Thanksgiving

Det er en dag for å takke. Det burde vel hver dag være, men det kan være lurt med noen spesielt dedikerte datoer for å påminne oss.

Jeg må innrømme at jeg synes det er enklere å klage akkurat nå, og at det krever mer å takke. Men det er bare fordi det er lett å se seg blind på problemer og tilsynelatende mangel på håp.

Men jeg er takknemlig for mye.

For at jeg puster. Og kan røre på alle bein og armer. Og kan smile. Og le. Og gråte...

For at jeg studerer. I Durban, Sør-Afrika. Sosialt arbeid. På gata. Med utrolige mennesker. Jeg er takknemlig for hver gang noen av dem smiler og ler midt i de forferdelige omstendighetene vi beveger oss og er til i. Jeg er takknemlig for hver klem. Jeg er takknemlig for hvert glimt av håp og framtid. For hver mynt en av dem sparer hos meg (for ikke å snakke om når noen sparer sedler!). For brussalg, og familiebesøk, og mye mer.

For internett. Og ordbøker. Og Oprah på TV. Og ingefærte. Og reisehåndbøker. Og mor og far.

For at jeg har mennesker i Norge som er glad i meg, og som jeg savner.