Bukavu, Republique Democratique du Congo
Wow, nå er jeg faktisk i Kongo, i Bukavu. Dette har vært en drøm lenge... Litt uvirkelig å faktisk være her.
Jeg skal fortelle mer fra Burundi etter hvert, jeg har blant annet bilder derfra som jeg skal legge ut, men kanskje ikke før etter at jeg har kommet til Durban igjen.
Vet ikke riktig hvor jeg skal begynne når jeg skal fortelle fra Bukavu. Kan kanskje begynne med det praktiske. Jeg kom på onsdag med buss fra Burundi. Den var forsinka som vanlig og jeg fikk litt trøbbel på grensa - med å komme meg ut av Burundi faktisk. Inn i Kongo var ikke noe problem. Så noen timer senere enn avtalt ankom jeg Bukavu, og der stod Ingeborg Eikeland og venta på meg. Hun har vært misjonær her siden 1956 hvis jeg ikke husker feil (jeg går litt surr i alle årstallene). Verdens vakreste menneske.
Jeg bor hos henne og vi spiser sammen og har det veldig hyggelig.
Den første kvelden da jeg kom, spiste jeg sammen med en hel gjeng av misjonssøstre - Kate Andersen, Bjørg Dalene, Marie Onsrud og altså Ingeborg. De har vært her i mange tiår hver og har en uuttømmelig reservoar av røverhistorier å fortelle. Det har vært kriger og uro mer eller mindre siden uavhengigheten på 60-tallet, og de har flyktet flere ganger. De har opplevd røvere, soldater, fly så fulle at de har ligget flate for å få plass inni - - - Vel, jeg skal ikke forsøke på å gjenfortelle for mye. La meg bare si at jeg hadde en fryktelig spennende og morsom kveld, og om noen har et litt strengt bilde av misjonærer så burde dere vært med og sett og hørt :)
Dagen etter, dvs på torsdag, ble jeg med Marie til Bwindi som er et skolesenter. Hun underviste på bibelskolen der, mens jeg besøkte rektoren for den videregående skolen og fikk omvisning der. Først var det morgenbønn sammen med bibelskolen, og de sang flerstemt og så inderlig at jeg måtte skikkelig konse for ikke å begynne å gråte. Jeg skulle presentere meg selv siden jeg snakker litt swahili, og det var ikke måte på varm velkomst jeg fikk da.
Det som først og fremst har "dratt" meg i hjertet og gjort at dette har vært et drømmereisemål, er arbeidet som gjøres blant voldtatte kvinner. Det er for tiden fire militærgrupper som herjer i skogene og som blant annet voldtar kvinner og jenter og menn. Omfanget har minket etter hvert som freden står sterkere og sterkere i området - heldigvis. Jeg har møtt en mann som jeg kaller Babo (det egentlige navnet hans er litt for langt og vanskelig til at jeg har fått det med meg - ennå, men jeg skal få han til å skrive det ned for meg), og som drar ut i skogene for å hente jenter og kvinner som er blitt bortført og holdes som sexslaver av de ulike militsene. Det er et livsfarlig arbeid, og han har vært i livsfare mange ganger. Det var fryktelig gripende - Kate fortalte meg om en dag da han og familien hans hadde vært samlet hos henne og spist, og Babo hadde takket barna sine for at han får lov til å fortsette med arbeidet for de voldtatte, og takket kona si. Det er langt fra noen selvfølge at han kommer hjem igjen etter hver tur.
Mange er traumatisert når de kommer - forståelig nok. Noen har vært voldtatt på det groveste - av mange, med stokker eller geværer, osv. Flere har først sett at mannen har blitt drept - strupen skåret over. Noen er bare jenter. Babo viste meg bilde av ei jente på 11 år som han hadde hentet i november, tror jeg det var, det var i hvert fall ikke så lenge siden. Han tar bilde av alle og skriver ned historiene deres som dokumentasjon.
Når jeg skriver at han henter dem, så er det at han bringer dem hit til Bukavu - for beskyttelse og pleie. Det er et sykehus her hvor de kan foreta kirugiske inngrep. Flere har blitt voldtatt så grovt at de har fistler (dvs hull/åpninger mellom de forskjellige åpningene i underlivet, for eksempel mellom urinrøret og skjeden. Det gjør at urin lekker konstant, de stinker og blir utstøtt), hos andre har livmora falt ned (jeg husker ikke hva det heter på medisinsk). I alle fall kan de bli operert her i Bukavu, på et sykehus som drives av den svenske pinsemisjonen. Kirurgen heter Mukwege og er broren til Fiffi i Trondheim, for de av dere som kjenner henne (Ingunn, i hvert fall). Jeg møtte forresten foreldrene hennes i kirka i går, og skal hilse så masse, så det kan du jo overbringe, Ingunn (Afrika-Ingunn, ikke Toppen-Ingunn). Men det var en avstikker, tilbake til de voldtatte: De får samtaleterapi og oppfølging som best man kan. På lørdag var jeg en snartur innom sykehuset som den norske pinsemisjonen (PYM) støtter, og det er dit Babo følger de voldtatte som han henter i skogene. De som trenger kirurgisk oppfølging blir fulgt videre til det andre sykehuset. På det sykehuset der jeg var på lørdag er det fødestue, barneavdeling og noen andre avdelinger. Jeg skal tilbake dit neste uke før jeg drar til Durban, for han som er lederen for arbeidet der er på reise nå. Jeg møtte han bare kort en kveld her om dagen. Han er psykolog, og det er nokså sjeldent her.
De har oppfølging av dem, og jeg besøkte en gruppe som var på sykurs. De har holdt på i 10 dager og var fortsatt i startgropa. Etter seks måneder er de ferdige, og da får de en symaskin hver, så de kan forsørge seg og familien. De likna ikke på traumatiserte ofre i det hele tatt, og det var nesten utrolig å se forandringen. De strålte opp og sang og dansa i pur glede da de fikk besøk.
Men jeg skal skrive mer senere en gang. Enten mens jeg ennå er her, eller etter at jeg er i Durban igjen. Det begynner å tordne kraftig nå, så jeg tør ikke være påkobla mer.
