Sjokkrosa gris

Hahaha, nå kunne jeg inderlig ønske at jeg hadde et kamera som funka. Ikke bare er jeg solbrent i ansiktet, så jeg ser ut som en sjokkrosa gris, men jeg er så solbrent at jeg har en diger vannblemme midt på nesa!

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det skjedde, for så vidt jeg husker var det overskya i hele går. Og jeg gikk med langerma genser fordi jeg syntes det var kaldt (så ingen annen kroppsdel er solbrent eller har så mye som et skjær av rosa (eller brunt!) i seg - kun ansiktet som stakk opp av genseren er mørkerødrosa).

Fikk meg et sjokk da jeg så i speilet da jeg kom hjem i går kveld, for jeg så rett inn i et rødglødende grisetryne. Og en god latter i dag tidlig, for da stod fyrtårnet av en vannblemme og lyste opp midt i fjeset!

Litt rettferdighet, omsider?

En spennende rettssak er i gang i Canada: I 2004 ble mange sivile i byen Kilwa i Kongo massakrert av militæret. Nå er et kanadisk gruveselskap tatt til retten for sin (påståtte) medvirkning og logistikk-hjelp.

Det er veldig spennende - ikke minst fordi krigen ofte framstilles som "stammekrig" (du vet, afrikansk, barbarisk, primitiv) når det i virkeligheten er svært mange, svært aktive internasjonale aktører. Og svært store økonomiske interesser som driver disse internasjonale aktørene.

Adventssøndag

Så tenner vi et lys i kveld. Vi tenner det for GLEDE.

Jeg har et rødt kubbelys på bordet, så fargen er ikke "riktig", men det gjør ingen ting. For advent handler ikke om å være eller gjøre noe "riktig". Og det gjør ikke jula heller. Ikke livet, heller, for den saks skyld. Men vi mennesker gjør så mye rart. Som for eksempel å være sinte i køen på et shoppingsenter fordi vi er stressa fordi vi må kjøpe julegaver. Har du hørt noe så dumt? Eller å være flaue fordi gaven vi fikk koster mer enn gaven vi ga. Eller å være slitne fordi det er så mye som må vaskes og ordnes og bakes og lages fordi alt må være perfekt til jul - som om det perfekte noensinne vil være oppnåelig på jorda.

Jeg vil tenne et lys for GLEDE.

Det er mye som kan skape glede, og det er forskjellige ting for forskjellige mennesker i forskjellige situasjoner. Tanken på en skitur i skogen må jeg innrømme høres gledesfylt ut, men det er ikke en mulighet for meg her og nå. Å sitte å se utover havet, derimot, er en mulighet. Å ligge på sofaen, i stedet for å gjøre det jeg "burde", og spise pizza også. Å snakke med ei tante og reservemor om en gutt som vil flytte hjem, og se et forsiktig smil men strålende glade øyne skaper glede. Å planlegge en reise. Å snakke med ei venninne på tlf. Lista kan bli veeeldig lang.

Jeg skal skrive mer om glede her på bloggen snart, tror jeg, for jeg er midt i en tidevannssnuoperasjon fra bedrøvelse til glede, som jeg nok kommer til å dele litt av. Jeg kommer fra kirka nå, der jeg sang med så full hals at jeg ble hås. Det var i kontrast til forrige søndag, da jeg gråt igjennom hele gudstjenesta og ikke hørte et ord av prekna eller noe annet.

Så dette er en god 1. søndag i advent for meg. Hvis det ikke er det for deg, vil jeg oppmuntre deg til å begynne med thanksgiving og lage en liste over ting du er takknemlig for. Selv om det er vanskelig og du må streve for å komme på noe. For det finnes ting å være takknemlig for.

Da jeg gjorde det på torsdag, var det noe som forandra seg i meg.

Så nå tenner jeg et lys for GLEDE.

Jam hos bestefar

Jeg var på hjembesøk i dag. Ikke mindre enn fem besøk, faktisk. Et av dem var til en bestefar. Da skulle jeg ønske at kameraet mitt funka, for jeg vet ikke om ord kan beskrive øyeblikket godt nok.

Bestefar satt ute på gårdsplassen med en liten forsterker og en el-gitar, og jamma sammen med to kamerater. Den ene kompisen spilte kassegitar og stod for rytmen, mens bestefar jazza søte melodier oppå.

