Terapi og samfunn

Jeg driver og leser en veldig interessant rapport om lokalsamfunnsutvikling og terapi etter seksuell vold og generell krig - og blir så inspirert og gira at pulsen stiger i taket. Et av hovedpoengene i rapporten er betydningen av å arbeide helhetlig - helhetlig i minst to betydninger: 1. Å ikke bare tenke terapi eller mental helse, men å inkludere økonomi og utvikling av lokalsamfunn i arbeidet med f.eks. voldtatte kvinner eller andre med krigstraumer. 2. Å ikke bare tenke på det ene individet som er utsatt for seksuell vold eller annet traume, men å tenke på hele familien, ikke minst barna i berørte familier.

Det er så spennende å lese om og få påfyll av dette! Det er på ingen måte noe nytt, men tvert imot noe jeg nesten må kunne kalle en lidenskap (effektene på puls og adrenalin når jeg leser tyder på det!). Det er ikke bare en teoretisk overbevisning heller, men noe jeg i det minste har prøvd å gjøre litt av i praksis. Og har funnet ut at det er mye lettere sagt enn gjort...

I arbeidet på gata gikk alt hånd-i-hånd: individuelle samtaler, gruppesamtaler, samtaler om vonde og vanskelige opplevelser, diskusjoner om hva slags aksjoner som kunne settes i gang for å stoppe politivold, diskusjoner om mikrokreditt og sparing, igangsetting av små businesser både med enkeltpersoner og grupper, osv, osv.

Alt gikk ikke supert. Det virkelige liv er vanskelig og komplisert, og følger ingen tekstbokmodell. Men at noe er vanskelig betyr jo ikke at en skal la være å prøve. Spesielt ikke når det er noe viktig noe. Tvert imot...


PS: Rapporten heter "Hope for the future again. Tracing the effects of sexual violence and conflict on families and communities in eastern Democratic Republic of the Congo" og er skrevet av Jocelyn Kelly, Michael VanRooyen, Justin Kabanga, Beth Maclin og Colleen Mullen, utgitt av Harvard Humanitarian Initiative. Jeg kommer nok til å skrive mer om den snart!

Sykkeldrosjekjører til parliamentet

Kisangani i Kongo kan gjerne bli kjent for noe annet enn de to lite glupe nordmennene som fikk et møte med rettssystemet der... Litt før jul var det valg i Kongo, og i Kisangani stilte en spennende kandidat opp. Alphonse Makiaba kjører sykkeldrosje og tjener maks 2 dollar dagen, og stilte til parliamentsvalget. Jeg trodde jeg skrev om han rundt tida for valget, men når jeg nå har bladd gjennom bloggen finner jeg ikke noe - så det kan ikke ha funnet veien fra tanke til handling...

Han er i hvert fall en spennende fyr! Selv fattig, er han virkelig de fattiges kandidat, og det virker som om mange hadde stor tro på ham. Da president Kabila var i byen for sin valgkamp, skulle guvernøren i byen tale, men han ble pepet ut og folk forlangte at Makiaba skulle få tale i stedet - noe han gjorde. Hans kampanje og mål om at familier i Kongo skal kunne spise tre måltider om dagen er mye mer tillitsvekkende siden han selv ikke har råd til å spise tre måltider om dagen enn når en rik kandidat frir til de fattige om deres valgstemmer. 

Folk har samla inn penger for å kunne støtte ham, og sykkeldrosjekollegaene hans har kjøpt en dress til ham så han kunne være fint kledd under åpningen av parliamentet. Og nå viser det seg at han skal få bruk for den. Resultatene av valget ble nylig offentliggjort - og Makiaba er inne! Slett ikke verst, for de var visstnok omtrent 200 kandidater som kjempa om kun 5 parliamentsplasser. 

