Papirløse jenter i Durban

Jenter selger sex i stedet for frukt. Slik er livet for papirløse kvinner i Durban.

Da jeg skrev om fruktselgere og livet som papirløs tidligere, nevnte jeg bare guttene. Fordi de ikke har identitetspapirer, får de ikke tillatelse til å selge frukt, peanøtter, eller andre ting, og de får mye vansker med politiet hvis de forsøker seg som selgere. Mange av guttene jeg kjenner foretrekker voldelige ran som levebrød i stedet.

For jentene er det ikke noe enklere. Uten identitetspapirer er det nesten umulig å skaffe seg et lovlig levebrød. Forsøker de å selge uproblematiske ting som frukt, iskrem, o.l., på stranda, blir de ofte pågrepet av politiet og må betale bot eller kan bli arrestert. Når du lever så på eksistensminimum som de jentene jeg jobber med gjør, har du ikke noe økonomisk slingringsmonn og vil ha store problemer med å betale bøtene (og bestikkelsene). De fleste jentene jeg kjenner har gitt opp å prøve å overleve på den måten. Mange velger å selge sex i stedet. Det er også ulovlig og risikofylt, men de kjenner gamet og passer på hverandre. De blir sjeldnere tatt av politiet og det er mer inntektsbringende, så alt i alt lønner det seg.

Som sexselger kan det faktisk være en fordel å ikke ha identitetspapirer og dermed ikke finnes i systemet. Da er det vanskeligere for politiet å ha oversikt over hvor mange ganger tidligere de er tatt for prostitusjon, og dermed er sjansen for å unngå lange fengselsstraffer større.

Det er allikevel opprørende at mangel på identitetspapirer skal føre til en slik forfølgelse fra politiet dersom du selger frukt eller iskrem at du heller foretrekker å selge sex. Noe er feil.

Mord og annen krim

5 av de 10 kommunene i Sør-Afrika med flest mord er i KwaZulu-Natal (dvs provinsen til Durban). Alle disse fem, pluss fire i andre provinser, er i rurale strøk - altså på landsbygda og ikke i byen.


Jeg ble litt overraska, for det er en vanlig myte at "det er så farlig i byen". Men følelser rundt frykt har ofte liten sammenheng med faktiske statistikker. Det gjelder ikke minst følelsen av at det er så farlig for hvite i Sør-Afrika - at hvite er ekstra utsatt for ran, mord, o.l. Det kan være flere gode grunner til å tenke eller føle slik. Hvite er fortsatt overrepresentert blant de velstående. De har derfor mye som kan stjeles, og kan føle seg utsatt pga det.


Dessuten snakkes det litt om "hevn" som motiv - altså svarte som angriper hvite pga apartheid-fortida eller pga dagens urettferdigheter. Sør-Afrika er et groteskt ulikhetssamfunn, og selv om det skjer endringer (det finnes styrtrike svarte og jeg har sett noen hjemløse hvite), følger de sosiale forskjellene i altfor stor grad hudfarger. Jeg forstår tankegangen bak hevnmotiver godt, og ser ikke bort fra at jeg kunne vært både aggressiv og hevngjerrig selv hadde jeg vært så til de grader historisk og sosio-økonomisk forulempet eller "uheldig stilt" (som ordboka mi oversetter disadvantaged til).


Men dette er et motiv som først og fremst herjer i hvites tanker og følelser - og kanskje har sin rot i følelser rundt hvit skyld? Eller i gamle fordommer om hvor bestialske og skumle svarte er? 


Frykten har i hvert fall ikke rot i det som faktisk skjer i samfunnet - for svarte er overrepresentert som ofre, så hvite er altså mindre utsatt. Dessuten - hvis man går igjennom de (til sammenlikning) få sakene der svarte har ranet hvite, er det ytterst sjelden at raneren uttrykker motiver rundt rase, hudfarge, hevn pga historien, e.l.


Det typiske offeret er en ung, svart mann. Eller en svart kvinne, i tilfellet voldtekt.