Ved siden av stod hønsehuset, og et uthus på den andre sida, så det alltid er skygge der i kroken. Og valpene lå og sov i solsteken.

Under krakken hadde bestefar gjemt ei vodkaflaske, og alle tre gamlekarene var nokså på druen, men bare én var litt ufin (så jeg måtte snakke hardt til han for å få han til å holde fingrene fra fatet), og alle var blide. De mumla fram strofer om kjærlighet på gebrokken engelsk innimellom gitarleken. Og snøvla dyp filosofi som livets mening når gitarene tok seg en liten pause. Dessverre klarte jeg ikke å tyde så mye av det, for i følge det hvite krusehåret og de superrynkete ansiktene sitter de på mye livsvisdom.

Men musikken klarte jeg i hvert fall å tyde. Nydelig, henførende gitarsynging i skyggen av et hønsehus på en knallhet sommerdag.

Lørdagsfrokost

Frokost på terrassen i skyggen av "rosebusken" min.

(i skyggen: fordi det er for varmt i sola!)

("rosebusk": fordi jeg ikke vet hva det egentlig er. Men det er rosa og vakkert, i hvert fall!)

Life is good :-)

Thanksgiving

Det er en dag for å takke. Det burde vel hver dag være, men det kan være lurt med noen spesielt dedikerte datoer for å påminne oss.

Jeg må innrømme at jeg synes det er enklere å klage akkurat nå, og at det krever mer å takke. Men det er bare fordi det er lett å se seg blind på problemer og tilsynelatende mangel på håp.

Men jeg er takknemlig for mye.

For at jeg puster. Og kan røre på alle bein og armer. Og kan smile. Og le. Og gråte...

For at jeg studerer. I Durban, Sør-Afrika. Sosialt arbeid. På gata. Med utrolige mennesker. Jeg er takknemlig for hver gang noen av dem smiler og ler midt i de forferdelige omstendighetene vi beveger oss og er til i. Jeg er takknemlig for hver klem. Jeg er takknemlig for hvert glimt av håp og framtid. For hver mynt en av dem sparer hos meg (for ikke å snakke om når noen sparer sedler!). For brussalg, og familiebesøk, og mye mer.

For internett. Og ordbøker. Og Oprah på TV. Og ingefærte. Og reisehåndbøker. Og mor og far.

For at jeg har mennesker i Norge som er glad i meg, og som jeg savner.

På knivspissen

Jeg skulle akkurat til å skrive, glad og fornøyd, i journalen min at i dag har vært en god og konstruktiv dag på gata - og så ringte telefonen: Knivstikking.

Så nå ble ikke dagen fullt så god og konstruktiv, kanskje. Skjønt kanskje ikke. Vi er inne i en veldig vanskelig fase med den gjengen som driver og flytter fra gata. Nå er honeymoon-fasen over, og klinten skilles fra hveten, så å si. Det vises nå hvem som virkelig vil flytte fra gata og ikke. Og knivstikkingen levner liten tvil om hvor akkurat han ene er i prosessen... Kanskje er det like greit å se det i klartekst, både for ham selv, meg og alle de andre.

Men det er en utfordrende fase, som får fram mye rusk og rask hos mange. Sjalusi og frustrasjonsnivået er høyt. Mye handler vel i bunn og grunn om usikkerhet og redsel. De har jo ikke klart å flytte fra gatelivet tidligere, så hvorfor tro at de skal klare det nå? Og hvordan forlate alt det kjente, selv om mye av det kjente også er forjævlig for å si det rett ut? Det kjente er å ta kjøkkenkniven som ligger på bordet og angripe ham du krangler med. Det ukjente er å tåle ydmykelsen at han har 20 kroner og du ikke har det. Og hvordan gjør du det, når du ikke har selvrespekt, når du ikke vet om noen er glad i deg, når du ikke synes ditt eget eller andres liv er noe verdt i seg selv, når du ikke har noe å tape...?

Når alt kommer til alt, når livet er satt på spissen - da er spørsmålet hva er det som betyr noe. Øyner du ikke håp, vil det som bety noe være tomt jag her og nå, og ta kan du ty til kniven for svært lite.