Monday, January 22, 2007
Monday, January 15, 2007
Nok for denne gang
Vel, dette faar vaere nok for denne gang. Jeg er blitt skrubbsulten og skal til Natalie og spise naa. Hun er en av vennene til Rais som jeg er blitt kjent med her, og hun skal ogsaa folge meg til Bukavu. Paa onsdag gaar nemlig ferden videre.
Jeg vet ikke riktig naar jeg kommer meg paa internett neste gang. Planen framover er aa ta buss til Bukavu i Kongo paa onsdag denne uka, og bli der ut maaneden. 2 februar gaar flyet mitt fra Kigali i Rwanda til Johannesburg i Sor-Afrika, og da fortsetter studiene. Men jeg kommer meg sikkert paa nett for den tid.
For at du skal skjonne best mulig bor du gaa ned til den forste posten som er publisert i dag ("Livstegn") og lese deg oppover via Uganda og Rwanda til Burundi - for da leser du i samme rekkefolge som jeg har skrevet og reist og for i det minste litt sammenheng :)
Vel, dette faar vaere nok for denne gang. Jeg er blitt skrubbsulten og skal til Natalie og spise naa. Hun er en av vennene til Rais som jeg er blitt kjent med her, og hun skal ogsaa folge meg til Bukavu. Paa onsdag gaar nemlig ferden videre.
Jeg vet ikke riktig naar jeg kommer meg paa internett neste gang. Planen framover er aa ta buss til Bukavu i Kongo paa onsdag denne uka, og bli der ut maaneden. 2 februar gaar flyet mitt fra Kigali i Rwanda til Johannesburg i Sor-Afrika, og da fortsetter studiene. Men jeg kommer meg sikkert paa nett for den tid.
For at du skal skjonne best mulig bor du gaa ned til den forste posten som er publisert i dag ("Livstegn") og lese deg oppover via Uganda og Rwanda til Burundi - for da leser du i samme rekkefolge som jeg har skrevet og reist og for i det minste litt sammenheng :)
Burundi
Og saa kom jeg altsaa fram til Burundi og hovedstaden Bujumbura. Burundi er et annet knotteland - i hvert fall i forhold til de enorme naboene Kongo (2.345.410 kvm) og Tanzania (943.000kvm) - og bestaar av 27.835 kvadratkilometer med fjell og aaser. Det bor litt faerre mennesker her enn i Rwanda - ca 7 millioner - saa det er ikke like stappa, men ogsaa her er all jord utnytta, og langs hele bussturen fra Kigali til Bujumbura var det banantraer og kaffebusker og mye annen jordbruk fjell opp og fjell ned. Uansett hvor du vender blikket, er det aaskammer paa aaskammer i titalls bortover til de blir borte i horisonten.
Veien var tilsvarende bakkete - og svingete, og det var et under at jeg ikke spydde underveis, men det gikk faktisk bra.
Bussen kom fra Kampala, og da jeg gikk paa i Kigali fikk jeg ubehagelige minner fra bussturen mellom Malawi og Dar es Salaam... Bussen var kjaaka full, med bagasje stabla i takhoyde langs hele midtgangen (heldigvis, da staar det i hvert fall ikke passasjerer der, tenkte jeg naar jeg klatra opp busstrappa...) og et kaos nesten uten like (jeg kan ikke skrive "uten like" siden det var enda verre paa bussen fra Malawi...). Men jeg fikk sitte paa et eget sete, og hadde det helt fint :) En baby kom fra setet bak meg, og satt paa fanget mitt og plundra halve veien, saa jeg hadde koselig selskap.
Grenseovergangen tok sin tid, for all bagasje maatte ut og tollklareres. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive for at en nordmann skal skjonne hvor innihampen mye bagasje det faktisk er plass til i en buss. De aapna lukene under bussen og begynte aa baere ut - koffert etter koffert, sekk etter sekk, kasse etter kasse. Det tok aldri slutt - jeg trodde knapt mine egne oyne, enda jeg har sett noen slike busslaster allerede paa turen min. Bussjaaforen mista etter hvert taalmodigheten, og dro rett og slett fra de som hadde mye bagasje. Men jeg med min lille svippsekk ble heldigvis med videre og kom fram til Bujumbura :)
Jeg har pakka lett - og selv om jeg er laaangt unna aa slaa rekorden til mor som reiste rundt med en liten fjallravensekk fra Kenya til Namibia - moter jeg sjokkerte medpassasjerer overalt. Men jeg er ikke saa sterk, saa jeg maa ha noe som jeg lett kan baere rundt og lofte opp selv. Og jeg er veldig glad for valget, for jeg trava rundt baade lenge og raskt i Kampala - maatte nesten lope for aa holde folge med hun som fulgte meg fra bussen - og har gaatt mye rundt med den ellers ogsaa, og ville ikke klart det med tyngre bagasje. Saa faar det heller vaere at jeg bare har ett skjort, og ikke kan skifte selv om jeg soler tomatsaus... (men jeg har et slikt smart omslagsskjort, saa jeg bare snur det naar jeg soler paa ene sida, hehe)
Vel framme i Bujumbura stod Rais og venta paa meg. Veldig godt aa se et kjent fjes etter den lett kaotiske bussturen :)
Og saa kom jeg altsaa fram til Burundi og hovedstaden Bujumbura. Burundi er et annet knotteland - i hvert fall i forhold til de enorme naboene Kongo (2.345.410 kvm) og Tanzania (943.000kvm) - og bestaar av 27.835 kvadratkilometer med fjell og aaser. Det bor litt faerre mennesker her enn i Rwanda - ca 7 millioner - saa det er ikke like stappa, men ogsaa her er all jord utnytta, og langs hele bussturen fra Kigali til Bujumbura var det banantraer og kaffebusker og mye annen jordbruk fjell opp og fjell ned. Uansett hvor du vender blikket, er det aaskammer paa aaskammer i titalls bortover til de blir borte i horisonten.
Veien var tilsvarende bakkete - og svingete, og det var et under at jeg ikke spydde underveis, men det gikk faktisk bra.