Vel, folket har talt. De har stemt fram en fattig mann uten sko til å tale imot korrupsjon og maktmisbruk. Det blir utfordrende - ikke minst fordi hans eget liv snus fullstendig på hodet og han får en politikerlønn på 10.000 dollar i måneden - men som en innbygger i Kisangani sa, han kjenner smerten ved å være fattig. Må det gå ham, og folket, vel!

(BBC har skrevet om parliamentskandidaten, Today om valgresultatet).

Mors verste barn

Tiden går, og vi er langt inne i et nytt år. Fra Durban har i grunnen året begynt med dårlige nyheter - omtrent slik som det forrige slutta. En jeg kjenner ble knivstukket og drept første nyttårsdag. Det var en typisk historie. Droppa ut av skolen, uten arbeid eller inntekt, så mindre og mindre håp for framtida, ble mer og mer hekta på dop. Litt stjeling, småslåssing. Spiralen gikk nedover. Overraskelsen var ikke stor da jeg fikk beskjed om at han var knivstukket og drept. Overraskelsen var kanskje ikke så stor hos moren hans heller, men det var til gjengjeld sorgen.

Denne gutten visste i det minste at noen var glad i ham, han visste at noen regna ham som viktig. Om det var aldri så mye sinne og fortvilelse over livsvalg og problemer, så fantes det en grunnstøtte av omsorg. Og det er det mest verdifulle et menneske kan ha - enten man er fattig eller rik, avhengig av dop eller facebook, mors verste barn eller mors beste barn. Denne gutten var nok mors verste barn, men han var mors barn.

Til minne

Nå er jeg ekstra glad for at jeg fikk til å ta en tur til Durban forrige måned. Tidligere denne uka leste jeg på facebook at en jeg kjenner fra gata er knivstukket og drept. Jeg var mye med ham for et par år siden. Da bodde han ute, og ble aktivt og engasjert med i arbeidet vi i studentteamet starta opp. En gruppe ungdommer fra gata var med på den globale sosialt arbeid-konferansen som ble arrangert i Durban i 2008, og han fikk æren av å tale på åpningsseremonien. Jeg var 'sekretær' for ham og hjalp ham skrive ned talen. Jeg forklarte hvem som kom til å være til stede - sosionomer og sosialarbeidere fra hele verden og noen sørafrikanske politikere, og spurte hva ønska han å si til dem? Han var superengasjert, så det var som å putte på en mynt og så strømma det ut - og jeg skrev så blekket spruta for å holde følge. Han ville fortelle hvor hardt livet på gata var. Han ville fortelle om dårlig behandling fra resten av samfunnet. To setninger var spesielt viktige for ham: "Vi blir behandlet som dyr, men vi er ikke dyr. Vi er mennesker."

Han fikk mye respons på talen. Det gjorde sterkt inntrykk på mange å se en ungdom som sov ute på gata stå på en scene foran hundrevis (over tusen??) mennesker og si "jeg sover ute på gata", "jeg har det sånn og sånn", og så fortelle om drømmer om et bedre liv. "Når vi får det bedre ønsker vi å hjelpe andre", sa han på vegne av ungdomsgruppa.

Litt bedre ble kanskje livet hans. Han fikk jobb i en lokal gatebarnorganisasjon og flyttet innendørs. Utfordringene ved å venne seg til et annet liv enn gata stod i kø og frustrasjonene var mange. Realiteten var langt unna drømmen han hadde om å bli en aktivist og gå i bresjen for bedre behandling av hjemløse.
Men han ble kanskje en aktivist på sin måte allikevel. Det er ikke mange ukene siden sist jeg hørte at han stod opp for de minste barna i organisasjonen han jobba i.

Men tilbake til at jeg er ekstra glad for at jeg fikk til en tur til Durban. Jeg har bare møtt Tarzan (kallenavnet hans) kjapt i forbifarten de siste par årene, men nå i november traff jeg ham mer på ordentlig. Han hadde stort behov for å lufte mye av det han stod i, og vi fikk prata en del. Da vi skiltes var det med en skikkelig bamseklem, og det siste jeg så til ham var et kjempesmil.

