Noen organisasjoner har slått seg sammen og har stevnet brødprodusentene for retten. De krever kompensasjon til folket, og ikke bare bot som konkurransetilsynet gav dem. Det kalles klasseaksjon (jeg vet egentlig ikke hva det heter på norsk - class action på engelsk), og innebærer at en liten gruppe stevner noen for retten på vegne av en stor gruppe. Rettssaken i Canada på vegne av overlevende og pårørende etter massakren i Kilwa i Kongo er også en klasseaksjon.
Det er en spennende aksjonsform, synes jeg, fordi det nettopp setter fokus på at noe ikke er et problem på individuelt nivå, men på samfunnsnivå. Det er ikke noen enkeltpersoner i Kilwa som led urett - det er hele landsbyen (og hele landet!), for eksempel.
Vi vurderte klasseaksjon mot politiets mishandling av gatebarn og hjemløse, men hadde ikke kapasitet til å sette det ut i livet, dessverre. Ja, vi har eksempler på enkeltpersoner som har opplevd overgrep som er alvorlige nok til at vi kunne gått til sak mot individuelle politimenn på vegne av individuelle ofre. Men det dreier seg ikke om enkelte politimenn som går over streken. Det dreier seg om noe mer. Mye mer. For de går ikke over streken - de utfører ordre. Altså er problemet ledelsen for politistyrken. Og da må man se lenger enn til politisjefen også - for hvorfor gis de ordrene som gis? Fordi sentrale myndigheters politikk er å takle hjemløshet som et sikkerhetsproblem i stedet for et sosialt problem.
Vi kan selvfølgelig gå enda lengre også: hvorfor takler de ikke hjemløshet som et sosialt problem? Kanskje på grunn av mangel på ressurser. For Sør-Afrika har altfor vidtrekkende sosiale problemer (når flertallet er fattige) til at det er enkelt å fikse dem. Og her kommer internasjonal politikk inn - inkludert finans- og handelspolitikk.
No comments:
Post a Comment