More mountains and cows

Oh sweet taste of happiness, there is little that can match days in the mountains. I spent some days in Hamar (which is a town, for all you ignorant foreigners, haha) after the last blog post about cows and mountain, but took the train back to the mountain side after a few days. One of the first things I did when I got up there was to sit down and pee in the wilderness - there is nothing like bowing down to the grass and heather and feeling the wind on your naked butt. The ultimate sense of freedom. (Unfortunately I don't have a picture of the event...)

My mum and I went walking and climbing the mountain one day. It was steep and we took seven hours. I felt almost like Greg Mortenson from the extraordinarliy inspirational book I am currently reading, "Three Cups of Tea" (a must-read about a climber who builds schools for girls in areas surrounding the Himalayas).

Here is mum climbing:

And taking a small break, admiring the fantastic view:

I honestly wasn't sure if I was going to make it, since I am terribly unfit from the city life of Durban - but here I am, on the top:

My parents have a small mountain cabin, where we stayed. It has no running water or electricity. Somehow that has a healing effect on me. I get this deep deep feeling of contentment when I am there. It was my duty to fetch water from the well (just a few metres from the door, so it is an easy task) while my mum poured bark in the outdoor toilet to prevent bad smell. As long as we go down to civilisation to do laundry (especially jeans, which I think are a hassle to handwash), I really enjoy the simple mountain life. Although it was great to come back to the village and have a hot shower, I'm not gonna lie about that :-)

Here I am outside the cabin:

We had cows here too. One morning we found a calf who was only 1-2 days old.
Isn't he cute? He was just the most adorable little thing. His mum had left him and gone with the flock, so we were a little nervous she would not come back. But in the evening she came, mooing loudly. The calf drank his milk happily, and gained enough strength to walk with his mum a short distance until she hid him again.

I must also include some pictures of my grandfather. He was 96 years old in February, but still amazingly fit.

We walked to the cabin he has built:

Well, that's probably all the cows and mountains I'll experience this vacation. I now have some days in civilisation again (of which the greatest pleasure, besides hot showers, is the internet!) before I head back to Durban.

Cows and mountains

I'm home in Norway, enjoying the cold weather (it's supposed to be summer, but i'm not convinced) and the fresh air. We went on a small mountain trip today and it was lovely. Check the hail storm (and the cows; they came running down the field to find shelter under the trees)!

I am glad to say that we had already sought shelter under the roof of the veranda of a small mountain ranch, watching the hail storm without getting wet and enjoying our lunch pack, hot tea and chocolate.

I loved the freshness - although it doesn't look like I do, but it was really windy and cold even behind the shelter of this landmark at the top, so it's hard to smile and look happy.

This is me, my cousin's daugther Siri and my mum - three fit ladies who wouldn't be beaten by the weather. Come thunder, wind, rain or hail - we made it to the top! (ok, it is a small top and nothing much to brag about, but still, I haven't been outside for so long in a while, so let me just be proudly happy)

And we made it down again too. Here is me and my cousin's two children. We have just climbed the "gate" you can see in the background, and now we can almost see the car waiting to take us back home.

This is why I have to go to Norway each (northern hemisphere-) summer. The air is so fresh and clean; my wasted Durban city lungs are utterly confused and happy. Drinking the tap water here in my parents' village has the same confusing effects on my taste buds, which are too used to the chlorine water of Durban. When I first came to Durban, I had to dilute the tap water with bottled water so that I could drink it without puking. Walking in the mountain and breathing mountain air is like buying spring water - for the lungs. And the sense of freedom!! I love South Africa, but this freedom cannot be replaced - not for all the elephants in the world.

Nyfødt baby

Mandag dro jeg fra Durban til Norge, og søndag fødte ei av jentene fra gata en gutt - akkurat i tide så jeg fikk hilse på. Her er nurket:

Bilder fra flyktningeleire i Goma

Sjekk ut det nye fotoalbumet Refugee camps in Goma til hoyre i bloggen. Noen utvalgte bilder fra besokene i flyktningeleirene der.

Babyer pa gata

I går hadde vi invitert til åpent møte og mellom 30-40 ungdommer fra gata pluss en del fra organisasjoner som jobber på gata var samla for å diskutere "Babyer på gata. Hva bør gjøres?".

Vi har møtt mange unge mødre i arbeidet vårt på gata, noen babyer og en del som er gravide. Mange er redde for å oppsøke hjelp, fordi det går rykter om at noen i hjelpeapparatet stjeler babyer og selger dem til utlandet. Det er dessverre tolkningen av det som skjer når et barn må omplasseres pga barnevernsloven. En baby skal ikke bo på gata. Så når en baby blir sendt til et barnehjem, hender det at mora blir veldig fra seg - og opplever at barnet ble 'stjålet' fra henne.