Det betyr ikke så mye fra eller til for ham. Livet hans og døden hans er tragisk uansett hvordan man vrir og vender på det. Men for meg betyr det noe. Jeg sitter i det minste igjen med en god avskjed.

Klimakonferansen sett fra gata

Så er klimakonferansen i Durban over. Jeg dro rett før den starta. Litt dårlig timing, kanskje, for det kunne vært spennende å oppleve engasjementet rundt konferansen. Noen søramerikanske organisasjoner hadde begynt med aktiviteter på campus allerede før jeg dro, og jeg har sett via durbanske facebookvenner at det har vært mange morsomme demonstrasjoner, med bleier, grønn kroppsmaling og mye mer. Men sånn ble det.

Ungdommene på gata visste godt om konferansen, selv om de ikke visste hva den handla om. Politiet hadde nemlig kommet til dem på forhånd og advart at hvis noen sov ute på gatene i løpet av konferansen kom de til å bli arrestert. De sa det ikke på en vennlig la-oss-prøve-å-finne-en-løsning-måte, men truende for å skremme, og de lyktes ganske godt, for det var en skremt gjeng jeg snakka med som lurte på hva de skulle gjøre. Flere hadde allerede ordna med planer - noen sov hos en organisasjon som har begynt med et nattilbud for gatebarn (dvs 17-åringer og yngre), og noen sov i en tidligere leilighetsblokk som nå fungerer som bosted for en del kriminelle. Blokka har ikke elektrisitet og er helt mørk og full av kriker og kroker med bæsj i, og er i det hele tatt ikke særlig hyggelig. En del av jentene er redde for stedet og forbinder det med voldtekter i krikene og krokene. Jeg hørte tidligere i høst at en av mine hjertegutter hadde flytta inn dit, og tenkte med en gang at han har begynt på sterkere narkotika - for det er det jeg forbinder den blokka med. Politiet kommer dit på razzia innimellom, men de er såpass redde for stedet og folka som er der at de får være mer i fred enn når de sover ute, så mange av de eldre ungdommene foretrekker å bo der framfor å sove ute. De blir i hvert fall ikke våte når det regner.

Men tilbake til klimakonferansen. Mange av ungdommene hadde som sagt planene klare, men de var bekymra for en venn som ikke kan gå og som ikke hadde noe annet sted å sove enn fortauskanten. Han kommer seg rundt på et par krykker og har den sterkeste overkroppen dere kan tenke dere. Hvis han står i en konflikt, pleier han å utfordre motparten til å sette seg ned på fortauet sammen med ham og slåss på like premisser - men det er det ingen som tør, for han er den sterkeste av dem alle. Men han sover altså ute, og nå var vennene hans bekymra for at han kom til å bli fengsla under konferansen. De prøvde å forklare ham hvor risikabelt det var å sove ute under konferansen, og han gikk etter hvert med på at han måtte gjøre en liten innsats og prøve å komme seg opp de trappetrinnene som var nødvendig for å sove innendørs.

Som alt annet handla altså ikke klimakonferansen, sett fra gata, om langsiktig overlevelse,  bekymringer og håp for framtida, eller matsikkerhet for fremtidige generasjoner - den handla om overlevelse, bekymringer og sikkerhet fra dag til dag, fra time til time.

Avskjed med Durban

Det er en del hull og lange pauser her på bloggen den siste tida, så jeg skal prøve å oppdatere og forklare. Jeg skrev en hel del om oljefondet, og så ble det stille en stund før jeg plutselig skrev at masteroppgaven var levert. Det gikk litt over stokk og stein de siste ukene, for å si det mildt. Jeg fant ut at jeg måtte bare ta meg råd til å reise ned til Durban. Jeg trengte å konsultere med veilederen min, bruke biblioteket for et par referanser, levere egenhendig for å være sikker på at alt var i orden, og ikke minst å ta ordentlig avskjed med mange. Så slik ble det. Plutselig satt jeg på et fly, og plutselig var jeg tilbake - i mitt gamle hjem. Det føltes som jeg hadde vært der for alltid og skulle være der for alltid. I Durban er alt kjent, det er fortsatt det jeg refererer til som "vanlig" merka jeg. Alt var som før og slik det skal være. Mitt vante, vanlige, kjente liv.

