Positive feedback

I praksisklassa jeg hadde i dag, starta vi timen med aa ta to minutter til aa skrive ned en positiv beskrivelse av en annen i klassa, og saa gav vi lappene til hverandre. Tanken bak er at vi ofte bare gir tilbakemeldinger naar vi har klager. Men det er gjennom positiv feedback at vi vokser mest. Det er stimulerende og inspirerende aa faa, og gir oss lyst til aa "keep up the good work".

Her er lappen jeg fikk:

Ingrid: A very dedicated young woman.

Kommunevalget

Idag har jeg gjort borgerplikten min og benyttet meg av borgerrettigheten min - jeg har stemt ved kommune- og fylkestingvalget. Veldig kjekt med en norsk utenriksstasjon i naerheten :)

Morgenstund igjen...

Jeg maa bare fortelle om morgenen min. Det var tomt for varmtvann i dusjen. Det var tomt for brod i butikken. Og da jeg skulle inn i bygningen med datasal, skjedde det noe med svingdora saa jeg ble sittende fast midt i - og kom meg verken helt inn eller ut igjen. Heldigvis kom det en fyr veldig raskt som kunne dra kortet sitt slik at jeg kom meg videre... Men da maatte jeg bare le - heretter kan det bare gaa oppover! Og jeg fikk rett - noen har gitt meg teksten til Old MacDonald - hurra!

Stressa og travel

Lenge siden forrige oppdatering naa... Vel, jeg er stressa og travel. Har minst en innlevering, test eller framforing hver eneste dag, saa det er hektisk program for tida. Noe av det mer utfordrende i uka som kommer er at jeg skal ha gruppearbeid blant barnehagebarn. Husker noen sangen "Old McDonald had a farm - hiyahiyahoo - and on that farm there was a ..."?? Jeg prover nemlig aa huske den, men jeg slaar alltid over til en norsk versjon. Saa PLEASE skriv en kommentar med teksten om du husker den!

Noe spennende som skjer for tida er at en lov er til behandling som gjelder fysisk avstraffelse av barn. Loven antas aa passeres/godkjennes i lopet av aaret, og i saa fall vil fysisk avstraffelse bli forbudt. Det skaper enorme reaksjoner. Folk skriver leserinnlegg - bl.a. "jeg vil spy bare ved tanken". Og tanken som han vil spy av er at det skal bli forbudt aa slaa barn! Er ikke det sprott? Jeg faar lyst til aa spy av tanken paa at barn blir slaatt av foreldrene sine... Det er en veldig utbredt barneoppdragelsesskikk - jeg vet bare om en person som ikke har blitt slaaatt av foreldrene sine. Og de fleste kan fortelle om mye mer en bare en dask paa rumpa. Blaamerker, blodende saar, bruk av stokker, belter, osv. Men mer om det senere. Jeg maa straks lope videre...

PS: ikke glem aa gi meg teksten til Old MacDonald :)

"Det finnes to typer mennesker. Det finnes de som blir formet av samfunn, miljø og økonomiske rammebetingelser. Og så finnes det svarte menn som løper fort, hopper langt og slår hardt fordi de er født sånn."

En av mine favorittjournalister har skrevet en interessant kommentar om svarte menn som loper raskt:
http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/08/18/509268.html

Ellers saa vil jeg bare fortelle at jeg har hatt en deilig weekend. Paa formiddagen i dag satt jeg ute og sola meg og leste, og etterpaa dro vi til stranda og rusla rundt og saa paa folk, spiste is, kikka paa surferne og koste oss. Sommeren er definitivt paa vei her i Durban :)

Morgenstund har bly i munn...?

Leser på vgnett at Rosenborgs keeper hadde en dårlig start på dagen i dag. Han skar seg i tommelen med en ostehøvel og kan derfor ikke spille...

Vel, han var ikke alene om å ha en dårlig start på dagen i dag. Jeg våkna av en melding fra en kamerat. Han var blitt trua med pistol og rana for penger, mobil og sko i byen. Og etterpå banka opp (ranerne brukte heldigvis bare hendene, ikke pistolen). Så han måtte komme seg til campus barføtt...