Det "viktige" offeret, derimot, det som får medieoppslag og skaper storm, tilhører den hvite middelklassen. Men det er kanskje en annen diskusjon. At vold og kriminalitet er store samfunnsproblemer i SA er det i hvert fall ingen tvil om. Det finnes en fare for at politiske tiltak blir lite effektive hvis de fokuserer på problemstillinger som først og fremst finnes i myter og følelser av frykt, og ikke i den reelle virkeligheten - der altså svarte menn og kvinner på landsbygda er i størst fare. 


(Se her og her for kildeartikler i Mail & Guardian.)

Papirløs i Sør-Afrika

Høsten 2009 begikk en 22-åring selvmord ikke langt fra Durban etter at han ble nektet identitetspapirer. Livet som papirløs er ingen spøk. Ingen av de papirløse guttene jeg kjenner har begått selvmord, men de har tatt i bruk til dels destruktive strategier for å overleve (f.eks. voldelig ran, slik jeg nevnte i forrige post).

Jeg skrev sist om hvordan de ikke får selge ting som peanøtter eller plastsmykker fordi de ikke har tillatelse til å selge. Det er vanskelig for mange av dem å få tillatelse, eller rettere sagt å søke om tillatelse - da må man jo ha en identitet, en offisiell eksistens. Det er det mange av de hjemløse ungdommene som mangler. Uten identitetspapirer, uten personnummer, finnes man formelt sett ikke. Det er så godt som umulig å få seg jobb. En "ordentlig" jobb, dvs fast ansettelse i et ordna arbeidsforhold, er selvfølgelig ikke mulig. Men også strøjobber viser seg å være vanskelig å få.

En gruppe eldre ungdommer har skaffa seg to gresskuttere, og har prøvd å leve av inntekten det gir å gå rundt og slå plena til folk. Selv i en slik uformell jobb, der man går fra privathus til privathus, ikke har arbeidskontrakt eller langvarig avtale med noen og lønninga er kontanter som forhandles om og utbetales på stedet, er identitetspapirer nesten en forutsetning for å få oppdrag. De aller fleste husmødre vil se id-boka til minst en av dem før de gir dem lov til å klippe gresset. En merkelig frykt har spredd seg om at papirløse er kriminelle, så å kunne vise fram en id-bok "betyr" at man kan stoles på. Disse husmødrene skulle bare visst - for selv om et par av disse guttene faktisk har identitetspapirer å vise fram, er de hardbarka kriminelle, så det er ikke id-boka i seg selv som er noen garanti for lovlydighet fra deres side eller trygghet for husmødrenes del.

En annen og svært alvorlig konsekvens av å være papirløs gjelder helse. Uten identitetspapirer får man ikke en del medisiner, inkludert livreddende aids-medisiner, og jeg vet om flere som har dødd mens de ventet på å få papirer slik at de kunne starte behandling. Det er rått å se et menneske dø fordi det offisielt ikke eksisterer. En må spørre seg - hva er et menneske? Er det det mennesket jeg ser foran meg, av kjøtt og blod? Eller en nummerkombinasjon i folkeregisteret?

Fruktselgere til besvær

I midten av desember satte en ung, arbeidsløs akademiker fyr på seg selv da politiet stoppet ham fra å selge frukt og grønnsaker for å ha noe å leve av. Dette var i Tunisia og satte i gang en bølge av demonstrasjoner som nå har ført til at presidenten har flyktet landet. Men det kunne like gjerne vært i Sør-Afrika og Durban, og vært en av de uutdannete og sultne unge fyrene som jeg kjenner - eller en av de utdannete som jeg ikke kjenner så godt. Det finnes mange av dem også (altså med utdanning men uten arbeid) i Durban, ikke minst flyktninger og innvandrere, som prøver å livnære seg ved å selge frukt, potetgull, fake parfymer, plastsmykker eller solbriller.

Blant guttene jeg har jobba med er frustrasjonen stor når det gjelder hvor vanskelig det er å selge ting i fred for politiet. Dette er gutter som ellers er forholdsvis hardcore kriminelle, og som generelt livnærer seg ved ran. Jeg tenker at det er kjempeflott når de istedet ønsker å livnære seg som selgere av peanøtter eller plastsmykker. Det er bedre for dem (jeg mener bestemt at det ikke er godt for et menneske å være voldelig mot andre) og for de som ellers ville vært ofrene deres.

