Sunday, November 25, 2012

I Norge igjen

Nå sitter jeg hjemme i sofaen hos mor og far...

Etter at Goma ble tatt av rebellgruppen M23, erklærte de at Bukavu var neste mål.

Vi fikk råd både fra myndigheter og lokale venner med kontakter i det militære og politiske miljøet om å reise ut av landet. Onsdag morgen fikk vi sendt alle gjester ut, og etter noen timer kom vi oss også ut.

Rebellgruppen hadde ikke angrepet Bukavu, men det var allikevel noe uro fordi lokalbefolkning var sinte og følte seg bedratt både av egen regjeringshær og av FN-styrkene. Bl.a. FN-biler og regjeringsbygg ble angrepet i frustrasjon. I flere timer var urolighetene i en annen bydel enn der vi bor, men så fikk vi meldinger om at det hadde spredd seg også til vår bydel og til veien mellom oss og grensa. Det var uvirkelig å høre lyden av skudd. Hele situasjonen var i grunnen uvirkelig. En spesialstyrke hadde ryddet opp på veien til grensa, og vi så bare spor av brente dekk da vi kjørte dit og kom fram uten å støte på problemer.

Fryktelig leit å dra. Fælt å reise fra folk. Trist med enda en oppblussing av krig. Leit å måtte reise etter så kort tid. Men håper å reise tilbake snart.

Friday, November 16, 2012

"Vi krever fred og sikkerhet"

Mange av dere har sikkert hørt om attentatforsøket på Dr Mukwege for litt over tre uker siden. Han ble angrepet av væpna menn i det han kom hjem til huset sitt her i Bukavu, og overlevde kulene ved å kaste seg ned på bakken. Dr Mukwege er gynekolog og kirurg, og er kjent over hele verden for sitt arbeid for voldtatte kvinner. Han er både en praktiker som utfører mange operasjoner på sjukehuset, og en aktivist og talsmann for kvinners lidelser i krig i FN og andre fora.

Han har vel visst det før, men nå er det i alle fall tydelig hvor inderlig høyt elsket han er her. Kvinneorganisasjoner har hatt mange innlegg på radioen i forbindelse med nyhetssendinger med en appell til myndighetene om å sørge for at Dr Mukwege kan vende trygt tilbake hit og fortsette arbeidet.

Ved rundkjøringa i et av hovedkryssene i byen henger det store bannere med samme budskap: "Vi krever fred og at Dr Mukwege kan vende trygt hjem".

For et par uker siden organiserte sivilsamfunnsorganisasjoner en slags streik, "død by" kaltes det. Folk stengte og holdt seg hjemme fra skoler, butikker og kontorer for å uttrykke at de ønsker at Dr Mukwege skal kunne komme tilbake og leve i sikkerhet og et generelt ønske om fred og trygghet.

Tidligere denne uka organiserte de også en markering.

Det er fryktelig alvorlig at en menneskerettighetsaktivist som Dr Mukwege blir et personlig attentatmål. Men midt i det hele er det oppmuntrende å se engasjementet som vekkes hos folk. Det ville vært lett å forstå om folk her hadde blitt apatiske og krigstrøtte, etter så mange tiår med kriger og uroligheter. Men dette har vekket både harme og engasjement hos mange.

Thursday, November 15, 2012

Flukt

Det brøt ut kamper mellom rebellgruppa M23 og regjeringshæren i Nord-Kivu, et stykke nord for Goma - muligens i går kveld, eller i morges (hører litt ulike meldinger). Det har lenge vært rolig der - i hvert fall på overflaten - og rebellgruppa har holdt seg innenfor det området den allerede kontrollerer i noen måneder.

I ettermiddag kom det melding om at kampene har opphørt, heldigvis. Uvisst hvor mange som er døde, og om noen av dem er sivile.

Men allerede har hundrevis av mennesker flykta. Og folk er bekymra for potet- og bønneavlingene.