En kan tenke seg smerten over å miste et barn. Og dette er ikke lett, for det skjer jo (delvis) pga fattigdom - mor (og far) klarer ikke å ta vare på barnet godt nok i henhold til loven. Men å leve med babyen ute er jo heller ikke noe godt alternativ - uten mat og varme, med mye vold og rusmidler (vi hører om voldsutøving flere ganger daglig, og ofte med knuste flasker, skrutrekkere eller andre våpen). Og nesten alle mødre, og andre, sier at de ikke ønsker det samme livet for barnet sitt som det de lever selv.

Vi hadde en oppheta diskusjon, men kom ikke så langt at vi ser noen løsningsforslag. Men med mer diskusjon til uka kan det jo hende at vi kommer et stykke framover. Vi tror det er viktig å ta med ungdommene på slike diskusjoner og de tok virkelig bladet fra munnen og snakka fra levera til oss. Ideelt sett skulle vi hatt en helhetlig hokuspokusplan, som hjelper alle til å få et godt hjem - mødre, fedre og babyer. Men i virkeligheten er det fryktelig vanskelig. Det er mye rusavhengighet blant ungdommene på gata, så det å komme seg ut av gatelivet er ikke bare bare. Og mange andre ting som gjør det veldig kompleks - men det kommer jeg kanskje tilbake til senere...

Long overdue update

Ja, nå har det virkelig vært "long time, no see", så her kommer en liten oppdatering... Jeg skrev semesterets siste eksamen i går - deilig å være ferdig! Det har vært fryktelig travelt og jeg har nok stressa litt for mye - jeg skjønte det når jeg en morgen fant meg selv på vei til skolen uten sko! Vi har nylig hatt om mental helse, og det var jo litt foruroligende å plutselig oppdage at jeg går i tøfler på vei til campus, hahaha.

Nå er det tut og kjør med forskningsoppgaven. Vi er ute på gata nesten hver dag og samler inn data. Forrige uke hadde vi en ganske skummel opplevelse - vi var i et område hvor vi ikke er kjent, og ble ikke akkurat ønsket varmt velkomne, men det gikk heldigvis bra. (Nå skal vi være i områder der vi allerede er godt kjent, så ingen grunn til bekymring :-)

Ellers er det vinter her nå. Fryktelig kaldt om morgenen, så det er uggent å stå opp. Jeg sover med ullsokker og dobbel dyne. Men det sier mer om hvor pinglete jeg er enn hvor kaldt det er, for jeg tror ikke det har vært under 15 grader, og neppe noe særlig under 20 i løpet av natta... Vi er heldige her i Durban, for i andre steder i landet har det til og med vært minusgrader! Men det er varmt om dagen, heldigvis, så det er deilig å sitte og tine i sola.

SURPRISE

Jeg stressa til skolen fredag morgen, på vei til et møte med en foreleser - trodde jeg. Da jeg kom inn i møterommet, ble jeg møtt med et stort 'SURPRISE!'

Her er meg og noen av lurekoppene:

De hadde ordna med kake og greier:

Jeg fikk hjelp av Thola til å skjaere kaka: Eller hjelp og hjelp fru blom:
Men hevnen er søt: Siphiwe fikk også gjennomgå: Så vi spiste og mora oss:

Bilder

Jeg skrev at jeg skulle laste opp bilder fra Kigali Memorial Centre. Her er noen:

Her er jeg utenfor senteret:




Det er ikke lov til a ta bilder inne, men her er noen glimt fra hagen utenfor:

Her er historien til en gutt som heter Eric og er 13 ar:

Bildet er ikke så tydelig, så her er en liten gjenfortelling:

Eric fant en gutt som het Jerome, mens han lette etter et gjemmested. Beina til Jerome var kutta av. Eric løfta han opp så de kunne stikke av sammen, men de ble funnet av en bil full av macheter. Eric måtte etterlate Jerome for å redde livet sitt. Da han snudde seg og så tilbake, så han Jeromes ansikt fylt av desperasjon før han ble drept. Når han tenker på det, gråter han hele dagen.