For politiet burde dette være helt klart: la dem starte små businesser og vær en oppmuntring og støttespiller i forsøkene på å komme bort fra et voldelig liv. Men neida, fordi guttene ikke har formell tillatelse til å selge, blir de behandla som kriminelle allikevel. De blir anholdt og ransaka, sakene deres blir konfiskert og de blir ilagt bøter. Det skumle med å få bøter for folk som har så lite penger er at de kan bli arrestert og fengsla i stedet for, hvis de ikke kan betale boten. Eller hvis de ikke kan betale bestikkelsen politiet ønsker for å sette dem fri.

I Durban er det en del av guttene som derfor åpenlyst sier at de heller vil stjele. Det kan de. De kan triksene for ikke å bli tatt. Det er lett å stikke av og løpe fra politiet. Hvis de selger noe uten tillatelse, blir de gjerne tatt på fersken mens en kunde driver og kjøper en ananas fra dem, og da er det vanskeligere å stikke av eller late som om det ikke var dem. Hvis de raner noen er det bare å rive av seg t-skjorta mens de runder et gatehjørne i fullt firsprang, og så er det ingen som kan kjenne dem igjen - og dermed blir de ikke tatt.

Dessuten gir ran raskere og større penger. Og det er lite motiverende å jobbe lange timer for mindre penger med større risiko for å bli tatt - noe som er realiteten for de som prøver seg som selgere på stranda.

Så her må det til en politisk endring - og ikke bare i Tunisia. Gjør det mer gjennomførbart for redelige mennesker som ønsker å skaffe seg et ikke-voldelig levebrød. Ikke legg opp til at unge gutter foretrekker å ta livet sitt eller å overfalle og rane folk framfor å selge frukt og peanøtter.

Maria Amelie

Jeg fikk boka av Maria Amelie, "Ulovlig norsk", i gave av FO-studentene da jeg var i Norge i oktober, og begynte såvidt å lese i den før jeg dro. Boka var en av tingene jeg trakk fram som noe jeg kunne glede meg til ved å flytte tilbake til Norge. Pulsen føk derfor rett i været når jeg så overskriftene på nettaviser om at Maria Amelie var blitt arrestert. Hun "kjenner" jeg jo liksom litt. Jeg har lest noen av tankene og følelsene hennes. Hun er en person for meg - og ikke bare en statistikk, overskrift, eller noe annet upersonlig.

Det er MYE å si om saken, prinsippene, følelsene, politikerne og byråkratene. Her er bare noen begynnende stikkord om noen av mine tanker.

I denne saken skulle retten kun avgjøre varetektsfengsling, og altså ikke vedtaket om avslag e.l., men det minner meg allikevel om muligheten som dommere, advokater, andre personer innen juss, og andre som tar juridiske avgjørelser (forsåvidt også innen UDI/UNE) har for å bevisst ta politiske avgjørelser for å forme nasjonen i retning av det samfunnet de ønsker. Det er for eksempel kjent fra Iran og Zimbabwe. Poenget mitt er altså at selv om lovverket er det man har, kan man, om man har mot til det, alltid kunne endre nasjonen ved hvordan man tolker og praktiserer det lovverket. (I Maria Amelies tilfelle erkjenner Utlendingsnemnda at hun har "en sterk faktisk tilknytning til Norge", men velger å ikke la det bli avgjørende - for eksempel.) I tillegg til endringer i praksis, er det også en del mulige lovendringer som saken til Maria Amelie kan sette fokus på.