Men det skulle ikke bli så mye hverdagsliv - jeg hadde igjen mer enn jeg trodde på oppgaven, og jobba alt jeg klarte, natt og dag. Alt tar så mye lengre tid enn beregna når oppgaven er så lang. F.eks. måtte jeg gå over og sjekke referanseformatet, og rette opp i mange tilfeller (jeg brukte APA, som skal ha "Forfatter, år, p. sidetall", og hadde ikke skrevet "p." i mange av tilfellene), og det tok mange, mange timer å lese igjennom og sjekke bare en sånn liten detalj.

Selv om jeg var i Durban først og fremst for å levere, kunne jeg jo ikke være der uten å treffe mange kjente og kjære. Etter hvert som tida begynte å renne ut, ble det flere og flere besøk på dagtid, og mer og mer jobbing natterstid. Og etter hvert som tida begynte å renne ut, gikk det mer og mer opp for meg at dette er virkelig slutten på Durban-kapittelet i livet mitt. Jeg pakka og rydda ut og flytta i begynnelsen av dette året, så jeg har allerede hatt en avslutning. Og jeg var nedover i mai/juni, og hadde avskjeder da også. Men det var ikke helt endelig. Jeg jobba fortsatt med masteroppgaven. Jeg var fortsatt student ved universitetet i Durban. Durban-kapittelet var ikke over.

Men nå var jeg på siste avsnittet. Veilederen min skulle bort den siste uka jeg var der, og jeg tok farvel med henne før hun dro. Da skjønte jeg at dette er den endelige avslutninga. Nå blar jeg snart over den siste siden i Durban-kapittelet. Da satte tåreproduksjonen i gang...

Jeg hulkegråt høyt og inderlig hver natt etterpå (de få timene jeg ikke satt oppe og skrev). Det er noe med å avslutte som er vemodig uansett. The end of an era. Å ta farvel med veilederen min Vishanthie, med min gode, gode venninne Thola, med andre venner. Med byen, stedet, landet. Men det er ekstra vondt når noen av de er jeg blitt glad i og forlater ikke har det noe særlig godt. De som sover ute. Jentene og guttene på gata. Ingen vet hvor lenge man lever - jeg vet ikke hvor lenge jeg selv har, eller hvor lenge jeg har noen av de jeg er glad i - men det er ekstra usikkert med de som lever så utsatt. Jeg har allerede opplevd at flere av dem har dødd. Vold og knivstikking er dagligdags. Hvem vet når jeg vil få mulighet til å dra til Durban igjen - og hvem vet hvem som fortsatt kommer til å leve da?

Livstegn...

Tida flyr, som vanlig. Jeg er for lengst tilbake i Norge, og har stort sett ligget rett ut på sofaen med ullteppe og drukket varmt vann med honning. Det var så forferdelig trist å dra fra Durban og si hadet til alle at vondten i hjertet spredte seg til halsen og resten av kroppen...

Men nå er jeg bedre, og det kommer nok drypp av minner og opplevelser her på bloggen igjen snart :)

Masteroppgave: levert

På fredag leverte jeg masteroppgaven! Omsider er to års strev kommet til veis ende. Seks år med studier i Durban er over, overstått og overlevd.

Det er en rar følelse. Det er rart å være ferdig, og det har vel ikke helt gått opp for meg. Og tanken på å skulle vente på bedømmingen til to eksaminatorer er ikke akkurat morsom. Hvem våger vel å verdsette det jeg har gjort? Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt to uker til, så jeg kunne finpusset mer og det leverte produktet ville vært bedre. Seks års studier og blod, svette og tårer skal kokes ned til en siste karakter. Hvis jeg får noe mindre enn A så griner jeg!

