Topp 3 i 2010

Fotball-VM er selvfølgelig en selvskreven del av 2010s høydepunkter. For en vibe! For et folkeliv! Det var stor stas å få besøk av brødrene mine, så de kunne se og ta del i litt av livet mitt her. Av fotball-ting, så var FIFA fan-fest på beachen og billett til kamp på den peneste stadionen opplevelser som knapt kan beskrives med ord. Særlig fan-festen. Og jeg har knapt hatt så ekstrem lykkefølelse og voldsom glede som da Ghana slo USA og gikk videre til kvartfinalene. Oi oi oi, jeg kjenner det i magen bare jeg tenker på det!

Ekstrem lykkefølelse var det også å sykle rundt i Beijing. Trange smug, store parker, kinesisk overalt, og fredlige og vennlige mennesker. Kinesisk massasje av føtter og nakke og rygg. Kinesisk te. En tid for rekreasjon for kropp og sjel. Togturen Beijing-Hong Kong må forresten også med på høydepunktlista. Åkre så langt øyet rakk i 24 timer! Ufattelig til matproduksjon - men det trengs vel med en slik ufattelig stor befolkning.

Det er allikevel ingen ting som kan slå opplevelsen av å se en av guttene hjemme hos familien sin, leke med søsknene sine og den breathtaking gleden som lyste fra hele ham. Det tok pusten fra meg, og jeg kan fortsatt gråte når jeg tenker på det. Det er nr 1 i 2010 for meg. Alt dette året har innebært av godt og vondt var verdt det for det øyeblikket av hjemkomst, tilhørighet og glede.

O jul med din glede og ranlige lyst

Etter en deilig julehelg med gode venner, var det litt hverdag igjen i dag, inkludert en tur på gata. Et par av guttene fortalte om hvordan jula har vært for dem. En gutt sa han var så trist og satt og gråt på et gatehjørne på juledagen (som er hoveddagen her), og ingen gav ham så mye som et drops. Men så tok han saken i egne hender, og rana to jenter. Det gav et godt økonomisk utbytte og han feira jul med glede etterpå.

En annen gutt rana noen rett foran nesa på politiet, men politimannen var så feit, sa han, at han visste at han lett ville kunne løpe fra ham. Og som tenkt, så gjort. Da politimannen tok seg til siden for å trekke pistolen, smatt gutten rundt et gatehjørne og forsvant. Også denne gutten var såre fornøyd og glad med julefeiringa.

Barnlige lyst, ranlige lyst - en gledelig jul kan være så mangt...

Julenatt

Jeg liker juleevangeliet. Og hvis du ikke tror på Gud eller Jesus eller sånt, så ikke skru av nå allikevel, fordi det er ikke bare som troende at jeg liker juleevangeliet men også som diskursanalyst.

At Gud blir født som en liten baby er en radikal historie - og går på tvers av alle dominerende fortellinger om makt og velde.

Det er elementer i fortellingen om Jesu fødsel som tyder på jordisk fattigdom. Han ble svøpt og lagt i en krybbe. Født blant dyr i en helt annen tid og virkelighet enn dagens vestlige verden, der vi knapt kan tenke oss en fødsel i så usterile forhold... Jammen var han heldig som overlevde! Igjen, historien er radikal og går på tvers av dominerende fortellinger og forestillinger om makt, velde, herlighet og storhet.

Det er mer. "Det var ikke plass til dem i herberget". Utstøtt, uønsket, uvelkommen. Møtt av en kald skulder. Ikke slik en skulle trodd at fortellingen om Gud som ble menneske og tok bolig i blant oss skulle fortelles.

Og som et lite barn ble Jesus en flyktning. Sårbar, svak, utsatt.

I år er det en annen flik av juleevangeliet som har tatt oppmerksomheten min: gjeterne som fikk høre at verdens frelser var født. Jeg hørte nylig at gjetere var en upopulær gruppe i samfunnet på den tida. De ble sett på som uærlige og upålitelige. De passet andres saueflokker for pengenes skyld, og var ikke menn en kunne stole på. Denne holdningen var institusjonalisert, og gjetere hadde ikke lov til å vitne i rettssaker.

Likevel er det en gruppe gjetere englene åpenbarte seg for, og det var disse gjeterne som ble vitner til den nyfødte baby Jesus.