Her er Bernard:

Her er en av massegravene ute i hagen:

En annen massegrav:

7. april var det nøyaktig 15 år siden folkemordet starta. Vi kjørte fra Kigali til Bukavu den dagen, og kjørte forbi mange prosesjoner og markeringer. Her er en:

Ny president

Ja, forrige uke var det valg her i Sør-Afrika, og som ventet blir Jacob Zuma den neste presidenten. Det var et bra valg, med godt oppmøte og mye entusiasme. En kamerat kom hjem, ganske utslitt etter å ha stått i kø for tre timer. Men han var heldig, andre har stått i både seks og åtte timer for å få stemme.

ANC mistet 2/3-flertallet de har hatt siden demokratiet ble innført i 1994, og det er betryggende, for det betyr at de ikke kan endre grunnloven på egen hånd. Pga Zumas manglende respekt for loven (han har klart å omgå korrupsjonsanklager, f.eks.) har det vært litt bekymring for 2/3-flertallet, så mange stemte opposisjonspartier for å hindre det.

ANC har faktisk mistet velgere i alle provinser unntatt her i KwaZulu-Natal, og det sier noe om hvilken rolle etnisitet har spilt. Zuma er nemlig zulu, og kanskje hovedgrunnnen til at han er presidentkandidat nå er at alle ANC-ledere fram til nå har vært xhosaer, og zulustammen er den andre store stammen her i Sør-Afrika, så de måtte nå få en leder. Zuma spilte mye på etnisitet under voldtektssaken mot ham, og det går an å si at han har stått fram som en zulu mer enn som en sørafrikaner...

Men for å fokusere på noe som er bra her i landet: Sør-afrikanere i utlandet hadde anledning til å stemme, og det tror jeg er første gang for et afrikansk land. Jeg tar det jo som en selvfølge at jeg kan stemme ved konsulatet her i Durban når det er valg i Norge, men det er faktisk ikke en mulighet for statsborgere fra mange andre land. I Afrika er det nokså kontroversielt, siden landsmenn i utlandet ofte er i opposisjon til det sittende styret. Tenk for eksempel om zimbabwere i utlandet kunne stemme - da ville nok resultatet sett ganske annerledes ut. Men Sør-Afrika åpnet ambassadene sine for forhåndsstemming, så det er et stort skritt for demokratiseringen.

Og Sør-Afrika blir nå på tredjeplass for kvinner i parliamentet, etter Rwanda og Sverige. Parliamentet her er med andre ord mer kjønnslikt enn stortinget i Norge. Ikke verst at Afrika har 2 av topp 3 plasseringene i verden!

Long time no see

Har vært stille en stund nå. Sorry, men jeg har vært sjuk - helt siden vi kom tilbake fra Kongo faktisk. Men i går ettermiddag snudde det, så nå er jeg på vei opp og det er en fantastisk følelse! Jeg dro til helseklinikken på campus og fikk en vitaminsprøyte i baken, og det gjorde biffen. Jeg trodde ærlig talt at vitaminsprøyte bare ble brukt i figurativ tale, men neida. Legen tilbød meg faktisk en sprøyte med vitaminer, og jeg sa ja takk.

Så det er fantastisk deilig å kjenne at kreftene vender tilbake. Jeg ligger etter på 8 oppgaver (en er bare 6 sider, men resten ligger på rundt 20), så det er virkelig på tide at jeg får tilbake energien og arbeidskraften. Heldigvis har jeg greie lærere, og har så langt ikke fått minuskarakterer for sene innleveringer. Men uansett, en kjempelettelse å kjenne at jeg begynner å bli frisk igjen.

Så hurra for det!

Valg i Sør-Afrika i dag

Nå er sannhetens time nær, og folk går mann og kvinne ut av huse for å stemme i dag. Det har vært mye rabalder, men nå er det rolig og jeg er ikke bekymret for vold eller opptøyer.

Rabalderet har stort sett dreid seg om Zuma og om han skal rettsforfølges for korrupsjonsanklagene eller ikke, og det bråket gav seg mens jeg var borte på påskeferie - da bestemte nemlig Durban High Court at anklagene skulle henlegges. Det var visstnok kaos i gatene her i Durban da, med mange av hovedgatene avstengt.

Ingen av opposisjonspartiene er store nok til å true ANC, så det er ingen spenning - og derfor heller ingen grunn til opptøyer - rundt hvem som blir vinneren av valget og hvem som danner regjering. Og nå når ANCs presidentkandidat Jacob Zuma ikke står overfor rettssak og fengsel, er det heller ingen spenning rundt hvem som blir president.

Han er likevel en omstridt person, og etter min mening ingen god lederkandidat for landet. I forbindelse med voldtektssaken mot ham tidligere, uttalte han at han, etter å ha hatt ubeskyttet sex med en kvinne han visste var hiv-positiv, tok en dusj for å beskytte seg. En dusj kan ikke gjøre verken fra eller til for hiv-smitte, og det er temmelig uheldig at en offentlig lederfigur som Zuma går ut med slik villedende informasjon - i et land med en av verdens høyeste antall hiv-smittede.