Det er langt unna meg altså, så ingen grunn til å bli redd på mine vegne. Men for folk som bor i området der er det selvfølgelig farlig. Og sannsynligvis stor sjanse for sult. Jeg antar at mange kommer til flyktningeleirene jeg besøkte for et par år tilbake, og jeg har aldri verken før eller siden vært på et sted så ribbet for håp og livsgnist og sett mennesker så sultne og apatiske. Det var virkelig fryktelig. Det var et sted uten potet- og bønneåkre.

Tuesday, November 13, 2012

Søndagstur

Nå er det plutselig litt styrke på nettet, og jeg får til å laste opp et bilde (tar riktignok ca 20 min, men det er i det minste mulig). Benytter anledningen til å legge ut dette bildet fra ei lita kirka i Nyangezi:


Jeg og Ingeborg var der på søndag. Modermenigheten var på besøk med kor, elektriske gitarer, strømaggregat og høyttalere. Og noen av menighetslemmene hadde bundet presenning over takverket, så vi skulle få ly mot sola. Opprinnelig kommer de presenningene fra en flyktningeleir (vet ikke om dere klarer å se UNHCR-logoen når bildet er så lite). Nå brukes de heldigvis til å dekke over mursteinslagre til vanlig.

Her er jeg og noen til utenfor kirka. I dress til venstre for meg er pastoren, og delvis skjult til høyre for meg i lys skjorte og grå bukse er høvdingen for området. Han var med på gudstjenesten, og takket for det menigheten yter i lokalsamfunnet.


Nettet slutta å funke i går kveld (tirsdag), så jeg fikk ikke til å laste opp de siste to bildene, og jeg kom ikke en gang inn for å skrive noen avslutnende linjer. Men i dag er det onsdag morgen - en ny dag med nye muligheter, og jammen er ikke nettet tilbake!

Her er fra utenfor kirka. Fordi det var flere kor på besøk fra modermenigheten var det så liten plass inne, at de fleste i forsamlingen stod ute:



Her er litt av utsikten fra kirka. Nydelig, ikke sant?! Bak den grønne åsen til høyre ligger en annen liten menighet fra samme modermenighet i Nyangezi. En maï-maï-kriger der bestemte seg for at han ville følge Jesus, og han sluttet å krige og herje. Han fikk med seg flere av maï-maïene, og de har nå en liten forsamling der.


Og området har derfor mer fred.

Ut av mørket, inn på universitetet

Jeg må fortelle om ei ung dame.

Fortellingen begynner da hun bare var ei jente. 14 år gammel ble hun voldtatt av fire soldater. Da den ene var ferdig, begynte den neste, og så videre helt til alle var ferdige.

Hun følte at alt var mørke. Da hun oppdaget at hun var gravid ville hun bare dø.

Men så var det noen som brakte henne til et senter der hun kunne få hjelp. Hun fikk hjelp psykisk og praktisk, og gikk ut av mørket. Hun fikk håp og lyst på framtida. Hun fødte barnet og ble glad i jenta si.

På senteret lærte hun seg å sy klær med symaskin. Da hun var ferdig, jobbet hun som skredder på formiddagen, og på ettermiddagen gikk hun på skole. For pengene hun tjente på syingen, betalte hun for kveldsskole helt til hun var ferdig med videregående. Da ville hun studere videre ved universitetet.

For en del år tilbake ønsket hun å dø. Nå er hun snart ferdig med universitetsutdanning!

Friday, November 09, 2012

"Spar den som ingenting har"

Noe av det som gjør fattigdom så vanskelig er at om du lever fra hånd til munn, med et daglig overlevelsesmål, har du svært liten sjanse for å kunne legge fram det lille ekstra som kunne hjulpet deg opp et hakk. Eller ha råd til å betale små men viktige utgifter som på sikt kunne hjulpet deg.