Samtidig vet jeg at ingen karakter kan måle verdien av det jeg har opplevd eller gjort. På onsdag hentet jeg identitetsboka med personnummer til en av guttene fra gata. Gleden hans var verdt alt sammen. Ei av jentene har flyttet fra gata og begynt på skolen igjen. Verdien kan ikke måles i karakterer eller penger eller noe annet.

Oljefondets investeringer i diktaturer

Oljefondet lånte 241 millioner kroner til Egypt, Tunisia og Bahrain like før de to førstnevnte regimene i landene ble veltet i den arabiske våren, skrev Dagbladet i går. Nå arver nye makthavere gjelda.

Dette er bare siste bit av et isfjell av problematisk gjeld, som jeg dessverre ikke har tid til å gå inn på akkurat nå, men kanskje jeg skriver mer senere, eller så kan du gå inn på f.eks. slettgjelda.no og lese mer. Uansett så er poenget nå bare å slå fast at det er en del problematisk gjeld mellom land, og at det heller ikke er uproblematisk at oljefondet tar del i det å gi lån til diktaturer.

Statssekretær Hilde Singsaas i Finansdepartementet sier til Dagbladet at "det er viktig å ikke bruke fondet som et utenrikspolitisk tiltak" og derfor bevisst lar være å ta med menneskerettigheter, diktatur/demokrati, o.l. i vurderingen av fondets forvaltning.

Oppsiktsvekkende, spør du meg, og jeg kan bare gjenta meg selv: forvaltningen av så mye penger har utenrikspolitiske konsekvenser uansett, enten de er bevisste og tilsiktede eller ikke. Å gi lån til diktaturer har politiske konsekvenser: det hjelper diktorene til å holde på makten. Jeg vet ikke om forvalterne av oljefondet vet dette og ønsker å støtte de som støttes ved dagens forvaltning - og altså bare later som når de sier at det er viktig å ikke bruke fondet som et utenrikspolitisk tiltak? Eller om de faktisk er så naive at de ikke innser dette?

Oljepenger for en bedre eller verre verden?

Oljefondet hadde en avkastning på beskjedne 3,5% de siste fem årene. Statens Investeringsfond for Næringsutvikling i Utviklingsland (Norfund) hadde 13,8%. Adm.dir. Kjell Roland sier dessuten at avkastningen kunne vært enda høyere hvis de jobbet for å maksimere profitten (men det gjør de ikke fordi fondet er et bistandspolitisk virkemiddel).


Oljefondssjef Yngve Slyngstad har bedt om å gjøre om oljefondets retningslinjer som pålegger at 50% av aksjer og 60% av obligasjoner må kjøpes i Europa. Med krisetider i Europa betyr det dårlig forvaltning av oljefondet - avkastningen har falt med 8,8% de siste tre måendene, det nestdårligste kvartalet i fondets historie. Kanskje en idé å investere mer i utviklingsland?


Selvfølgelig må målet med oljefondet være å tjene mest mulig penger - det dreier seg tross alt om velferden i framtidas Norge. Samtidig er vi utrolig naive om vi tror at "penger bare er penger". Alt henger sammen med alt, for å si det med Gro, og ingen ting vi gjør - verken med penger eller andre ting - er nøytralt. Finansminister Sigbjørn Johnsen sier at oljefondet ikke er et utenrikspolitisk redskap. Men det er en logisk umulighet. Dersom oljefondet investerer i Europa og i selskaper involvert i klasevåpenproduksjon har dette konsekvenser. Slik er det, enten disse konsekvensene er tilsiktet og ønsket fra norsk side eller ikke.


Så hvorfor ikke ta bort skylappene og bevisst investere i land, selskaper og prosjekter som både gir økonomisk vinning og tilsiktede politiske effekter?


