To presidenter

To presidentkandidater - og begge utroper seg selv til vinnere etter valget. Opposisjonskandidaten blir utropt til vinner av den offisielle valgkomisjonen, mens den sittende presidenten tar en telefon til en kamerat i grunnlovskomiteen og får ham til å annulere valgkomisjonuttalelsen og utrope den sittende presidenten som vinner. Han har også hæren på sin side.

Hørt den før? Ja, litt for mange ganger.

Og så kommer Thabo Mbeki, av alle, for å mekle. Han har riktignok vært involvert i fredsmekling i Elfenbenkysten tidligere, så han har kanskje kontaktene og tilliten som er nødvendig. Men han har også en historie av å støtte tidligere, sittende presidenter på bekostning av den vinnende opposisjonskandidaten (les: Zimbabwe).

Det er en merkelig logikk å støtte maktmisbruk og vold fra dårlige tapere. (Se Verashni Pillay for en ypperlig analogi.) Mange kommentatorer her er bekymra for det de kaller enda en "kenyansk løsning" - der taperen får beholde makten fordi han utøver så mye vold.

Men den virkelige verden er full av merkelige logikker - for hvis alternativet er blodsutgytelse og krig, da er det ikke lett å være prinsipprytter.

Enn så lenge finnes det fortsatt håp for å få både i pose og sekk. At FNs sikkerhetsråd støtter opposisjonskandidaten er nå så sin sak. At den vestafrikanske økonomiske samarbeidsorganisasjonen Ecowas gjør det samme og appellerer til den sittende presidenten om å akseptere valgnederlaget og tre av er stort, synes jeg.