Det er en del hull og lange pauser her på bloggen den siste tida, så jeg skal prøve å oppdatere og forklare. Jeg skrev en hel del om oljefondet, og så ble det stille en stund før jeg plutselig skrev at masteroppgaven var levert. Det gikk litt over stokk og stein de siste ukene, for å si det mildt. Jeg fant ut at jeg måtte bare ta meg råd til å reise ned til Durban. Jeg trengte å konsultere med veilederen min, bruke biblioteket for et par referanser, levere egenhendig for å være sikker på at alt var i orden, og ikke minst å ta ordentlig avskjed med mange. Så slik ble det. Plutselig satt jeg på et fly, og plutselig var jeg tilbake - i mitt gamle hjem. Det føltes som jeg hadde vært der for alltid og skulle være der for alltid. I Durban er alt kjent, det er fortsatt det jeg refererer til som "vanlig" merka jeg. Alt var som før og slik det skal være. Mitt vante, vanlige, kjente liv.
Men det skulle ikke bli så mye hverdagsliv - jeg hadde igjen mer enn jeg trodde på oppgaven, og jobba alt jeg klarte, natt og dag. Alt tar så mye lengre tid enn beregna når oppgaven er så lang. F.eks. måtte jeg gå over og sjekke referanseformatet, og rette opp i mange tilfeller (jeg brukte APA, som skal ha "Forfatter, år, p. sidetall", og hadde ikke skrevet "p." i mange av tilfellene), og det tok mange, mange timer å lese igjennom og sjekke bare en sånn liten detalj.
Selv om jeg var i Durban først og fremst for å levere, kunne jeg jo ikke være der uten å treffe mange kjente og kjære. Etter hvert som tida begynte å renne ut, ble det flere og flere besøk på dagtid, og mer og mer jobbing natterstid. Og etter hvert som tida begynte å renne ut, gikk det mer og mer opp for meg at dette er virkelig slutten på Durban-kapittelet i livet mitt. Jeg pakka og rydda ut og flytta i begynnelsen av dette året, så jeg har allerede hatt en avslutning. Og jeg var nedover i mai/juni, og hadde avskjeder da også. Men det var ikke helt endelig. Jeg jobba fortsatt med masteroppgaven. Jeg var fortsatt student ved universitetet i Durban. Durban-kapittelet var ikke over.
Men nå var jeg på siste avsnittet. Veilederen min skulle bort den siste uka jeg var der, og jeg tok farvel med henne før hun dro. Da skjønte jeg at dette er den endelige avslutninga. Nå blar jeg snart over den siste siden i Durban-kapittelet. Da satte tåreproduksjonen i gang...
Jeg hulkegråt høyt og inderlig hver natt etterpå (de få timene jeg ikke satt oppe og skrev). Det er noe med å avslutte som er vemodig uansett. The end of an era. Å ta farvel med veilederen min Vishanthie, med min gode, gode venninne Thola, med andre venner. Med byen, stedet, landet. Men det er ekstra vondt når noen av de er jeg blitt glad i og forlater ikke har det noe særlig godt. De som sover ute. Jentene og guttene på gata. Ingen vet hvor lenge man lever - jeg vet ikke hvor lenge jeg selv har, eller hvor lenge jeg har noen av de jeg er glad i - men det er ekstra usikkert med de som lever så utsatt. Jeg har allerede opplevd at flere av dem har dødd. Vold og knivstikking er dagligdags. Hvem vet når jeg vil få mulighet til å dra til Durban igjen - og hvem vet hvem som fortsatt kommer til å leve da?
Men det skulle ikke bli så mye hverdagsliv - jeg hadde igjen mer enn jeg trodde på oppgaven, og jobba alt jeg klarte, natt og dag. Alt tar så mye lengre tid enn beregna når oppgaven er så lang. F.eks. måtte jeg gå over og sjekke referanseformatet, og rette opp i mange tilfeller (jeg brukte APA, som skal ha "Forfatter, år, p. sidetall", og hadde ikke skrevet "p." i mange av tilfellene), og det tok mange, mange timer å lese igjennom og sjekke bare en sånn liten detalj.
Selv om jeg var i Durban først og fremst for å levere, kunne jeg jo ikke være der uten å treffe mange kjente og kjære. Etter hvert som tida begynte å renne ut, ble det flere og flere besøk på dagtid, og mer og mer jobbing natterstid. Og etter hvert som tida begynte å renne ut, gikk det mer og mer opp for meg at dette er virkelig slutten på Durban-kapittelet i livet mitt. Jeg pakka og rydda ut og flytta i begynnelsen av dette året, så jeg har allerede hatt en avslutning. Og jeg var nedover i mai/juni, og hadde avskjeder da også. Men det var ikke helt endelig. Jeg jobba fortsatt med masteroppgaven. Jeg var fortsatt student ved universitetet i Durban. Durban-kapittelet var ikke over.
Men nå var jeg på siste avsnittet. Veilederen min skulle bort den siste uka jeg var der, og jeg tok farvel med henne før hun dro. Da skjønte jeg at dette er den endelige avslutninga. Nå blar jeg snart over den siste siden i Durban-kapittelet. Da satte tåreproduksjonen i gang...
Jeg hulkegråt høyt og inderlig hver natt etterpå (de få timene jeg ikke satt oppe og skrev). Det er noe med å avslutte som er vemodig uansett. The end of an era. Å ta farvel med veilederen min Vishanthie, med min gode, gode venninne Thola, med andre venner. Med byen, stedet, landet. Men det er ekstra vondt når noen av de er jeg blitt glad i og forlater ikke har det noe særlig godt. De som sover ute. Jentene og guttene på gata. Ingen vet hvor lenge man lever - jeg vet ikke hvor lenge jeg selv har, eller hvor lenge jeg har noen av de jeg er glad i - men det er ekstra usikkert med de som lever så utsatt. Jeg har allerede opplevd at flere av dem har dødd. Vold og knivstikking er dagligdags. Hvem vet når jeg vil få mulighet til å dra til Durban igjen - og hvem vet hvem som fortsatt kommer til å leve da?
No comments:
Post a Comment