Tur til Nindja og sykehuset

Lenge siden jeg har skrevet. Det har vært noen dager uten internettforbindelse, noen dager som har vært for travle (inkludert dager med styremøte), og noen dager på tur. Beklager til alle som venter på svar på mailer, men håper å maile en del snart!

Vi var i Nindja forrige helg! Fantastisk tur! Hovedmålet med turen var å forstå hvorfor solcelleanlegget ikke har funka.

Panelene ble demontert og løfta ned fra taket for inspeksjon

Siden sykehuset åpna for pasienter i november, har solcelleanlegget ikke funka, noe som har betydd at legen har operert i lyset fra lommelykter og mobiltelefoner om nettene (som oftest keisersnitt, men også andre hasteoperasjoner). Heldigvis fant vi ut av det (dvs, jeg skal ikke akkurat påta meg noen ære for å ha forstått noe som helst, men Lars Gustav fant ut av ting!), og i dag fikk vi telefon om at det fungerer bra! Men vi bør investere i et solcellepanel til for å få god nok kapasitet, og en liten generator for oksygenapparatet.

Noen av sengene på barneavdelingen mangla fortsatt madrass, men takket være penger fra noen som har gitt spesifikt til syke barn i Nindja hadde vi kjøpt med oss madrasser fra Bukavu, så nå er det ingen som trenger å sove på et tøystykke bare lagt over metallsprinkler.

Ellers er behovene i et nyoppstarta sykehus langt utenfor allfarvei omtrentlig uuttømmelige. Damene som venter på å føde sover fortsatt på gress på bakken i et plankeskur. På barselsavdelingen sover 2 nybakte mødre og 2 babyer i hver seng. Mikroskopet er defekt. Det er bare ei jordmor på hele sykehuset, så hun får for lite fri, så det trengs ei til. Og det samme med legen. For å nevne noe...

2 nybakte mødre og 2 babyer i hver seng. Men legen (til venstre) og jordmora (til høyre) gjør en kjempejobb!

Men stemningen er helt upåklagelig. Folk er såå glade for å ha et sykehus i nærområdet sitt (har ellers måttet gå en dag for å komme til sykehus/lege). Det sier jo sitt når 40 lykkelige damer med digre mager sitter fornøyd på det tørka gresset i treskuret til "ventedamene", og takker Gud for at de har et sykehus i nærheten de kan føde på (de fleste hadde ellers kommet til å føde hjemme, eller evt. blitt båret til nærmeste sykehus hvis det ble komplikasjoner, og det er ikke godt å si hvordan det vil gå når man bæres på hodet til noen en hel dag etter at komplikasjonene har oppstått...). Og det er fantastisk med alt som allerede er på plass og fungerer bra - en kjempedyktig lege og tilsvarende jordmor, noen sykepleiere, en laboratoriemann, steriliseringsutstyr og -rutiner, et sted for legen å bo, barneavdeling, dameavdeling, herreavdeling, operasjonsstue, fødestue, apotek, osv, osv osv! Hvor rent det var imponerte virkelig! Det er ikke ofte jeg har vært inne på en fødestue uten å kjenne vond lukt, men her lukta det bare rent! Sykehuset har ingen problemer med infeksjoner, så her gjør de virkelig en god jobb når det gjelder hygiene, sterilisering, osv.

Steriliseringsutstyret. Det tar mye drivstoff, så det er en utfordring for sykehuset, men så viktig!

Utsikten fra sykehuset

Vi bodde i Skjeggestad-huset, veldig trivelig, og fikk besøk av noen moroklumper på verandaen.

Ellers hører det med til historien at vi hadde en strabasiøs tur både til og fra, med flere ufrivillige stopp begge veier. Jeg forstod at det var første gang at jeg har vært der når det er skikkelig regntid...

Frustrerte menn i fornedrelse

Jeg leser Trond Waages debattinnlegg om Boko Haram, og tenker på det han skriver mot slutten om "ekstremt fattige, frustrerte menn", "... unge menn som ikke har noe å tape". 