(VG: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=195109)

Fjellklatring - andre episode/semester

Da fjellet "Wææh, jeg blir kontrollert på alle kanter og jeg hater det!" var besteget, var det en liten stund med flatt bakkeland. Men snart dukket et nytt fjell opp. Det het "Jeg hater å være hvit, og jeg hater å bli hatet for noe jeg ikke kan gjore noe med!"

I de fleste land der størstedelen av befolkning har en bestemt hudfarge, og du har en annen, vil du som er annerledes skille deg ut. I de fleste land i Afrika vil jeg som hvit vekke litt oppsikt av og til. Det må man regne med. Men forskjellen her, er at hvite har en svært nærliggende og svært stygg fortid. Aa være hvit i Sor-Afrika kan være ganske vondt. Jeg vekker følelser bare ved å være til stede - vonde minner, mindreverdighetsfølelse, ydmykelse, hat, sinne, redsel.

Isj, jeg blir helt dårlig bare av å tenke på det. Jeg hørte nettopp at under apartheid-tida var det et utedosystem med bøtter i områdene for de svarte, og at zuluer hadde jobbene med å tømme de bøttene i hele landet. Til og med i områder for fargede ble det bygd egne blokker for zuluer som hadde dotømmejobbene. Fortsatt kalles de jobbene for zulujobber i enkelte deler av landet, der de eneste zuluene som fikk "oppholdstillatelse" (alle ikke-hvite maatte ha oppholdstillatelse for å vaere noe sted i hele landet) var de som tømte dobøttene. (Zuluer er den folkegruppa som bor her i byen og provinsen.) Tenk noe så ydmykende.

Og tenk å bli forbundet med den ydmykelsen. Det er ikke gøy, det kan jeg i hvert fall si.

Jeg vet ikke akkurat om jeg har besteget det fjellet. Men jeg har i hvert fall overlevd. Jeg har forsøkt å lære meg at jeg ikke er personlig ansvarlig for alt alle hvite har gjort til alle tider. Jeg prøvde aa trøste meg med at norske myndigheter var de første i Vesten til å støtte ANCs frigjøringskamp, mens andre land kalte de kommunister og i stedet støttet det hvite styret. Men det var jo ikke min fortjeneste. Og tenk om norske myndigheter hadde vært annerledes - det ville fortsatt ikke vaert min skyld.

Og så har jeg fått noen gode venner - som ser meg som person, individ, meg, Ingrid. Og ikke som "hvit". Det har hjulpet mest.

Og ønsket om å være med på en forandring. Men det er ikke lett å være fargeblind. Og jeg er intet unntak for den sykdommen.

Carmen på xhosa og svensk polska på zulu...

De siste dagene har stått i kulturutvekslingens tegn. I går gikk det en sørafrikansk filmversjon av operaen Carmen av Bizet på tv - sunget på xhosa og tekset på engelsk. Og i dag var det svensk-sørafrikansk folkemusikkonsert her på campus. Heftig...:)

Carmen var blitt flyttet til en township utenfor Cape Town, der hun jobbet på en sigarettfabrikk. Hun ble arrestert for å ha knivstukket en rivalinne på fabrikken, men rømte fra politibilen etter å ha lovet politisjersjanten evig kjærlighet, forsvant inn townshipens virvar av skur og gjemte seg hos en sangoma (tradisjonell healer). Det ble en stormfull kjærlighet, som vi vet, og historien endte tragisk med at sjersjanten knivstakk og drepte henne utenfor et festlokale. Det mest iøynefallende med kulturutvekslingen var størrelsen og fyldigheten til Carmen - et så frodig kvinnfolk ville neppe spilt hovedrollen i en vestlig oppsetning...

"Two polskor från Småland" ble framført av en svensk og en zulu felespiller i dag - någet stiv/uklar rytme på sistnevnte, men slett ikke verst. Det er jo en temmelig annerledes rytmikk enn den vi har her, så det var en imponerende forestilling. Ei svensk jente framførte kulokking til stor fryd i salen - og også mer melodiøse folketoner høstet latter. Jeg har aldri tenkt over at folkemusikk er så rart, men det er jo egentlig merkelig musikk - med alle ornamentene og tilsynelatende uten rytme eller logikk. Fikk virkelig høre kjent musikk med nye ører i dag. En ringdans ble også framført - svenskene hadde korrekt svung i knærne, mens sørafrikanerne fikk svungen mer i hoftene... :)

