Så nå ble ikke dagen fullt så god og konstruktiv, kanskje. Skjønt kanskje ikke. Vi er inne i en veldig vanskelig fase med den gjengen som driver og flytter fra gata. Nå er honeymoon-fasen over, og klinten skilles fra hveten, så å si. Det vises nå hvem som virkelig vil flytte fra gata og ikke. Og knivstikkingen levner liten tvil om hvor akkurat han ene er i prosessen... Kanskje er det like greit å se det i klartekst, både for ham selv, meg og alle de andre.
Men det er en utfordrende fase, som får fram mye rusk og rask hos mange. Sjalusi og frustrasjonsnivået er høyt. Mye handler vel i bunn og grunn om usikkerhet og redsel. De har jo ikke klart å flytte fra gatelivet tidligere, så hvorfor tro at de skal klare det nå? Og hvordan forlate alt det kjente, selv om mye av det kjente også er forjævlig for å si det rett ut? Det kjente er å ta kjøkkenkniven som ligger på bordet og angripe ham du krangler med. Det ukjente er å tåle ydmykelsen at han har 20 kroner og du ikke har det. Og hvordan gjør du det, når du ikke har selvrespekt, når du ikke vet om noen er glad i deg, når du ikke synes ditt eget eller andres liv er noe verdt i seg selv, når du ikke har noe å tape...?
Når alt kommer til alt, når livet er satt på spissen - da er spørsmålet hva er det som betyr noe. Øyner du ikke håp, vil det som bety noe være tomt jag her og nå, og ta kan du ty til kniven for svært lite.
No comments:
Post a Comment