Jeg lurer på hvem som er gjetere i dagens samfunn? Somaliske flyktninger, kanskje? Eller FrP-ere. Hvis jeg tenker etter hvem jeg personlig stoler minst på, tror jeg kanskje det er metro-politiet her i Durban. Og afrikanske presidenter som taper valg. Jeg vet at mange her i Durban vil nevne kriminelle, hjemløse gutter som gode representanter for grupper man ikke kan stole på. Typiske eksempler på grupper som generelt anses som ikke helt til å lite på er tabloid-journalister og bruktbilselgere. Sex-selgere. Sex-kjøpere. Utlendinger generelt. Muslimer. Svarte. Jøder. Kinesiske partitopper. Lista kunne fortsatt.

Så det er kanskje dem Gud ville valgt som vitner og som de første tilbedere hvis Jesus hadde blitt født i dag?

Tankevekkende er det i hvert fall at ingen religiøse ledere var med på julenattsmysteriet. Ingen betrodde, viktige, mektige menn.

Fortellingen om Jesu fødsel snur mange forestillinger om verdi og betydning på hodet. Spennende lesing for en diskursanalyst. Livgivende lesing for en troende.

God jul alle sammen! Og husk at du kan alltid komme og tilbe, uavhengig av hvilken posisjon eller hvilket stempel du har.

Lillejulaften

Det er nisseluer i alle TV-reklamer og julefilmer på alle kanaler, så det aner meg at det er jul snart. Men hadde jeg ikke hatt TV, hadde jeg nok ikke visst det. Det har aldri føltes så uvirkelig med jula. Jeg lukter solkrem og myggdrepemidler - ikke pepperkakedeig. Det nærmeste jeg har kommet baking er at jeg kjører bilen opp på fortauskanter og i parker hvis det er skygge der, så jeg kan ta en pustepause, fordi det er så varmt som i en stekeovn i bilen min og jeg nesten får pustebesvær.

Men i morra går det kanskje opp for meg, for jeg skal til ei venninne på julaftenmiddag. Juledagen er hoveddagen her, og jeg har fått mange invitasjoner til familier som vil ta meg under vingen sin. Takket være en tidlig julegave fra Cathrine da jeg var i Norge i oktober har jeg til og med en rød kjole å ha på meg! Så da kommer kanskje julestemninga også!

God jul alle sammen!

Peanøtter som penger

Jeg leste i morges om et sjukehus i Zimbabwe som tar imot peanøtter, høner og andre gårdsprodukter som betaling for behandling. Det var skikkelig oppmuntrende å lese om oppfinnsomhet og praktisk sans midt i vanskelige omstendigheter!

Her er noen pasienter og deres "valuta": mais, peanøtter, geiter, høner, osv:

Dere husker kanskje den vanvittige inflasjonen for en stund siden? Som nådde noe så vanvittig som 500 milliarder prosent i 2008, og gjorde at selv trillioner-sedler var ubrukelige (trillionersedler høres ut som onkel Skrue, men dette er altså fakta fra den virkelige verden!).

Men mennesker er omstillingsdyktige og sterke og takler det utrolige. Slik som i Zimbabwe, der man begynte å kjøpe og selge med byttevarer i stedet for penger. Mens mange offentlige tjenester kollapset fordi det ikke var noen lønninger, fortsatte dette sjukehuset driften fordi de gav de ansatte høner, peanøtter og andre varer som pasientene betalte med.

Ute på landsbygdene er det fortsatt vanskelig å få tak i penger, og dette sjukehuset har altså fortsatt praksisen med å ta imot varer i bytte mot å se en lege eller motta behandling. Her er en oversikt over "valutakursen" - og heldigvis koster det ikke mer enn 1 dollar (eller en halv bøtte solsikkefrø) å se legen, noe som er mye mer overkommelig enn 4 dollar i papirpenger slik det er ved en del andre sjukehus:

Det minner meg om noe en klassekamerat fra Malawi ofte argumenterte for: at livet på landsbygda kan være hardt, men likevel mer levelig enn å være fattig i en by (i hans eksempler som regel Malawi vs. Durban). Man kan ikke komme på Spar eller Rema 1000 med en sekk løk og håpe på å få kjøpe en pose med sukker. Men på landsbygda er det fullt mulig, og til og med vanlig, i følge hans erfaringer. Bor du i en blokk i en by er det vanskelig å produsere noe av maten du trenger, men på landsbygda kan man ha små åkerlapper med mais, spinat og poteter, og leve lenge på det. Jeg har sett det på hjembesøk her i områdene rundt Durban også. Det gror og vokser gode, mettende og næringsrike produkter i alle kriker og kroker.

Sunt er det også! Ved dette sjukehuset i Zimbabwe lager de peanøttsmør som serveres til frokost. Stappfullt av næring og energi!