Bussen kom fra Kampala, og da jeg gikk paa i Kigali fikk jeg ubehagelige minner fra bussturen mellom Malawi og Dar es Salaam... Bussen var kjaaka full, med bagasje stabla i takhoyde langs hele midtgangen (heldigvis, da staar det i hvert fall ikke passasjerer der, tenkte jeg naar jeg klatra opp busstrappa...) og et kaos nesten uten like (jeg kan ikke skrive "uten like" siden det var enda verre paa bussen fra Malawi...). Men jeg fikk sitte paa et eget sete, og hadde det helt fint :) En baby kom fra setet bak meg, og satt paa fanget mitt og plundra halve veien, saa jeg hadde koselig selskap.
Grenseovergangen tok sin tid, for all bagasje maatte ut og tollklareres. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive for at en nordmann skal skjonne hvor innihampen mye bagasje det faktisk er plass til i en buss. De aapna lukene under bussen og begynte aa baere ut - koffert etter koffert, sekk etter sekk, kasse etter kasse. Det tok aldri slutt - jeg trodde knapt mine egne oyne, enda jeg har sett noen slike busslaster allerede paa turen min. Bussjaaforen mista etter hvert taalmodigheten, og dro rett og slett fra de som hadde mye bagasje. Men jeg med min lille svippsekk ble heldigvis med videre og kom fram til Bujumbura :)
Jeg har pakka lett - og selv om jeg er laaangt unna aa slaa rekorden til mor som reiste rundt med en liten fjallravensekk fra Kenya til Namibia - moter jeg sjokkerte medpassasjerer overalt. Men jeg er ikke saa sterk, saa jeg maa ha noe som jeg lett kan baere rundt og lofte opp selv. Og jeg er veldig glad for valget, for jeg trava rundt baade lenge og raskt i Kampala - maatte nesten lope for aa holde folge med hun som fulgte meg fra bussen - og har gaatt mye rundt med den ellers ogsaa, og ville ikke klart det med tyngre bagasje. Saa faar det heller vaere at jeg bare har ett skjort, og ikke kan skifte selv om jeg soler tomatsaus... (men jeg har et slikt smart omslagsskjort, saa jeg bare snur det naar jeg soler paa ene sida, hehe)
Vel framme i Bujumbura stod Rais og venta paa meg. Veldig godt aa se et kjent fjes etter den lett kaotiske bussturen :)
Rwanda
Rwanda er kjent som "the Land of Thousand Hills" og det skjonner jeg godt - her er det aaser paa aaser paa aaser saa langt oyet rekker. Turen sorover fra Kampala var utrolig vakker. Baade fjellene og dyrkinga ble mer og mer intens jo naermere vi kom Rwanda, og fortsatte paa samme maate inn i Rwanda.
Rwanda er et knottlite land, paa 26.338 kvadratkilometer i folge Lonely Planet (Mikael: oppgave til deg: finn ut hva det tilsvarer i Norge, ihht fylker). Men det bor naermere 9 millioner mennesker her, saa det er faktisk et av de omraadene med hoyest befolkningstetthet i verden. Utfordringen blir aa faa plass til alle, og mat til alle, og med unntak av nasjonalparkene er saa og si all jord dyrka. Det er terrassejordbruk opp og ned hver eneste aas. Rwanda er rett og slett et av de vakreste landa jeg har sett - om ikke det vakreste.
Sidemannen min i bussen hjalp meg aa forhandle fram riktig pris paa mopedtaxien naar vi kom fram til Kigali - jeg har faatt helt dilla, og ville slett ikke ta en vanlig biltaxi :) (se under Uganda)
Det ble en ganske spektakulaer mopedtur, for hovedstaden er like bakkete og bratt som resten av landet, saa vi kjorte opp en aas og ned en aas og opp en ny, helt til vi kom fram til stedet jeg hadde tenkt aa bo. Og her var det ledig rom led eget bad, saa det var virkelig luksus.
Ingen snakker engelsk, og jeg snakker ikke fransk - bortsett fra "jeg elsker deg" og liknende... Men til min store overraskelse snakker alle swahili! I folge laereboka er ikke dette i "swahiliomraadet", men da jeg hadde kommunikasjonsproblemer med mopedforeren, tenkte jeg at det skader ikke aa sporre - og dermed var alle kommunikasjonsproblemer lost.
Jeg kan to hele setninger paa fransk, nemlig "jeg vil gjerne ha et dobbeltrom" og "er frokosten inkludert?" Saa da jeg kom til resepsjonen i Hotel Gloria, tenkte jeg at jeg skulle prove meg. Men jeg feiga ut i siste liten og spurte i stedet "do you speak kiswahili?" Det foltes liksom saa mye tryggere og enklere...
Rwanda er kanskje det vakreste landet jeg har sett, og Kigali er definitivt den vakreste hovedstaden. Gronn og bakkete - penere kan det ikke bli.
Neste morgen gikk jeg paa oppdagelsestur, og fant etter mange forsok kontoret til Rwandair og fikk ordna flybilletten tilbake til Sor-Afrika. Kartet over byen ser saa flatt ut, mens virkeligheten er saa bratt som du kan tenke deg, saa jeg ble helt retningsvill og forvirra... Men kom altsaa fram til slutt.
Og saa bar det avgaarde paa en ny mopedtur til busstasjonen, og en ny buss til Burundi.
Baade Uganda og Rwanda er nydelige land med masse spennende aa se - Nilen, vakker natur, fjellgorillaer, osv - og jeg vil definitivt reise hit igjen og utforske mer. Naa ble det bare en snarvisitt paa gjennomreise, for det er ikke saa goy aa reise rundt og se slike ting alene, naa reiser jeg mest for aa treffe venner, saa derfor tok jeg forste buss videre i retning Burundi og Rais baade i Kampala og Kigali, men en annen gang skal jeg raske sammen noen venner og virkelig se mer av alt denne regionen har aa tilby.
Rwanda er kjent som "the Land of Thousand Hills" og det skjonner jeg godt - her er det aaser paa aaser paa aaser saa langt oyet rekker. Turen sorover fra Kampala var utrolig vakker. Baade fjellene og dyrkinga ble mer og mer intens jo naermere vi kom Rwanda, og fortsatte paa samme maate inn i Rwanda.