Jentekveld

Jeg hadde en veldig morsom kveld i gaar. Jeg var blitt invitert paa jentefest hos ei venninne - der vi skulle snakke om kvinnesaker, fikk jeg beskjed om. Det viste seg at hun har en gruppe som motes fast med et felles maal om 'women empowerment'. Saa de deler tanker, diskuterer, osv. Det var kjempespennende! Vi snakket for eksempel om hva det vil si aa vaere fri (eller frigjort), om hva vi kan gjore i vaare liv og vaare forhold for aa ikke vaere undertrykt eller 'nedsatt' som kvinne, og hvordan vi kan bidra til at menn blir satt fri. De er jo ogsaa slaver - under et strengt bilde av hva det vil si aa vaere mann/maskulin.

Paa kvinnedagen paa torsdag hadde damer i bukser marsjert i gatene i en township her i Durban som heter Umlazi. Townshipene er delt opp i seksjoner, med komiteer som bestemmer for sin seksjon. En av seksjonene i Umlazi har bestemt at det er forbudt for kvinner aa bruke bukser - de maa gaa i lange skjort eller kjoler. Og kvinnedagen ble altsaa brukt til aa protestere mot denne ovenfraogned-bestemmelsen for hva som er lov til aa ha paa seg.

Det er flere forklaringer som har blitt foreslaatt. En er at menn onsker aa opprettholde forskjellen mellom kjonnene og posisjonen/statusen mellom dem. Det vil si at de i bukser bestemmer, og derfor faar ikke kvinner lov til aa gaa i bukser. En annen forklaring er at det stort sett er kvinner fra landsbygda som har kommet og bosatt seg der, og de er 'tradisjonelle' og bruker ikke bukser, men noen menn plukker opp horer fra byen og tar med seg, og horene bruker bukser - slik at det de egentlig vil forby er prostitusjon, og ikke klesplagget i seg selv.

En liten interessant ting er at et typisk argument er at kvinner i bukser er for vestliggjorte. Men bukser er ingen tradisjonell klesdrakt for menn her i landet. Lendekleder eller noen slags korte skjort er den tradisjonelle klesdrakten til menn. Saa det er ikke bare kvinner som er blir vestliggjorte...

Etterpaa dro vi paa pub og spilte biljard. Da vi kom inn dora holdt jeg paa aa daane av forskrekkelse. Puben var full av hvite, indiske og svarte ungdommer! Ved ett biljardbord spilte en svart og en indisk, ved et annet en hvit og en svart. Det er forste gangen siden jeg kom hit til byen i februar 2006 at jeg har sett hudfargene omgaas hverandre. (Alle hudfargene finnes jo paa campus ogsaa, men ikke i miks - der har hver hudfarge sin gjeng, (bortsett fra apegjengen vaar).) Og saa ble jeg sjekket opp av en hvit fyr, og det var jo goy, for det skjer ikke saa ofte - jeg treffer eller snakker stort sett aldri med noen.

Saa plutselig saa verden annerledes ut - women empowerment-gruppe og hudfargeregnbuefellesskap. Hva skjer? Kanskje verden staar til paaska allikevel!?

Kvinnedag

I dag er det kvinnedag i Sor-Afrika. I tillegg til den internasjonale kvinnedagen 8. mars, har sorafrikanske kvinner en egen dag 9. august.

9. august 1956 marsjerte 20.000 kvinner til Union Building (regjeringsbygget) i Pretoria for aa protestere mot passloven. (Apartheidregimet innforte en lov som krevde at alle svarte maatte gaa med et pass, og at i det passet stod det hvor man fikk lov til aa bevege seg. I utgangspunktet fikk svarte bare lov til aa bevege seg innenfor sitt 'homeland' (ruralt, ufruktbart omraade), men hvis en hvit arbeidsgiver skrev under i passet, kunne de faa arbeidstillatelse til den bestemte jobben, pluss oppholdstillatelse i det omraadet hvor jobben deres var.)

Saa for aa markere at kvinnene reiste seg fra kjokkenet og tok aktivt del i den politiske kampen for deres frihet og rettigheter, feires det spesielt i dag - og faktisk hele august maaned.

Hurra for kvinner som aktive subjekter!