Her er det som brukte å være sjukehus-kapellet, men som nå er lagerrom for peanøtter og andre gårdsprodukter mottatt som betaling:

Les artikkelen i New York Times for mer. Alle bilder er tatt av Robin Hammond for The New York Times.

Mindre god jul på politistasjonen...

Typisk søndag i dag - inkludert en tur på politistasjonen igjen. En av gutta boys ble arrestert for å drikke i offentligheten kl 10 om formiddagen. Litt tidlig på dagen å begynne drikkinga, kanskje. Eller litt sent nachspiel. Jeg er neimen ikke sikker på hva som var tilfellet. Dette er et annen sikkert tegn på at jula er i gang (i tillegg til beach-liv og masser av frukt): overdrevent alkoholinntak til alle døgnets tider. Vi måtte lete en stund før vi fant ham, og det var side opp og side ned med "drinking in public" i politiets register.

Løslatelsesprosedyrene tar sin tid, så jeg satt en god stund i resepsjonsområdet og venta. Og det er ikke lagt opp til anonymitet eller taushetsplikt - jeg hørte alt som ble rapportert inn mens jeg var der. Det var småstjeling (f.eks. mobiltelefon) og storstjeling (f.eks. bil). Med kniv og med pistol. Ikke spesielt hyggelig eller julete, med dessverre en typisk del av jula. En del av guttene jeg jobber med elsker jula - og hvis du spør dem hvorfor så har det ikke noe med ribbe eller juletre å gjøre, men fordi det er så god tid for dem økonomisk. Desember er den beste måneden for å robbe, har jeg fått vite.

Jeg håper inderlig at de som har begynt med ikke-kriminelle og ikke-voldelige måter å skaffe penger på ikke forlater den smale sti til fordel for de mye mer lett-tjente pengene de kan få gjennom ran i disse juletider. Så jeg blir så glad at jeg nesten griner for hver enkelt som vil hjem til jul.

God fruktjul på stranda

Jula er i gang! Det var nytt for meg også, men denne uka har jeg lært at jula startet torsdag 16. desember. I hvert fall blant svarte sørafrikanere.

16. desember er egentlig en offentlig høytidsdag kalt Forsoningsdagen - et flott eksempel på Sør-Afrikas vidunderlige evne til å tilgi og feire. Under apartheid var det en offentlig høytidsdag som feira boernes seier over zuluene. Etter apartheid ble den omdøpt til Forsoningsdagen.

Og dagen feires stort blant den svarte befolkningen i Durban. Ungdommene på gata har snakka om 16. desember i lang tid og gleda seg til å dra på stranda. I jula skal man nemlig være på stranda, og da må man selvfølgelig være der på julas første dag!

Stranda var stappa av folk - til tross for regn. De med mer erfaring i julefeiring på stranda i Durban var ikke særlig imponerte, og jeg hørte stadig om hvordan det pleier å være: så kjåka fullt at man ikke kan gå fra et sted til et annet. Og det var ikke akkurat noen VM-finale. Men med tanke på at det regna absolutt hele dagen var jeg kjempeimponert over folkestimen. Hadde ikke trodd det var så mange som var like dum og ivrig som meg og absolutt skulle til stranda på en regnværsdag.

Så jeg håper det blir noen tørrere dager framover. Beach-jul er liksom ikke det samme når den er regnfull.

Det er vel ingen stor overraskelse å si at jeg ikke har så veldig julestemning. Ingen snø, ingen kulde, ingen knitring i snøen under skoen, ingen knitring i vedovnen, ingen gløgg og ingen pepperkaker. Da jeg dro på butikken i dag spurte jeg meg selv hva jeg kunne kjøpe som kunne gi meg litt julestemning, og planen var å kjøpe ingefærkjeks eller ingefærkuler, som kan minne om pepperkaker eller julekuler. Men når jeg kom i butikken skifta jeg mening - vannmelonen var så utrolig mye mer fristende. Og jeg snakker ikke om runde og fine, EU-godkjente vannmeloner, men kjempestore og lange og litt klumpete og ute av form - men nam! så saftige og gode!

Det er fantastisk mye deilig frukt her for tida. Her om dagen var jeg på hjembesøk hos en bestefar, som fikk en guttunge til å klatre opp i treet i hagen og plukke ned noen modne mangoer som han serverte oss. Mmmmmmhhhh! Ferskere og bedre kan det ikke bli! Jeg får stadig servert deilig frukt fra hagen når jeg er ute på hjembesøk - mango og papaya og alskens godt.

