Kalonge - der mine Kongo-drømmer startet...

I helga var vi på en spesiell tur. Da jeg var elev på Hedmarktoppen folkehøyskole hørte jeg Willy Ludvigsen fortelle fra barndommens opplevelser i Kalonge. Denne helga var jeg der for første gang.

Her er vi på misjonsstasjonen (i sterkt motlys men jeg er den med skjørt og bustete hår):

Dere får bære over med meg om det blir mye historie og navn på steder og personer… For det var da Willy fortalte fra Kongo der på folkehøyskolen at det slo ned i meg: ”Dit må jeg! I Kongo ønsker jeg å arbeide!”, og det var starten på den eventyrlige reisa som har ført meg hit jeg er nå. Så å komme til det stedet han bodde som barn var ikke som alle andre turer, men noe helt eget.

For å komme dit kjørte vi igjennom Kahuzi-Biega nasjonalpark. Tjukk, ugjennomtrengelig skog. Skal du lenger unna veikanten enn 30 cm må du hugge deg vei med machete. Vakkert, på en vill måte. Men ikke gjestmildt akkurat.

I årevis (tiår!) har skogen vært tilholdssted for rebeller, men nå har militæret kontroll og det er trygt å kjøre der.

Gjestmildt er det derimot når skogen tar slutt og kulturlandsskapet åpner seg. Etter noen kilometer så vi misjonsstasjonen oppe på haugen:

Det står fortsatt en del svære trær der:

Nydelig utsikt fra misjonsstasjonen til Mont Kahuzi:

Ganske fin utsikt ned til sjukehuset også!

Jeg deler bare bilder av utsikten med dere, for misjonsstasjonen er nå i praksis en militærleir, så det var soldater overalt og ikke så lett/hyggelig å ta bilder, og bygningene er ikke vedlikeholdt så det blir bare et stusselig syn for de som husker hvordan det så ut der i gamle dager.

Å være der blant soldater var en spesiell følelse. Jeg kunne ikke unngå å tenke på den gangen store og små ble stilt opp utenfor huset for å tas av dage, og mamma Norunn med stor gravid mage gikk og slukte ilden i peisen og lukka vinduene fulgt av en soldat med gevær...

Lørdag besøkte vi sjukehuset. Det skal jeg kanskje fortelle mer fra en annen gang. På ettermiddagen ble vi invitert til en ekstra-gudstjeneste i modermenigheten der i Kalonge, Chifunzi hos pastor Ntamako (Kalonge er navnet på hele området/kongedømmet, som er fylt av små og store landsbyer, og Chifunzi er navnet på landsbyen der misjonsstasjonen er).

Søndag var vi invitert til menigheten i Mule, hos pastor Mukembanyi. Han var ung evangelist som jobba sammen med Martin (Willys pappa, Norunns ektemann), og det var Martin som bygde den første kirka der i Mule. Den var i tre, og senere bygde Nils Esborg murkirka som de er i nå.

Her er jeg sammen med barnebarnet til den første personen som ble døpt, Nsiburika. Barnebarnet heter Baguma:

Etter et innmari godt måltid etter gudstjenesten (høne stekt i knuste solsikker, en av de aller aller beste hønerettene jeg har smakt!), fikk Charlene og jeg en sau av Mukembanyi. Det var høy stemning, som dere ser:

Ja det var høy stemning det meste av helga. Spennende, fascinerende. På vei hjem gjennom skogen igjen, i rolig bekymringsløst tempo med bilen full av glade mennesker, gikk tankene igjen til da Norunn og Martin og barna flykta igjennom samme skog, langs samme vei.

Og selvfølgelig de mange kongoleserne som har flykta igjennom samme skog. En av dem var med oss. Andre som har opplevd og overlevd krig på forskjellige måter var også en del av helgas opplevelser. Jeg skal fortelle mer om det snart.

Men nå: har du lyst på fengende, spennende sommerlektyre? Sjekk ut denne nettsidader  du kan få tak i Willys bok om letinga etter pappa Martins fly og levninger i Kongos dype regnskog, krydra med morsomme og skumle barndomsminner.

Martin Ludvigsen - kanskje i Kalonge, kanskje et annet sted i Kongo 
(bildet er fra boka)