Rwanda er et knottlite land, paa 26.338 kvadratkilometer i folge Lonely Planet (Mikael: oppgave til deg: finn ut hva det tilsvarer i Norge, ihht fylker). Men det bor naermere 9 millioner mennesker her, saa det er faktisk et av de omraadene med hoyest befolkningstetthet i verden. Utfordringen blir aa faa plass til alle, og mat til alle, og med unntak av nasjonalparkene er saa og si all jord dyrka. Det er terrassejordbruk opp og ned hver eneste aas. Rwanda er rett og slett et av de vakreste landa jeg har sett - om ikke det vakreste.
Sidemannen min i bussen hjalp meg aa forhandle fram riktig pris paa mopedtaxien naar vi kom fram til Kigali - jeg har faatt helt dilla, og ville slett ikke ta en vanlig biltaxi :) (se under Uganda)
Det ble en ganske spektakulaer mopedtur, for hovedstaden er like bakkete og bratt som resten av landet, saa vi kjorte opp en aas og ned en aas og opp en ny, helt til vi kom fram til stedet jeg hadde tenkt aa bo. Og her var det ledig rom led eget bad, saa det var virkelig luksus.
Ingen snakker engelsk, og jeg snakker ikke fransk - bortsett fra "jeg elsker deg" og liknende... Men til min store overraskelse snakker alle swahili! I folge laereboka er ikke dette i "swahiliomraadet", men da jeg hadde kommunikasjonsproblemer med mopedforeren, tenkte jeg at det skader ikke aa sporre - og dermed var alle kommunikasjonsproblemer lost.
Jeg kan to hele setninger paa fransk, nemlig "jeg vil gjerne ha et dobbeltrom" og "er frokosten inkludert?" Saa da jeg kom til resepsjonen i Hotel Gloria, tenkte jeg at jeg skulle prove meg. Men jeg feiga ut i siste liten og spurte i stedet "do you speak kiswahili?" Det foltes liksom saa mye tryggere og enklere...
Rwanda er kanskje det vakreste landet jeg har sett, og Kigali er definitivt den vakreste hovedstaden. Gronn og bakkete - penere kan det ikke bli.
Neste morgen gikk jeg paa oppdagelsestur, og fant etter mange forsok kontoret til Rwandair og fikk ordna flybilletten tilbake til Sor-Afrika. Kartet over byen ser saa flatt ut, mens virkeligheten er saa bratt som du kan tenke deg, saa jeg ble helt retningsvill og forvirra... Men kom altsaa fram til slutt.
Og saa bar det avgaarde paa en ny mopedtur til busstasjonen, og en ny buss til Burundi.
Baade Uganda og Rwanda er nydelige land med masse spennende aa se - Nilen, vakker natur, fjellgorillaer, osv - og jeg vil definitivt reise hit igjen og utforske mer. Naa ble det bare en snarvisitt paa gjennomreise, for det er ikke saa goy aa reise rundt og se slike ting alene, naa reiser jeg mest for aa treffe venner, saa derfor tok jeg forste buss videre i retning Burundi og Rais baade i Kampala og Kigali, men en annen gang skal jeg raske sammen noen venner og virkelig se mer av alt denne regionen har aa tilby.
Uganda
Jeg kom meg omsider fra Nairobi og Kenya, og tidlig om morgenen bar det avgaarde i buss videre nordvestover til Kampala og Uganda. Det var den behageligste bussturen jeg har hatt hittil - setene var kjempemyke og deilige. Det minna meg om de gamle togene i Norge - de ser ikke saa fancy ut men er mye behageligere enn de nye "fine" togene... Og saa gikk det ikke saa veldig fort, for veiene var ganske daarlige, slik at det ikke gikk an aa raakjore. Litt humpetitten humpetatten, men heller det enn grisekjoring... Saa jeg bare not turen og utsikten.
Jeg kryssa tre litt spesielle ting paa veien. Dvs grensekryssinga er ikke saa spesiell - det begynner aa bli en del av dem paa denne turen her. Men de to andre var litt spesielle. Den forste var mens vi ennaa var i Kenya, nemlig ekvator. Jeg hadde hatt lyst til aa stoppe bussen og ta bilde, men for det forste har jeg jo ikke noe kamera, og for det andre var det en saakalt "ekspressbuss" som ikke driver og stopper hele tida. Men vi kryssa i hvert fall :) Og godt inne i Uganda, ikke langt unna Kampala, kjorte vi over Nilen der den starter fra Victoriasjoen. Den var enormt bred.
Jeg trodde jeg maatte vaere en dag i Kampala for aa fikse mer penger, og planla og dra tilbake til Jinja som det heter der Nilen starter. Men saa kom jeg i kontakt med Rais som er i Burundi og som sa at det gikk greit aa fikse penger i bankene der, saa jeg satte meg paa forste buss videre.
Vi kom fram i nitida paa kvelden i Kampala, og ei dame fra bussen fulgte meg for aa finne et hotell. Vi tok en stappfull Toyota Hiace-minibuss og trava gjennom sentrum. Fikk skikkelig koselig inntrykk av Kampala. Det lyste i parafinlamper langs masse boder som solgte grilla maiskolber og liknende og det var skikkelig god stemning der. Det var et skikkelig slit aa finne et sted som hadde ledige rom, men til slutt fant vi et mokkete, lugubert sted. Fellesbadet der var skikkelig kvalmt, men jeg fikk da vaska av meg litt stov og svette fra bussturen.
Neste morgen stod jeg opp grytidlig, i haap om aa finne et ledig sete paa en buss til Kigali i Kampala. Utstyrt med kartet fra Lonely Planet (reisehaandbok som jeg ikke kunne klart meg uten) traska jeg avgaarde med sekken paa ryggen. Men busselskapet har flyttet siden Lonely Planet var i byen, og jeg gikk meg bort... En mann spurte hvor jeg skulle, og stoppa en mopedtaxi for meg, og saa bar det avsted. Det var HERLIG. Jeg fikk innmari lyst pa en moped selv. Frisk luft, svalende vind i haaret, kommer fram overalt; En skikkelig bra start paa dagen. Og til alt hell - det var ett ledig sete paa bussen samme dag, saa klokka ni satt jeg i en ny buss paa vei til nye eventyr :)
Jeg kom meg omsider fra Nairobi og Kenya, og tidlig om morgenen bar det avgaarde i buss videre nordvestover til Kampala og Uganda. Det var den behageligste bussturen jeg har hatt hittil - setene var kjempemyke og deilige. Det minna meg om de gamle togene i Norge - de ser ikke saa fancy ut men er mye behageligere enn de nye "fine" togene... Og saa gikk det ikke saa veldig fort, for veiene var ganske daarlige, slik at det ikke gikk an aa raakjore. Litt humpetitten humpetatten, men heller det enn grisekjoring... Saa jeg bare not turen og utsikten.