Dessuten har jeg fått en ny yndlingsfrukt! Den forrige, som nå er på en god andreplass, var mango. Den nye er litchi. Nam nam nam. Jeg får vann i munnen bare jeg tenker på den saftige, akkurat passe søte og friske frukta. Jeg fråtser i nyplukka litchi så og si hver dag.

Det er deilig med jul i Durban!

Menneskeliv!

Det føles ut som om det er lenge siden jeg har skrevet... Når jeg sjekker datoen, ser jeg at det ikke er tilfellet, men det har skjedd så mye at jeg kunne ha skrevet en fem-seks småhistorier allerede. De fleste er riktignok litt for triste, skumle eller irriterende til at de egner seg for bloggen, men jeg har to gladnyheter som jeg ikke kan tie stille om:

Myndighetene her i Sør-Afrika har fått i havn en ny avtale om ARV-medisiner (som er AIDS-medisiner) og det til HALV PRIS i forhold til tidligere avtale! Jeg hoppa i sofaen da jeg så på nyhetene og hørte helseministeren si at det betyr at regjeringa nå kan skaffe livreddende medisiner til dobbelt så mange som nå! Det er så fantastisk at jeg nesten blir ordløs.

Det dør ca 1000 mennesker hver eneste dag av AIDS her i landet, og det er helt hårreisende med tanke på at det egentlig er kontrollerbart og at det burde dø null mennesker av AIDS per dag hvis bare alle som trenger det kan få medisinene som trengs.

Fantastico!

Den andre gladnyheten er at malaria er på kraftig tilbakegang, og at malariadødsfall kan være historie allerede i 2015. Det er jo også så fantastisk at det nesten ikke er til å tro. Myggnetting med insektsmidler er en liten tue som kan velte stort lass!

Malarianyheten er kanskje størst, sånn i forhold til antall menneskeliv, men jeg må innrømme at det er ARV-nyheten som gjør meg mest hoppende glad. Rett og slett fordi de angår meg og mine mest. Noen av de litt for triste historiene jeg refererte til i første linje handler nemlig om folk som har dødd i det siste. Og det er ikke av malaria, for det finnes ikke i Durban. Det er utrolig vondt å se håpet svinne hen, og så, litt etterpå, livet. Mer om det senere, kanskje.

Akkurat nå: hoppende glad for nytt håp og mye mer liv for millioner av mennesker!

PS: Se WHO for mer om framgangen i kampen mot malariadødsfall.

Hvem betyr noe her i verden?

Så er klimakonferansen i Cancun over, og verden kan begynne å forberede seg til klimakonferansen i Durban neste år.

Det er interessant å merke seg at selv om ett land ikke var enige med resten, kalles det enighet. Jeg forstår at de bolivianske argumentene var for radikale for resten av verden, og at taktikken deres ikke var den mest konstruktive i forhold til å få til en enighet. De fleste voksne mennesker har resignert til hva som er realistisk i realpolitikken, på bekostning av det brennende ideologiske (meg selv iberegna - tenåringsmeg ville vært rasende skuffa over hvordan jeg nå som "voksen" tenker om verden, politikk og endring), og vil heller ha en halvgod avtale enn ingen avtale.

Men det er betegnende å se at Bolivia så lett kan ignoreres. Det lille landet betyr ingen ting politisk eller økonomisk. Hadde det vært et annet land - men fortsatt bare ett land - f.eks. Kina eller USA som protesterte, ville det sett annerledes ut. Verden kunne ikke sagt til seg selv at vi kom fram til en enighet i Cancun hvis visse land hadde sagt nei. Noen enkeltland betyr mer enn resten av verdenssamfunnet til sammen. Mens andre land, slik som Bolivia, altså ikke gjør det.

Det minner meg om den høyst ulike verdien vi tilegner menneskeliv. Afrikanere, f.eks., betyr svært lite, kanskje til og med ingenting. Afrikanere kan dø som fluer uten at resten av verden bryr seg. Men gudforby at noe skulle skje med en palestiner, eller amerikaner eller svenske.

Den som har makt har verdi - enten det er et menneske eller et land. Det er interessant å se at en palestiner har stor makt, til tross for fattigdom - altså er makt mer enn penger eller økonomiske interesser, og det er mulig å konstruere at en er viktig med andre virkemidler/av andre grunner. Av en eller annen grunn er det ikke slik med afrikanere - til tross for den politiske urettferdigheten og utnyttelsen som ligger til grunn for mye av lidelsene på det afrikanske kontinentet. I stedet har Vesten i stor grad lykkes i sin konstruksjon av afrikanere som tilbakestående stammefolk som har skylden for sine problemer selv (hvordan ellers kan man forklare at et afrikansk liv betyr så lite?).