Klimakonferanse i Durban

Neste års klimakonferanse skal være i Durban!

Fjorårets i København skuffet mange, og forventningene til årets konferanse i Cancun, Mexico er labre. Pga svinghuskeeffekten kan man kanskje spå store forventninger til neste år og Durban?

Kyoto-avtalen går ut i 2012, så både politikere og andre folk bør kjenne at det brenner under føttene deres i Durban i 2011. Og være beredt til å bli enige om noe bra. Og å gjennomføre det, ikke minst.

Vi får håpe det beste.

Svangerskap og begravelse

Det var helga mi i et nøtteskall: svangerskap og begravelse. Ingen av delene var for meg selv. Til tross for at jeg spiste kuhode forrige uke ser jeg ingen tegn til at en baby er på vei. Og heldigvis heller ingen tegn til at en begravelse er nært forestående. Derimot var det ganske store begivenheter for noen andre.

Ei jente som ikke har vært hjemme på lenge tok mot til seg og spurte om jeg ikke kunne ta henne hjem på lørdag. Hun er gravid, og var veldig nervøs for familiens reaksjon, men det gikk veldig bra. Hun er foreldreløs, men ikke familieløs, og ble varmt tatt imot av storfamilien. Kanskje er det begynnelsen på noe nytt?

To gutter dro hjem på søndag for å vise en siste respekt i begravelsen til en slektning. De er også foreldreløse, men ikke familieløse, og til tross for den triste rammen, ble det en fin opplevelse.

Det er utrolig oppmuntrende å se hvordan den ene etter den andre gjenopptar kontakten med familiene sine. Selv om det på mange måter er sterke bånd mellom ungdommene på gata, understreker de fleste at i nødens stund er de alene. Når det virkelig gjelder, er ikke vennskapene "ekte", men for egen vinnings skyld. Familie, derimot, sier de er ekte. Det er delvis en gåte for meg - for hvis det er slik de føler det, hvorfor lever de som de lever - med "uekte" venner i stedet for "ekte" familie? Kanskje det viser hvor alene de føler seg. Sviktet av familien, som skulle vært ekte, og henvist til venner som tenker mer på hvordan få neste dose uten å bli tatt av politiet...

Vel, uansett, poenget var at dette var en fin helg der bånd til familier ble gjenopptatt og styrka. Og både jeg, og ungdommene, og familiene var glade.

Sex & Pot Friday

Jeg var litt uheldig med timinga i dag: Da jeg kom til rommet der noen av guttene nå bor, kom jeg visst midt oppi et forspill... Og de klarte ikke å skru av knappen og oppføre seg heller, men drev på med seksuell leking og bet hverandre og stod på ganske lenge. På sengekanten satt noen andre og lagde en marihuana-joint som de etter hvert fyrte opp og sendte rundt. Så jeg stod der midt i galskapen og tenkte at det er godt det snart er helg.

Noe av det mest sjokkerende med gatelivet er hvor utrolig lite privatliv de har. De holder som regel til i grupper, som sover tett i tett i en park eller på et fortau. Midt i rekka av teppebylter har kjærestepar sex. Bak en lyktestolpe tar ei jente seg et bad (og lyktestolpen dekker henne selvfølgelig ikke). Rett foran alle står en gutt og tisser.

Så det er godt det er helg ja. Jeg kobler av med noe så ukult som å se High School Musical 3 på dvd alene i sofaen på en fredagskveld. Jeg trenger litt ukrevende og søt underholdning nå.

Tannlegeskrekk

I dag har vært en morsom dag. Et tannlegeteam fra Mercy Ships kom og tilbød gratis tjenester i en kirke nede i byen, og jeg har stått ute og holdt øye med ting og tang det meste av dagen. For en fornøyelse! Jeg har stått og ledd i skjegget i hele dag. Tøffe karer har nemlig vist seg å være svært så pinglete.

De fleste av pasientene er profesjonelle kriminelle, og vold og smerte er en del av hverdagen (jeg vet at kriminalitet og vold ikke nødvendigvis er sammenfallende, men i denne konteksten er de stort sett det). Dessuten eksisterer det en sterk oppfatning om hvor tøff man må være for å være en ekte mann. Det er vel ganske universelt - den dominerende oppfatningen av maskulinitet innebærer å være fysisk sterk og utholdende, å ikke vise tegn til svakhet eller følelser, osv.