"Mange av dem har forsøkt seg på et liv i byen. Ti-tusenvis av unge kommer inn til byene i Sahel årlig, der forsøker de å finne seg et anstendig levebrød. Uten utdannelse, penger og nettverk er det svært vanskelig. Veldig mange lykkes ikke. De som mislykkes har rett og slett ikke så mange valg. I Boko Haram tjener de penger, kanskje for første gang i sitt liv, og de slår tilbake etter å ha levd i håpløs fornedrelse".

Her er det mye gjenkjennelse. Både fra gata i Durban og den ekstremt utbredte volden jeg var vitne til der, og her i Sør-Kivu i Kongo. Noen av ungdommene som kommer seg ut av væpna grupper her i Sør-Kivu forteller at det vanskeligste ved å vende tilbake til et sivilt liv er nettopp fornedrelsen i fattigdommen, sulten og mangelen på muligheter til å klare seg. Mens livet i ei væpna gruppe er tøft og forferdelig på mange måter, gir et våpen deg muligheten til å skaffe penger, mat, osv - det er et levebrød. For noen av ungdommene her var det kanskje også første gang i sitt liv at de opplevde det, slik Waage beskriver det for de unge mennene i Boko Haram. Og da er veien tilbake til våpenet og den væpna gruppa kort.

I storskala så trenger vi fattigdomsbekjemping, jobbskaping, og å øke mulighetene for å oppleve å lykkes i livet. Å bekjempe fornedrelse med muligheter til å skape seg et liv. 

(Det gjelder forøvrig også mye av volden og kriminaliteten i Vesten, inkludert i ekstremt ulike og klassedelte samfunn som USA.)

I småskala håper jeg at små og store tiltak vi er med på her i Sør-Kivu - f.eks. yrkesopplæring til ungdommer som kommer fra væpna grupper for at de skal kunne skape seg et liv uten våpen, men også yrkesskole for "vanlige" ungdommer som forebygging mot å bli rekruttert i væpna grupper - er med og drar menn og samfunnet i en god retning.

Pappesker og gress

Her kommer det allerede en rapport fra Nindja og det nye sjukehuset der. Folk strømmer til og alle sengene er opptatt - jernsenger med pappeske-kartong til "madrass". Nå er det over 30 damer der som venter på å føde (de drar ikke til sykehuset etter at veene har begynt, men kommer litt tid i forveien og venter på sjukehuset) - og sjukehuset mangler en avdeling for disse ventedamene. Et midlertidig treskur er i bruk. De har kutta gress som de legger på gulvet i mangel av madrasser. Og når skuret ble overfylt, brukes presenning som tak utenfor... Det er litt for kaldt (Nindja ligger høyt over havet) til at det er helt bra for dem å sove/bo under slike forhold.

Men folk er såå lykkelige over sjukehuset, og mange har blitt friske og mange har født barn og overlevd! Så får madrasser komme etter hvert... Det viktigste først er at sjukehuset finnes og har dyktig personale og fornøyde pasienter!

Nytt år, nye muligheter!

Etter omtrent tre og en halv måneds stillhet på bloggen er det på tide å skrive igjen. Store ting har skjedd siden da: en spesiell norgesferie med bryllup! Nå venter vi på visum og satser på å reise til Bukavu snart, og gleder oss veldig til det!

Har kjøpt kamera, så nå håper jeg å kunne legge ut bilder uavhengig av om det er snille gjester med fotoapparat som deler bildene sine med meg på misjonsstasjonen.

Mange ting venter, deriblant innvielsen av sykehuset i Nindja! Gleder meg ubeskrivelig til det! Fra å ha truffet den ene kvinnen etter den andre som forteller om å bli tatt til fange av rebellsoldater, holdt fanga på skogen i månedsvis, blitt gravide og født, og alt det andre som har gjort så innmari sterkt inntrykk i Nindja - til fred, men ingen helsetjenester, med dagsmarsj til nærmeste lege og kvalifisert fødselshjelp - til et stort helsesenter/lite sykehus med lege, jordmødre, sykepleiere, operasjonsstue...!

Godt nytt år!