Ja, jeg leser litt om Foucault og konstruksjonisme for tida, for den som måtte kjenne igjen tankegangen, og da er det heldigvis slik at ingenting er satt for evig og alltid, men kan og vil rekonstrueres hele tiden. Så bare vent. En dag kan det bli slik at en kongoleser betyr mye og en svenske nesten ingenting...

(PS: Ja, jeg vet at jeg skriver "afrikaner" og "svenske" om hverandre, som om jeg ikke vet at Afrika er et kontinent, og ikke et land - noe jeg selvfølgelig vet. Men den globale konstruksjonen er av en afrikaner, og mangelen på betydning gjelder kontinentalt, så det blir ikke riktig å skrive "malawier" etc. Det illustrerer nettopp mitt poeng om hvordan verdenssamfunnet konstruerer verdi og identitet ulikt fra menneske til menneske og mellom ulike geografiske områder.)

En helt vanlig mann...

I går så jeg en sex-kunde!

Jeg kjenner adrenalinet pumpe bare jeg tenker på det. Jeg har hørt om dem i et par år, og vet at de finnes, men aldri sett en med mine egne øyne før. Omtrent som slanger, som jeg også hørte om og visste fantes i nærheten i et par år før jeg så en selv (da så jeg til gjengjeld en grønn mamba på dørhåndtaket til hybelen til en kamerat!) og som også får adrenalinet til å pumpe bare jeg tenker på dem. Omtrent like ekle er de også...

Jeg satt i bilen med to gutter (slik jeg som regel gjør - bilen fungerer som kontoret mitt - der har vi ly for regn og annet vær, og noenlunde privatliv til å snakke om ting som ikke alle skal høre), og en av dem hilste på en mann som hadde dobbeltparkert oss. Jeg trodde det var en håndgest for å si at vi ser hverandre og skal ta hensyn hvis vi vil kjøre, men da han kjørte, sa gutten at mannen er en venn. Guttene kjenner ham fra et visst gatekryss fordi han pleier å komme dit og plukke opp Xxxx. Og så fniste de høyt, slik bare tenåringsgutter som snakker om sex kan.

Jeg tenkte med en gang at jeg lurer på om det er han fra Malvern, som Xxxx mener elsker henne fordi han alltid velger henne og aldri kjøper fra noen andre. Men guttene begynte å ramse opp navn på alle jentene han kommer og inviterer inn i bilen, så da var det definitivt ikke han ene spesielle.

Dessverre sa guttene det her i det mannen kjørte sin vei, så jeg la verken merke til ansiktet, bilen, nummerskiltet eller noe annet. Men jeg tror det var en firmabil (det var definitivt en varebil), og jeg tror mannen var av indisk avstamming. Jenta det er snakk om er 16 år - og de har et flere år-langt forhold bak seg - så han er en kriminell, og jeg kunne hatt god lyst til å se ham bak lås og slå. Sexsalg er forbudt i Sør-Afrika, så generelt er det de prostituerte som er kriminelle, men jenter og gutter under 18 år er beskytta av loven, og det er lovbrudd å ha sex mot penger, mat, løfter eller andre tjenester med dem.

To presidenter

To presidentkandidater - og begge utroper seg selv til vinnere etter valget. Opposisjonskandidaten blir utropt til vinner av den offisielle valgkomisjonen, mens den sittende presidenten tar en telefon til en kamerat i grunnlovskomiteen og får ham til å annulere valgkomisjonuttalelsen og utrope den sittende presidenten som vinner. Han har også hæren på sin side.

Hørt den før? Ja, litt for mange ganger.

Og så kommer Thabo Mbeki, av alle, for å mekle. Han har riktignok vært involvert i fredsmekling i Elfenbenkysten tidligere, så han har kanskje kontaktene og tilliten som er nødvendig. Men han har også en historie av å støtte tidligere, sittende presidenter på bekostning av den vinnende opposisjonskandidaten (les: Zimbabwe).

Det er en merkelig logikk å støtte maktmisbruk og vold fra dårlige tapere. (Se Verashni Pillay for en ypperlig analogi.) Mange kommentatorer her er bekymra for det de kaller enda en "kenyansk løsning" - der taperen får beholde makten fordi han utøver så mye vold.

Men den virkelige verden er full av merkelige logikker - for hvis alternativet er blodsutgytelse og krig, da er det ikke lett å være prinsipprytter.