Nå bør jeg nok forte meg å si at jeg ikke er tilhenger av spesialbehandling av Maria Amelie. Det kryr av kommentarer på twitter og andre stedet om at det ikke må være slik at fordi noen er søte og flinke så skal de få asyl. Det burde være unødvendig å presisere det, men jeg sier for sikkerhets skyld: Jeg er heller ikke tilhenger av en slik praksis. I mange tilfeller vil det være de som ikke blir ansett som søte og pene som trenger beskyttelse - så den typen resonnement er helt på jordet. Det er også resonnementet at fordi noen engasjerer seg for Maria Amelie så mener de at søte og flinke søkere skal få tilslag. Maria Amelie har stor betydning fordi hun er ansiktet utad til tusenvis av andre papirløse og "ulovlige" asylsøkere. Jeg lar meg engasjere av saken til Maria Amelie og er kjempeglad for engasjementet fra befolkningen fordi hun setter søkelyset på at det er lover og praksiser i asylpolitikken som bør endres.

All verdens kampanjeforsøk fra organisasjons-Norge kunne ikke satt i gang det enorme engasjementet vi ser nå. Jeg er enig med Wasim Zahid at det er trist at saken til Fathia Ahmed Omar ikke vekket det samme engasjementet. Det er ikke til å stikke under en stol at med et "muslimsk" navn som hennes vil det være vanskeligere å få samme enorme reaksjon og støtte som Maria Amelie. Men det er ikke et gyldig argument for å la være å engasjere seg nå. Tvert imot. Det er nettopp på grunn av alle de andre umenneskelige utsendelsene at det er så viktig med engasjement. Jeg ønsker ikke spesialbehandling av Maria Amelie. Jeg ønsker god asyl- og innvandringspolitikk, som tar vare på enkeltmenneskers sikkerhet og velferd og på nasjonens sikkerhet og velferd. Som er i samsvar med menneskerettighetene. Som er i samsvar med alminnelig logikk og oppfatning av hva som er rett og galt og rimelig.

Norge har for eksempel forpliktet seg til Barnekonvensjonen, og den er integrert i norsk lov. Men hvordan er lovene og praksisen for mindreårige asylsøkere? Er norsk praksis å sette barnets beste først - foran andre lover og hensyn - slik konvensjonen krever? Eller bryter vi internasjonal lov ved praksisen vår?

Dette burde vi allerede vært indignert over for lenge siden. Og jeg er ikke uenig i at vi burde gått i fakkeltog for lenge siden også - for andre, for alle - analfabeter og universitetsutdannete, europeere og afrikanere, kristne og muslimer, med og uten bart, med og uten slør, svarte, gule, brune og all verdens farger.

Men jeg bejubler at engasjement nå endelig blusser opp. Jeg mener at det er bra at vi ser at asylpolitikken er så streng at selv de vi ønsker og de vi synes fortjener å være her blir kastet ut. Kvinner i Fathia Ahmed Omars situasjon vil kunne nyte konsekvensen av det, slik også analfabetiske og "skumle" afrikanere (uttrykk sett på twitter) kan. Nå er det mulighet for endring - på makroplan.

Fra jul til flytting II

Ja, romjula var ikke fylt med pepperkakespising, familieselskap eller julebukk, men pakking, andre flytte-aktiviteter og svømming (som en slags trøstepremie for de andre triste gjøremålene).

Jeg trengte hjelp til å bære de knalltunge koffertene:

En dukkert i belønning:

Storrengjøringa gikk overraskende bra, med tanke på hvor udreven og hvor dårlig husmoremne jeg er. Men jeg fikk mye positiv tilbakemelding, deriblant beskjed fra en nesten måpende venninne om at jeg kan frigis fra Durban fordi jeg har fullført og bestått "magoti"-testen. Magoti betyr brud, så det vil på godt norsk si at jeg er klar til å bli kone. Nå ja, jeg er ikke så sikker på det, men det er jo kjekt å ha bestått testen.

Mer svømming som belønning:

Big boy svikta meg på slutten. Min Nissan Sentra har vært den mest trofaste og behjelpelige mannen i mitt liv her i Durban, men da han hørte nyss om at jeg skulle dra, ble han noget vanskelig og utagerende. Jeg trodde først at jeg kunne godsnakke ham ut av det, og prøvde meg på en hvit løgn om at jeg slett ikke skulle dra, men det funka ikke og til slutt måtte jeg la ham stå parkert og skaffe meg leiebil istedet. Den var jo flott, og en drøm å kjøre! Så en avslutningsuke med Fancy boy var slett ikke å forakte. (Det aller beste var at han hadde aircon - den eneste tilkortkommenheten til Big boy.)