La meg ta et eksempel: Skolegang.

Her som mange andre steder i verden betaler man for utdanning, inkludert barneskolen. Men det er ikke så veldig dyrt. Prisen her avhenger av akkurat hvor skolen din er, og byene er dyrere enn landsbygda. Men en del barneskoler koster bare 2 dollar per måned. Ingen enorm sum. Burde være overkommelig for de aller fleste.

En liten kompliserende faktor er at de færreste bare har ett barn. Så om alle barna i en familie skal få gå på skolen, må de ut med mer enn 2 dollar per måned til sammen. Kanskje seks dollar, eller åtte, eller ti.

Da blir det straks litt verre, og det krever at du har overskudd til litt mer enn daglig overlevelse.

Ofte så vil til og med de som lever nesten på eksistensminimum ha ørlite grann til overs - hvis de bare klarte å legge det til side. Men når ungen din er sulten, er det vanskelig å la være å kjøpe mat for å holde de få centene til side til betaling av skolepenger som ikke skal skje før enn om to uker.

Her en dag kom en gutt med en liten bunke franc. Han er eldstemann i søskenflokken og har i praksis ansvaret for dem. Erfaringen hans er at de strever med å betale skolepenger, og at ungene etterhvert blir jagd fra skolen, ikke fordi de ikke har penger overhodet, men fordi pengene er brukt opp innen skolepengene skal betales. Brukt opp på viktige ting og med daglig overlevelse som mål - mat, såpe - men like fullt brukt opp. Nå ville han legge til side litt penger og spare. Små, jevne summer, som etterhvert blir nok til at søsknene lærer å lese, skrive, regne, osv.

Gleder meg til betalingsfristen for skolepengene. Han gleder seg også.

Monday, November 05, 2012

Lyn og salami

Jeg har ikke hatt internett på lenge, omtrent en uke for å være hakket mer presis. Det hadde vært et veldig uvær her, og lynet slo ned og ødela et eller annet hos internettleverandøren. Vi fikk beskjed om at de ventet på reservedel fra Rwanda og at nettet ville være tilbake etter noen dager. Lynet slo ned andre steder også, og tre personer fra en menighet her døde. Så vi klagde ikke over manglende nettilgang, for å si det sånn...

Så kom nettet tilbake. I et par timer. Og forsvant igjen for nye dager. I dag var det visst tilbake nok en gang. Men det funka ikke. Jeg dro til internettkafé for å få mailet noen møtereferater. Etter over to og en halv times strev var ikke en eneste side sendt. Symbolet for internett var der, men ingenting gikk. Jeg var hoppende gæern og irritert. Etter flere timers tålmodighetsprøve hjemme også, marsjerte jeg på kjøkkenet og lagde meg brødskive med salami i stort sinne og full av trass.

Det siste krever kanskje en forklaring. Jeg skrev sist at jeg hadde vært sjuk og gikk på antibiotika. Vel, det så ut som jeg var blitt frisk, inntil det brakte løs igjen en natt. Ryktene nådde sjefslegen på sjukehuset her som trappet personlig opp hjemme hos meg, skrev ut medisiner mot amøbe, orm og bakterier, og befalte at jeg spiser en diett av smakløse retter med litt sukker og salt i. Egentlig består dietten kun av ris, men jeg har tillatt meg å utvide menyen til både spaghetti og havregrøt i tillegg. Rissuppe - litt ris, mye vann - med salt og sukker er faktisk så ille at jeg holder på å gråte bare jeg tenker på det. Jeg vet jeg ikke burde klage - jeg som faktisk får legetilsyn og mat - men den dietten får meg altså til å gråte og rope på mor...

Det jeg absolutt ikke får lov til å spise er melk og fett - dermed det rebelske opprøret i å spise brødskive med salami. Og det smakte!

Og i kveld kom nettet tilbake på ordentlig. Livet er ikke så aller verst allikevel.