Hvert semester har sitt fjell...

... som må flyttes, eller kanskje helst bestiges. Hvis fjellet flyttes kan man jo risikere å støte på det igjen. Hvis det bestiges derimot, er det beseiret. Håper jeg...

Det første semestret var utfordringen tofoldig, selv om begge delene hadde med kontroll å gjøre. Den ene halvdelen dreide seg om bevegelsesrestriksjoner. Den andre halvdelen om veldig nøye oppfølging av skolesystemet. Jeg vet ikke hva som var vanskeligst, og kombinasjonen var nesten uutholdelig. Vi må ha identitetskort for å komme inn og ut av campus, av hybelhuset (hjemmet vårt!) - og selvfølgelig biblioteket og datasalene, i tillegg til alle bygg på kveldstid. Det står vakter overalt, og selv om de er der for vår sikkerhet, føltes det litt ekkelt i begynnelsen. Og så var det streik den forste måneden, så vi fikk ikke registrert oss, og fikk dermed ikke slike id-kort. Jeg måtte håpe at jeg hadde flaks og motte noen med id-kort som kunne hjelpe meg inn i mitt eget hjem, og jeg måtte trygle og be for å komme inn og ut av campus-området (f.eks. for å kjøpe brød rett over gata). And don't get me started om at jeg ikke kan gaa noe sted etter klokka fem-seks paa ettermiddagen. For utvekslingsstudenter som kommer i grupper er det ikke like ille, for de har som regel en del penger og kan dele paa drosje og dra mange steder om ettermiddagene og kveldene. Men jeg har bare blakke venner...

Og så er det obligatorisk oppmøte, og lekser med karaktersetting. Jeg trodde de bare tulla da de sa at det var obligatorisk oppmote (hallo, vi er da på et universitet!), så jeg motte ikke opp (det var kl 7.45 om morran for svingende!). Men jeg fikk raskt beskjed om at det ikke var tull. Hvis jeg ikke motte opp til timene, ville jeg heller ikke få lov til å gå opp til eksamen... Uups. Det samme gjelder hvis vi ikke gjor leksene - som forovrig teller på sluttkarakteren. Det var en sjokkovergang fra det frie livet paa NTNU Dragvoll, for å si det sånn. :)

Jeg folte meg behandla som en blanding av en kriminell og en snorrunge - og jeg var irritert over det forste og dodelig fornaerma over det andre. Men man laerer mye av fjellklatring. Ikke minst aa klatre. For hvordan kommer man seg opp til toppen og over paa andre sida? Vel, jeg forsokte aa resonnere logisk for meg selv. Hva kan jeg gjore noe med, og hva må jeg akseptere? Det viste seg at jeg måtte akseptere det meste. Jeg kan ikke endre kriminalitetsnivået i landet her - i hvert fall ikke over natta, men gi meg noen år;) Jeg kan ikke endre reglene for krav til eksamenskandidatene i noen saerlig utstrakt grad. Det er lurt å leve trygt. Og det er lurt å laere mye. Så bare venn deg til det! Det er selvfolgelig lettere sagt enn gjort, og en av de mer kreative losningene jeg brukte for å overleve, var å gå uten bh. Det gir en fantastisk frihetsfolelse, og ble redningen når jeg folte at all annen frihet var tatt fra meg. Mitt eget lille oppror :)

Og resultatene er gode. Jeg tenker ikke lenger over stengte porter og hemmet bevegelighet. Og jeg hadde sikkert bare godt av å laere å passe meg litt mer og ikke vaere fullt så skjødesløs. Og når det gjelder lekser og oppmøte har det resultert i masse laering, og med fare for å høre ut som en skikkelig gullunge (det er jo det jeg er, så hvem er det jeg prøver å lure?), så er jeg kjempeglad for den strenge oppfolginga nå, og ville ikke gått tilbake til det frie livet på Dragvoll (for jeg er ikke disiplinert nok til å holde innsatsen ved like på egen hånd, tror jeg...). Jeg er jo tross ikke her bare for å få et papir, men for aa kunne noe naar jeg gaar ut herfra. Store drømmer og hårete mål trenger innsats og kompetanse for å realiseres...

Så det fjellet ble besteget. Men nye fjell dukket opp i horisonten...