til Durban. Jeg har bare møtt Tarzan (kallenavnet hans) kjapt i forbifarten de siste par årene, men nå i november traff jeg ham mer på ordentlig. Han hadde stort behov for å lufte mye av det han stod i, og vi fikk prata en del. Da vi skiltes var det med en skikkelig bamseklem, og det siste jeg så til ham var et kjempesmil.

Det betyr ikke så mye fra eller til for ham. Livet hans og døden hans er tragisk uansett hvordan man vrir og vender på det. Men for meg betyr det noe. Jeg sitter i det minste igjen med en god avskjed.


Tuesday, December 13, 2011

Klimakonferansen sett fra gata

Så er klimakonferansen i Durban over. Jeg dro rett før den starta. Litt dårlig timing, kanskje, for det kunne vært spennende å oppleve engasjementet rundt konferansen. Noen søramerikanske organisasjoner hadde begynt med aktiviteter på campus allerede før jeg dro, og jeg har sett via durbanske facebookvenner at det har vært mange morsomme demonstrasjoner, med bleier, grønn kroppsmaling og mye mer. Men sånn ble det.

Ungdommene på gata visste godt om konferansen, selv om de ikke visste hva den handla om. Politiet hadde nemlig kommet til dem på forhånd og advart at hvis noen sov ute på gatene i løpet av konferansen kom de til å bli arrestert. De sa det ikke på en vennlig la-oss-prøve-å-finne-en-løsning-måte, men truende for å skremme, og de lyktes ganske godt, for det var en skremt gjeng jeg snakka med som lurte på hva de skulle gjøre. Flere hadde allerede ordna med planer - noen sov hos en organisasjon som har begynt med et nattilbud for gatebarn (dvs 17-åringer og yngre), og noen sov i en tidligere leilighetsblokk som nå fungerer som bosted for en del kriminelle. Blokka har ikke elektrisitet og er helt mørk og full av kriker og kroker med bæsj i, og er i det hele tatt ikke særlig hyggelig. En del av jentene er redde for stedet og forbinder det med voldtekter i krikene og krokene. Jeg hørte tidligere i høst at en av mine hjertegutter hadde flytta inn dit, og tenkte med en gang at han har begynt på sterkere narkotika - for det er det jeg forbinder den blokka med. Politiet kommer dit på razzia innimellom, men de er såpass redde for stedet og folka som er der at de får være mer i fred enn når de sover ute, så mange av de eldre ungdommene foretrekker å bo der framfor å sove ute. De blir i hvert fall ikke våte når det regner.

Men tilbake til klimakonferansen. Mange av ungdommene hadde som sagt planene klare, men de var bekymra for en venn som ikke kan gå og som ikke hadde noe annet sted å sove enn fortauskanten. Han kommer seg rundt på et par krykker og har den sterkeste overkroppen dere kan tenke dere. Hvis han står i en konflikt, pleier han å utfordre motparten til å sette seg ned på fortauet sammen med ham og slåss på like premisser - men det er det ingen som tør, for han er den sterkeste av dem alle. Men han sover altså ute, og nå var vennene hans bekymra for at han kom til å bli fengsla under konferansen. De prøvde å forklare ham hvor risikabelt det var å sove ute under konferansen, og han gikk etter hvert med på at han måtte gjøre en liten innsats og prøve å komme seg opp de trappetrinnene som var nødvendig for å sove innendørs.

Som alt annet handla altså ikke klimakonferansen, sett fra gata, om langsiktig overlevelse,  bekymringer og håp for framtida, eller matsikkerhet for fremtidige generasjoner - den handla om overlevelse, bekymringer og sikkerhet fra dag til dag, fra time til time.