Men den tidligere presidenten Mbeki var enda verre. Han sa at medisiner er farlig og at folk må spise rødbeter i stedet.

Så ANCs heroiske lederskapstid er forbi. Chief Albert Luthuli fikk Nobels fredspris en gang på 1960-tallet, og Nelson Mandela er jo kjent for alle. Det skal nok mye til å fylle skoene til frigjøringshelter, og det skal helt andre egenskaper til å lede et demokratisk land enn å lede en motstandsbevegelse. Men det er trist å se hvor landet er på vei, og hvis det virkelig er slik at en (tidligere) så rik motstandsbevegelse ikke har bedre lederkandidater - med integritet, med evne til å samle, gi håp og inspirere til innsats for å bygge landet - da er jeg på nippet til å kalle det tragisk.

Kigali Memorial Centre

Irene Umutoni og Uwamwezi
6 og 7 år
Søstre
Favorittleke: en dukke de delte
Favorittmat: frisk frukt
Dødsårsak: granat kastet inn i dusjen

Vi besøkte Kigali Memorial Centre, som er et slags museum over folkemordet i 1994. Jeg lot med vilje være å besøke senteret da jeg var i Rwanda sist, for det er sterk kost, og jeg orka ikke å forholde meg til det. Men nå var jeg psykisk forberedt, og vi var to, så det hjalp. Det er et veldig bra senter, og jeg vil absolutt anbefale det for folk som er innom Kigali.

Først er det en historisk gjennomgang eller forklaring av hva som skjedde, deretter er det en seksjon om folkemord generelt (inkludert mot jøder, armenere og andre), og så er det en seksjon om barna som drept i 1994. Alt er fryktelig, men den siste delen er hjerteskjærende.

Først er det et bilde av ei jente, med teksten: "Navn: Mami Npinganzima, Alder: 12 år, Favorittmat: Chips med majones, Dødsårsak: Skutt og drept". Det ble veldig personlig, med alle bildene av disse barna og opplysninger om hva de likte.

David Mugiraneza
10 år
Favorittsport: fotball
Likte: å få folk til å le
Drøm: å bli lege
Siste ord: "Mor, UNAMIR [FNs styrke i Rwanda] vil komme og redde oss."
Dødsårsak: torturert til døde

Aurore Kirezi
2 år
Favorittdrikk: kumelk
Favorittaktivitet: gjemsel med storebror
Dødsårsak: brent levende i Gikondo kapell

Ariane Umutoni
4 år
Favorittmat: kake
Favorittdrikk: melk
Likte: å synge og danse
Dødsårsak: knivstukket i øyet og hodet

Jeg har for dårlig internettforbindelse til å laste opp bilder akkurat nå, men skal gjøre det i morgen på campus.

Hotel Rwanda

Hovedpoenget med turen var flyktningeleirene i Goma, men det var en lang reise dit, og mye som skjedde underveis, sa jeg skal prove a begynne med begynnelsen.

Vi floy til Uganda og tok buss til Rwanda, og der sov vi en natt i Hotel Rwanda - for de som husker den filmen (hotellet heter egentlig Hotel des Mille Collines). Det var ganske spesielt - a tenke pa menneskene som hadde bodd og overlevd og reddet livet i de korridorene, redselen i sengene, forhandlingene rundt restaurantbordene...

Bilder

Mens vi venter pa at paskeharen skal finne tid til a fortelle mer, sjekk ut noen bilder fra turen her: http://www.flickr.com/photos/11743037@N03/

Det blir jevnlig (daglig?) lagt ut nye bilder fra turen pa den lenka, sa folg med, folg med!

Rehema-pasjonen

Paske handler mye om lidelse, og det har virkelig vaert sant for meg dette aret. Jeg har ikke lyttet til noen av Bachs vakre pasjoner, men til kvinners fortellinger om krigslidelser. Jeg har besokt flyktningeleire i Goma, Kongo.

Det har vaert en fantastisk tur. Ganske uvirkelig - omgitt av FN-kjoretoyer og soldater som om vi er midt i et nyhetsklipp pa tv. Ganske uforstaelig - bade ondskapen i mye av lidelsene og kraften til a overleve slik ondskap. Ganske utmattende - jeg ligger i senga med diare na i stedet for a vaere pa skolen...

Har mye a fortelle og kommer snart med bilder.