Fjellklatring - andre episode/semester

Da fjellet "Wææh, jeg blir kontrollert på alle kanter og jeg hater det!" var besteget, var det en liten stund med flatt bakkeland. Men snart dukket et nytt fjell opp. Det het "Jeg hater å være hvit, og jeg hater å bli hatet for noe jeg ikke kan gjore noe med!"

I de fleste land der størstedelen av befolkning har en bestemt hudfarge, og du har en annen, vil du som er annerledes skille deg ut. I de fleste land i Afrika vil jeg som hvit vekke litt oppsikt av og til. Det må man regne med. Men forskjellen her, er at hvite har en svært nærliggende og svært stygg fortid. Aa være hvit i Sor-Afrika kan være ganske vondt. Jeg vekker følelser bare ved å være til stede - vonde minner, mindreverdighetsfølelse, ydmykelse, hat, sinne, redsel.

Isj, jeg blir helt dårlig bare av å tenke på det. Jeg hørte nettopp at under apartheid-tida var det et utedosystem med bøtter i områdene for de svarte, og at zuluer hadde jobbene med å tømme de bøttene i hele landet. Til og med i områder for fargede ble det bygd egne blokker for zuluer som hadde dotømmejobbene. Fortsatt kalles de jobbene for zulujobber i enkelte deler av landet, der de eneste zuluene som fikk "oppholdstillatelse" (alle ikke-hvite maatte ha oppholdstillatelse for å vaere noe sted i hele landet) var de som tømte dobøttene. (Zuluer er den folkegruppa som bor her i byen og provinsen.) Tenk noe så ydmykende.

Og tenk å bli forbundet med den ydmykelsen. Det er ikke gøy, det kan jeg i hvert fall si.

Jeg vet ikke akkurat om jeg har besteget det fjellet. Men jeg har i hvert fall overlevd. Jeg har forsøkt å lære meg at jeg ikke er personlig ansvarlig for alt alle hvite har gjort til alle tider. Jeg prøvde aa trøste meg med at norske myndigheter var de første i Vesten til å støtte ANCs frigjøringskamp, mens andre land kalte de kommunister og i stedet støttet det hvite styret. Men det var jo ikke min fortjeneste. Og tenk om norske myndigheter hadde vært annerledes - det ville fortsatt ikke vaert min skyld.

Og så har jeg fått noen gode venner - som ser meg som person, individ, meg, Ingrid. Og ikke som "hvit". Det har hjulpet mest.

Og ønsket om å være med på en forandring. Men det er ikke lett å være fargeblind. Og jeg er intet unntak for den sykdommen.