For jeg trengte et fremkomstmiddel. Ikke bare var det mange tunge lass å kjøre (etter fem år i Durban hadde jeg alt for mye stæsj til å få alt med meg til Norge - mye ble gitt bort og mye ble hivd på søppelfyllinga), men det var også mange tunge avskjeder som måtte tas.

De var stort sett for tåre- og snørrfylte til at de egner seg på bloggen - verken i ord- og bildeform. Men her fant jeg et bilde der jeg smiler:

Akkurat avskjedene er fortsatt for triste til at jeg orker å blogge om dem. Det holder å si at jeg gråt som en stukken gris - og at jeg ikke var alene om å gjøre det. Det gjør inntrykk når han tøffe gutten som har beskytta og hjelpa meg de siste månedene hulkegråter når han sier hadet til meg, og hver gang jeg tenkte på det i flyene og togene på veien fra Durban til Tynset, begynte jeg også å hulkegråte (dvs sånn ca 100 ganger).

Så nå gleder jeg meg til å dra ned igjen på besøk...

Fra jul til flytting

Det har vært en spesiell tid. Rar jule- og nyttårsfeiring, pakking, vasking, avskjedstaking og flytting. Julefeiringa var veldig annerledes for meg denne gangen. Jeg hørte ikke en eneste julesang! Kan du tenke deg at det er mulig? Det sier selvfølgelig noe om meg også, ikke bare Durban. F.eks. betyr det at jeg ikke var i et kjøpesenter (jeg antar at jeg ville hørte Jingle Bells e.l. før eller senere hvis jeg hadde dratt på shopping), og at jeg hadde for dårlig internettilgang til å laste ned julesanger selv.

Men det sier også noe om Durban. På selveste juledagen (som er dagen for hovedfeiringa) tok jeg offentlig transport - en type Toyota minibuss som alltid spiller høy musikk. Jeg trodde på forhånd at de kom til å spille julesanger, men hørte ingen søt musikk om baby Jesus. Tvert imot gikk desembers mest populære låt igjen og igjen: Jezebel (som er en bibelsk hore og avgudsdyrkerske).

Radioen som stod på på kjøkkenet mens Thola og jeg lagde mat var omtrent likedan. Ikke en eneste julesang, men mye R'n'B og en del house (inkludert Jezebel, selvfølgelig). Her er jeg i gang med julekveldsmiddagen:

I kasserollen er det maismel med någgå attåt, og skal bli til phapha. Men det er hardt arbeid å røre i denne tunge massen, så jeg må gi Thola æren for resultatet - mine overarmer var ikke sterke nok til en hel tørn. Her er Thola (jeg feira jul hos henne og familien):

Smaksinntrykkene var selvfølgelig annerledes enn vanlig, særlig siden jeg ikke gjorde noen forsøk på å finne typiske norske juleganetilfredstillere. Sanseinntrykkene var annerledes. I tillegg til julemusikken, så jeg også veldig lite julepynt. Det var riktignok noen neonlys-reinsdyr i hovedgata i byen (så veldig rart ut! De kunne i det minste brukt antiloper, hehe), men ellers så jeg ikke mye. Og grønn og frodig natur dominerte synsinntrykkene ute - ingen tegn til at noe snøvær var i anmarsj. Det var varmt og vi gikk heller lettkledd til jul å være (ingen stilongs eller langerma genser). Men det var kjempehyggelig, selv om det var annerledes. Alle de deilige fruktene, f.eks., gjorde ikke smaksopplevelsen noe ringere enn tradisjonelt. Og jeg har ikke noe imot å ta en svømmetur istedet for en skitur! Thola hjalp meg med utflyttinga i romjula, og vi koste oss med noen plask i bassenget i pausene innimellom flytteskauet. Thola lærte faktisk å svømme!

Men mer om det og resten av romjula og nyttårshelga senere, for dette begynner å bli et langt blogginnlegg.