Thursday, December 08, 2011

Avskjed med Durban

Det er en del hull og lange pauser her på bloggen den siste tida, så jeg skal prøve å oppdatere og forklare. Jeg skrev en hel del om oljefondet, og så ble det stille en stund før jeg plutselig skrev at masteroppgaven var levert. Det gikk litt over stokk og stein de siste ukene, for å si det mildt. Jeg fant ut at jeg måtte bare ta meg råd til å reise ned til Durban. Jeg trengte å konsultere med veilederen min, bruke biblioteket for et par referanser, levere egenhendig for å være sikker på at alt var i orden, og ikke minst å ta ordentlig avskjed med mange. Så slik ble det. Plutselig satt jeg på et fly, og plutselig var jeg tilbake - i mitt gamle hjem. Det føltes som jeg hadde vært der for alltid og skulle være der for alltid. I Durban er alt kjent, det er fortsatt det jeg refererer til som "vanlig" merka jeg. Alt var som før og slik det skal være. Mitt vante, vanlige, kjente liv.

Men det skulle ikke bli så mye hverdagsliv - jeg hadde igjen mer enn jeg trodde på oppgaven, og jobba alt jeg klarte, natt og dag. Alt tar så mye lengre tid enn beregna når oppgaven er så lang. F.eks. måtte jeg gå over og sjekke referanseformatet, og rette opp i mange tilfeller (jeg brukte APA, som skal ha "Forfatter, år, p. sidetall", og hadde ikke skrevet "p." i mange av tilfellene), og det tok mange, mange timer å lese igjennom og sjekke bare en sånn liten detalj.

Selv om jeg var i Durban først og fremst for å levere, kunne jeg jo ikke være der uten å treffe mange kjente og kjære. Etter hvert som tida begynte å renne ut, ble det flere og flere besøk på dagtid, og mer og mer jobbing natterstid. Og etter hvert som tida begynte å renne ut, gikk det mer og mer opp for meg at dette er virkelig slutten på Durban-kapittelet i livet mitt. Jeg pakka og rydda ut og flytta i begynnelsen av dette året, så jeg har allerede hatt en avslutning. Og jeg var nedover i mai/juni, og hadde avskjeder da også. Men det var ikke helt endelig. Jeg jobba fortsatt med masteroppgaven. Jeg var fortsatt student ved universitetet i Durban. Durban-kapittelet var ikke over.

Men nå var jeg på siste avsnittet. Veilederen min skulle bort den siste uka jeg var der, og jeg tok farvel med henne før hun dro. Da skjønte jeg at dette er den endelige avslutninga. Nå blar jeg snart over den siste siden i Durban-kapittelet. Da satte tåreproduksjonen i gang...

Jeg hulkegråt høyt og inderlig hver natt etterpå (de få timene jeg ikke satt oppe og skrev). Det er noe med å avslutte som er vemodig uansett. The end of an era. Å ta farvel med veilederen min Vishanthie, med min gode, gode venninne Thola, med andre venner. Med byen, stedet, landet. Men det er ekstra vondt når noen av de er jeg blitt glad i og forlater ikke har det noe særlig godt. De som sover ute. Jentene og guttene på gata. Ingen vet hvor lenge man lever - jeg vet ikke hvor lenge jeg selv har, eller hvor lenge jeg har noen av de jeg er glad i - men det er ekstra usikkert med de som lever så utsatt. Jeg har allerede opplevd at flere av dem har dødd. Vold og knivstikking er dagligdags. Hvem vet når jeg vil få mulighet til å dra til Durban igjen - og hvem vet hvem som fortsatt kommer til å leve da?

Wednesday, December 07, 2011

Livstegn...

Tida flyr, som vanlig. Jeg er for lengst tilbake i Norge, og har stort sett ligget rett ut på sofaen med ullteppe og drukket varmt vann med honning. Det var så forferdelig trist å dra fra Durban og si hadet til alle at vondten i hjertet spredte seg til halsen og resten av kroppen...

Men nå er jeg bedre, og det kommer nok drypp av minner og opplevelser her på bloggen igjen snart :)