Jeg kryssa tre litt spesielle ting paa veien. Dvs grensekryssinga er ikke saa spesiell - det begynner aa bli en del av dem paa denne turen her. Men de to andre var litt spesielle. Den forste var mens vi ennaa var i Kenya, nemlig ekvator. Jeg hadde hatt lyst til aa stoppe bussen og ta bilde, men for det forste har jeg jo ikke noe kamera, og for det andre var det en saakalt "ekspressbuss" som ikke driver og stopper hele tida. Men vi kryssa i hvert fall :) Og godt inne i Uganda, ikke langt unna Kampala, kjorte vi over Nilen der den starter fra Victoriasjoen. Den var enormt bred.
Jeg trodde jeg maatte vaere en dag i Kampala for aa fikse mer penger, og planla og dra tilbake til Jinja som det heter der Nilen starter. Men saa kom jeg i kontakt med Rais som er i Burundi og som sa at det gikk greit aa fikse penger i bankene der, saa jeg satte meg paa forste buss videre.
Vi kom fram i nitida paa kvelden i Kampala, og ei dame fra bussen fulgte meg for aa finne et hotell. Vi tok en stappfull Toyota Hiace-minibuss og trava gjennom sentrum. Fikk skikkelig koselig inntrykk av Kampala. Det lyste i parafinlamper langs masse boder som solgte grilla maiskolber og liknende og det var skikkelig god stemning der. Det var et skikkelig slit aa finne et sted som hadde ledige rom, men til slutt fant vi et mokkete, lugubert sted. Fellesbadet der var skikkelig kvalmt, men jeg fikk da vaska av meg litt stov og svette fra bussturen.
Neste morgen stod jeg opp grytidlig, i haap om aa finne et ledig sete paa en buss til Kigali i Kampala. Utstyrt med kartet fra Lonely Planet (reisehaandbok som jeg ikke kunne klart meg uten) traska jeg avgaarde med sekken paa ryggen. Men busselskapet har flyttet siden Lonely Planet var i byen, og jeg gikk meg bort... En mann spurte hvor jeg skulle, og stoppa en mopedtaxi for meg, og saa bar det avsted. Det var HERLIG. Jeg fikk innmari lyst pa en moped selv. Frisk luft, svalende vind i haaret, kommer fram overalt; En skikkelig bra start paa dagen. Og til alt hell - det var ett ledig sete paa bussen samme dag, saa klokka ni satt jeg i en ny buss paa vei til nye eventyr :)
Saturday, January 06, 2007
Nairobi
Og ankomstbyen er i hvert fall en storby! Nairobi er hovedsetet i Ost-Afrika.
Og ankomstbyen er i hvert fall en storby! Nairobi er hovedsetet i Ost-Afrika.
Jeg reiser herfra mandag morgen. Da gaar bussturen videre til Kampala, hovedstaden i Uganda. Fram til da skal jeg bare slappe av og bruke saa lite penger som mulig :) I morgen kveld kommer Ingunn fra Dar es Salaam. Flyet hennes tilbake til Norge gaar ogsaa mandag morgen, saa da faar vi en kveld og en natt til sammen. Jeg kunne egentlig reist sondag kveld, men har faatt helt skrekken for aa kjore buss om natta. Det er utrolig ekkelt med grisekjoring i morket, saa jeg sover heller en natt til her i Nairobi. Kunne ogsaa tatt en buss direkte til Kigali i Rwanda (via Uganda), men siden den ogsaa maa kjore om natta, har jeg valgt aa stoppe og sove i Kampala, og heller dra videre til Kigali med en ny buss paa dagtid. Og da faar jeg jo se mye mer ogsaa! Om natta er det helt morkt og jeg faar bare med meg det som er i lyskasterne til bussen (som ikke er saerlig gode, saa jeg ser stort sett bare groftekanten og motende biler), men om dagen er det goy og sitte og folge med mens vi kjorer vestover. Paa mandag gaar turen litt nordover ogsaa - vi krysser ekvator og kommer faktisk paa den nordlige halvkule. Men paa vei fra Kampala til Kigali krysser vi ekvator igjen og kommer tilbake til den sorlige halvkulen.
Vel, vel, enn saa lenge... ha det godt alle sammen!
Dar es Salaam - Arusha - Nairobi
Lenger sor var det plantasjer med sisal saa langt oyet rakk i alle retninger - og oyet rekker langt, for det er helt flatt og ingen fjell som stenger. Sisal brukes til produksjon av tau.
Vi kjorte innom Arusha igjen. Ikke akkurat noen storby, men i hvert fall en by. Her er noen bilder:
Lenger sor var det plantasjer med sisal saa langt oyet rakk i alle retninger - og oyet rekker langt, for det er helt flatt og ingen fjell som stenger. Sisal brukes til produksjon av tau.
(foto: www.agriculture.go.tz)
Naa virker det som om hele turen var rural, og selve turen var forsaavidt det. Men avreisestedet er veldig urbant: Dar es Salaam er en travel storby.
Vi kjorte innom Arusha igjen. Ikke akkurat noen storby, men i hvert fall en by. Her er noen bilder:
Mer fra bussturen Dar es Salaam - Nairobi
Vi har allerede hatt to strombrudd da jeg mista alt jeg hadde skrevet, saa naa gjor jeg det litt kort, og publiserer ofte, for aa oke sjansen for aa faa det til...
Naa begynte jeg litt ulogisk, med midten og slutten (dvs fra Arusha og videre), saa da fortsetter jeg like ustrukturert... Her og der, baade i Tanzania og Kenya, dukker det opp smaa klynger av butikker og boder:
Vi har allerede hatt to strombrudd da jeg mista alt jeg hadde skrevet, saa naa gjor jeg det litt kort, og publiserer ofte, for aa oke sjansen for aa faa det til...