Nå investerer oljefondet hundrevis av milliarder i selskaper som beskyldes for grove brudd på menneskerettighetene og for miljøødeleggelser, og i selskaper involvert i klasevåpenproduksjon - til tross for at oljefondets egne retningslinjer sier : «Fondets midler skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer: a)    produserer våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper» 


Da må det være bedre, som Erik Solheim sier, å investere mer i miljø og fattigdomstiltak. Norfunds gode økonomiske resultater (spesielt sammenlikna med oljefondet slik det forvaltes i dag) viser at det til og med kan lønne seg rent økonomisk. Og det er tross alt ingen motsetning mellom å sikre velferden i Norge og å bidra til en bedre verden. 

(Denne bloggposten bygger først og fremst på førstesideoppslaget i gårsdagens Dagsavisen - dessverre finner jeg ikke artikkelen på nettet - dere får heller løpe og kjøpe :) Info om klasevåpen er fra Framtiden I Våre Hender, og bildet fra I Acknowledge Class Warfare Exists på Facebook.)

Gode oljenyheter

Ser ut som om Uganda tar noen seriøse skritt i retning å sikre at oljerikdommen kommer befolkningen til gode!

I en av mine lynraske titt på twitter (selv om jeg egentlig ikke har tid, eller plass i hodet) kunne jeg ikke unngå å legge merke til en melding om at det ugandiske parliamentet krever åpenhet rundt salg av landets olje til utenlandske selskaper. Både politikere som støtter regjeringen og de i opposisjon har gått sammen om dette, og avtaler kan nå ikke ferdigstilles før en reguleringsmekanisme er på plass.

I Norge tror vi gjerne at vi har det så godt fordi vi har olje - dvs at det er pga oljen at vi har råd til å ha så gode sosiale ordninger. Men det er jo ikke sant. I de aller fleste land med olje lever flertallet av folket i fattigdom.

Oljeindustrien er en skitten business. Utenlandske selskaper bryr seg bare om profitt. Lokale ledere bryr seg også bare om profitt - sin egen private, vel og merke.

Vi har det så godt i Norge fordi vi har et godt lovverk og et sterkt sivilt samfunn.

Derfor er det oppmuntrende å se et samlet ugandisk parliament gå i bresjen for lovgivning om åpenhet og kvalitetssikring av salg av landets olje. Og at lokale organisasjoner er med i dette. At folk mener at de har rett til innsyn, og at de håper at oljen kan bidra til arbeidsplasser og ellers forbedringer som vil komme folk flest til gode. Ja til grasrotmakt!

Norske selskaper har sannsynligvis noen svin på skogen i utlandet, dessverre. Derfor er det også bra med god internasjonal lovgiving. EU introduserte tidligere denne uka en lov om åpenhet om økonomiske aktiviteter for hvert eneste oljeutvinnende prosjekt (eller andre mineraler, tømmer, osv) et selskap er med i.

Les mer her.

Skrivemaraton

Det går stort sett BARE i skriving hos meg nå. Litt dårlig timing på oppgaveinnspurten kan du si, med så mye spennende som skjer rundt om i verden, som jeg ikke har tid til å følge godt nok med på. Noen veldig spennende og gledelige hendelser (les: valget i Tunisia) - andre mer ambivalente (les: Gaddafis død). Jeg har i flere dager ikke kunnet åpne twitter-kontoen min fordi det er alt for mye spennende der, og jeg har knapt tørt å bla igjennom Dagsavisen fordi det stort sett hver dag er engasjerende artikler der.

Jeg dropper gudstjenester, treningsøkter, måltider og nattesøvn.

For nå er jeg dypt konsentrert og ensidig fokusert på oppgaveskriving. Om 30 dager skal den leveres!!

Jeg blir skikkelig entusiastisk når jeg tenker på hvor bra den blir! For det blir den virkelig! Jeg vet jeg bryter janteloven når jeg skryter så fælt, men det er ikke til å stikke under en stol at dette blir ordentlig bra.