PS: Jeg kan forøvrig opplyse om at jeg har gått sesongens første skitur i dag - siden jeg nå er i Norge og har snø i hagen i stedet for basseng :-)

15-årig jente i Sør-Sudan

Ei 15 år gammel jente i Sør-Sudan har større sjanse for å dø mens hun føder enn hun har til å fullføre grunnskolen. Og dette er bare et av mange eksempler på de enorme sosiale utfordringene sør-sudanesere lever under og de nye myndighetene må ta fatt i.

Det er mye fokus på Sudan, og særlig Sør-Sudan, nå i forkant av søndagen, da Sør-Sudan skal stemme over uavhengighet. Det er ikke så mye spenning knyttet til selve resultatet - vi kan være sikre på at folket vil stemme for uavhengighet.

Men det er noe spenning knyttet til hva som skjer videre og reaksjonen til de sentrale myndighetene i Sudan. Heldigvis har Sudans president Bashir nylig uttalt seg svært positivt om dialog og samarbeid for å sette uavhengigheten ut i praksis på en fredelig måte. Det lover godt.

For de nye myndighetene vil trenge arbeidsro og gode relasjoner til naboer og rike venner i nord skal de ha sjangs til å gjøre noe med de mange sosiale utfordringene de står ovenfor. Sør-Sudan vil ikke bare bli verdens nyeste nasjon, men også en av de aller fattigste. Forhåpentligvis vil stemmegivningen på søndag markere slutten på tiår med konflikt. Fredlige forhold vil kunne muliggjøre fattigdomsbekjemping og betydelig forbedring av levekårene til den jevne sør-sudaneser.

Oxfam skriver at det dør flere mødre under fødsel her enn i noe annet land, med unntak av Sierra Leone, og at Sør-Sudan er blant de ti landene i verden med høyeste spebarnsdødelighet - 1 av 10 babyer dør før de fyller 1 år. Ikke så rart at mødre- og spebarnshelsa er dårlig, for det finnes bare 100 godkjente jordmødre i hele området med en befolkning på 8.2 millioner!

Det står ikke noe særlig bedre til på utdanningsområdet. Sjokkerende 80% av den voksne befolkningen antas å ikke kunne å skrive og lese, og under 2% av barna fullfører grunnskolen.

Krig og konflikt har vanvittig alvorlige, ødeleggende og langtrekkende konsekvenser for generell utvikling og velferd av en befolkning og et land. Det går langt utover de som dør direkte i kamphandlinger. Jeg så noe av det i Kongo, og jeg ser det i det jeg leser fra Sudan nå også. Det har selvfølgelig store konsekvenser for helse og utdanning. Alt faller sammen, og i Sør-Sudan har altså hele generasjoner gått glipp av skolegang. Man mangler stabiliteten som skal til for at vaksinasjonsprogrammer og andre forebyggende helsetiltak skal fungere, og resultatet er bl.a. at Sør-Sudan har blant verdens dårligste vaksinasjonsdekning og at 90% av barna ikke er tilstrekkelig vaksinert. Det antas at så mye som 75% av befolkninga ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester - og det 5 år etter at fredsavtalen ble undertegna og bombene slutta å falle. Forresten så er "fred" et svevende begrep, og over 200.000 ble "displaced" (altså at de flyktet) på grunn av angrep av rebeller både i 2009 og 2010 - henholdsvis 4 og 5 år etter undertegnelsen av fredsavtalen.

Nettopp fortsettelsen av vold og krigshandlinger er et kjerneproblem i et annet eksempel på fatale resultater av krig og konflikt: konsekvensene for mattilgang. Et veldig fruktbart område i Sør-Sudan som kunne fungert som brødkurv for hele regionen, for eksempel, blir nesten ikke dyrket fordi brutale angrep fra LRA-rebellene har gjort bøndene for redde til å dyrke jorda og gjort handelsrutene for farlige til å ferdes og frakte matvarer på.

Jeg hørte akkurat samme historier fra kvinner og menn jeg snakka med i flyktningeleirene i Goma i Kongo.