Naa begynte jeg litt ulogisk, med midten og slutten (dvs fra Arusha og videre), saa da fortsetter jeg like ustrukturert... Her og der, baade i Tanzania og Kenya, dukker det opp smaa klynger av butikker og boder:
(foto: www.flickr.com)
Her er fra grenseovergangen Namanga:
Det var litt av et styr der. Selve det formelle med grenseovergangen gikk bra - det var ikke noe problem aa faa visum, og behandlingen paa begge sider av grensa (utstempling og innstempling) gikk forholdsvis raskt. Men det KRYR av masaaidamer overalt, som vil selge perlebroderier, smykker og annet haandverk og souvenirer. Og de er veldig paagaaende, for aa si det mildt. Jeg var eneste mzungu (hvit) i bussen, og tiltrakk meg en flodbolge av disse damene. Jeg kjopte ingenting, men de gjor nok god business der, for Namanga er grensa der alle som reiser mellom Kenya (mange lander i Nairobi, og noen drar til beromte Masaai Mara nasjonalpark) og Kilimanjaro, Serengeti og andre store attraksjoner i Tanzania.
Busstur Dar es Salaam - Nairobi
Vel framme i Nairobi! Kom i gaar kveld etter en fin busstur gjennom Tanzania og litt av Kenya. Siden jeg ikke har kamera, har jeg funnet fram noen bilder paa google.com:
Vi kjorte igjennom nydelig landskap. Her er to malerier av kunstneren Ole Kolii Paul, "Masaailand 5" og "Masaailand 6". Han er sannsynligvis masaai selv, for Ole er et veldig vanlig masaainavn, faktisk.
Dette landskapet er saerlig typisk for Arusha og nordover inn i Kenya. Her var det masaaier med kvegflokker overalt.
(foto: www.kenya.rcbowen.com)
Og akasietraer:
(foto: www.nationalgeographic.com)
(foto: www.art.com)
Da sola begynte aa gaa nedlitt etter at vi hadde passert grensa og var inne i Kenya, satt jeg og snudde paa hodet konstant, for paa venstre side var solnedgangen med silutter av akasietraerne, og paa h;yre side ble slettene farget rosa. Virkelig vakkert.
Wednesday, January 03, 2007
Mer fra Tanzania
Naa har jeg endelig faatt bussbillett, men bare til Nairobi (ikke Kampala slik planen var). Bussene er stappfulle i disse ferietider, saa jeg har gitt opp aa dra direkte til Kampala. Forste ledige paa alle busselskaper var om 10 dager... Og da blir det for lite tid i Bukavu. Saa naa satser jeg paa aa skaffe billett til Kampala i Nairobi istedet. Bussen drar klokka seks om morgenen paa fredag fra Dar es Salaam, og kommer fram i Nairobi etter ca 14 timer. Det blir sikkert godt aa sove i en seng i stedet for i bussetet, saa det er kanskje ikke saa dum losning naar alt kommer til alt.
Jeg og Ingunn (studievenninne fra Trondheim som ogsaa er i Dar es Salaam naa) har farta rundt i byen baade i gaar og i dag paa jakt etter bussbilletter, og er utslitt (og hun er solbrent), saa i morgen skal vi prove aa faa til en slappe-av-dag paa en fin strand. Vi tar "daladala" naar vi farter rundt - tilsvarer bybusser i Norge, men er veldig annerledes: Toyota Hiace med 15 sitteplasser og ubegrensa med staaplasser. De faerreste ville passert EU-kontrollen i Norge, for aa si det mildt - det skrangler baade her og der. Og i Dar es Salaam er det altfor mange biler i forhold til veikapasiteten, saa det gaar i snegletempo, men det gaar da fortere enn om vi skulle gaatt, saa jeg skal ikke klage. Jeg skrev vel i forrige post noe om at det er masse sykler her, men akkurat her i Dar es Salaam ser jeg faktisk mange flere biler enn sykler.
Paa bussen fra Arusha til Dar es Salaam var det fire gutter fra Nederland, og det var saa goy aa sitte og se paa reaksjonene deres paa alt vi saa gjennom bussvinduene. Det minte meg om da jeg var her de forste gangene, og alt var nytt og spennende. Det ble nesten litt vemodig aa tenke paa. Naa er det saa masse som bare passerer uten at jeg tenker over det, men det er jo egentlig en fargerik og spennende reise. Masaaier i sin tradisjonelle klesdrakt med rode tepper knytta rundt kroppen og uten bukser som gjeter kveg- og/eller smaafeflokken over hovedveien saa trailere og alt som er maa braastoppe. Madrasser og kurver og honer og geiter og bagasje av alt mulig rart stabla oppaa busstak - saa lasset paa toppen er minst like hoyt som selve bussen. Vi saa til og med en geit som var bundet fast oppaa en bensintanklastebil (eller hva det naa heter). Det er ikke mye neonlys, men det mangler ikke paa reklame for det. Hele husvegger er malt med reklame, og noen av butikkene har malt hva de selger paa veggen. For eksempel "Maziwa yetu" (=Melka vaar) og bilde av en ku over hele veggen. Det blir ganske fargesprakende gater av slik kunst :) Og husklynger her og der langs veien, med sementhus og jordhus side om side. Og radioen spilte lokal kirkemusikk (dvs kormusikk) og ungdommelig rap paa swahili, saa vi hadde bra bakgrunnsmusikk til synsinntrykkene.