Bloggervenn

For de som vil ha litt 'gossip' fra campuslivet til vennegjengen, har apekatten med bil opprettet en blogg. Sjekk ut http://siphiwez.blogspot.com (ligger ogsaa under The Monkey i lista til hoyre). Vi kaller oss monkeys (apekatter) og han med bil er selvfolgelig han med rullestol :)

Navnet vaart (altsaa til gjengen vaar) har nok noe med aa ta tilbake skjellsuttrykk og ufarliggjore dem. Derfor kalles ogsaa jeg mlungu - det tilsvarer litt mzungu for de som kan swahili, men har definitivt faatt en mer negativ betydning her i Sor-Afrika. Ingen ville dromme om aa kalle en fremmed person mlungu - det er altfor nedsettende til det. Men naa har det blitt et vennskapelig 'kjaelenavn' :)

Hvert semester har sitt fjell...

... som må flyttes, eller kanskje helst bestiges. Hvis fjellet flyttes kan man jo risikere å støte på det igjen. Hvis det bestiges derimot, er det beseiret. Håper jeg...

Det første semestret var utfordringen tofoldig, selv om begge delene hadde med kontroll å gjøre. Den ene halvdelen dreide seg om bevegelsesrestriksjoner. Den andre halvdelen om veldig nøye oppfølging av skolesystemet. Jeg vet ikke hva som var vanskeligst, og kombinasjonen var nesten uutholdelig. Vi må ha identitetskort for å komme inn og ut av campus, av hybelhuset (hjemmet vårt!) - og selvfølgelig biblioteket og datasalene, i tillegg til alle bygg på kveldstid. Det står vakter overalt, og selv om de er der for vår sikkerhet, føltes det litt ekkelt i begynnelsen. Og så var det streik den forste måneden, så vi fikk ikke registrert oss, og fikk dermed ikke slike id-kort. Jeg måtte håpe at jeg hadde flaks og motte noen med id-kort som kunne hjelpe meg inn i mitt eget hjem, og jeg måtte trygle og be for å komme inn og ut av campus-området (f.eks. for å kjøpe brød rett over gata). And don't get me started om at jeg ikke kan gaa noe sted etter klokka fem-seks paa ettermiddagen. For utvekslingsstudenter som kommer i grupper er det ikke like ille, for de har som regel en del penger og kan dele paa drosje og dra mange steder om ettermiddagene og kveldene. Men jeg har bare blakke venner...

Og så er det obligatorisk oppmøte, og lekser med karaktersetting. Jeg trodde de bare tulla da de sa at det var obligatorisk oppmote (hallo, vi er da på et universitet!), så jeg motte ikke opp (det var kl 7.45 om morran for svingende!). Men jeg fikk raskt beskjed om at det ikke var tull. Hvis jeg ikke motte opp til timene, ville jeg heller ikke få lov til å gå opp til eksamen... Uups. Det samme gjelder hvis vi ikke gjor leksene - som forovrig teller på sluttkarakteren. Det var en sjokkovergang fra det frie livet paa NTNU Dragvoll, for å si det sånn. :)

Jeg folte meg behandla som en blanding av en kriminell og en snorrunge - og jeg var irritert over det forste og dodelig fornaerma over det andre. Men man laerer mye av fjellklatring. Ikke minst aa klatre. For hvordan kommer man seg opp til toppen og over paa andre sida? Vel, jeg forsokte aa resonnere logisk for meg selv. Hva kan jeg gjore noe med, og hva må jeg akseptere? Det viste seg at jeg måtte akseptere det meste. Jeg kan ikke endre kriminalitetsnivået i landet her - i hvert fall ikke over natta, men gi meg noen år;) Jeg kan ikke endre reglene for krav til eksamenskandidatene i noen saerlig utstrakt grad. Det er lurt å leve trygt. Og det er lurt å laere mye. Så bare venn deg til det! Det er selvfolgelig lettere sagt enn gjort, og en av de mer kreative losningene jeg brukte for å overleve, var å gå uten bh. Det gir en fantastisk frihetsfolelse, og ble redningen når jeg folte at all annen frihet var tatt fra meg. Mitt eget lille oppror :)