Men det som gjør meg håpefull i Sør-Sudans tilfelle er alle rapportene om optimisme blant befolkningen. Avisene skriver om høye forventninger til framtiden hos folk. Det gir meg også forventninger om en bedre framtid. Med håp, optimisme og pågangsmot er ingen ting for vanskelig. Hvis folk og myndigheter drar sammen i samme retning - og får god, konstruktiv hjelp fra venner fjernt og nært - da kan mye oppnås.

Kanskje vil den 15-årige jenta i Sør-Sudan snart kunne fullføre grunnskolen?

(Se f.eks. Oxfam, Mail & Guardian, BBC og allAfrica for mer.)

I Norge på ubestemt tid

Nå sitter jeg på Tynset, der snøen har lava ned i hele dag, og jeg har gått tur ute og kjent at jo jeg er virkelig i Norge (kulda stakk i kinna)!

Det har seg sånn at jeg venter på klarsignal fra universitetet for å gå videre i forskningsprosessen, og jeg har fått vite at det vil ta et par måneder eller mer, og jeg har ikke råd til å være i Durban og vente. Så i går kom jeg hjem til mor og far, der jeg får sove og spise gratis, så lenge jeg trenger. Jammen er jeg heldig.

Det ble allikevel mye gråt i forbindelse med avreisen fra Durban. Jeg kommer tilbake en gang, men det blir nok bare kortere besøk, og jeg har pakka ned rubbel og bit og sendt avgårde flyttelasset, så dette var en stor avskjed.

Så nå skal jeg la felt være felt, og jobbe med skrivearbeidet i noen måneder istedet. Det blir nok fortsatt litt blogging, for jeg har mye kontakt med folk i Durban og jeg har fortsatt mange ufortalte historier på lager.

Enn så lenge håper jeg at mildværet fortsetter, og at jeg snart får opp motet og kommer meg ut på ski!

Amnesti for ulovlige zimbabwere

Jeg har vært mye ved Home Affairs de siste månedene (i forbindelse med søknader om personnummer for noen av jentene og guttene på gata), og noe som har vært slående er de enorme køene til et bestemt kontor: kontoret der illegale zimbabwere kan søke om å legalisere oppholdet sitt i Sør-Afrika.

Sør-Afrika ga nemlig i september amnesti til zimbabwere som oppholder seg ulovlig i Sør-Afrika, og hadde gitt dem frist til nyttårsaften for å søke om lovlige papirer. Da nyttårsaften opprant, hadde sør-afrikanske myndigheter mottatt mer enn en kvart million søknader!

En del av zimbabwerne har ikke engang pass, og zimbabwiske myndigheters maks-kapasitet er å produsere 500 pass per dag. Når disse søknadene fra Sør-Afrika strømmer inn, i tillegg til det havet av pass-søknader som de allerede mottar til vanlig (mange zimbabwere vil ut av landet, så det er allerede stort press på pass-produksjonen), kan man skjønne at behandlingen av disse amnesti-søknadene er utfordrende og vil ta sin tid.

Men det er en flott håndsrekning fra de sør-afrikanske myndighetene, synes jeg. Å være ulovlig innvandrer er vanskelig, men å bo og skaffe seg livsopphold i Zimbabwe er vanskeligere i følge mange, så det er bra at Sør-Afrika aksepterer realitetene og tilbyr denne sjansen til å bo og jobbe lovlig hos den rike naboen i sør.

Godt liv

I går holdt jeg en nyfødt baby i armene mine, og jeg fikk æren av å navngi henne. For en vakker avslutning på 2010.

