Ei jente som ikke har vært hjemme på lenge tok mot til seg og spurte om jeg ikke kunne ta henne hjem på lørdag. Hun er gravid, og var veldig nervøs for familiens reaksjon, men det gikk veldig bra. Hun er foreldreløs, men ikke familieløs, og ble varmt tatt imot av storfamilien. Kanskje er det begynnelsen på noe nytt?
To gutter dro hjem på søndag for å vise en siste respekt i begravelsen til en slektning. De er også foreldreløse, men ikke familieløse, og til tross for den triste rammen, ble det en fin opplevelse.
Det er utrolig oppmuntrende å se hvordan den ene etter den andre gjenopptar kontakten med familiene sine. Selv om det på mange måter er sterke bånd mellom ungdommene på gata, understreker de fleste at i nødens stund er de alene. Når det virkelig gjelder, er ikke vennskapene "ekte", men for egen vinnings skyld. Familie, derimot, sier de er ekte. Det er delvis en gåte for meg - for hvis det er slik de føler det, hvorfor lever de som de lever - med "uekte" venner i stedet for "ekte" familie? Kanskje det viser hvor alene de føler seg. Sviktet av familien, som skulle vært ekte, og henvist til venner som tenker mer på hvordan få neste dose uten å bli tatt av politiet...
Vel, uansett, poenget var at dette var en fin helg der bånd til familier ble gjenopptatt og styrka. Og både jeg, og ungdommene, og familiene var glade.
No comments:
Post a Comment