Saa det blir nok en fin tur til Nairobi ogsaa. Da drar jeg samme vei tilbake, og passerer Arusha etter ca 9 timer. Da drar jeg fra havet og havnivaa og opp paa fjellet - Arusha ligger ca 1000 meter over havet (omtrent som Dovrefjell) og Kilimanjaro er nabo. Nairobi ligger ogsaa hoyt oppe, og betyr visstnok "kaldt sted" paa ett eller annet lokalt spraak (ikke swahili). Litt for Kampala, naar jeg omsider kommer saa langt, passerer vi Nilen. Nilens begynnelse er bare noen timer fra Kampala, ved Jinja ved Victoriasjoen. Saa det blir goy aa se :)
Det har vaert mye krangel om Nilen. En gammel avtale fra kolonitida, mellom Storbritannia og Egypt, har gitt Egypt og Sudan rett til alt vann fra Nilen og har forbudt de andre landene som er i kontakt med Victoriasjoen og Nilen til aa bruke vann derfra. Jeg husker det fra da jeg var innom Etiopia. Da var det torke der, og krise for matavlingene, og selv om Nilen strommet stor igjennom landet, kunne de ikke bruke noe vann til vanning, for da truet Egypt med krig. Men naa i desember har alle de involverte landene forhandlet fram en ny avtale. Eller rettere sagt, de har vel forhandlet at de skal forhandle om en ny avtale - den er ikke i boks ennaa. Tanzania og Uganda har allerede brutt reglene helt siden de ble uavhengige paa 1960-tallet og brukt vann fra Victoriasjoen til vanning, og det skulle jo bare mangle. Ille at en avtale fra kolonitida, inngaatt av en kolonimakt, skal gjelde fortsatt. Men naa skjer det altsaa noe, og det er bra!
Jepp, jepp! Kanskje jeg skriver fra Nairobi. Eller Kampala. Eller Kigali... Vi faar se hvor fort det gaar aa faa buss videre fra de forskjellige byene.
Naa har jeg endelig faatt bussbillett, men bare til Nairobi (ikke Kampala slik planen var). Bussene er stappfulle i disse ferietider, saa jeg har gitt opp aa dra direkte til Kampala. Forste ledige paa alle busselskaper var om 10 dager... Og da blir det for lite tid i Bukavu. Saa naa satser jeg paa aa skaffe billett til Kampala i Nairobi istedet. Bussen drar klokka seks om morgenen paa fredag fra Dar es Salaam, og kommer fram i Nairobi etter ca 14 timer. Det blir sikkert godt aa sove i en seng i stedet for i bussetet, saa det er kanskje ikke saa dum losning naar alt kommer til alt.
Jeg og Ingunn (studievenninne fra Trondheim som ogsaa er i Dar es Salaam naa) har farta rundt i byen baade i gaar og i dag paa jakt etter bussbilletter, og er utslitt (og hun er solbrent), saa i morgen skal vi prove aa faa til en slappe-av-dag paa en fin strand. Vi tar "daladala" naar vi farter rundt - tilsvarer bybusser i Norge, men er veldig annerledes: Toyota Hiace med 15 sitteplasser og ubegrensa med staaplasser. De faerreste ville passert EU-kontrollen i Norge, for aa si det mildt - det skrangler baade her og der. Og i Dar es Salaam er det altfor mange biler i forhold til veikapasiteten, saa det gaar i snegletempo, men det gaar da fortere enn om vi skulle gaatt, saa jeg skal ikke klage. Jeg skrev vel i forrige post noe om at det er masse sykler her, men akkurat her i Dar es Salaam ser jeg faktisk mange flere biler enn sykler.
Paa bussen fra Arusha til Dar es Salaam var det fire gutter fra Nederland, og det var saa goy aa sitte og se paa reaksjonene deres paa alt vi saa gjennom bussvinduene. Det minte meg om da jeg var her de forste gangene, og alt var nytt og spennende. Det ble nesten litt vemodig aa tenke paa. Naa er det saa masse som bare passerer uten at jeg tenker over det, men det er jo egentlig en fargerik og spennende reise. Masaaier i sin tradisjonelle klesdrakt med rode tepper knytta rundt kroppen og uten bukser som gjeter kveg- og/eller smaafeflokken over hovedveien saa trailere og alt som er maa braastoppe. Madrasser og kurver og honer og geiter og bagasje av alt mulig rart stabla oppaa busstak - saa lasset paa toppen er minst like hoyt som selve bussen. Vi saa til og med en geit som var bundet fast oppaa en bensintanklastebil (eller hva det naa heter). Det er ikke mye neonlys, men det mangler ikke paa reklame for det. Hele husvegger er malt med reklame, og noen av butikkene har malt hva de selger paa veggen. For eksempel "Maziwa yetu" (=Melka vaar) og bilde av en ku over hele veggen. Det blir ganske fargesprakende gater av slik kunst :) Og husklynger her og der langs veien, med sementhus og jordhus side om side. Og radioen spilte lokal kirkemusikk (dvs kormusikk) og ungdommelig rap paa swahili, saa vi hadde bra bakgrunnsmusikk til synsinntrykkene.
Saa det blir nok en fin tur til Nairobi ogsaa. Da drar jeg samme vei tilbake, og passerer Arusha etter ca 9 timer. Da drar jeg fra havet og havnivaa og opp paa fjellet - Arusha ligger ca 1000 meter over havet (omtrent som Dovrefjell) og Kilimanjaro er nabo. Nairobi ligger ogsaa hoyt oppe, og betyr visstnok "kaldt sted" paa ett eller annet lokalt spraak (ikke swahili). Litt for Kampala, naar jeg omsider kommer saa langt, passerer vi Nilen. Nilens begynnelse er bare noen timer fra Kampala, ved Jinja ved Victoriasjoen. Saa det blir goy aa se :)
Det har vaert mye krangel om Nilen. En gammel avtale fra kolonitida, mellom Storbritannia og Egypt, har gitt Egypt og Sudan rett til alt vann fra Nilen og har forbudt de andre landene som er i kontakt med Victoriasjoen og Nilen til aa bruke vann derfra. Jeg husker det fra da jeg var innom Etiopia. Da var det torke der, og krise for matavlingene, og selv om Nilen strommet stor igjennom landet, kunne de ikke bruke noe vann til vanning, for da truet Egypt med krig. Men naa i desember har alle de involverte landene forhandlet fram en ny avtale. Eller rettere sagt, de har vel forhandlet at de skal forhandle om en ny avtale - den er ikke i boks ennaa. Tanzania og Uganda har allerede brutt reglene helt siden de ble uavhengige paa 1960-tallet og brukt vann fra Victoriasjoen til vanning, og det skulle jo bare mangle. Ille at en avtale fra kolonitida, inngaatt av en kolonimakt, skal gjelde fortsatt. Men naa skjer det altsaa noe, og det er bra!