Av de mange tingene jeg gjorde i går, den siste dagen i 2010, var det fineste å dra på besøk til ei av jentene fra gata som har flytta hjem dette året og som var høygravid. Selve "det å dra på besøk" var et eventyr i seg selv, for det striregna hele dagen, og vi måtte gå ned en laaaaang, smal sti av en bakke, som var blitt veldig glatt i regnet, for å komme til huset. Jeg hadde ikke sjangs til å holde meg på beina i slippersene, og prøvde meg barføtt i gjørma, men jeg hadde aldri klart å komme meg ned hadde jeg ikke gått med to stødige karer i fotballsko, med knotter som gav dem mer kontroll. Vi sklei og gjorde akrobatiske pirutter hele gjengen, men alle kom ned helskinna - til mye hyl og latter. Vi hylte så mye (og det var faktisk vi som hylte, og ikke bare jeg) at folket hjemme hørte oss komme lang vei, og vinduet var fullt av nysgjerrige ansikter som lurte på hvem i alle dager som kommer på besøk da vi omsider kom ned til huset.

Inne i huset ble vi andektige. For der lå en nyfødt baby!

Bestemora (oldemora til babyen) var helt over seg av glede, og priste Gud for den gode timingen. Den lille jenta hadde kommet til verden samme morgen, og mor og barn hadde nylig kommet hjem fra sjukehuset. Jenta "mi" var stolt og lykkelig - og letta over at den 24t fødselen var over.

Babyen var nydelig og tjukk! Det er først nå jeg skjønner hvor undervektige de andre nyfødte babyene jeg har sett har vært. Jeg har stussa når jeg har sett dem, men jeg vet jo ikke hvordan en nyfødt baby skal se ut - jeg har bare sett disse som har blitt født av mødre på gata som har brukt rusmidler under graviditeten og spist dårlig. Her om dagen så jeg helsekortet til en av dem, og så at hun hadde veid 2.2 kg da hun ble født - og skjønte at det var lite. Det som er mest bekymringsverdig er allikevel at hun ikke vokser noe særlig. Hun ble født 1. desember, men er vesentlig mindre enn babyen som ble født i går...

Denne lille tjukkebolla var heldigvis rund og god og stor og sterk. Men ikke skjønner jeg at det går an å presse ut noe så stort! Jeg har sett på de andre nyfødte babyene jeg har sett, og tenkt at det der kunne jeg også klart, men denne... Au, sier jeg bare.

Men denne jenta er en helt - ikke minst fordi hun har gått fra å være gatejente til hjemmejente. Hun har virkelig tatt ansvar og gjort det som var best for babyen mens hun var gravid - nemlig å flytte hjem til en omsorgsfull bestemor. Det er så mange gravide jenter som nekter å gjøre det (eller å flytte innomhus et annet sted, hvis det ikke er mulig/ønskelig/tilregnelig å dra hjem), men som i stedet sover ute på fortauet, med mye rusmidler (særlig lim), mye vold og lite mat.

Jeg var ubeskrivelig glad da hun bestemte seg for å dra hjem. Og like glad hver gang jeg har besøkt henne og sett at hun har trivdes hjemme og hatt det godt. Bestemora har ikke vært mindre lykkelig over hjemflyttingen. Hun gråter av glede hver gang hun ser meg og priser Gud, og takker meg for at jeg hjalp jenta hennes hjem. Jeg takker henne, for uten en omsorgsfull person hjemme, ville det neppe gått, og denne bestemora er gull. Og æren for beslutningen skal jenta selv ha. Pga erfaringen min angående hvor uvanlig det er, er jeg fortsatt overraska over valget hennes - lykkelig overraska!

Bestemora var over seg av lykke over den nyfødte også, og uttrykte håp om at babyen må være et vendepunkt i jentas liv - en sjanse til å starte et godt liv. Ikke mer gateliv. Et nytt og godt liv hjemme i et hus med en familie som bryr seg. Gå tilbake til skolen. Leve. Leve et godt liv. Og jenta var enig!

Så da bestemora spurte meg med bevende lepper om jeg kunne gi babyen et navn, var valget lett: Babyen heter Godt liv. Zulu-navn har en betydning, og det er vanlig å gi et navn ut fra hva du ønsker for barnet eller familien. Ofte er det besteforeldrene som navngir barnet, men denne gangen delegerte bestemora æren til meg.

Et godt liv er det jeg inderlig ønsker for den nybakte mora, for den nyfødte babyen og for hele familien. Guds velsignelse over hele deres hus! Må de alltid skaffe nok mat på lovlige og verdige måter.