Enn så lenge finnes det fortsatt håp for å få både i pose og sekk. At FNs sikkerhetsråd støtter opposisjonskandidaten er nå så sin sak. At den vestafrikanske økonomiske samarbeidsorganisasjonen Ecowas gjør det samme og appellerer til den sittende presidenten om å akseptere valgnederlaget og tre av er stort, synes jeg.

What Would Joakim Do?

Jeg bor i et ferieparadis. Fra hele Sør-Afrika valfarter folk til Durban i feriene for å nyte strendene og det herlige livet her.

Jeg bor her.

Jeg bor her

(og ikke i, f.eks, Tynset der det er vinter nå).

Og det gikk for en liten stund siden opp for meg i hvor liten grad jeg utnytter meg av det. Det var en aha-opplevelse.

Jeg hadde aldri spist ute på terrassen (bortsett fra når Joakim og Mikael var på besøk).

Jeg hadde aldri spist is, i hvert fall ikke i 2010.

Jeg har basseng i hagen men hadde bare bada 2 ganger siden jeg flytta hit i mai.

Jeg er et kvartal unna stranda hver dag (Gillespie rd) i forbindelse med gatearbeidet, men jeg hadde bare vært på stranda én gang dette semesteret (sammen med tannlegeteamet til Mercy Ships). Jeg tror ikke at jeg har bada i havet siden første- eller andreåret (2006 eller 2007). Jeg har ligget på stranda i ca 13 minutter siden jeg kom hit i begynnelsen av 2006.

Greit nok, jeg er ingen strandløve. Men det stikker dypere enn det. For eksempel:

Jeg har badekar, men har aldri brukt det. Og det har ingen ting med sol eller strand å gjøre.

Jeg er rett og slett ingen livsnyter.

Jeg er en arbeidshest, som går ute og sliter dagen lang, i stekende sol eller øsende regn. Ubefekta av livets goder stamper jeg traust av gårde. Med almanakken full av avtaler og huskelapper og med konstant dårlig samvittighet overfor de jeg ikke rekker eller makter å hjelpe eller se eller snakke med - sjukehusbesøk, hjembesøk, home affairs-besøk, fengselsbesøk. Jeg går på med krum nakke. Ett, to og tre kvartaler unna Durban New Beach (som ble renovert til VM og er kjempefin). Uten å benytte meg av muligheten til å dra dit. Enda jeg elsker å se på havet, og det er nesten ingen ting som gir meg så mye ro i sjelen som å høre og se på bølgene.

Denne oppdagelsen begynte lørdag morgen for litt over to uker siden. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på bror Joakim og at han hadde kommet til å spise frokost på terrassen i den deilige morgensola (slik vi gjorde når de var på besøk under VM), og det var da det starta. Jeg tok med meg tekanna og brødskiva og satte meg ute. Og bestemte meg for at nå skal jeg begynne å spørre meg selv What Would Joakim Do? Han er nemlig den beste livsnyteren jeg kjenner - uten at han overdriver, for han er fortsatt et bevisst, oppegående og bra menneske (kanskje bedre enn en arbeidshest, til og med, for man må jo ta vare på seg selv og kjenne at livet er godt for å ha noe særlig å gi i lengden).

Dagen etterpå var jeg på hjembesøk og ble tilbudt en ispinne av en tante, og det gikk opp for meg at det var første gang jeg spiste en ispinne i Durban! Dagen etter der rusla jeg langs stranda med ei venninne - og kjøpte sjokoladefudgeiskule. Og så bada jeg i bassenget i hagen.

Så nå spør jeg meg selv "hva ville Joakim gjort?", og prøver å nyte sommeren i fulle drag. Midt i alt som er vanskelig og tøft, midt i nyfødte babyer, sultne unger og knivstikkende ungdommer, må jeg finne måter å gjøre livet mitt levelig og godt på.

Baby girl

Nyheter om dødsfall og besøk til en nyfødt baby er de to ytterpunktene fra dagen min på gata i dag. Det verste er at jeg vet ikke hva som gjør hjertet mitt tyngst. Et nytt menneskeliv er et mirakel og en gave, men når forholdene er slik de er i dette tilfellet... Hva slags sjanser har denne lille jenta for å leve opp og, aller helst, få et godt liv - et bedre liv enn foreldrene? Å leve fra hånd til munn ved å selge sex og dop er vel ingens ønskedrøm for barna sine.

Kjære Gud, må denne lille jenta vokse opp og gå på skole, i motsetning til mora som ikke kan å lese. Må hun oppleve mye kjærlighet og støtte, i motsetning til mora som har lært at hun ikke kan stole på noen. Må hun få seg et godt og stabilt levebrød, og ha selvtillit, verdighet og være stolt av og glad i seg selv - i motsetning til mora som...