Og resultatene er gode. Jeg tenker ikke lenger over stengte porter og hemmet bevegelighet. Og jeg hadde sikkert bare godt av å laere å passe meg litt mer og ikke vaere fullt så skjødesløs. Og når det gjelder lekser og oppmøte har det resultert i masse laering, og med fare for å høre ut som en skikkelig gullunge (det er jo det jeg er, så hvem er det jeg prøver å lure?), så er jeg kjempeglad for den strenge oppfolginga nå, og ville ikke gått tilbake til det frie livet på Dragvoll (for jeg er ikke disiplinert nok til å holde innsatsen ved like på egen hånd, tror jeg...). Jeg er jo tross ikke her bare for å få et papir, men for aa kunne noe naar jeg gaar ut herfra. Store drømmer og hårete mål trenger innsats og kompetanse for å realiseres...

Så det fjellet ble besteget. Men nye fjell dukket opp i horisonten...

Tilbake igjen

Ja, naa er jeg vel tilbake i Durban og Howard College. Henta flyttelasset mitt idag og driver naa og pakker ut (vi maa flytte helt ut av rommene vaare hver ferie...). Gorr kjedelig.

Heldigvis ikke like kjedelig paa skolen. Tar blant annet et fag som heter "Psychology and Society: Understanding Violence". Det ligger an til aa bli kjempespennende, saa dere kan forvente noen referater og litt tankespinn rundt det...:)

Haaper ogsaa paa aa folge utviklingen i Zimbabwe. Sor-afrikanske myndigheter har faktisk gaatt ut naa og sagt at det er vanskelige tilstander i Zimbabwe, og selv om de ikke ville bruke ordet "krise", er det allikevel et langt skritt i retning anerkjennelse i forhold til tidligere uttalelser. Avisene rapporterer om en mann som ble drept i en krangel om et brod. Ganske deperate tilstander der, med andre ord. Grensene oversvommes av zimbabwere som vil inn i Sor-Afrika, og saa vidt jeg fikk med meg paa nyhetene i gaar kveld, vurderes det naa aa innvilge dem status som flyktninger.

Og selvfolgelig blir det glimt fra hverdagslivet her. Har ikke sett noe til apekattene ennaa, og lurer faelt paa hvor det har blitt av dem. De dukker vel opp igjen. Ellers saa var det 29 garder her i dag, saa det er en mild vinter kan du si :)

Her er det vakre campus. Det forste bildet er tatt fra biblioteket og vi ser Memorial Tower Building der jeg har mange av forelesningene mine (fotograf: Kjersti):

Det andre bildet er av biblioteket, der jeg sitter mange timer...:

Kommer med bilder av meg ogsaa etterhvert :)

En laaang tur...

...men nå er jeg endelig framme, litt senere enn planlagt. Flyet hadde tekniske problemer, stod fast i Roma, og kom aldri til London, så det ble noen hotellnetter på meg og Knut - først i London og deretter i Addis Ababa. Jeg kommer neppe til å reise med Ethiopian Airlines igjen. Jeg anbefaler ingen andre å gjøre det heller, men hvis du absolutt vil, må du i hvert fall sørge for å ha god tid. Det er andre gangen jeg har fløyet med dem - og et fly ble kansellert begge gangene...

Turen fra Oslo til London gikk greit. Jeg ble ørlite grann stressa da jeg ikke fant Knut der hvor vi hadde avtalt - han hadde nemlig kommet til London noen timer for meg, og vi skulle reise sammen derfra. (Knut er forøvrig den andre nordmannen som også studerer en hel grad her.) Men vi hadde nokså god tid, så jeg prøvde å la vaere å frike ut... Det gikk ganske greit, fordi jeg også var innmari tissetrengt, men ikke klarte å gå på et toalett med all bagasjen før Knut kom. Altså hadde jeg en enda mer akutt bekymring å konsentrere meg om :) Etter en liten stund så jeg heldigvis hodet hans stikke opp fra menneskemassen (han er nemlig svaert høy), og jeg kjente freden senke seg :)

Vi stod i en enormt treg kø for å få sjekka inn (dvs en time eller to). De bak skranken virka ganske stressa og kaotiske, så vi ble ikke veldig overraska da vi kom opp til avgangshallen og det ikke stod noe informasjon om verken tid eller utgang eller noen ting bak flyet vårt.

