Leve lenge og vel

I anledning Verdens AIDS-dag (som var i går, men jeg fikk det ikke med meg før enn nå i morges - ups! hvem skulle tro at jeg jobber med HIV-relaterte ting så å si hver dag?) kan jeg fortelle en gladnyhet:

Ei av jentene har starta behandling nå!

Og hun er fortsatt sunn og sterk og fyldig, så det betyr et langt liv foran henne. (I motsetning til gutten jeg skrev om for halvannen måned siden som døde fordi han var aaaalt for syk innen han tok mot til seg og testa seg og starta prosessen for å få behandling.)

Et par tabletter om dagen er alt som skal til for å kontrollere viruset og leve lenge og lykkelig.

Men for å få disse tablettene må man ha tilgang til helsetjenester og man må ha personnummer. Dessuten må man ha et sted å oppbevare tablettene. Og en viss peiling på tid, pluss litt rutine på dagen sin, for tablettene må tas på cirka samme klokkeslett hver dag.

Og det er ikke bare bare for hjemløse ungdommer på gata.

Men jeg har stor tro og mye håp for denne jenta - hun er nemlig ei av dem som har flytta fra gata og innomhus dette semesteret. Det betyr at hun sover om natta og er våken om dagen og vet sånn cirka hvor mye klokka er og kan ta tablettene til faste tider - i motsetning til på gata der man gjerne sover og er våken i korte, ujevne intervaller gjennom hele døgnet og ikke vet tida med mindre man ser sola. Det betyr at hun kan oppbevare tablettene sine på et fast sted, uten at noen "venner" stjeler dem for å røyke dem (medisiner blandes med marihuana m.m. til et dop som kalles wunga), og uten at politet kommer og konfiskerer dem (ungdommene på gata pleier å oppbevare eiendelene sine under kumlokk, men politiet kommer med jevne mellomrom og tar alt - jeg vet om andre som har mista tuberkulosemedisiner på den måten).

For denne jenta betyr det å ha flytta fra gata også at hun har fått tro på en annerledes og bedre framtid for seg selv. Hun er motivert til å leve lenge og godt. Det er vel det som utgjør den største forskjellen, og gir størst grunn til håp.