Something small

"Mange bekker små, blir en diger å" som det heter, og "something small" blir fort noe stort. Fra offisielt hold i finansdepartementet i Kenya blir det nå innrømmet at korrupsjon er et dyrt problem som gir store tap. Kanskje så mye som en tredjedel av nasjonalbudsjettet (!), antyder de.

Det er fantastiske nyheter, synes jeg. Ikke at de taper så mye på korrupsjon, men at de innrømmer det. Å leve i benektelse gir ingen forandring, uansett problem. Et vanvittig stort steg er tatt når man innrømmer overfor seg selv og andre at man har et problem, et stort problem.

Så nå ønsker jeg Kenya lykke til med de neste stegene!

Bon appetite

Jeg sitter og spiser - igjen. Det har jeg nemlig gjort mye av denne uka. Jeg begynte å lese Eat Pray Love forrige uke, og beskrivelsene av italiensk mat har gitt meg en enorm matlyst. Jeg virkelig nyter å spise. Og godt er det - for jeg har mye å ta igjen. Inntil forrige uke, tror jeg ikke at jeg har fullført et eneste måltid dette semesteret (i Durban, vel og merke - i Norge spiste jeg som en hest). Jeg har ikke klart å spise opp så tallerkenen er tom, men har måttet la det være igjen noe. Jeg har måttet ha noe igjen å gi bort, noe å dele. Jeg har gått rundt med halvspist mat, som regel gjemt under setet i bilen eller i veska, og delt ut rester til folk som spør. Hver eneste dag blir jeg møtt av ynkelige ansikter som tigger meg om mat, og selv om noe av det er skuespill (mange er skikkelig gode til å legge ansiktet i rette folder så de vekker mest mulig medfølelse og har virkelig høyt utvikla ferdigheter innen tiggefaget), så bunner det i en ekte, sann, reell sult.

Omtrent hver dag spiser jeg med en eller flere (som regel mange flere!) av ungdommene fra gata, og jeg har blitt som en typisk afrikansk mamma på landsbygda, og gir all maten til ungene og spiser for lite selv (jeg har nettopp korrekturlest et kapittel i en doktorgradsavhandling om tørke i en sørafrikansk landsby, og sultne, oppofrende mødre som før mann og barn før seg selv var et av temaene som kom opp).

Jeg trodde egentlig at jeg hadde utvikla hard hud og takla å bevege meg i fattigdom hver dag. Men jeg har tydeligvis ikke takla det så fryktelig godt allikevel. Jeg vasser i folk som er sultne hele tida - og bølgene er for høye og jeg føler jeg kan drukne av og til. En gang i tiden hadde jeg en profesjonell oppfatning om hva som var teoretisk riktig å gjøre. Nå er jeg ikke så skråsikker lenger. Jeg vet at det ikke hjelper noen på lang sikt å dele ut verken rester eller fullverdige måltider eller noe annet. Men det er ikke lett å ta konstruktive steg for langsiktig forandring når magen skriker akkurat nå. Og det er ikke lett å se noen i øynene og si nei. Og vite at jeg kommer til å se henne i morra også. Og hva ville du gjort om det var ungen din? Eller lillebroren din? Eller kjæresten til kusina til venninna di?

Joda, jeg vet at de vil klare seg uten mitt halvspiste kyllinglår. Jeg vet også hvordan de vil klare seg. De selger kroppen sin. De stjeler fra noen. Ikke bare lommetyving, men voldelige overfall. Det er ikke bra for hjertet til en 16-åring å gjøre sånt. Og det er ikke bra for matlysten min.

Jeg kan ikke intellektuelt forklare hvorfor jeg nå har fått god appetitt, mens jeg for to uker siden strevde med å spise. Jeg vasser i den samme virkeligheten, og det er like vanskelig å takle. Men selv om jeg ikke kan forklare, er jeg uansett veldig glad for å ha fått matlysten i gave igjen. For det hjelper ingen at jeg ikke spiser nok. Bare når jeg har energi og overskudd selv kan jeg ha et ørlite håp om å hjelpe noen andre også. Jeg gir fortsatt bort deler av porsjonene mine, men jeg fortærer i det minste det jeg spiser selv med stor glede og appetitt. Og når barna mine er mette og fornøyde, stopper jeg og kjøper en stor pizza på vei hjem.

Leve lenge og vel

I anledning Verdens AIDS-dag (som var i går, men jeg fikk det ikke med meg før enn nå i morges - ups! hvem skulle tro at jeg jobber med HIV-relaterte ting så å si hver dag?) kan jeg fortelle en gladnyhet:

Ei av jentene har starta behandling nå!