Jepp, jepp! Kanskje jeg skriver fra Nairobi. Eller Kampala. Eller Kigali... Vi faar se hvor fort det gaar aa faa buss videre fra de forskjellige byene.
Tuesday, January 02, 2007
Lenge siden sist...
Naa foles det som lenge siden sist jeg har kommet meg inn paa bloggen. Hvis internett er for tregt gaar det nemlig ikke. Naa er jeg i Dar es Salaam igjen. Dro fra Arusha paa lordag. Det var trist aa si hadet - jeg har hatt det saa innmari koselig der.
Det er vanskelig aa beskrive hverdagslivet i Arusha. Hvis jeg skal prove aa beskrive for noen som aldri har vaert der, eller som aldri har vaert noe sted i Afrika, kan det lett bli et negativt inntrykk, for materielt er det jo mye fattigere enn i Norge. Jeg bodde hos "familien min" (dvs Joels familie) de siste dagene, og de bor paa to knottsmaa rom, med hull-i-gulvet-do ute paa gaardsplassen som de deler med naboene og med "kjokken" (dvs en slags primusliknende kullovn) ogsaa ute paa gaardsplassen. Og slik kunne jeg fortsatt med beskrivelser i det uendelige. Selv om Arusha er en forholdsvis moderne by, med noen rundkjoringer og kjopesentre, saa er det smaa lokale sjapper og gateselgere som selger alt fra tomater til vindusviskere for biler som dominerer gatebildet. Hovedgatene er asfaltert, men det er stov eller gjorme (avhengig av vaerforholdene) som regjererer paa de fleste veier. Det er trafikkork pga alle bilene, lastebilene og bussene, men det er sykler som baerer de fleste byrdene (det gaar an aa stable en uendelig mengde ting paa en sykkel!) og esler som baerer de tyngste.
Men der hvor det er hjerterom, er det husrom - sies det. Og selv om Joel bor trangt, har han definitivt hjerterom. Jeg hadde det utrolig koselig. Min lille gogutt Joshua var litt sjenert i begynnelsen, og sa med tynn stemme "Jeg kjenner deg ikke lenger". Han er seks aar naa, og har ikke sett meg siden han var tre, saa det er jo en lang tid. Men det gikk fort over, og vi satt og sussa hele kvelden :) De neste tre dagene hadde jeg minst en unge paa fanget hele tida. Som regel Joshua, og av og til en av sostrene hans i tillegg. Jeg har aldri klart aa si hadet til han. Hver gang jeg har vaert i Arusha har jeg provd, men jeg bare knekker sammen i graat hvis jeg prover aa si hadet. Men denne gangen var det han som ikke klarte aa si hadet... De andre ungene kom og klemte meg, mens han stod paa avstand og saa paa. Det var ganske hjerteskjaerende aa gaa bort til han da. Men jeg lovte at det ikke skal gaa tre aar til neste gang vi ses igjen.
Ups, naa er internettida snart ute. Skal prove aa komme og skrive engang til for ferden gaar videre. Jeg reiser enten i morra eller dagen etter. Buss her fra Dar es Salaam til Kampala (Uganda), og etter noen dagers stopp til Bukavu (DRC) via Kigali (Rwanda).
GODT NYTT AAR!
Naa foles det som lenge siden sist jeg har kommet meg inn paa bloggen. Hvis internett er for tregt gaar det nemlig ikke. Naa er jeg i Dar es Salaam igjen. Dro fra Arusha paa lordag. Det var trist aa si hadet - jeg har hatt det saa innmari koselig der.
Det er vanskelig aa beskrive hverdagslivet i Arusha. Hvis jeg skal prove aa beskrive for noen som aldri har vaert der, eller som aldri har vaert noe sted i Afrika, kan det lett bli et negativt inntrykk, for materielt er det jo mye fattigere enn i Norge. Jeg bodde hos "familien min" (dvs Joels familie) de siste dagene, og de bor paa to knottsmaa rom, med hull-i-gulvet-do ute paa gaardsplassen som de deler med naboene og med "kjokken" (dvs en slags primusliknende kullovn) ogsaa ute paa gaardsplassen. Og slik kunne jeg fortsatt med beskrivelser i det uendelige. Selv om Arusha er en forholdsvis moderne by, med noen rundkjoringer og kjopesentre, saa er det smaa lokale sjapper og gateselgere som selger alt fra tomater til vindusviskere for biler som dominerer gatebildet. Hovedgatene er asfaltert, men det er stov eller gjorme (avhengig av vaerforholdene) som regjererer paa de fleste veier. Det er trafikkork pga alle bilene, lastebilene og bussene, men det er sykler som baerer de fleste byrdene (det gaar an aa stable en uendelig mengde ting paa en sykkel!) og esler som baerer de tyngste.
Men der hvor det er hjerterom, er det husrom - sies det. Og selv om Joel bor trangt, har han definitivt hjerterom. Jeg hadde det utrolig koselig. Min lille gogutt Joshua var litt sjenert i begynnelsen, og sa med tynn stemme "Jeg kjenner deg ikke lenger". Han er seks aar naa, og har ikke sett meg siden han var tre, saa det er jo en lang tid. Men det gikk fort over, og vi satt og sussa hele kvelden :) De neste tre dagene hadde jeg minst en unge paa fanget hele tida. Som regel Joshua, og av og til en av sostrene hans i tillegg. Jeg har aldri klart aa si hadet til han. Hver gang jeg har vaert i Arusha har jeg provd, men jeg bare knekker sammen i graat hvis jeg prover aa si hadet. Men denne gangen var det han som ikke klarte aa si hadet... De andre ungene kom og klemte meg, mens han stod paa avstand og saa paa. Det var ganske hjerteskjaerende aa gaa bort til han da. Men jeg lovte at det ikke skal gaa tre aar til neste gang vi ses igjen.
Ups, naa er internettida snart ute. Skal prove aa komme og skrive engang til for ferden gaar videre. Jeg reiser enten i morra eller dagen etter. Buss her fra Dar es Salaam til Kampala (Uganda), og etter noen dagers stopp til Bukavu (DRC) via Kigali (Rwanda).
GODT NYTT AAR!
Subscribe to:
Posts (Atom)