Derimot blir jeg lettere deppa over det harde nedskjæringsarbeidet som kreves. Jeg må ned på 40.000 ord og det er ingen spøk. Dessuten har jeg fortsatt mye skapende skrivearbeid igjen også, og det er direkte frustrerende å oppleve hvor lang og hard veien fra en ferdig utforma idé i hodet til et ferdig utforma argument på papiret er.

Men det går framover! 30 harde dager til, og så...!

Rike, unge kvinner

Blant Norges unge rikinger (dvs under 30 år) er den aller rikeste en kvinne: Lill Maren Meling Møgster, 27 år, med en formue på over en milliard! Hun har ikke bare arvet alt sammen, men er den av de unge rike som også tjener best, nesten 30 millioner (noen av de andre står med 0 kroner i inntekt). Hun er styreleder, og ikke nok med at hun er ung og rik, hun er den eneste styrelederen i kategorien fiskebåtrederier som har driftsinntekter over 200 millioner kroner.

Den aller yngste på lista over rike er også en ung kvinne: Mia Cathrine Møller har ennå ikke fylt 20 år, men har allerede en formue på 215 millioner.

I disse tider, med #OccupyWallStreet som har tatt av og spredd seg og blitt til #OccupyDurban og OccupyMangeSteder, til og med #OccupyEverywhere, er det kanskje ikke så politisk korrekt å bli glad over millionærer, men nå som skattelistene er ute og avisene skriver om hvem som er rikere enn hvem her på berget tar jeg meg allikevel den friheten og jubler litt over kvinner på topp.

(Infoen om de unge rike damene har jeg fra Aftenposten og IntraFish.)

Multinasjonale massakrer

Væpnede grupper fra flere forskjellige land står bak massakrer og massevoldtekter i østlige Kongo. Jeg skrev i forrige bloggpost at jeg syntes det var bra at den kongolesiske regjeringa har tatt initiativ til en spesial-rett (i går kveld kom jeg på at det heter vel egentlig 'spesialdomstol' på godt norsk...?), der kongolesiske og internasjonale jurister skal prøve saker der internasjonal lov har blitt brutt, dvs forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og folkemord.

Med både væpna rebelgrupper og regjeringsstøtta militærgrupper fra flere land involvert, er det flere regjeringer enn den kongolesiske som må ta ansvar og støtte opp om rettsprosesser for rettferdighet. Ikke alle virker villige til det. Rwanda ble dødelig fornærmet over FN-rapporten som anklaget den rwandiske hæren for massakrer av titusener av mennesker på kongolesisk jord og truet med å trekke seg ut av all aktivitet i FN.

Den kongolesiske regjeringas initiativ til opprettelsen av spesialdomstolen er bra. Ikke minst det at de tar konskekvensene av egne knappe ressurser og ønsker samarbeid. Men det er bare ikke fullt så enkelt. Likevel, alle steg i riktig retning er gode og viktige steg. Nå håper jeg at det internasjonale samfunn tar ansvar for sin part, og støtter finansielt, teknisk og med juridisk kompetanse, slik at dette bare er de første stegene i en lang reise mot oppklaring og oppreisning.

Spesialrett for krigsforbrytelser

Den kongolesiske regjeringa tok til seg kritikken fra FN i fjor, om at nesten ingen var blitt stilt for retten for forbrytelsene utført under krigen i perioden 1993-2003, og har tatt initiativet til opprettelsen av en spesial-rett. Det kongolesiske rettssystemet er ikke sterkt nok til å hanskes med den massive mengden av alvorlige forbrytelser, så denne spesial-retten skal bestå av både kongolesisk og internasjonalt rettspersonale og ta for seg saker som involverer krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord.

Flott å lese at den kongolesiske regjeringa tar grep! Ekstra flott fordi det virker som om frivillige organisasjoner og det sivile samfunn er blitt hørt i prosessen, og de støtter forslaget til fulle.

Veldig bra om de overlevdende etter massakrer og voldtekter i stor skala i det minste får juridisk oppreising, og om de ansvarlige ikke lenger får gå fri.