Og hun er fortsatt sunn og sterk og fyldig, så det betyr et langt liv foran henne. (I motsetning til gutten jeg skrev om for halvannen måned siden som døde fordi han var aaaalt for syk innen han tok mot til seg og testa seg og starta prosessen for å få behandling.)

Et par tabletter om dagen er alt som skal til for å kontrollere viruset og leve lenge og lykkelig.

Men for å få disse tablettene må man ha tilgang til helsetjenester og man må ha personnummer. Dessuten må man ha et sted å oppbevare tablettene. Og en viss peiling på tid, pluss litt rutine på dagen sin, for tablettene må tas på cirka samme klokkeslett hver dag.

Og det er ikke bare bare for hjemløse ungdommer på gata.

Men jeg har stor tro og mye håp for denne jenta - hun er nemlig ei av dem som har flytta fra gata og innomhus dette semesteret. Det betyr at hun sover om natta og er våken om dagen og vet sånn cirka hvor mye klokka er og kan ta tablettene til faste tider - i motsetning til på gata der man gjerne sover og er våken i korte, ujevne intervaller gjennom hele døgnet og ikke vet tida med mindre man ser sola. Det betyr at hun kan oppbevare tablettene sine på et fast sted, uten at noen "venner" stjeler dem for å røyke dem (medisiner blandes med marihuana m.m. til et dop som kalles wunga), og uten at politet kommer og konfiskerer dem (ungdommene på gata pleier å oppbevare eiendelene sine under kumlokk, men politiet kommer med jevne mellomrom og tar alt - jeg vet om andre som har mista tuberkulosemedisiner på den måten).

For denne jenta betyr det å ha flytta fra gata også at hun har fått tro på en annerledes og bedre framtid for seg selv. Hun er motivert til å leve lenge og godt. Det er vel det som utgjør den største forskjellen, og gir størst grunn til håp.

Brød til folket og klasseaksjon

De tre største brødprodusentene har blitt funnet skyldig i prissamarbeid for å øke prisen på brød. Brød er et "hovednæringsmiddel" (staple food), altså en grunnleggende del av kostholdet og ikke en luksus eller sekundær vare. Det er ikke som å holde prisen på sjokoladepålegg oppe. Den enorme arbeidsledigheten (og husk at det ikke finnes dagpenger eller sosialen her, så har du ingen inntekt, ja, da har du ingen inntekt, punktum) og kronisk fattigdom gjør det ikke særlig bedre å bevisst gå inn for å øke brødprisen så desperat at man tyr til ulovlige midler.

Noen organisasjoner har slått seg sammen og har stevnet brødprodusentene for retten. De krever kompensasjon til folket, og ikke bare bot som konkurransetilsynet gav dem. Det kalles klasseaksjon (jeg vet egentlig ikke hva det heter på norsk - class action på engelsk), og innebærer at en liten gruppe stevner noen for retten på vegne av en stor gruppe. Rettssaken i Canada på vegne av overlevende og pårørende etter massakren i Kilwa i Kongo er også en klasseaksjon.

Det er en spennende aksjonsform, synes jeg, fordi det nettopp setter fokus på at noe ikke er et problem på individuelt nivå, men på samfunnsnivå. Det er ikke noen enkeltpersoner i Kilwa som led urett - det er hele landsbyen (og hele landet!), for eksempel.

Vi vurderte klasseaksjon mot politiets mishandling av gatebarn og hjemløse, men hadde ikke kapasitet til å sette det ut i livet, dessverre. Ja, vi har eksempler på enkeltpersoner som har opplevd overgrep som er alvorlige nok til at vi kunne gått til sak mot individuelle politimenn på vegne av individuelle ofre. Men det dreier seg ikke om enkelte politimenn som går over streken. Det dreier seg om noe mer. Mye mer. For de går ikke over streken - de utfører ordre. Altså er problemet ledelsen for politistyrken. Og da må man se lenger enn til politisjefen også - for hvorfor gis de ordrene som gis? Fordi sentrale myndigheters politikk er å takle hjemløshet som et sikkerhetsproblem i stedet for et sosialt problem.

Vi kan selvfølgelig gå enda lengre også: hvorfor takler de ikke hjemløshet som et sosialt problem? Kanskje på grunn av mangel på ressurser. For Sør-Afrika har altfor vidtrekkende sosiale problemer (når flertallet er fattige) til at det er enkelt å fikse dem. Og her kommer internasjonal politikk inn - inkludert finans- og handelspolitikk.