For en del av pasientene er denne oppfatningen av maskulinitet dratt enda lengre - nemlig for de som er gjengmedlemmer. For å bli opptatt i gjengen må man gjennomgå diverse ritualer, og ett av dem er å bli grisebanka av allerede opptatte medlemmer. Det er ikke lov å gi uttrykk for smerte mens man blir banka opp. Kommer det et knyst fra deg har du feila, og må evt starte prosessen på nytt. Å gråte eller bære seg er selvfølgelig helt uaktuelt.

Men du verden så ynkelige disse karene blir i tannlegekøa! Jeg har slitt sååå med å ikke gapskratte innimellom. Her står disse tøffe gangsterne, som blir banka til de brekker ribbein uten å si en lyd, og vet ikke om de skal tore å gå inn til tannlegen. De har grått og bært seg, og hoppa ut av tannlegestolen og løpt sin vei, og det er ikke måte på! Damene derimot har tatt det hele med stoisk ro (i hvert fall til sammenlikning). De har gått inn og trukket tenner, og kommet ut og trøsta karene og sagt at det går bra, det gjør ikke vondt.

Og i morra er en ny dag! Dette blir en morsom uke!

Kuhode ingen adgang

Jeg har funnet et nytt yndlingsspisested i byen. Det er tradisjonell zulu-mat, og det finnes det jo mange steder, men maten til denne "mamaen" smaker ekstra godt.

Idag bestilte jeg pap (ganske stiv maisstappe) med grilla storfekjøtt, men kameraten min som gikk for å hente maten kom tilbake med kylling. Han forklarte at det eneste storfekjøttet som var der i dag var kuhode, og det ville han ikke at jeg skulle spise.

Han sa noe om at det ikke er noe for jenter, at det er for kraftig kjøtt for jenter, eller noe sånt. Feministen i meg kjempa febrilsk for å få lov til å protestere, men siden jeg ikke hadde noe veldig behov for å spise kuhjerne lot jeg det være.

Etterhvert utdypa han hva han mente. Hvis jenter spiser det, er det nemlig stor sjanse for at de blir gravide! Og det ville han ikke ta sjansen på, sa han. Godt noen passer på meg :-)

"Velkommen" hjem...

Norgesferien er hardt og brutalt over. Da jeg kom i går ettermiddag kom jeg ingen vei, for bilen hadde flatt batteri og et flatt hjul. Men det var kanskje like bra at jeg hadde sovet før jeg møtte virkeligheten her. Dagen i dag har nemlig vært full av fortellinger om voldtekter og voldtektsforsøk. Av gravide jenter, og små gutter, og andres kjærester.

Så å si at det er hyggelig å komme tilbake er vel å ta litt hardt i...

Underbuksestolthet

Lillebror er hjemme på perm, og buksa litt langt nede på rumpa og bokser'n som vises ga meg et anna minne:

I forbindelse med at vi skulle til Cape Town på filmpremiere ble guttene fiffa opp litt. Lista var ganske lang, med for eksempel hårklipp, og innkjøp av sko, dressbukse, sokker og - etter mitt krav - underbukser. Deler av tida skulle vi alle ligge på ett og samme rom, så jeg bestemte at de måtte ha underbukser, for det visste jeg på forunderlig vis at de ikke hadde fra før... Og det hadde de på ingen måte noe i mot. De var tvert i mot svært så engasjerte da vi stod i butikken og de skulle velge - størrelse, stoff, motiv, farge. Jeg la ned forbud mot tangatruser (igjen, fordi vi skulle dele rom deler av tida), men ellers stod de fritt.

Etter innkjøpet var de tydeligvis svært så stolte også. Da jeg kom kjørende til området rundt det lyskrysset de holdt til ved, gikk han ene rundt - ikke bare med buksa sæggende nede på knærne, men også smekken oppe og buksa åpen for at mest mulig av bokser'n skulle vises. Jeg måtte gjemme meg bak rattet og le litt før jeg kunne gå ut...

Ellers var det nok deodoranten som var aller mest populær. Og sokkene kommer på en god andreplass for hva jeg satte mest pris på. Prikken over i-en var slipset. Du verden for noen kjekke herremenn de ble!