Vi begynte å lure litt da klokka passerte det tidspunktet flyet egentlig skulle gått, og vi fortsatt ikke hadde fått noe informasjon eller hort noe som helst. Etter en lang stund fikk en høyttalerbeskjed om å gå til en bestemt skranke. Der fikk vi høre at flyet stod fast i Roma med tekniske problemer, at vi skulle bookes inn paa hotell i natt, og at de ikke ante når flyet ville bli fiksa og vi kunne dra.

Så vi ble stabla i busser, og kjørt til hotell. Der spiste vi masse middag fra en deilig buffe, og sov. Neste morgen ble vi stabla i busser igjen og kjørt til Heathrow. Der ble vi bare sendt ut av bussene, uten noe informasjon eller veiledning, og vi ante ikke hvor vi skulle gå eller hva vi skulle gjøre. Alle flaksa rundt som forskremte høns - hvilken skranke skal vi til, hvilken etasje, trenger vi nye boarding pass eller ikke, hva med sikkerhetskontrollen og alt som ble kjøpt på tax-free-butikker dagen før, osv, osv. Forvirringen var stor. Men omsider kom vi oss i flyet, og ble ønsket velkommen av de vakre flyvertinnene i uniformer som er inspirert av etiopisk kledning:

Flyturen gikk bra. Vi hoppa rett over Roma (skulle egentlig mellomlanda der), så forsinkelsen var på "bare" 14 timer... Men framme i Addis Ababa ble det kaos på nytt. Før vi dro fra London fikk vi nemlig beskjed om at alle som skulle videre fra Addis hadde blitt booka over på nye fly morgenen etter. Folkene i Addis hadde en litt annen historie, og de som skulle til Harare og Lusaka fikk for eksempel beskjed om at de ikke kunne fly ut for torsdag (istedet for tirsdag som planlagt). En familie på fem skulle til Zimbabwe i begravelse på onsdag - som de altså ville bli alt for sene til. Folk var i harnisk og luntene var korte - noe saerlig barna fikk merke. Mange reiste nemlig med barn, og barna var imponerende tålmodige under alle ventetimene både i London og Addis og på flyet. Men nå begynte modrene deres å miste kontrollen på seg selv, og en stakkars unge kunne bare snuble for å få en skyllebøtte med kjeft over seg...

Til slutt sa folkene i Ethiopian Airlines at alle skulle få fly morgenen etterpå, også de til Harare, og så ble vi sendt på nye hoteller. Det viste seg å vaere ren jug for å få roet ned gemyttene, for neste morgen var det ingen fly til Harare...

Men til Johannesburg gikk det heldigvis et fly. Så jeg og Knut var igjen på vei oppe i himmelen.

Nå begynner jeg å bli trøtt, så jeg forteller ikke alle detaljene, men det var en fyr som ble full og lagde bråk, så jeg trodde vi ble nødt til å nødlande og kaste han av, men det gikk greit - og det ble styr med kompensasjon som Ethiopian lovte oss. MEN, det viktigste er at vi fikk kjøpt ny billett til Durban fra Johannesburg (vi var jo 24 timer forsinka på dette tidspunktet, slik at flyet vi skulle tatt var for lengst gått) - og OMSIDER så vi lysene fra the city of Durban. Home sweet home :) Det ble gjensynsglede og stormende jubel...

Så nå er jeg tilbake til hverdagen igjen. Det skal bli godt. Leste et sted at Ethiopian Airlines ble kåret til Business of the Year in Africa, men det har jeg vanskelig for å tro. En ting er de tekniske problemene - det var sikkert ikke deres feil, og det er jo bra at de tar dem på alvor og ikke flyr (!), men at det er så ekstremt lite informasjon å få underveis og så dårlig service og behandling - det burde vaert unngått. Det var i hvert fall vanvittig deilig å vaske håret når jeg kom fram. Det er jo ikke lov å ha med flytende vaesker av noe slag på fly lenger - inkludert shampo - og med to ekstra overnattinger med bare tilgang til håndbagasje ble shampoen sterkt savnet. Har laert noen nye reisetriks. Fra før av visste jeg at det er lurt å ha med ekstra truse i håndbagasjen. Nå har jeg laert at det også er lurt med ekstra sokker...