Bon appetite

Jeg sitter og spiser - igjen. Det har jeg nemlig gjort mye av denne uka. Jeg begynte å lese Eat Pray Love forrige uke, og beskrivelsene av italiensk mat har gitt meg en enorm matlyst. Jeg virkelig nyter å spise. Og godt er det - for jeg har mye å ta igjen. Inntil forrige uke, tror jeg ikke at jeg har fullført et eneste måltid dette semesteret (i Durban, vel og merke - i Norge spiste jeg som en hest). Jeg har ikke klart å spise opp så tallerkenen er tom, men har måttet la det være igjen noe. Jeg har måttet ha noe igjen å gi bort, noe å dele. Jeg har gått rundt med halvspist mat, som regel gjemt under setet i bilen eller i veska, og delt ut rester til folk som spør. Hver eneste dag blir jeg møtt av ynkelige ansikter som tigger meg om mat, og selv om noe av det er skuespill (mange er skikkelig gode til å legge ansiktet i rette folder så de vekker mest mulig medfølelse og har virkelig høyt utvikla ferdigheter innen tiggefaget), så bunner det i en ekte, sann, reell sult.

Omtrent hver dag spiser jeg med en eller flere (som regel mange flere!) av ungdommene fra gata, og jeg har blitt som en typisk afrikansk mamma på landsbygda, og gir all maten til ungene og spiser for lite selv (jeg har nettopp korrekturlest et kapittel i en doktorgradsavhandling om tørke i en sørafrikansk landsby, og sultne, oppofrende mødre som før mann og barn før seg selv var et av temaene som kom opp).

Jeg trodde egentlig at jeg hadde utvikla hard hud og takla å bevege meg i fattigdom hver dag. Men jeg har tydeligvis ikke takla det så fryktelig godt allikevel. Jeg vasser i folk som er sultne hele tida - og bølgene er for høye og jeg føler jeg kan drukne av og til. En gang i tiden hadde jeg en profesjonell oppfatning om hva som var teoretisk riktig å gjøre. Nå er jeg ikke så skråsikker lenger. Jeg vet at det ikke hjelper noen på lang sikt å dele ut verken rester eller fullverdige måltider eller noe annet. Men det er ikke lett å ta konstruktive steg for langsiktig forandring når magen skriker akkurat nå. Og det er ikke lett å se noen i øynene og si nei. Og vite at jeg kommer til å se henne i morra også. Og hva ville du gjort om det var ungen din? Eller lillebroren din? Eller kjæresten til kusina til venninna di?

Joda, jeg vet at de vil klare seg uten mitt halvspiste kyllinglår. Jeg vet også hvordan de vil klare seg. De selger kroppen sin. De stjeler fra noen. Ikke bare lommetyving, men voldelige overfall. Det er ikke bra for hjertet til en 16-åring å gjøre sånt. Og det er ikke bra for matlysten min.

Jeg kan ikke intellektuelt forklare hvorfor jeg nå har fått god appetitt, mens jeg for to uker siden strevde med å spise. Jeg vasser i den samme virkeligheten, og det er like vanskelig å takle. Men selv om jeg ikke kan forklare, er jeg uansett veldig glad for å ha fått matlysten i gave igjen. For det hjelper ingen at jeg ikke spiser nok. Bare når jeg har energi og overskudd selv kan jeg ha et ørlite håp om å hjelpe noen andre også. Jeg gir fortsatt bort deler av porsjonene mine, men jeg fortærer i det minste det jeg spiser selv med stor glede og appetitt. Og når barna mine er mette og fornøyde, stopper jeg og kjøper en stor pizza på vei hjem.